Har en i nær familie som er fullstendig avhengig av hjelp, men likevel planlegger uten å spørre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei, har prøvd. Har kun meg, jeg fikk det ikke til da. Det fordi jeg ikke vil klare å leve videre med samvittigheten min om denne personen dør. 
Ts

Anonymkode: 77859...9ba

Personen dør ikke om du ikke hjelper til hver gang den spør. Du har uansett ikke ansvar for andres liv eller død. Det handler om personens komfort og ønsker, ikke noe annet. Her må du rydde litt opp i tankene dine. Undersøke sannheten i de tingene du forteller deg selv (eller blir fortalt av denne personen).

At noen blir sinte på oss kan være ubehagelig, men det er ikke farlig på noe måte. Stå i det, så vil det bli lettere og lettere med tiden.

Har du tenkt på det at det er du som har 100% kontroll i denne situasjonen? Du kan velge akkurat hvor mye eller lite du vil gjøre for dette mennesket og det er null de kan gjøre med det. Du kan f.eks. sette frem krav om at personen alltid skal være høflig mot deg, ellers vil du stoppe hjelpen. Du kan velge at du bare skal hjelpe en (eller null!) gang i uken.

På tross av at du har all makten så oppfører du deg som om du har en pistol ved tinningen. Det er ingen pistol der, bare et "hjelpeløst" menneske (skriver i anførselstegn da det finnes veldig mange muligheter for hen å få gjort ting og LEVE helt uten din hjelp). 

Anonymkode: bac91...35b

[Elle Melle]

Har du lest om traumeresponser? Jeg tenker kanskje at reaksjonen din på denne personen er en typisk "fawn-respons".  Det står mye klokt her:

https://vekstpsykolog.no/hverdagstraumer/

[AnonymBruker]

Er alle disse tingene nødvendige da, som julepynting..? Tenker du må ta vare på deg selv TS.

Anonymkode: afd8d...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 18.15):

Har et familiemedlem som er avhengig av hjelp til det meste, likevel planlegges det ene og det andre uten at det er spørsmål om jeg kan. 
Sa i fra at jeg må ta litt og litt, ikke alt på engang. Likevel blir det satt frister som jeg ikke får til, jeg har blitt syk av dette stresset. 
Det er snakk om pakking, julepynting, flytting, visninger, kjøre til leger, handling, osv. 

Om jeg har fri fra jobb eller lignende spiller ikke noe rolle, det skal bare blir gjort. 
Jeg sier i fra at jeg er ikke frisk jeg heller, jeg har også barn jeg er nødt for å ta det i mitt tempo. Jeg blir ikke hørt. Personen har kun meg, jeg klarer ikke å si nei, prøver da å sette grenser. 
Hvordan skal man bli hørt av personer som ikke lytter eller kanskje ikke bryr seg? 
Var hos legen og Legen lurte på om jeg stresset mye nå, fortalte at der har vært slik i nå 2,5 år. Det blir stadig noe nytt som skal gjøres.

Anonymkode: 77859...9ba

Vi har og folk i vår familie som ikke skjønner at når de er helt avhengig av andre for å bo hjemme, så er det bedre med institusjon. Men neida. Skal bo hjemme og få folk til å stille opp for seg, er ikke spørsmål om det er greit engang. Tar det som selvfølge.

Anonymkode: a56c0...773

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (1 time siden):

Har du lest om traumeresponser? Jeg tenker kanskje at reaksjonen din på denne personen er en typisk "fawn-respons".  Det står mye klokt her:

https://vekstpsykolog.no/hverdagstraumer/

Her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Og ja, helt klart en fawn respons ja. Dere som svarer i denne tråden har virkelig fått gravd litt i meg, jeg har faktisk ikke koblet sånn helt hvorfor ting er som det er. Eller kanskje ikke ville tatt det innover meg. 
Dette er min far, jeg har var utsatt for vold av han siden jeg var veldig liten, jeg har stått i mellom han og mamma når de kranglet for å beskytte min mamma, det har vært veldig mye bråk i barndomshjemmet mitt. 
Jeg har ikke skjønt hvor påvirket jeg var av min barndom før jeg fikk et barn som var veldig lik meg følelsesmessig, da begynte barndommen å komme tilbake i både drømmer og i våken tilstand. Jeg er redd for min far sine øyne, jeg vet når de er svarte er der bare å løpe. 
Det var en interessant link du la med, jeg tror lille meg som barn var mye redd. 
Jeg må ta tak i dette, jeg ser det og for engang skyld er det som noen skrev her jeg som har overtaket nå. Jeg tror bare at denne mannen skal komme løpende inn døra mi å ta meg når sinne kommer. For det har jo skjedd i voksen alder at han har plutselig stått i stua å virkelig vært sint.

Synd å bruke hele voksenlivet på tidligere traumer. Takker for mange svar, forståelse og ikke minst føler med alle dere som har opplevd det samme. Mange av dere er utrolig sterke❤️

Anonymkode: 77859...9ba

[AnonymBruker]

SI NEI

Øv deg hjemme foran speilet 

Du har all min støtte 

Du er ikke urimelig

Anonymkode: 3df92...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Og ja, helt klart en fawn respons ja. Dere som svarer i denne tråden har virkelig fått gravd litt i meg, jeg har faktisk ikke koblet sånn helt hvorfor ting er som det er. Eller kanskje ikke ville tatt det innover meg. 
Dette er min far, jeg har var utsatt for vold av han siden jeg var veldig liten, jeg har stått i mellom han og mamma når de kranglet for å beskytte min mamma, det har vært veldig mye bråk i barndomshjemmet mitt. 
Jeg har ikke skjønt hvor påvirket jeg var av min barndom før jeg fikk et barn som var veldig lik meg følelsesmessig, da begynte barndommen å komme tilbake i både drømmer og i våken tilstand. Jeg er redd for min far sine øyne, jeg vet når de er svarte er der bare å løpe. 
Det var en interessant link du la med, jeg tror lille meg som barn var mye redd. 
Jeg må ta tak i dette, jeg ser det og for engang skyld er det som noen skrev her jeg som har overtaket nå. Jeg tror bare at denne mannen skal komme løpende inn døra mi å ta meg når sinne kommer. For det har jo skjedd i voksen alder at han har plutselig stått i stua å virkelig vært sint.

Synd å bruke hele voksenlivet på tidligere traumer. Takker for mange svar, forståelse og ikke minst føler med alle dere som har opplevd det samme. Mange av dere er utrolig sterke❤️

Anonymkode: 77859...9ba

Du har det ultimative våpenet: Du kan, med et simpelt tastetrykk på telefonen, blokkerer mannens tilgang til deg. Så må han klare seg selv. Tenk på det. Tenk på hvordan du så lett som ingenting kan svare ham «Hvis du skal være ufin, kan du finne deg en annen sjåfør!» og bare venne ryggen til det hele. 

Og nei, han er ikke så hjelpeløs som du gjør ham til. Han må kanskje ha praktisk hjelp, men huet virker ikke til å feile noe. Han har fortsatt vett nok til å manipulere deg, så han lider ikke av kognitivt svikt. Han har en telefon som han klarer å bruke. Kan han ringe deg, kan han ringe kommunen. Jeg tipper til og med han selvklart skjønner han ikke kan kjefte som faen på kommunale ansatte (som han gjør på deg). 

Praktisk, hvordan håndtere det: Det kommer an på hva du vil. Vil du bryte helt, eller fortsatt hjelpe men på dine premisser og med nulltoleranse for verbale angrep?

 

Anonymkode: 131db...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke skjønt hvor påvirket jeg var av min barndom før jeg fikk et barn som var veldig lik meg følelsesmessig, da begynte barndommen å komme tilbake i både drømmer og i våken tilstand. Jeg er redd for min far sine øyne, jeg vet når de er svarte er der bare å løpe. 

Jeg har mareritt om å være liten og hjelpeløs og prøver å rømme i fra fare hele tiden. Jeg forsøker å låse dører som folk likevel bare går igjennom. Jeg leter etter skoene mine i gangen, men min mor har gjemt dem. Jeg tar opp tlf for å ringe etter hjelp, men jeg forstår ikke tastene. I natt ble jeg jaget med kniv. Dette er ting jeg har opplevd som barn. Jeg føler meg så liten og hjelpeløs rundt min familie at jeg bare måtte kutte dem ut. Ting går bedre nå. Håper jeg aldri ser dem igjen. Folk som skader deg har ingen rett på deg. En domstol hadde ikke sagt at du skylder han, men at han skylder deg. Men jeg forstår at du er redd og at det henger fast. Jeg anbefaler psykolog og null kontakt med far.

Anonymkode: 9bcf7...7de

[AnonymBruker]

Og dessuten hvis det skjer noe, så kan h*n ringe nødetaten… ambulanse… osv. 

Anonymkode: f69b3...9b6

[AnonymBruker]

Har samme utfordringen med et nært familiemedlem.Hen bruker de rundt seg til de ikke orker mer. 

Her er det alvorlig psykiatri og dårlig fysisk helsetilstand hos vedkommende. 

Få av de gode rådene som er gitt i tråden hjelper ikke i dette tilfellet. Hverken helse / kommune får kommet inn med tiltak heller. 

Mitt beste råd er å minimere hjelpen du gir, ved å si mye mere nei. Før du blir helt spist opp. 

 

 

Anonymkode: c741f...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 18.40):

Samvittigheten spiser meg opp, jeg har prøvd. Hadde det helt grusomt, tror jeg har prøvd hele livet. Det blir vanskelig, stygge ord, og en veldig sint person. 

Jeg vet det er veldig dumt at det er slik, at jeg ikke setter ned foten. Sa sist gang at jeg sa jo at jeg ikke kunne den dagen, hvorfor kjører du på likevel. (Hadde da involvert andre folk jeg skulle bistå) personen sa unnskyld, har ikke fått med meg at du sa det jeg. Hadde da sagt det flere ganger. 
 

Jeg har denne samvittigheten over at da blir det vanskelig for denne personen, at det er mitt ansvar. Synes det er kjempe vanskelig å si nei. Resultatet er at jeg besøker aldri denne personen som en koselig besøk, for jeg orker ikke. Det er jo trist det også. 

Anonymkode: 77859...9ba

Denne personen må få hjemmesykepleie (om nødvendig) og andre kommunale tilbud for å få ivaretatt sine behov. Alternativt privat og betale selv. Du er nødt å sette grenser. Du blir spist opp. Du kommer aldri til å føle at du gjør ting bra nok for denne personen uansett. Personen bør få verge dersom det er nødvendig. Ta eventuelt kontakt med fastlegen også og informer om at du ikke kan bistå mer slik fastlegen vet at andre tilbud må presenteres til denne personen siden kanskje fastlegen tror via denne personen at det er hjelp å få i familien.
Det finnes mange kravstore og frekke eldre som forventer at alle rundt skal bistå. Men man er til syvende og sist ansvarlig for eget liv. Dette bør man tenke på før det er for sent. Bor man i stor enebolig og man begynner å få vondter og sykdom, så bør den selges asap og flytte inn i en mer tilgjengelig liten leilighet. Ikke vente til du er 90år og i rullestol.

Anonymkode: 2c8bf...8eb