Traumer etter medisinsk abort

[Kvinne94_]

Mitt første innlegg her inne men jeg prøver meg. Jeg gikk gjennom en missed abortion og tok medisinsk abort på sykehuset i går. Var i uke 11+4. 

Siden fosteret var dødt fikk jeg ikke mifepristone, men startet rett på misoprostol. Jeg fikk en oxynorm sammen med de vaginale tablettene. 

Etter noen timer begynte sterke rier som jeg ikke var helt forberedt på. All smertelindring jeg fikk kjentes ut som hadde null effekt. Jeg lå og gråt og hyperventilerte på baderomsgulvet og ble gitt en oxynorm til. Deretter ble jeg hjulpet tilbake i sengen. Kort tid etter kom det nye rier som føltes helt ulevlige. Jeg spøy, gråt, hylte og ba om å få dø. Sykepleieren fant meg igjen på baderomsgulvet og forsto at noe var galt. Jeg ble trillet inn til gynrommet hvor de måtte overmanne meg som bare forsøkte å krøke meg sammen. Panikken hadde tatt over meg og jeg klarte ikke å fungere i det hele tatt. Jeg hadde pressrier med noen sekunders mellomrom, men fosteret/innmaten satt fast i livmorhalsen så det kom seg ikke ut. Til slutt fikk de satt inn et spekel i meg og dro innmaten ut manuelt. Jeg kjente lettelse i smertene med en gang det kom ut.  

Etter hendelsen spurte jeg sykepleierne om dette var vanlig og de svarte «det skjer», men jeg skulle så gjerne hørt fra andre som har opplevd lignende. Det er det vondeste jeg har vært i nærheten av å oppleve og jeg kjenner meg veldig preget av hendelsen. Aborten i seg selv er også forferdelig, men på grunn av opplevelsen på sykehuset har jeg ikke hatt overskudd til å tenke på det andre vonde enda. 

[AnonymBruker]

Uffda, det der hørtes ikke noe særlig ut 🙁 håper sånne historier kan få folk som sier «det er da bare å ta abort» til å tenke seg om en gang eller to. 
Har ikke erfaring med det selv, men jeg håper det går bra med deg ❤️ 

Anonymkode: 84420...f6f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått gjennom helt det samme som deg, men hadde en spontanabort i uke 12, der fosteret hadde sluttet å vokse noen uker før. Det var hjerteslag frem til dagen før, og kroppen startet prosessen selv.

Det var omtrent like vondt som å føde, som jeg har gjort i ettertid. Det føltes mye mer dramatisk ut enn fødselen, med stormrier, mer oppkast og en følelse av å miste kontroll over kroppen. Under en fødsel får man også en annen type omsorg, og forståelse for at smertene er så sterke som man sier. 

Jeg skjønner veldig godt at opplevelsen preger deg, og tror dessverre det er ganske vanlig at helsevesenet ikke klarer å gi god nok hjelp og omsorg i slike situasjoner. Det kan også ha hatt noe å si at du var så langt på vei, har hørt flere si at abort rundt uke 12 er forferdelig vondt. Skulle ønske helsepersonell forberedte pasientene bedre på hva de kan oppleve under en abort.

Hvis du ønsker å snakke med noen, er Amathea et godt alternativ. Håper det går bedre med deg etter hvert, selv om en slik opplevelse alltid vil være med deg ❤️

 

Anonymkode: 03687...877

[AnonymBruker]

Kvinne94_ skrev (8 timer siden):

Mitt første innlegg her inne men jeg prøver meg. Jeg gikk gjennom en missed abortion og tok medisinsk abort på sykehuset i går. Var i uke 11+4. 

Siden fosteret var dødt fikk jeg ikke mifepristone, men startet rett på misoprostol. Jeg fikk en oxynorm sammen med de vaginale tablettene. 

Etter noen timer begynte sterke rier som jeg ikke var helt forberedt på. All smertelindring jeg fikk kjentes ut som hadde null effekt. Jeg lå og gråt og hyperventilerte på baderomsgulvet og ble gitt en oxynorm til. Deretter ble jeg hjulpet tilbake i sengen. Kort tid etter kom det nye rier som føltes helt ulevlige. Jeg spøy, gråt, hylte og ba om å få dø. Sykepleieren fant meg igjen på baderomsgulvet og forsto at noe var galt. Jeg ble trillet inn til gynrommet hvor de måtte overmanne meg som bare forsøkte å krøke meg sammen. Panikken hadde tatt over meg og jeg klarte ikke å fungere i det hele tatt. Jeg hadde pressrier med noen sekunders mellomrom, men fosteret/innmaten satt fast i livmorhalsen så det kom seg ikke ut. Til slutt fikk de satt inn et spekel i meg og dro innmaten ut manuelt. Jeg kjente lettelse i smertene med en gang det kom ut.  

Etter hendelsen spurte jeg sykepleierne om dette var vanlig og de svarte «det skjer», men jeg skulle så gjerne hørt fra andre som har opplevd lignende. Det er det vondeste jeg har vært i nærheten av å oppleve og jeg kjenner meg veldig preget av hendelsen. Aborten i seg selv er også forferdelig, men på grunn av opplevelsen på sykehuset har jeg ikke hatt overskudd til å tenke på det andre vonde enda. 

Så vondt❤️ Har opplevd noe veldig lignende, TW:

 

Opplevde også en MA i uke 11 (12) hvor fosteret satt fast. Jeg hadde ikke barn før denne, men har hatt 3 fødsler siden, og er fortsatt den dag i dag livredd for å bli gravid igjen og måtte gå gjennom en abort pga opplevelsen jeg hadde. 

Jeg har også født alle mine barn uten smertelindring, men fikk en så voldsom psykisk (som ble kroppslig) reaksjon da de ville gi meg tabletter for igangsette min tredje fødsel at de måtte prøve ballong og ta vannet isteden. Og da visste jeg jo utmerket godt hva som ventet meg noen timer lengre fremme (fødsel) men allikevel lå traumet etter MA så latent i ryggraden at det verste jeg kunne se for meg av smerter og manglende kontroll var tablettene.

Det har også påvirket alle mine svangerskap, stygt å si men det er på en måte ikke det at baby i seg selv dør som har vært den store frykten, men at baby dør som gjør at jeg må ta abort.

Det skal sies at jeg ikke har jobbet særlig med traumet, i mange år ble opplevelsen bare fortrengt og lagt lokk på. Det ble nesten noe skammelig, da den manglende hjelpen i etterkant gav inntrykket av at dette var vanlig og noe alle tålte godt unntatt meg. Det var først da jeg ble gravid mange år etter at den begynte å komme til overflaten igjen. Jeg fikk ekstra oppfølging i form av ultralyder i den første graviditeten min, samt ekstra samtaler med jordmor (siden man plutselig er mer verdt som gravid). Null hjelp for bearbeiding i forkant/etterkant.

Sender deg en styrkeklem, vondt å lese om opplevelsen du har hatt❤️

Anonymkode: ba84a...769

[Kvinne94_]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke gått gjennom helt det samme som deg, men hadde en spontanabort i uke 12, der fosteret hadde sluttet å vokse noen uker før. Det var hjerteslag frem til dagen før, og kroppen startet prosessen selv.

Det var omtrent like vondt som å føde, som jeg har gjort i ettertid. Det føltes mye mer dramatisk ut enn fødselen, med stormrier, mer oppkast og en følelse av å miste kontroll over kroppen. Under en fødsel får man også en annen type omsorg, og forståelse for at smertene er så sterke som man sier. 

Jeg skjønner veldig godt at opplevelsen preger deg, og tror dessverre det er ganske vanlig at helsevesenet ikke klarer å gi god nok hjelp og omsorg i slike situasjoner. Det kan også ha hatt noe å si at du var så langt på vei, har hørt flere si at abort rundt uke 12 er forferdelig vondt. Skulle ønske helsepersonell forberedte pasientene bedre på hva de kan oppleve under en abort.

Hvis du ønsker å snakke med noen, er Amathea et godt alternativ. Håper det går bedre med deg etter hvert, selv om en slik opplevelse alltid vil være med deg ❤️

 

Anonymkode: 03687...877

Tusen takk for at du deler❤️

Det er det inntrykket jeg også sitter igjen med, og jeg vil nok slite med tilliten til helsepersonellet dersom jeg skal gjennom en fødsel eller ny abort i fremtiden. Omtrent hver gang de kom inn på rommet startet de med å unnskylde seg for at det tok tid og at det var travelt. Inntrykket var at de sprang mellom gynekologisk avdeling og føden, fra den ene dramatiske fødselen til den neste, så jeg var nok ikke akkurat hovedprioritet. 
 

Jeg skal prøve å ringe Amathea for en prat så kanskje det også kan hjelpe litt på å prosessere hendelsen. 

[Kvinne94_]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så vondt❤️ Har opplevd noe veldig lignende, TW:

 

Opplevde også en MA i uke 11 (12) hvor fosteret satt fast. Jeg hadde ikke barn før denne, men har hatt 3 fødsler siden, og er fortsatt den dag i dag livredd for å bli gravid igjen og måtte gå gjennom en abort pga opplevelsen jeg hadde. 

Jeg har også født alle mine barn uten smertelindring, men fikk en så voldsom psykisk (som ble kroppslig) reaksjon da de ville gi meg tabletter for igangsette min tredje fødsel at de måtte prøve ballong og ta vannet isteden. Og da visste jeg jo utmerket godt hva som ventet meg noen timer lengre fremme (fødsel) men allikevel lå traumet etter MA så latent i ryggraden at det verste jeg kunne se for meg av smerter og manglende kontroll var tablettene.

Det har også påvirket alle mine svangerskap, stygt å si men det er på en måte ikke det at baby i seg selv dør som har vært den store frykten, men at baby dør som gjør at jeg må ta abort.

Det skal sies at jeg ikke har jobbet særlig med traumet, i mange år ble opplevelsen bare fortrengt og lagt lokk på. Det ble nesten noe skammelig, da den manglende hjelpen i etterkant gav inntrykket av at dette var vanlig og noe alle tålte godt unntatt meg. Det var først da jeg ble gravid mange år etter at den begynte å komme til overflaten igjen. Jeg fikk ekstra oppfølging i form av ultralyder i den første graviditeten min, samt ekstra samtaler med jordmor (siden man plutselig er mer verdt som gravid). Null hjelp for bearbeiding i forkant/etterkant.

Sender deg en styrkeklem, vondt å lese om opplevelsen du har hatt❤️

Anonymkode: ba84a...769

Dette var utrolig sterkt å lese. Uten å ha født enda kan jeg likevel godt forstå hvorfor angsten for pillene vekket de vonde minnene.

Selv har jeg et stort ønske om å få barn, og det er nok en del av det som gjør dette så vanskelig, for det innebærer jo en risiko for abort igjen. Jeg skal prøve å jobbe med hendelsen så mye jeg makter nå slik at jeg forhåpentligvis har de ressursene jeg trenger neste gang jeg blir gravid.

Før denne tråden satt jeg med en følelse av å være den eneste som taklet abort så utrolig dårlig fysisk og at jeg ble alt for dramatisk, så det føles utrolig godt å lese at jeg ikke er alene. Jeg har forsøkt å snakke med andre som har tatt abort, men ingen beskrev smertene slik som jeg opplevde dem, før nå. 

Takk for at du deler❤️

[AnonymBruker]

Det er derfor jeg insisterte på kirurgisk da jeg tok abort. Medisinsk er helt jævlig. Håper det går bra med deg nå ts😊

Anonymkode: f0307...d0a

[AnonymBruker]

Jeg hadde medisinsk abort et sted mellom uke 8 og uke 9 for halvannet år siden. Husker smertene var ut av en annen verden. Jeg klarte ikke sitte stille, jeg spydde som en gris, oxynorm hjalp ikke en dritt. Men så fort fosteret ble støtt ut slapp smertene. Jeg opplevde ikke noe så traumatisk som at fosteret satt fast, men smertehelvette var grusomt. Jeg følte også at jeg fikk lite "sympati" fra sykepleierne, og følte meg til bry når jeg ringte på for å få mer smertelindring o.l. Det var vel nesten det verste. Man føler at man blir dømt i en allerede ekstremt sårbar situasjon. 

Anonymkode: a51bb...6bf

[AnonymBruker]

Dette var vond lesning 💔

Min første MA var med medisinsk abort, og det var helt grusomt. Forløpet var normalt, ingen komplikasjoner, men smertene var uutholdelige. De to andre gangene jeg hadde MA tok jeg kirurgisk, og da var jeg litt øm en dag eller to, lett blødning et par uker, og så helt fin. 

God bedring!

Anonymkode: 077d9...3c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 Jeg følte også at jeg fikk lite "sympati" fra sykepleierne, og følte meg til bry når jeg ringte på for å få mer smertelindring o.l. Det var vel nesten det verste. Man føler at man blir dømt i en allerede ekstremt sårbar situasjon. 

Anonymkode: a51bb...6bf

Uten sammenligning for øvrig er det akkurat dette inntrykket jeg satt igjen med etter planlagt keisersnitt. Jeg følte meg dømt og til bry hver gang jeg ba om noe. Jeg fikk en gammel seng uten elektrisk hjertebrett, så hver gang jeg måtte endre stilling for amming eller smertelindring måtte jeg ut av senga, bøye meg og dra/trykke hardt, for jeg fikk det ikke til fra senga siden jeg ikke kunne bruke magemuskler. Når jeg kikket inn på andre rom i gangen hadde de moderne senger. Ganske uheldig som nyoperert.
Stønning og uffing hver gang de måtte returnere for å hente riktig smertestillende siden de hele tiden kom med en jeg ikke kunne ta. Og «dette hadde du sluppet om du fødte vaginalt» fikk jeg til og med høre av den ene pleieren der jeg sto og hylte av luftsmerter😆 

Så jeg tror generelt gravid/barselomsorgen i Norge er dårlig og helt tilfeldig. Man har flaks om man treffer på riktig dag og menneske som er i stand til å ivareta deg. De forventer at du skal klare deg selv.

Anonymkode: 11fe1...5f5

[AnonymBruker]

For en forferdelig opplevelse. Jeg måtte også ta abort grunnet MA den første gang jeg ble gravid. En forferdelig vond opplevelse. Jeg fikk oppfølging av helsestasjon etter MAen. Tok kontakt og fikk et par timer med en helsesøster for å bearbeide det hele. 

Anonymkode: 0af64...b14