Dere som har gått igjennom skilsmisse/samlivsbrudd! Hjelp!

[AnonymBruker]

De første to årene var skikkelig ræva. Mye sinne, frustrasjon, alt var en kamp mellom oss. Alt jeg sa eller gjorde førte til en eller annen form for kamp eller krangel, han ble skikkelig vrang og vanskelig "fordi han kunne". Det roet seg etter to år, vi har nå vært skilt i 11 år, men han er fremdeles vanskelig å samarbeide med. Jeg må stadig gi meg og velge mine kamper og så må jeg "stryke han med hårene". Vi er lykkelig skilt i den grad at jeg ikke bor med han lengre, men så lenge jeg har barn sammen med han så er det som om å svømme med et lodd festet rundt halsen. 

Det er ikke enklere for barna: to hjem, forskjellige regler, mange ting de holder for seg selv fremfor å fortelle og risikere å såre sine voksne. Det er vondt med et brudd, men det blir en ny hverdag det også. Velg med omhu det helvete du vil leve i.

Anonymkode: 9a302...3e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det er jo en form for mishandling. Hvis han rakker ned på deg så prøver han jo å trykke deg ned. Høres ut som han trenger å jobbe med seg selv. Vet han hvor sårende og vondt det er å bli snakket til på den måten? Eller innser han ikke selv hva han gjør?

Anonymkode: 3692d...ce8

Disse menn har ikke selvinnsikt, ikke vil de ha det heller. De er egoister og du er bare en torn i siden på dem.. 

Anonymkode: 9a302...3e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men var det den andre parten som gikk? Er jo ikke så rart at den som ble forlatt mener det ikke var positivt med brudd (som er den du siterer her sin situasjon.) Det er uansett ulike svar i hver situasjon, men det TS sier mannen sier til henne, er jo helt beyond alt jeg hadde funnet meg i og direkte ondt.

Anonymkode: fbf91...036

Enig i at mannen i dette tilfellet selvfølgelig ikke kan oppføre seg sånn. Og usikker på om det kan endres...

I mitt tilfelle fikk alle det verre, men verst for barna. Det var den andre som gikk ja.

Anonymkode: b9008...938

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men var det den andre parten som gikk? Er jo ikke så rart at den som ble forlatt mener det ikke var positivt med brudd (som er den du siterer her sin situasjon.) Det er uansett ulike svar i hver situasjon, men det TS sier mannen sier til henne, er jo helt beyond alt jeg hadde funnet meg i og direkte ondt.

Anonymkode: fbf91...036

Jeg ble forlatt ja. Men i vårt tilfelle har ingen fått det bedre. Ikke mannen heller, som var den som gikk. Og ungene har definitivt fått det verre, noe som er hovedårsaken til at jeg også sliter. Hadde det ikke vært for at ungene har fått det så vanskelig hadde det vært uproblematisk for meg også. 

Anonymkode: e3cff...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har barn mellom 8-16år noe de skulle ha sagt i forhold til fordeling av tid?

Mellom 12 og 16 år har de medbestemmelsesrett, f.o.m. 16 år kan barna bestemme helt selv.

Anonymkode: 3737c...9b6

[AnonymBruker]

Her har vi alle fått det bedre ettter brudd, selv barna mener jeg, til tross for belastningen de har med to hjem. Nå har de to foreldre som har det bra, framfor 2 ulykkelige foreldre som bor sammen. Jeg hater å gå glipp av halve livet deres, det er det eneste negative. Vi har 50/50. Det var ikke jeg som ville avslutte, og jeg kjempet mot det, men i ettertid ser jeg at det var helt riktig. Men vi har stort sett klart å samarbeide greit (ja man må svelge mange kameler og velge sine kamper) samt at vi stilte veldig likt økonomisk ved bruddet, og vi har begge bedre inntekt enn snittet, dvs at vi kan klare oss fint alene øknomisk. Det har også en god del å si for livskvaliteten. Må også si at jeg har fått et utrolig nært og godt forhold til ungene. Det at vi ikke er sammen hele tiden tar bort mye krangling og konflikter der også. Og at vi slipper å ta hensyn til faren i alle fall (vi var veldig uenige om tid og aktivitet sammen som familie feks).

Hos oss var det aldri snakk om psykisk vold (eller annen vold), og spesielt ikke mot barna. Akkurat det at han er stygg mot barna er noe du kanskje bør ta en prat med familievernkontoret om, før dere er til mekling. Mulig du skal kjempe om at han ikke skal få barna 50% (om han ønsker det) Barn fra 12 å skal også høres i forhold til ønske om bosted/samvær, og når de er 16 så bestemmer de det selv.

Anonymkode: 4dea6...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg ble forlatt ja. Men i vårt tilfelle har ingen fått det bedre. Ikke mannen heller, som var den som gikk. Og ungene har definitivt fått det verre, noe som er hovedårsaken til at jeg også sliter. Hadde det ikke vært for at ungene har fått det så vanskelig hadde det vært uproblematisk for meg også. 

Anonymkode: e3cff...bf4

Dessverre er det slik at det finnes mange menn og kvinner som ikke bryr seg nevneverdig om ungene har fått det dårligere, så lenge DE SELV har fått det bedre. Egoismen kjenner ingen grenser, mange som setter sin egen lykke over ungenes. 

Anonymkode: 7a57e...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hei, 

Min erfaring er er ingen ble lykkeligere etter samlivsbruddet. Jeg og barna har fått dårligere livskvalitet og flere bekymringer, og mannen (som var den som gikk) har det heller ikke bra.

Vi har venner og familie på hver vår kant som støtter oss voksne, men barna må liksom bare finne seg i å måtte dele tiden sin mellom to hjem - og måtte forholde seg til en splittet familie resten av livet med alt det innebærer.

Hadde det vært opp til meg ville jeg gjort alt for å slippe å utsette ungene for dette stresset og sorgen over å miste hjemmet og sin trygge base i kjernefamilien. Mitt ekteskap var også dødt, og det var ingen vilje fra mannen til å finne tilbake. Jeg ville likevel holdt ut i mange år til om jeg fikk velge selv.

Det skal sies at det aldri var snakk om vold (fysisk eller psykisk), men at vi har vokst fra hverandre og ikke lenger hadde noe til felles utover barna. 

Det har gått 1,5 år nå, og jeg gråter fremdeles litt hver dag. Ungene svinger følelsesmessig, men gråter hver gang det er «byttedag». De har også blitt veldig mye mindre sosiale, vil bare være med oss foreldre fremfor venner…

Anonymkode: e3cff...bf4

Men du som voksen har et ansvar for å gjøre livet bra for barna! Skaff deg hjelp og kom deg ovenpå selv. Hjelper ikke med en deprimert og bitter (?) mor. Gjør kjekke og meningsfulle ting sammen med barna. Inviter venner hjem og la de se film og spise pizza. Reis på små turer. 

Kan hende jeg bommer fullstendig, men dette var tanken jeg fikk når jeg leste dette  

Anonymkode: 64e0f...4da

[AnonymBruker]

Angrer ikke. På tross av trusler om alt mulig rart etterpå er livet mitt mye bedre. Barn merker når foreldrene ikke har det bra. Men blir et hekvete med fordeling av verdier, så pass på å samle alt du har om du har noe dokumentert. I mitt tilfelle eide jeg alt og kunne dokumentere det. Ble ikke noe på eksen.

Anonymkode: b86fd...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dessverre er det slik at det finnes mange menn og kvinner som ikke bryr seg nevneverdig om ungene har fått det dårligere, så lenge DE SELV har fått det bedre. Egoismen kjenner ingen grenser, mange som setter sin egen lykke over ungenes. 

Anonymkode: 7a57e...077

Foreldre er bare mennesker de også. Å leve i et ulykkelig ekteskap for barnas skyld er sjeldent sunt for ungene.

Anonymkode: c5bf3...313

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Men det er jo en form for mishandling. Hvis han rakker ned på deg så prøver han jo å trykke deg ned. Høres ut som han trenger å jobbe med seg selv. Vet han hvor sårende og vondt det er å bli snakket til på den måten? Eller innser han ikke selv hva han gjør?

Anonymkode: 3692d...ce8

Han innser det ikke. Alltid en grunn. 
 

Tror virkelig at jeg gjør det rette, men blir vanskeligere å bestemme seg for hver dag. Så redd for å ta feil valg. 
Blir litt lei meg når jeg hører hvordan folk tror jeg ikke tenker på barna. Det er alt jeg gjør! Livredd for å ta feil valg, men er fysisk og psykisk sliten. Vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal klare dette. 

Anonymkode: a8669...15e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 13.49):

Han har vært ekstremt stygg mot meg. Kaller meg de mest sårende ting som dårlig mor for små ting, sier han ikke er redd for om jeg skal gå for alle kvalme av å se meg naken(trener 6 dager i uken), forteller meg at jeg ikke eier noe, at familien min aldri kommer til å støtte meg osv osv! Litt samme oppførsel mot barna i perioder også. Det er enda vondere. 

Anonymkode: a8669...15e

Dette er akkurat hvorfor du kan gå med god samvittighet. Han er en drittsekk mot deg! Han er den som er en dårlig forelder. Han er den som har prioritert alt annet enn familien, og antakeligvis ikke ser ut i måneskinnet. Du vil sikkert få masse støtte.

Du trenger å posisjonere deg, finn din vei ut og sørg for at du får det du har krav på. Husk at du har krav halvparten av det som er ervervet i ekteskapet. Du har sikkert lagt til rette for hans karrierere. Om han har kontoer med verdier, så har sikkert krav på en del derfra også. Skaff deg skattemeldingene hans. Kontakt advokat. Du kan ikke stole på denne mannen. Hold deg saklig overfor han hele veien. Og pass på dine verdisaker og papirer. Flytt gjerne det du må til sikre lokasjoner slik at han ikke kan gjøre noe med de.

Anonymkode: 44fe3...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du som voksen har et ansvar for å gjøre livet bra for barna! Skaff deg hjelp og kom deg ovenpå selv. Hjelper ikke med en deprimert og bitter (?) mor. Gjør kjekke og meningsfulle ting sammen med barna. Inviter venner hjem og la de se film og spise pizza. Reis på små turer. 

Kan hende jeg bommer fullstendig, men dette var tanken jeg fikk når jeg leste dette  

Anonymkode: 64e0f...4da

Jeg gjør alt dette, og jeg sier ikke at ungene har det fælt heller. Men de har fått dårligere livskvalitet og flere bekymringer. Dårligere økonomi på livstid, mindre tid med familien, stresset med å flytte på seg annenhver uke, dårlig samvittighet ovenfor forelderen som er «på den andre siden» osv. Dette er faktisk sannheten i veldig mange samlivsbrudd, og det er skikkelig smertefullt å gå inn i det. Barna blir tapere, de kan ikke bare «gå videre». Den største tryggheten deres er knust, og jeg tror de faktisk ikke tør å stole på ekte kjærlighet lenger…

Bruddet kom som et sjokk, for vi har aldri kranglet eller involvert ungene i være konflikter (hverken før eller siden). Beklager å si det, men sånn er det for oss. 

Anonymkode: e3cff...bf4

[AnonymBruker]

Du skal gå. Han er jo slem mot både deg og barna. Tipper du har store barn, siden dere har vært sammen i mange år. Barna kommer til å forstå deg, og kanskje til og med takke deg.

Når du flytter ut, kommer du til å få veldig mestringsfølelse over å klare alt selv. Det vokser du på, og det trenger du etter å ha blitt trykket ned i mange år 

Lykke til ❤️

Anonymkode: f95cd...706

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra barnefar til mine to eldste barn for mange år siden. Barna var små, tror det er lettere da, de husker ikke at vi bodde sammen. Da var gresset definitivt grønnere på andre siden. Barna har hatt en god oppvekst til tross, og vi har samarbeidet godt.

For 3 år siden ble det krise i forholdet til barnefar til mitt yngste barn. Jeg var gravid, og selv om vi hadde vært sammen i mange år, ble det slutt. Heldigvis greide vi å jobbe oss gjennom krisen, og endte opp sammen igjen. Vi har det bedre enn noen gang. Der var altså gresset IKKE grønnere på andre siden. 
 

Poenget er at det er umulig for oss å si hva som er best for deg og dine barn, om dere vil få det bedre eller verre ved et eventuelt brudd. Men min personlige mening etter å ha lest om hvordan mannen din behandler deg, så tror jeg dere vil få det bedre. Så lenge du klarer å stå støtt og ikke la deg manipulere av ham, og at dere greier å samarbeide greit. Ungene er så store at de kan bestemme eller ha medbestemmelsesrett i hvor de vil bo, og det kan være med å lette situasjonen for dem også. 

Anonymkode: 2111a...c91

[AnonymBruker]

Jeg har barn i samme alder som deg, TS. Jeg gikk og jeg angrer ikke. Det var tøft i starten for ungene, men etterhvert som tiden gikk så ble det lettere. Jeg er veldig trygg på at det var riktig avgjørelse for oss og eksmannen min har det også bedre og vi har et greit vennskap. Det var tøffere når vi var sammen med enn når når vi skilte oss. 

Lykke til videre, håper ting ordner seg for deg med tiden ❤️

Anonymkode: 26070...c50

[AnonymBruker]

 Jeg som gikk. For mye psykisk mishandling. 

Fase 1. Lettelse.  Satt meg ute på torget og bare slappet av. Den stemmen og alle de vonde følelsene var bare borte. 

Fase 2. Etter en mnd. Virkeligheten slår inn. Jeg må fortsette å kommunisere med eks og barna (som er store og bor "ute" ) har ikke kommet over sjokket og trenger mye oppmerksomhet. Mange vanskelige situasjoner. Eksen er ustabil og vanskelig å ha med å gjøre. 

Fase 3. Etter 4mnd. Begynner å leke med tanken på at man kan treffe nye. Er jo tross alt "fri". Et par korte dates senere innser jeg at dette var alt for tidlig. Sletter Tinder og fokuserer på eget liv.

Fase 4. 6mnd. Sorg og lettelse. Tilværelsen begynner å bli stabil. Livet fungerer. Men familien er revet fra hverandre. Vi er alle alene. Tanker om hva som en gang var, hva som burde vært. Er lettet over bruddet men i sorg over familiedrømmen som nå er borte for alltid. Sliter med skyldfølelse, sliter med å føle jeg skylder barna mye. Får dårlig samvittighet for alt jeg har gjort. Samtidig bare blitt mer og mer sikker på at jeg gjorde det eneste riktige. 

Fase 5. 1+ år. Melder meg på Tinder. Går på noen dater. Rart i begynnelsen. Ikke mange dates. Stresser ikke. Blir fort lei av dating kulturen. Vurderer å droppe det igjen. 

Fase 6. 1.5 år. Er i fast forhold. No regrets.Non, Je ne regrette rien

 

Anonymkode: 5c290...72a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dessverre er det slik at det finnes mange menn og kvinner som ikke bryr seg nevneverdig om ungene har fått det dårligere, så lenge DE SELV har fått det bedre. Egoismen kjenner ingen grenser, mange som setter sin egen lykke over ungenes. 

Anonymkode: 7a57e...077

Jeg vet ikke hvor godt barn har av å være vitne til en forelder som behandler den andre som en tjener og generelt behandler vedkommende respektløst og sier nedlatende ting.
 

Er det feil å være egoist og sette sin egen lykke høyest ved å forlate et slikt samliv, synes du?

Anonymkode: a2cdb...ea0

[AnonymBruker]

Jeg hørte på hjertet. Gikk tre år til med helvete! Skulle latt det skje  , da det først var oppe! 
Endelig skjer det nå i vår, venter bare på overtakelse på ny bolig. 

Anonymkode: 4b5b3...8a5

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for alle svar! 
Jeg leser, vurderer og tenker. Føler jeg har kommet en lang vei. Vi har delte soverom, det har vi hatt ca 1 mnd +, jeg står på mitt og unngår krangel , men det gjør fryktelig vondt! Vet ikke hvor lenge jeg klarer å være så «tøff». Problemet mitt er at hjertet og magen sier virkelig, det er nok, gå nå! Endringen du er og han snakker om er kortvarig»
mens hode sier «hva med barna? Kan han endre seg? Er jeg den slemme?

akkurat nå sliter jeg med hverdagen.. prøver å late som ingenting, men inni meg er alt kaos og 😩 

 

ts 

Anonymkode: a8669...15e