Mannlig vs kvinnelig empati?

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hva om menn og kvinner er forskjellig på gruppenivå og kvinner ikke besitter fasiten? Er ikke en slags empati det å se seg selv og andre fra fugleperspektiv og anerkjenne at andre kan ha rett og en selv kan ta feil?

Kanskje det er du som «går i fellen» med å anerkjenne og validere der hvor vennen din hadde hatt bedre nytte av en dytt og et råd?

Anonymkode: e6443...1cf

Jeg forstår ikke hvorfor dette er et enten-eller for deg?

Jeg forstår heller ikke hva slags type konkrete situasjoner du tenker på når du gjør disse vurderingene. Å praktisere empati er en kunst og jeg ser faktisk ikke at det går an å utøve det uten å anerkjenne og validere andres følelser. Hvis man ikke anerkjenner eller validerer andres følelser, kan man jo heller ikke hjelpe dem eller gi dem råd. Da blir hjelpen og rådene slappe eller vilkårlige.

 

Anonymkode: 28db8...e61

[Roci]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hva om menn og kvinner er forskjellig på gruppenivå og kvinner ikke besitter fasiten? Er ikke en slags empati det å se seg selv og andre fra fugleperspektiv og anerkjenne at andre kan ha rett og en selv kan ta feil?

Kanskje det er du som «går i fellen» med å anerkjenne og validere der hvor vennen din hadde hatt bedre nytte av en dytt og et råd?

Anonymkode: e6443...1cf

Det vel ingen i tråden som hevder at kvinner besitter fasiten. Jeg tror heller ikke man kan si - gitt at man holder seg til den faktiske definisjonen av empati og ikke prøver å finne opp sin egen definisjon - at det handler om å ha "rett" eller "feil" når det er snakk om empati. Det du skriver der, forbinder jeg mer med selvinnsikt.

Å anerkjenne og validere andres følelser er forøvrig sjelden feil og det kan man fint gjøre uavhengig av hva en selv mener den andre parten " hadde hatt bedre nytte av". Det er nettopp det empati handler om. Det ene utelukker heller ikke det andre, men det er her timingen kommet inn - evnen til å forstå når den andre parten trenger forståelse og emosjonell støtte, og når vedkommende f.eks. trenger hjelp til å finne en løsning på en vanskelig situasjon. Det hjelper jo ikke hvor gode og velmenende et dytt og noen råd er, hvis mottakeren ikke er mottakelig, hvis du skjønner hva jeg mener.

[AnonymBruker]

Roci skrev (50 minutter siden):

Det vel ingen i tråden som hevder at kvinner besitter fasiten.

Når posteren hevdet at flere menn enn kvinnet tråkker feil i sin utøvelse av empati så gjetter jeg at det var en kvinne og at hun vurderte menn etter kvinners kriterier.

Sitat

Jeg tror heller ikke man kan si - gitt at man holder seg til den faktiske definisjonen av empati og ikke prøver å finne opp sin egen definisjon - at det handler om å ha "rett" eller "feil" når det er snakk om empati. Det du skriver der, forbinder jeg mer med selvinnsikt.

SNL sier følgende:

• Empati handler primært om å forstå andres emosjoner gjennom å ta den andres perspektiv
• Sympati er en medfølende reaksjon på det at en annen lider eller har det vondt
• Medfølelse (compassion) er en mer aktiv form for empati ved at man også har et aktivt ønske om hjelpe. Altruisme er et eksempel på dette
• Ømhet (tenderness), varme følelser overfor en annen

Sitat

Å anerkjenne og validere andres følelser er forøvrig sjelden feil og det kan man fint gjøre uavhengig av hva en selv mener den andre parten " hadde hatt bedre nytte av". Det er nettopp det empati handler om. Det ene utelukker heller ikke det andre, men det er her timingen kommet inn - evnen til å forstå når den andre parten trenger forståelse og emosjonell støtte, og når vedkommende f.eks. trenger hjelp til å finne en løsning på en vanskelig situasjon. Det hjelper jo ikke hvor gode og velmenende et dytt og noen råd er, hvis mottakeren ikke er mottakelig, hvis du skjønner hva jeg mener.

For meg så er en empatisk person en som for sitt indre føler det som andre føler - eller det som man rimelig kan anta at andre føler. Hvis du snubler og slår deg stygt så tenker jeg at den som har empati også får «vondt» av å se det.

For meg ser det ut som den kvinnelig-KG-tolkningen av empati heller mer i retning av å validere andres opplevelse, sannhetsforståelse og ikke motsi noen.

Jeg lurer på om det har sammenheng med at kvinner er mer konsensus-kollektivt orientert? 

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke empati er en enten eller ting. Den utvikler seg gjennom livet sammen med alt vi opplever og lærer. Noen situasjoner har man mer forutsetning for å forstå etter hvordan eget liv utvikler seg. Empati vil ofte mer eller mindre forsvinne i situasjoner hvor man føler enten en selv eller andre blir behandlet urettferdig av noen. Får man litt avstand til situasjonen, så kan den komme tilbake.

Mellommenneskelige forhold kan være veldig komplekse, og for meg er empati da også bundet til å forstå at noen kanskje ikke har verktøyene til å komme seg bort fra et ususnt forhold. Derfor vil jeg ikke kalle det å jatte med i at en føler hun ikke kunne forutse at han ville slå igjen - som du skrev i første innlegg. Jo mer man vet om usunne forhold, jo bedre (som i jo mer nyttige for den utsatte) råd kan man gi. Noen ganger kan det å anerkjenne opplevelsen være med å gi vedkommende selvtillitt til å innse at man ikke var ansvarlig for at den andre slo. Sannsynliheten for at en voldsutsatt i et parforhold har fått beskjed om at en selv utløste volden er stor. Sannsynligheten er også stor for at h*n selv føler at h*n har gjort noe galt, sagt noe feil eller gjort noe galt eller ikke gjort noe som burde vært gjort.

Empati er også å se og forstå at noen har det vondt i situasjoner de selv skaper. Kanskje de ønsker veldig sterkt å skape dype vennskap, men de blir for intense og mangler kanskje evnen til å forstå andres grenser eller at måten de ordlegger seg skyver andre bort.

Mennesker med sterk empati kan ha forskjellige måter å støtte noen på. Det er ikke nødvendigvis knyttet til graden av empati. Mange med sterk empati kan bli sittende fast i f.eks. usunne forhold, fordi de ser frustrasjonen og smertene hos partneren. De kan også godta for mye fra venner, familie, kolleger, sjefer,...    - fordi de ser at noen kanskje har det vanskelig.

Jeg mener altså at empati er knyttet til å forstå hvordan noen har det og ikke direkte til å prøve å løse vonde situasjoner for andre. De fleste empatiske mennesker vil alikevel prøve å lindre den andres smerte om det er mulig. Måten man gjør det på er ikke knyttet til hvor stor empati man har, men mer til kunnskap eller erfaring om hva som vil hjelpe den som har det vondt.  Jeg tror altså ikke at empati er kjønnsavhengig i seg selv, men samtidig så vil de fleste av oss lettere ha empati i situasjoner vi forstår til en viss grad hvordan det er å stå i. Hvordan vi prøver å praktisk støtte eller løse en vond situasjon er nok på gruppenivå mer kjønnsbasert. Selv om det er knyttet til empati, så er det ikke empatisk i seg selv. Noen ganger kan det å gi råd til andre også være uempatisk fordi det bare blir en større belastning for vedkommende, selv om man bare ønsker å hjelpe. 

 

Anonymkode: 4250c...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Når posteren hevdet at flere menn enn kvinnet tråkker feil i sin utøvelse av empati så gjetter jeg at det var en kvinne og at hun vurderte menn etter kvinners kriterier.

SNL sier følgende:

 

• Empati handler primært om å forstå andres emosjoner gjennom å ta den andres perspektiv
• Sympati er en medfølende reaksjon på det at en annen lider eller har det vondt
• Medfølelse (compassion) er en mer aktiv form for empati ved at man også har et aktivt ønske om hjelpe. Altruisme er et eksempel på dette
• Ømhet (tenderness), varme følelser overfor en annen

For meg så er en empatisk person en som for sitt indre føler det som andre føler - eller det som man rimelig kan anta at andre føler. Hvis du snubler og slår deg stygt så tenker jeg at den som har empati også får «vondt» av å se det.

For meg ser det ut som den kvinnelig-KG-tolkningen av empati heller mer i retning av å validere andres opplevelse, sannhetsforståelse og ikke motsi noen.

Jeg lurer på om det har sammenheng med at kvinner er mer konsensus-kollektivt orientert? 

Anonymkode: e6443...1cf

Hvorfor bare repeterer du deg selv etter at det står skrevet cirka alt annet enn at damer mener man ikke skal motsi noen og validere andres sannhetsforståelse? Å validere andres følelser er ikke å validere deres sannhetsforståelse. Kort oppsummert er validering bare å akseptere og anerkjenne en følelse, ikke selve virkelighetsforståelsen som følelsen er en del av. Igjen analyserer du snevert.

For meg virker det mer som at du har fordommer mot kvinner enn at du gjør en særlig objektiv vurdering.

Anonymkode: 28db8...e61

[Hannabanna]

Går du i tog for Palestina TS? All andre? Eller sitter du forsatt TVen og føler at du masse empati fordi du ser mennekser lider? Det er ikke noe unormalt med det. Kansje dama det gjør der sammen i tilegg hvis hun empati og oppmerksomhet til de hun treffer på daglig. Er der så fælt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker og agerer forskjellig mhp empati. På gruppenivå, altså.

Jeg er mann. Jeg kan bli veldig lei meg når jeg ser eller tenker på andre mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, spesielt barn og uskyldige. Jeg opplever selv at jeg har en en ektefølt empati når jeg ser f.eks Schindlers liste eller hører om elendighet i Gaza. Ved at deres pinsler på en måte blir mine, og jeg får intenst lyst til å gjøre «ett eller annet» for å hjelpe dem. Hvis jeg ser et menneske bli slått i magen så holder jeg meg instinktivt for magen selv, som om jeg speiler dem. Uansett hvor kritisk jeg er til Russlands krigføring i Ukraina så gjør det meg vondt å se unge Russiske menn dø i krig.

Når jeg snakker med kvinner (spesielt, men ikke bare her inne) så synes det som om kvinner ofte legger noe litt annet i empati. For meg ser det (litt flåsete sagt) ut som om deres versjon av empati innebærer at man skal jatte med andre. At det ikke bare er nok at man skal føle med andres lidelse, men at man ukritisk må støtte opp under deres forståelse av situasjonen, og være en slags emosjonell gråtepute.

For meg blir det helt feil. Jeg kan synes veldig synd i et menneske som forblir i en voldelig relasjon, komme med konstruktive innspill til hvordan hun/han kan bryte ut, uten å jatte med henne om hvor umulig det var å forutse at han kom til å slå igjen, at alle menn er svin eller lignende. På tradisjonelt mannlig vis er jeg mer opptatt av hvordan jeg kan hjelpe med å bli kvitt fyren, komme seg et trygt sted, løse problemet, enn å støtte opp under kvinnens sorg over å ha tatt dårlige valg. Gjør det meg mindre empatisk? Eller bare mindre emosjonelt støttende?

Anonymkode: e6443...1cf

Dette er ganske psykologisk spot on, og kan bekreftes av flere adferdspsykologer ofte. Kvinner har en tendens til å tro at empati er å føle andres følelser, eller å som du sier «jatte om det». Empati derimot er ganske rasjonelt. Det handler om å FORSTÅ andres følelser. Og akkurat det med å forstå andre opplever jeg at menn er en del bedre på enn kvinner. 

Anonymkode: ec542...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er ganske psykologisk spot on, og kan bekreftes av flere adferdspsykologer ofte. Kvinner har en tendens til å tro at empati er å føle andres følelser, eller å som du sier «jatte om det». Empati derimot er ganske rasjonelt. Det handler om å FORSTÅ andres følelser. Og akkurat det med å forstå andre opplever jeg at menn er en del bedre på enn kvinner. 

Anonymkode: ec542...cc1

Uenig.

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i TS sine opplevelser.

Når kvinner klager leter jeg etter løsninger. Å foreslå disse løsningene blir ofte tolket som at jeg ikke "er på deres side". Det de vil er at man jatter med, er enig, og bygger opp hennes tolkning av situsjonen. Det mener jeg bare gjør ting verre. Så dessverre er det ingen måte å vinne her. Enten gjør man ting verre ved å jatte med, eller så gjør man seg selv til fienden ved å foreslå løsninger.

 

Et eksempel:

Hun har fått en melding av sjefen. Hun tolker den i verste mulige retning. I steden for å stille sjefen oppfølgningspørsmål går hun til meg for å hjelpe til med å tolke meningen bak. Jeg hater slike situasjoner. Jeg har jo ikke noe annet valg enn å bare være enig med henne på alt. Da blir den paranoide bekymringen bare verre og verre. To personer burde ikke sitte sånn å krisemaksimere sammen. Dersom jeg prøver meg på en "kanskje sjefen din har misforstått noe, og ikke helt mente det sånn", så er jeg på plutselig på sjefens side!

Anonymkode: b397d...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner meg veldig igjen i TS sine opplevelser.

Når kvinner klager leter jeg etter løsninger. Å foreslå disse løsningene blir ofte tolket som at jeg ikke "er på deres side". Det de vil er at man jatter med, er enig, og bygger opp hennes tolkning av situsjonen. Det mener jeg bare gjør ting verre. Så dessverre er det ingen måte å vinne her. Enten gjør man ting verre ved å jatte med, eller så gjør man seg selv til fienden ved å foreslå løsninger.

 

Et eksempel:

Hun har fått en melding av sjefen. Hun tolker den i verste mulige retning. I steden for å stille sjefen oppfølgningspørsmål går hun til meg for å hjelpe til med å tolke meningen bak. Jeg hater slike situasjoner. Jeg har jo ikke noe annet valg enn å bare være enig med henne på alt. Da blir den paranoide bekymringen bare verre og verre. To personer burde ikke sitte sånn å krisemaksimere sammen. Dersom jeg prøver meg på en "kanskje sjefen din har misforstått noe, og ikke helt mente det sånn", så er jeg på plutselig på sjefens side!

Anonymkode: b397d...ad5

Har ingen venninner som oppfører seg sånn. Eller jo, én, som circa alle andre bare orker i små doser, fordi det er krisemaksimering og hun ikke vil ta imot råd, og når hun får råd, følger hun dem ikke.

Hun har heldigvis blitt bedre. Men man ser nøyaktig det samme i tråder om menn som sliter. Da kommer det en rekke menn inn i tråden for å bekrefte ts' sin virkelighetsforståelse. Forsterker mitt inntrykk av sympati/empati hvor man kjøper den andres opplevelse blindt er ganske kjønnet, og man bare ser jattingen når det andre kjønn bedriver det, mens ikke når eget kjønn gjør det. Ellers har man jatting i gutteklubben også, der man jatter med i oppfatningen av hvordan damer er.

Anonymkode: 28db8...e61

[Roci]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 8.46):

Jeg kjenner meg veldig igjen i TS sine opplevelser.

Når kvinner klager leter jeg etter løsninger. Å foreslå disse løsningene blir ofte tolket som at jeg ikke "er på deres side". Det de vil er at man jatter med, er enig, og bygger opp hennes tolkning av situsjonen. Det mener jeg bare gjør ting verre. Så dessverre er det ingen måte å vinne her. Enten gjør man ting verre ved å jatte med, eller så gjør man seg selv til fienden ved å foreslå løsninger.

 

Et eksempel:

Hun har fått en melding av sjefen. Hun tolker den i verste mulige retning. I steden for å stille sjefen oppfølgningspørsmål går hun til meg for å hjelpe til med å tolke meningen bak. Jeg hater slike situasjoner. Jeg har jo ikke noe annet valg enn å bare være enig med henne på alt. Da blir den paranoide bekymringen bare verre og verre. To personer burde ikke sitte sånn å krisemaksimere sammen. Dersom jeg prøver meg på en "kanskje sjefen din har misforstått noe, og ikke helt mente det sånn", så er jeg på plutselig på sjefens side!

Anonymkode: b397d...ad5

Men om din partner reagerer slik du beskriver, så betyr jo ikke det at alle kvinner, eller kvinner flest, reagerer på samme måte? Jeg for min del synes det hjelper å snakke om ting med samboeren min hovedsaklig av to årsaker, og ingen av dem er fordi jeg trenger at han skal foreslå en løsning. Om jeg vil at han skal komme med forslag til løsning, så ber jeg spesifikt om det.  

1) Jeg trenger bare å få ventilere litt eller satt ord på ting og at han lytter. Det er ofte tilstrekkelig.

2) Når jeg får satt ord på problemstillingen (hvis det er en problemstilling), så finner jeg ofte løsningen selv, og ikke sjelden akkurat den samme løsningen som han ville ha foreslått. 

Man er jo seg selv nærmest og dette er ikke "bevis" på noe som helst, men jeg opplever jo at kvinnene i min omgangskrets har omtrent samme tilnærming som meg, og ikke slik du beskriver.

Endret 10. januar av Roci

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2025 den 8.44):

Dette er ganske psykologisk spot on, og kan bekreftes av flere adferdspsykologer ofte. Kvinner har en tendens til å tro at empati er å føle andres følelser, eller å som du sier «jatte om det». Empati derimot er ganske rasjonelt. Det handler om å FORSTÅ andres følelser. Og akkurat det med å forstå andre opplever jeg at menn er en del bedre på enn kvinner. 

Anonymkode: ec542...cc1

Kvinner er blottet for empati. Ts har helt rett. For kvinner er empati å innbille seg selv som offer i en situasjon. Det er er ikke empatisk, det er det stikk motsatte — selvsentrert. 

Anonymkode: 1a1b5...51b

[Blått]

Roci skrev (På 6.1.2025 den 11.54):

Jeg vil ikke si at du er mindre empatisk eller mindre emosjonelt støttende, det handler vel mer om ulike måter å vise empati på. Det du kaller å "jatte med", handler om å validere følelsene og opplevelsene til den som søker, ønsker eller trenger støtte. Javel, så burde hun sikkert ha forstått at han kom til å slå igjen. Kanskje visste hun det innerst inne også. Kanskje en annen har vært skikkelig uheldig med noen dates, eller blitt dumpa på en særs dårlig måte, eller partner har vært utro. Da føler hun nok akkurat nå på at "alle" menn er svin. Poenget er å anerkjenne at hun føler som hun gjør, uansett hvor "feil" man synes at det er. Så kan de mer praktiske tingene komme etterpå. Jeg tror at man kan føle seg litt avspist hvis man ønsker trøst og forståelse for følelsene sine, og blir møtt med forslag til løsninger som man kanskje ikke er klar for å tenke gjennom og ta tak i ennå. Det betyr ikke at det er noe feil i å være praktisk og løsningsorientert, det handler mer om timing. 

 

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 16.15):

Jeg er enig i de som har skrevet at hovedinnlegget blander sammen sympati og empati. 

Det som er skrevet om «timing» er også interessant; evnen til å forstå når en person har mest glede og nytte av at et medmenneske har hørt/sett det som er problematisk - og når det kanskje er nyttig og bra å gi en tilbakemelding i form av råd / egen erfaring osv.

Hvis Per kommer inn i selskapet og lei seg / frustrert sier «det var ikke en eneste pen bukse i skapet som passet», så vil de fleste mene at det det er fint å svare («jatte med») at det var fint at Per kom, at han ser ok ut osv. Hvis Per senere snakker med sidemannen «jeg har prøvd alt for å gå ned i vekt», og du svarer at 5:2-dietten er kjempebra, så er det greit. Men hadde du svart det når han kom frustrert inn to timer tidligere, hadde det vært feil timing.

Eller når Gro kommer inn på kontoret om morgenen og er utslitt fordi hun ikke har fått sove, så trenger hun et smil, fint du kom, vil du ha en kaffe. Og ikke råd om å legge seg tidligere, kutte ut skjerm og mindfullness. 

Det er helt klart kvinner også som oppleves som besserwissere og med dårlig timing når de gir råd i stedet for å bare anerkjenne, men det er flere menn som går i denne fellen. 

Anonymkode: c8526...5ea

Enig med dette. Opplever at mange menn ikke helt forstår når det er passende å ta opp ting.

Endret 11. januar av Blått

[AnonymBruker]

La meg konkretisere med et tenkt eksempel. En venninne har fått juling av mannen. For andre gang. Hun er forslått og gråter og utbryter «mannfolk er noen svin» og «jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje».

Jeg er fryktelig lei meg for at noen jeg er glad i har fått deng. Jeg er rasende for at noen har slått kjæresten sin. Samtidig er jeg uenig i venninnas påstander. Alle menn _er_ ikke svin. Og hun burde ha sett dette komme og rømt før det skjedde.

Har jeg eller har jeg ikke empati i dette scenariet? Etter min mening har jeg empati - jeg har medfølelse for situasjonen hun er i og er lei meg for at noen har vondt. Min forståelse er at noen vil si at jeg ikke har empati fordi jeg er uenig i hennes påstander. At «empati» brukes som en slags joker hvor man _må_ godta påstander uten å mukke - ellers er man uempatisk.

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

La meg konkretisere med et tenkt eksempel. En venninne har fått juling av mannen. For andre gang. Hun er forslått og gråter og utbryter «mannfolk er noen svin» og «jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje».

Jeg er fryktelig lei meg for at noen jeg er glad i har fått deng. Jeg er rasende for at noen har slått kjæresten sin. Samtidig er jeg uenig i venninnas påstander. Alle menn _er_ ikke svin. Og hun burde ha sett dette komme og rømt før det skjedde.

Har jeg eller har jeg ikke empati i dette scenariet? Etter min mening har jeg empati - jeg har medfølelse for situasjonen hun er i og er lei meg for at noen har vondt. Min forståelse er at noen vil si at jeg ikke har empati fordi jeg er uenig i hennes påstander. At «empati» brukes som en slags joker hvor man _må_ godta påstander uten å mukke - ellers er man uempatisk.

Anonymkode: e6443...1cf

Jeg tenker at i utgangspunktet at det å være enig eller ikke i "alle menn er svin (jeg kjenner ingen som faktisk mener det)" og i at "jeg kunne ikke forutse det" ikke går på empati. Hvordan man eventuelt velger å uttrykke den uenigheten KAN være uempatisk. Noen ganger er det helt i orden å bare høre på noen som har det vondt uten å påføre skam eller smerte. 

Jeg tror ingen er 100% empatiske, vi har alle mye vi ikke forstår - som i noen situasjoner gjør det vanskelig å ha medfølelse med andre. Vi sier og gjør alle ting som ikke er empatiske, enten fordi vi ikke forstår, fordi vi er så inne i egen situasjon og forståelse, eller fordi empati i noen situasjoner ikke er førsteprioritet. Noen har veldig lite empati og ønsker/klarer/bryr seg ikke om å sette seg inn i hvordan andre har det. Eventuelt synes ikke at andres smerte er viktig. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at noen mener empati er å aldri være uenig.

Empati mener jeg ikke har så mye med hva man mener, det er mer knyttet til hvordan man uttrykker meningene sine.

Anonymkode: 4250c...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

La meg konkretisere med et tenkt eksempel. En venninne har fått juling av mannen. For andre gang. Hun er forslått og gråter og utbryter «mannfolk er noen svin» og «jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje».

Jeg er fryktelig lei meg for at noen jeg er glad i har fått deng. Jeg er rasende for at noen har slått kjæresten sin. Samtidig er jeg uenig i venninnas påstander. Alle menn _er_ ikke svin. Og hun burde ha sett dette komme og rømt før det skjedde.

Har jeg eller har jeg ikke empati i dette scenariet? Etter min mening har jeg empati - jeg har medfølelse for situasjonen hun er i og er lei meg for at noen har vondt. Min forståelse er at noen vil si at jeg ikke har empati fordi jeg er uenig i hennes påstander. At «empati» brukes som en slags joker hvor man _må_ godta påstander uten å mukke - ellers er man uempatisk.

Anonymkode: e6443...1cf

Tenkte situasjoner bør være realistiske. Svært urealistisk med foreslåtte damer som har overskudd til å abstrahere og generalisere.

Uansett, om du har empati handler mer om fokuset ditt. En måte å ikke ha empati på vil være å begynne og diskutere sannhetsgestalten i påstandene hennes. Hun er forslått, gråter og er utsatt for vold. Alt er ikke en samfunnsdebatt. Gjør man dette, mister man fokus, kverulerer og viser ikke empati.

Normal, empatisk tilnærming vil være å se bort fra påstandene og gjøre noe annet.

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Empati mener jeg ikke har så mye med hva man mener, det er mer knyttet til hvordan man uttrykker meningene sine.

Anonymkode: 4250c...c34

Der er vi helt uenig. Empati for meg er å føle medfølelse med andre - uavhengig av hva man sier.

Det å uttrykke meningene går kanskje mer på en slags sensitivitet/tuning.

En psykopat vet kanskje akkurat hva han/hun skal si i en gitt situasjon. Men føler ingen empati fordi det gjør ikke vondt å se andre lide, hun vet bare hva den andre forventer at du skal si?

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Der er vi helt uenig. Empati for meg er å føle medfølelse med andre - uavhengig av hva man sier.

Det å uttrykke meningene går kanskje mer på en slags sensitivitet/tuning.

En psykopat vet kanskje akkurat hva han/hun skal si i en gitt situasjon. Men føler ingen empati fordi det gjør ikke vondt å se andre lide, hun vet bare hva den andre forventer at du skal si?

Anonymkode: e6443...1cf

For meg er empati også praksis. Hvis man er god til å se for seg hva en annen person føler ut fra situasjonen, vil dette peke mot handling. Ord er også handling. Det betyr ikke at alt man gjør og sier er perfekt, men det er en sammenheng.

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

Menn tenker "hvordan kan jeg fikse problemet for denne personen", mens kvinner tenker "hvordan kan jeg få denne personen til å tenke mindre på problemet"

Anonymkode: f90df...89e

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 15.14):

Dette er hvor diskusjonen blir interessant. Jeg har tydeligvis et annet syn på hva empati er enn deg. Når jeg beskriver en vanlig reaksjon på at noen sliter som å «jatte med» så konkluderer du med at jeg er lite empatisk.

Er det sånn at jeg må se ting på samme måte som deg, reagere på samme måte, hvis ikke så er jeg uempatisk?

Anonymkode: e6443...1cf

Å "jatte" med noen er ofte veldig usympatisk. I bunn og grunn så snakker man andre etter munnen ved å holde på slik. Er man enig i det de sier, så kan det holde med korte svar bare for å bekrefte.

Jeg forbinder empati med å leve seg inn i en annens livsverden, og kunne si det en person trenger å høre, men ikke nødvendigvis vil høre. Man kan fort se seg blind på sin egen akse. Jeg blir ofte veldig glad når jeg får tilbakemeldinger fra andre mennesker. Så kan jeg vurdere om jeg er enig/ uenig. 

Så er det mange måter å formidle et budskap på. Om andre mennesker oppfatter deg som empatisk så lytter de ofte mer til det du har og si. 

Så hjelper det ikke at man tenker at man er empatisk, om ikke mennesker rundt deg oppfatter deg slik, for det handler like om det.