Dere som har gått igjennom skilsmisse/samlivsbrudd! Hjelp!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tusen hjertelig takk for alle svar! 
Jeg leser, vurderer og tenker. Føler jeg har kommet en lang vei. Vi har delte soverom, det har vi hatt ca 1 mnd +, jeg står på mitt og unngår krangel , men det gjør fryktelig vondt! Vet ikke hvor lenge jeg klarer å være så «tøff». Problemet mitt er at hjertet og magen sier virkelig, det er nok, gå nå! Endringen du er og han snakker om er kortvarig»
mens hode sier «hva med barna? Kan han endre seg? Er jeg den slemme?

akkurat nå sliter jeg med hverdagen.. prøver å late som ingenting, men inni meg er alt kaos og 😩 

 

ts 

Anonymkode: a8669...15e

Jeg er en av de som har kommentert at livet mitt og barnas verre som følge av skilsmissen. Må bare tilføye noe: i mitt ekteskap var det aldri snakk om psykisk terror slik du opplever TS. Hadde jeg blitt utsatt for den samme behandlingen hadde jeg også satt ned foten, pakket sekken og dratt avsted. Det ville også barna forstått når de ble gamle nok til det. Lykke til❤️

Anonymkode: e3cff...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hvor godt barn har av å være vitne til en forelder som behandler den andre som en tjener og generelt behandler vedkommende respektløst og sier nedlatende ting.
 

Er det feil å være egoist og sette sin egen lykke høyest ved å forlate et slikt samliv, synes du?

Anonymkode: a2cdb...ea0

For å ikke snakke om at en ulykkelig mor ofte gir ulykkelige barn.Følelser er utrolig smittsomme i en familiedynamikk.

Anonymkode: 96a04...4f9

[AnonymBruker]

Syns overraskende mange her ser ut til,å overse det fakta at ts lever i et psykisk voldelig forhold. Vi som har erfaring med det vet hvor psykisk nedbrytende det er over tid. Det er rett og slett helseskadelig. Det er også skadelig for barna å være vitne til. De tror til slutt det skal være slik og er normalt at far stadig snakker nedsettende til mor. Og mange finner seg en (psykisk) voldelig partner, eller de kan oppføre seg slik mot sin partner selv når de blir store.

Det er klassisk at voldelige menn ikke vil å parterapi. De vil ikke at oppførselen deres skal få fokus fordi de vet innerst inne selv det er galt.

 

Når dette er sagt ser jeg jo at overraskende mange her forteller om brudd de angrer på. De har nok derimot ikke erfart psykisk vold i forholdene sine. Har til gode å høre om en eneste en som har levd i (psykisk) voldelig forhold som har angret på at de gikk.

Ts, for mer realistisk rådgiving basert på situasjonen din anbefaler jeg å lufte problemet i underforumet her ‘vi som prøver å komme ut av voldelige forhold. Her du kan lese om andres erfaringer og jeg har selv tatt til meg mange gode råd her, samt delt med andre.

Du kan også få mange gode råd ved å ringe Vo-linjen. Hørte en podcast om den og det kom frem at nesten like mange menn som kvinner tok kontakt her og det er ca like mange kvinner som menn som er psykisk voldelige😔

Et råd jeg har tatt to meg selv når jeg fortalte om hva samboeren min kunne finne på å si til meg at skjellsord og personangrep er: Hva ville du rådet datteren din til å gjøre om hun var voksen fortalte deg at mannen hennes stadig sa skikkelige slemme og nedbrytende ting til henne? Ville du bedt henne bite tenna sammen og holde ut…?

Anonymkode: 96a04...4f9

[AnonymBruker]

Jeg syns det var best å skilles.

Ungene har tilpasset seg bra.

Vi foreldre har det bedre, og ble lykkeligere.

Ja, det var tungt å ikke se barna hver dag, men etterhvert gikk dette seg til.

Forstår ikke de som gråter hver dag 1,5 år etter et brudd - da fokuserer man på feil ting, og sitter låst i fortiden.

Selv om min eks var utro, så hadde vi blitt skilt uansett. Vi gjorde ikke hverandre lykkelig på slutten, og vokste fra hverandre. Jeg ofra mye for han, det angret jeg på i ettertid. Jeg angret også veldig mye på at jeg ikke hadde gått før, men nytter ikke angre på fortiden - man må ha fokus fremover.

Anonymkode: 89a57...cd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 13.49):

Han har vært ekstremt stygg mot meg. Kaller meg de mest sårende ting som dårlig mor for små ting, sier han ikke er redd for om jeg skal gå for alle kvalme av å se meg naken(trener 6 dager i uken), forteller meg at jeg ikke eier noe, at familien min aldri kommer til å støtte meg osv osv! Litt samme oppførsel mot barna i perioder også. Det er enda vondere. 

Anonymkode: a8669...15e

Herlighet, da er jo ikke dette et vanlig samlivsbrudd der du har gått lei og han bare er typisk mann. Det han driver med er psykisk vold og om du ikke klarer å gå for egen del så gjør du det for barna. Har han ikke endret seg til nå så gjør han det aldri. Nytt år nye muligheter, få gang på prosessen og blir kvitt han.

Anonymkode: 3ddd3...9a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Akkurat det at han er stygg mot barna er noe du kanskje bør ta en prat med familievernkontoret om, før dere er til mekling.

Familievernet har ikke kapasitet til å bare ta inn den ene parten er min erfaring. De skal mekle mellom to og forsøke å ikke ta parti innenfor rimelighetens grenser.

Ikke en gang da jeg tok kontakt og nevnte det var psykisk vold inni bildet, fikk jeg komme alene. Det var enten begge eller ingen. Så da er alternativene for rådgiving psykolog o.l, VO-linjen eller krisesenter. Krisesenter kan i tillegg involvere andre instanser som Nav, (gratis) advokat som kan si noe om hva ts har krav på. Mange tror det bare er personer som blir utsatt for grov vold som skal henvende seg til krisesentre, men det gjelder all vold, også psykisk. Alt blir tatt like mye på alvor.

Anonymkode: 96a04...4f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen hjertelig takk for alle svar! 
Jeg leser, vurderer og tenker. Føler jeg har kommet en lang vei. Vi har delte soverom, det har vi hatt ca 1 mnd +, jeg står på mitt og unngår krangel , men det gjør fryktelig vondt! Vet ikke hvor lenge jeg klarer å være så «tøff». Problemet mitt er at hjertet og magen sier virkelig, det er nok, gå nå! Endringen du er og han snakker om er kortvarig»
mens hode sier «hva med barna? Kan han endre seg? Er jeg den slemme?

akkurat nå sliter jeg med hverdagen.. prøver å late som ingenting, men inni meg er alt kaos og 😩 

 

ts 

Anonymkode: a8669...15e

Hvis det er noe trøst så står jeg i tilsvarende lik situasjon som deg!! Kjenner meg så godt igjen, alle tankene og spørsmålene du har. Sender styrkeklem 🤗

Jeg hadde bestemt meg gangen her for at nok for nok. Tok med meg barna bort i helga, ikke noe dramatisk, sa bare pappa måtte jobbe. Da blir de ikke så sjokkert for det er ikke uvanlig kommentar.. Kom tilbake på søndag, og han er sår og lei seg. Sier at han skal skjerpe seg osv. På mandag hadde vi time til familievernkontoret, også står jeg tydelig på mitt, at jeg nå føler meg ferdig etter så mange år hvor jeg har hørt stygge ord/kommentarer, hvor han har eksplodert mot både meg og barna. På timen sitter han å gråter, jeg fremstår kald og uten sympati. Men jeg har bare virkelig fått nok 😬 
 

Så har jeg lest svarene du har fått inne her, og jeg forstår godt at du føler deg usikker etter svarene, for det gjør jeg også. Er det rettferdig at barna skal leve i bag resten av barndommen for at vi ikke klarer å være modne og voksne nok til våre egne følelser? Ah, det er et så stort og fryktelig vanskelig valg. Hva blir riktig? Å bli i et emosjonelt, fysisk og destruktivt forhold, eller holde maska, fake it to you make it og stå i det noen år til? Hva blir mest ødeleggende? Jeg hører på deg at du tenker som meg, at ingen av de nevnte utfallene var det vi håpte på, eller ikke er noe gode alternativer. Den beste løsningen hadde jo vært å få det til å fungert, vært lykkelig og holdt familien samlet. Men hvis det ikke er tilfelle, hva går det på bekostning av? Jeg ønsker at mine barn skal vokse opp å se foreldre som behandler hverandre med respekt, er snille og har kjærlighet mot hverandre. Jeg ønsker ikke å være en rollemodell hvor jeg lærer de at det er helt greit å finne seg i å bli behandlet dårlig. Så en liten glipp til hvor han eksploderer, så er jeg på hybel. 
 

Ps. Jeg var åpen til fastlege om ting som ble sagt, og hvordan jeg egentlig har det. Det følte jeg hjalp. I tillegg har min vært åpen nå mot å ta i mot hjelp, både for seg selv og oss som par. Før var det helt låst på dette, og han tenkte det var jeg som trengte psykolog, hvorfor skulle han..

Anonymkode: 3f435...af1

[AnonymBruker]

.. og en siste ting. Kjenner meg også så godt igjen i deg om tankekjøret man har, skal bli, ikke bli. Det er så utrolig utmattende å tenke hele tiden. Så nesten så jeg tenker det er bedre å ta et valg, når tankene kommer stopp de og si at du tar de opp igjen senere. F.eks hvis du tenker at du skal prøve 1 mnd til, og tankene begynner å spinne på nytt om valget, stopp de, og ta det opp igjen når 1 mnd har gått. 

Anonymkode: 3f435...af1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis det er noe trøst så står jeg i tilsvarende lik situasjon som deg!! Kjenner meg så godt igjen, alle tankene og spørsmålene du har. Sender styrkeklem 🤗

Jeg hadde bestemt meg gangen her for at nok for nok. Tok med meg barna bort i helga, ikke noe dramatisk, sa bare pappa måtte jobbe. Da blir de ikke så sjokkert for det er ikke uvanlig kommentar.. Kom tilbake på søndag, og han er sår og lei seg. Sier at han skal skjerpe seg osv. På mandag hadde vi time til familievernkontoret, også står jeg tydelig på mitt, at jeg nå føler meg ferdig etter så mange år hvor jeg har hørt stygge ord/kommentarer, hvor han har eksplodert mot både meg og barna. På timen sitter han å gråter, jeg fremstår kald og uten sympati. Men jeg har bare virkelig fått nok 😬 
 

Så har jeg lest svarene du har fått inne her, og jeg forstår godt at du føler deg usikker etter svarene, for det gjør jeg også. Er det rettferdig at barna skal leve i bag resten av barndommen for at vi ikke klarer å være modne og voksne nok til våre egne følelser? Ah, det er et så stort og fryktelig vanskelig valg. Hva blir riktig? Å bli i et emosjonelt, fysisk og destruktivt forhold, eller holde maska, fake it to you make it og stå i det noen år til? Hva blir mest ødeleggende? Jeg hører på deg at du tenker som meg, at ingen av de nevnte utfallene var det vi håpte på, eller ikke er noe gode alternativer. Den beste løsningen hadde jo vært å få det til å fungert, vært lykkelig og holdt familien samlet. Men hvis det ikke er tilfelle, hva går det på bekostning av? Jeg ønsker at mine barn skal vokse opp å se foreldre som behandler hverandre med respekt, er snille og har kjærlighet mot hverandre. Jeg ønsker ikke å være en rollemodell hvor jeg lærer de at det er helt greit å finne seg i å bli behandlet dårlig. Så en liten glipp til hvor han eksploderer, så er jeg på hybel. 
 

Ps. Jeg var åpen til fastlege om ting som ble sagt, og hvordan jeg egentlig har det. Det følte jeg hjalp. I tillegg har min vært åpen nå mot å ta i mot hjelp, både for seg selv og oss som par. Før var det helt låst på dette, og han tenkte det var jeg som trengte psykolog, hvorfor skulle han..

Anonymkode: 3f435...af1

En siste rettelse. Jeg står ikke i et fysisk forhold med vold, men forhold uten fysisk nærhet. Det er litt forskjell 😅🤗

Anonymkode: 3f435...af1

[CamillaCollett]

Hjertet sier "Hva om" - ja, der er vi mange som har vært.

Men faktum er at han ikke kommer til å forandre seg. Han bryr seg ikke nok til å gjøre det. Da ville han nemlig gjort det for lenge siden, og alltid prioritert at også du skal ha det bra. Du kan velge å bli, men da må du være klar over at det kommer til å forbli som nå. 

Jeg gikk, og det har jeg ikke angret på. Det er ikke alltid enkelt, for han er fortsatt sint og vrang, men jeg føler meg levende og frisk igjen, og det går også bra med barna. Hadde jeg blitt ville blitt jeg en skygge av meg selv, og det gagner faktisk ingen.

Det er kanskje du som går, men du må minne deg selv på at du har gode grunner til det. Man kan ikke oppføre seg så råttent man bare vil, og så insistere på at det er den andre som har skylda når hen ikke orker mer.

Det er gode odds for at du, når du kommer ut, ikke tenker "hva har jeg gjort", men "hvorfor i alle dager gjorde jeg ikke dette før?"

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Har bestemt meg for å gå etter maaaange år i et forhold jeg har tvilt på. Men jeg klarer ikke gjennomføre. Stå for avgjørelsen og informere kona og barna om det. Nettop fordi jeg er sikker på at det kommer til å bli verre for alle sånn totalt sett. 

Men jeg har mistet alle følelser. Jeg har blitt kalt så mye stygge ting av henne opp igjennom, og blir fysisk avvist så mange ganger at jeg har null glede av å være i dette forholdet. Det eneste som holder meg tilbake er å kunne være en del av barnas hverdag, og kunne stille opp for de. 

Anonymkode: d54ad...1f9

[Menchit]

Ts, du skriver at det er "hjernen", og ikke hjerte som holder deg igjen.

Det er bra tenker jeg, det er mye vanskeligere å få med hjertet på noe hjernen vet er riktig enn omvendt. 

Spørsmålet ditt er om det er riktig å gå. Det er alltid riktig å gå når du blir utsatt for vold. Det du trenger er å forstå at mannen din utsetter deg og barna for vold.

Søk psykisk vold på youtube, les artikler eller en bok. Nettet flommer over av informasjon om tema så vær litt kritisk til hvor informasjonen flommer fra. Du kan også kontakte krisesenter, vi linjen eller snakke med helsesøster feks.

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler ikke samlivsbrudd med mindre det er høyst nødvendig. Barna lider, dere lider og det blir en runddans som kan gjøre det enda verre en det allerede er. Det tar og tid å fordele alt, stabilisere seg og skape et nytt trygt hjem på den andre siden. Nå er det snart 1,5 år siden jeg flyttet og to år siden bruddet her. Det er enda vanskelig både med samarbeid, kommunikasjon og alt av følelser som skal smeltes og bearbeides. 

 

Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å bli samboer med noen igjen. For min del blir ungene førsteprioritet, og jeg vil skåne de for den biten med "dine og mine". Noen får det helt sikkert til, men jeg er faktisk ikke villig til å gamble med barnas fremtid. De har vært igjennom nok. 

 

Jeg anbefaler på det sterkeste å prøve parterapi via psykolog før dere tar et endelig valg! 

Anonymkode: 47f27...3f2

[AnonymBruker]

Barna merker og barn trives med en glad mor! Tro meg! I disse tre årene har jeg både vært en dårlig mor, til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å gjemme og glatte over. Han har derimot aldri bedret seg. Par dager, par uker også rett tilbake… 

Ungene ber nå meg om å flytte, og ta de med. Vi har jo uansett ingen far, sier dem.

Så flytt hver for dere. Dere kan være særboere en stund evn og se, eller bare ta litt avstand og kjenne på det også.

Anonymkode: 4b5b3...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Barna merker og barn trives med en glad mor! Tro meg! I disse tre årene har jeg både vært en dårlig mor, til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å gjemme og glatte over. Han har derimot aldri bedret seg. Par dager, par uker også rett tilbake… 

Ungene ber nå meg om å flytte, og ta de med. Vi har jo uansett ingen far, sier dem.

Så flytt hver for dere. Dere kan være særboere en stund evn og se, eller bare ta litt avstand og kjenne på det også.

Anonymkode: 4b5b3...8a5

Dette er mitt forslag. At vi kan være fra hverandre en stund og se, men det helt uaktuelt for han. 
 

skal egentlig se på et hus i helgen, men vet ikke om jeg er tøff nok. 
 

ts

Anonymkode: a8669...15e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

For å ikke snakke om at en ulykkelig mor ofte gir ulykkelige barn.Følelser er utrolig smittsomme i en familiedynamikk.

Anonymkode: 96a04...4f9

Dette!!!!! 

Anonymkode: 9def8...344

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er mitt forslag. At vi kan være fra hverandre en stund og se, men det helt uaktuelt for han. 
 

skal egentlig se på et hus i helgen, men vet ikke om jeg er tøff nok. 
 

ts

Anonymkode: a8669...15e

Uaktuelt ja, men det er faktisk ikke han som bestemmer alene. Så da er det jo greit tenker jeg. Hadde sett på huset.

Anonymkode: 4b5b3...8a5

[Tufsla&Vifsla]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er mitt forslag. At vi kan være fra hverandre en stund og se, men det helt uaktuelt for han. 
 

skal egentlig se på et hus i helgen, men vet ikke om jeg er tøff nok. 
 

ts

Anonymkode: a8669...15e

Men da er han heller ikke interessert i å endre seg. Hadde han vært interessert i å endre sin svært stygge adferd mot deg så ville han vært villig til "alt" dvs også forstått at han må tåle ubehag. Han "truer" med at han ikke vil være fra hverandre for at du skal bli i forholdet basert på hans "løfter" om at han skal endre seg. 

Se på det huset i helgen - vis at DU mener alvor. Du lever - som andre har sagt - i et psykisk mishandel forhold, som bryter deg ned, som ødelegger deg. Du er ikke i samme situasjon som flere som mener de har fått det verre etter bruddet enn før. Du kommer nesten garanter å få det bedre, fordi du slipper å gå på nåler i hverdagen, du slipper å bli kalt masse stygge ting, du slipper en som skal bryte deg ned. Du må også vise mannen at du faktisk mener alvor, at du ikke aksepterer hans oppførsel. Mener han virkelig at 1) han skal endre seg og 2) forholdet deres er verdt å kjempe for, så vil han kjempe for deg om du flytter. Nå tror ikke jeg at han kommer til å gjøre det, basert på det du skriver, men hvis ikke du selv tar deg på alvor (altså er på hus nå) - hvorfor skal han ta deg på alvor? Hvorfor skal han tro på at du mener det du sier med at du ikke kan leve i et så destruktivt forhold? 

Så du ER tøff nok til å dra på visning! 

[AnonymBruker]

Min ekskone og jeg ble skilt for omkring 6 år siden. Det var hun som gikk.

Jeg har fått det bedre etter skilsmissen, men det virker som om hun har fått det verre. Om hun angret har hun nok uansett for mye stolthet til å innrømme det. Men da jeg traff en ny sa hun ting til familie og venner da hun var så lei seg, som at hun syntes det var feil av meg å gå videre så raskt og at separasjonen egentlig var til for å «finne ut av ting». Dette fremsto jo helt sprøtt for meg, når hun hadde kjøpt ny leilighet og takket for seg. Kanskje hadde hun et håp om at jeg skulle kjempe for henne.

Hun har vært sint alle disse årene, og det ser ikke ut til å ha bedret seg. Hun har ny kjæreste, men jeg er usikker på hvor involvert han er i alt. Jeg er gift på ny med nye barn. 

Hvis du skal gå må du være såpass ferdig med ham at du takler alle utfall. Kanskje vil han kjempe for mye samvær med barna, kanskje vil ha droppe det og flytte utenlands. Kanskje blir han deprimert alene, kanskje forelsker han seg raskt på ny. Alt er mulig, for en skilsmisse er ikke noe du kan designe. Og samarbeidet mellom dere vil ikke bli bedre, for etter et brudd har ingen av dere lenger noe å tape. Så den lille kontrollen du har nå, forsvinner.

Jeg ser flere skriver at «mor skal være lykkelig for at barna har det bra». Utfordringen er vel at selv om du vet du ikke er lykkelig nå, vet du heller ikke hvordan det blir alene. Min ekskone er definitivt ikke lykkelig, og krangler med barna ved hver anledning hun har. Hun har vært sykemeldt fra jobb både i forbindelse med bruddet og da vi ventet barn. 

Det betyr ikke at beslutningen var feil. Poenget mitt er at flere som går (som ofte er kvinner) ser ut til å la seg inspirere av «lykkelige» skilsmissehistorier, og jeg tror noen av dem handler om at skilte kvinner vil ha flere over til sin side. Så konferer like mye med dine gifte venninner, som dine fraskilte.

Anonymkode: 4c847...829

[Juliv]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 13.35):

Jeg tror ikke et menneske kan forandre seg så mye! 
Kroppen min og hode mitt sier det er tomme løfter som varer i noen måneder, men hjerte sier hva om???

Første tegn på at han ikke kommer til å endre seg, er at han prøver å manipulere deg til å bli ved å kalle deg egoistisk, mens han selv i årevis har prioritert karriere og venner. Tenkte han på barna da han, som han selv innrømmer, ignorerte dine behov for sine egne? Eller da han var sint og sa sårende ting? Du er ikke egoistisk eller slem – du er tøff som endelig står opp for deg selv. Lykke til❤️