Til lærere : Syns dere det er mye overdiagnosering av adhd i skolen?

[AnonymBruker]

Syns det høres ut som du bør sette deg inn i hva en adhd utredning hos bup går ut på. Det er ikke opp til læreren å sette diagnoser. Det krever en grundig utredning og kartlegging. Er bup i tvil så setter de ikke diagnosen.

Tror at barna med adhd blir mer synlige i dagens skole både fordi den starter tidligere, varer lengre, har flere stillesittende timer og mindre praktiske fag. Det er en uting å skylde adhd-synptomer på dårlig oppdragelse. Alle som jobber med barn burde stille spørsmålstegn med hva som kan ligge under en unnvikende adferd. Men ikke automatisk anta at dette skyldes oppdragelse eller hjemmet.

Anonymkode: 0d90c...984

[AnonymBruker]

Jeg vil bare belyse det fra motsatt vinkel. Jeg er vokst opp med foreldre som var opptatt av taco barna skulle være veloppdragne. Det var rammer, forventninger. Relativt strengt med tanke på mine utfordringer og jeg strevde veldig med å leve opptil forventningene og bærer masse skam for det. Jeg kan ikke la være å tenke at mitt selvbilde ville vært bedre om jeg hadde fått diagnose som barn og fått hjelp til å lykkes fremfor å blitt påført skam.

Anonymkode: 7ca0f...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vil bare belyse det fra motsatt vinkel. Jeg er vokst opp med foreldre som var opptatt av taco barna skulle være veloppdragne. Det var rammer, forventninger. Relativt strengt med tanke på mine utfordringer og jeg strevde veldig med å leve opptil forventningene og bærer masse skam for det. Jeg kan ikke la være å tenke at mitt selvbilde ville vært bedre om jeg hadde fått diagnose som barn og fått hjelp til å lykkes fremfor å blitt påført skam.

Anonymkode: 7ca0f...b2c

Foreldrene mine var ikke opptatt av taco😅 

Anonymkode: 7ca0f...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er noe jeg virkelig har lurt på og ønsker syn og svar på fra lærere i barneskolen/ungsomsskolen. 
 

Føler dere som er lærere at dårlig oppdragelse/oppfølgning hjemmefra noen ganger blir gjemt bak ADHD diagnoser? Med det mener jeg : Kan det faktisk være at mange barn blir feildiagnosert med adhd når det som kanskje ligger bak isteden er mangel på oppdragelse hjemme ifra ? 
 

Et barn som f.eks. aldri har hatt grenser hjemme, ikke har møtt motgang og ikke har fått noe konsekvenser hele sitt liv vil jo selvsagt slite med og sitte i ro i et klasserom plutselig?  Konsentrasjonen er jo kanskje dårlig fra før siden barnet aldri har trengt å konsentrere seg om noe «kjedelig» hvis det ikke må. 
 

Dette er ikke ment som en negativ  ladet tråd,  jeg syns personlig dette er et interessant tema og syns man kan ha en ærlig diskusjon om dette uten at det skal bli til noe annet enn akkurat en  «diskusjon». 
 

 

 

Anonymkode: ddcd4...cd3

Merkelig å beskrive omsorgssvikt som dårlig oppdragelse. Som oftest har jo ikke utagerende barn det særlig bra. Men du karakteriserer det som ikke å oppleve motstand?

Anonymkode: bb25b...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Foreldre finner ADHD-diagnosen for å slippe å se hvor de selv har feilet og for å slippe å snu speilet mot seg selv. 

Anonymkode: d6dd4...950

Så hva er svaret ditt hvis man har flere barn, alle oppdras likedan, noen blir veloppdratt, noen klarer ikke? Skal man da «shame» foreldrene, eller skal man gi dem andre verktøy og ny forståelse? 

Anonymkode: f6195...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er noe jeg virkelig har lurt på og ønsker syn og svar på fra lærere i barneskolen/ungsomsskolen. 
 

Føler dere som er lærere at dårlig oppdragelse/oppfølgning hjemmefra noen ganger blir gjemt bak ADHD diagnoser? Med det mener jeg : Kan det faktisk være at mange barn blir feildiagnosert med adhd når det som kanskje ligger bak isteden er mangel på oppdragelse hjemme ifra ? 
 

Et barn som f.eks. aldri har hatt grenser hjemme, ikke har møtt motgang og ikke har fått noe konsekvenser hele sitt liv vil jo selvsagt slite med og sitte i ro i et klasserom plutselig?  Konsentrasjonen er jo kanskje dårlig fra før siden barnet aldri har trengt å konsentrere seg om noe «kjedelig» hvis det ikke må. 
 

Dette er ikke ment som en negativ  ladet tråd,  jeg syns personlig dette er et interessant tema og syns man kan ha en ærlig diskusjon om dette uten at det skal bli til noe annet enn akkurat en  «diskusjon». 
 

 

 

Anonymkode: ddcd4...cd3

Stortsett veldig god utredning på om det er adhd eller hjemme... Flere tester,undersøkelser osv. Før var alt hysj og mange voksne får diagnose i voksen alder. De har visdt hele livet at noe ikke var som det skulle. Plutselig er brikkene på plass... Tror foreldre kjemper mer for barna sine no og følger mer med enn før og tar seg tid til å følge opp i forhold til før. Så slutt med det tullet! Du aner ikke hvor j... det faktisk kanha vært eller er for mange med adhd.. Gjennom skole og jobb. Sosialt og ellers. Der de ikke har konsentrasjon, utmattet,sliten, osv.. Ta deg en bolle!

Anonymkode: 42e45...a9d

[AnonymBruker]

Nei! Jeg er lærer i barneskolen og har nylig begynt å innse hvor lite kunnskaper jeg har hatt om ADHD. Eller helsefag/medisin generelt. Før i tiden, for ikke så lenge siden faktisk, mente vi at barna som fikk ADHD-medisin heller skulle hatt juling (overdrevet sagt men ment oppdragelse). Jeg gremmes nå, og forstår hvor direkte skadelig en slik holding kunne være. Selvfølgelig finnes det unntak med barn fra vanskeligstilte hjem, men disse barna har jo også behov for en annen form for støtte, og ikke mer kritikk og skjenn. Og disse barna er mer unntaket enn regelen. Så "overdiagnosering" som du sier.. kanskje noen. Men det er langt verre med holdningen vi lærere kan ha til slike barn, og at vi skjuler våre fordommer i ordet overdiagnostisering. Så det er virkelig på tide at kunnskapsnivået økes overalt! F.eks å lese og virkelig forstå hva ADHD er. 

Jeg håper at du TS ikke er en som desperat forsøker å holde på den gammeldagse stemplingen. Jeg gremmes også litt over tittelen din. 

Anonymkode: 45ce3...e8e

[AnonymBruker]

Jeg tror heller det har vært underdiagnostisering tidligere. Tipper fengsler er fyllt opp av udiagnostiserte tilfeller som kanskje hadde hatt et annerledes liv om de ble fanget opp tidligere. Eller et samfunn mer tilpasset dem, slik det kanskje var før i tiden med «jegere» og «sankere». Tror veldig mange mennesker hadde forstått seg selv bedre om de hadde lært mer om ADHD. 
 

Jeg vil tro at evolusjonen og hvilke egenskaper mennesker har trengt oppigjennom i et historisk perspektiv (hvor vår moderne tid er en liten brøkdel i det store bildet) er mye av grunnen til ADHD. 

Anonymkode: 26243...c07

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er en overdiagnostisering. Som «erfaren» lærer vet jeg at barn som mange oppfatter som «typisk adhd-barn», gjerne har et annet strev i livet sitt som bidrar til atferden. Spennet i modenhet er stort, og det skal være ganske tydelige tegn på nettopp adhd om det er det første man tenker. Etter nesten 20 år i skolen har jeg hatt én elev som jeg har vært sikker på har hatt adhd etter å ha kjent barnet kort. Men også med denne såg vi an utviklingen en god stund, siden barnet var skolestarter, selv om både hjem og skole delte bekymringen.

Har hatt flere elever der hjemmet har pushet på for utredning, der det for meg har vært tydelig at det er hjemmeforholdene som er utfordringen. 

Og har hatt mange urokråker som trenger litt tilrettelegging og mer praktisk arbeid/aktivitet, uten at verken hjem eller skole har vært bekymret for at det ligger mer bak.

Så har vi også de som absolutt burde vært utredet, men aldri blir det, fordi en forelder kjenner seg igjen og «det ble folk av dem til slutt» - uten å tenke på at veien frem til å «bli folk» blir unødvendig tung og lang for eget barn. 

Blir stadig vekk overrasket over at mange ser på en adhd-diagnose som et stigma, og er så redd for en slik merkelapp på eget barn at de unnlater å søke den hjelpen barnet faktisk trenger. 

Anonymkode: ed53a...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 17.17):

Jeg synes ikke det er en overdiagnostisering. Som «erfaren» lærer vet jeg at barn som mange oppfatter som «typisk adhd-barn», gjerne har et annet strev i livet sitt som bidrar til atferden. Spennet i modenhet er stort, og det skal være ganske tydelige tegn på nettopp adhd om det er det første man tenker. Etter nesten 20 år i skolen har jeg hatt én elev som jeg har vært sikker på har hatt adhd etter å ha kjent barnet kort. Men også med denne såg vi an utviklingen en god stund, siden barnet var skolestarter, selv om både hjem og skole delte bekymringen.

Har hatt flere elever der hjemmet har pushet på for utredning, der det for meg har vært tydelig at det er hjemmeforholdene som er utfordringen. 

Og har hatt mange urokråker som trenger litt tilrettelegging og mer praktisk arbeid/aktivitet, uten at verken hjem eller skole har vært bekymret for at det ligger mer bak.

Så har vi også de som absolutt burde vært utredet, men aldri blir det, fordi en forelder kjenner seg igjen og «det ble folk av dem til slutt» - uten å tenke på at veien frem til å «bli folk» blir unødvendig tung og lang for eget barn. 

Blir stadig vekk overrasket over at mange ser på en adhd-diagnose som et stigma, og er så redd for en slik merkelapp på eget barn at de unnlater å søke den hjelpen barnet faktisk trenger. 

Anonymkode: ed53a...a0b

Fint innlegg.
Jeg ville bare kommentere at jeg opplever ADHD som veldig normalisert, ikke stigmatisert. Men den nært beslektede nevrodiverse diagnosen autisme/asperger, opplever jeg er fortsatt veldig stigmatisert. Da er man helt Rain Man. Folk skjønner ikke at man kan ha et snev og fortsatt fungere bra, så det ikke er så synlig. Men likevel fint å få diagnosen så kan få tilpasset oppfølging og best mulig utvikling.

Anonymkode: f6195...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 9.54):

Dette er noe jeg virkelig har lurt på og ønsker syn og svar på fra lærere i barneskolen/ungsomsskolen. 
 

Føler dere som er lærere at dårlig oppdragelse/oppfølgning hjemmefra noen ganger blir gjemt bak ADHD diagnoser? Med det mener jeg : Kan det faktisk være at mange barn blir feildiagnosert med adhd når det som kanskje ligger bak isteden er mangel på oppdragelse hjemme ifra ? 
 

Et barn som f.eks. aldri har hatt grenser hjemme, ikke har møtt motgang og ikke har fått noe konsekvenser hele sitt liv vil jo selvsagt slite med og sitte i ro i et klasserom plutselig?  Konsentrasjonen er jo kanskje dårlig fra før siden barnet aldri har trengt å konsentrere seg om noe «kjedelig» hvis det ikke må. 
 

Dette er ikke ment som en negativ  ladet tråd,  jeg syns personlig dette er et interessant tema og syns man kan ha en ærlig diskusjon om dette uten at det skal bli til noe annet enn akkurat en  «diskusjon». 
 

 

 

Anonymkode: ddcd4...cd3

Nummer en: det er ikke vi som diagnostiserer
 

Nummer to: Hvordan tenker du at vi som jobber i skolen skal kunne vite om et barn blir feildiagnostisert? Vi har ikke tilgang på  journalen til barna.

nummer tre: før du oppretter en slik tråd burde du kanskje skaffe deg litt mer kunnskap om ADHD og ikke bare lene deg på det gamle oppgulpet om at alle barn med ADHD er ukonsentrerte rampunger.

nummer fire: har du vært bruker på Kg i litt mer enn et halvt minutt så er du fullstendig klar over at selv om du hevder at dette ikke er en negativ lader har de ordene absolutt ingen verdi..

Anonymkode: 8edbb...4d9

[AnonymBruker]

Hør foreldrerådet-episoden om temaet!😉

Anonymkode: 39e94...aa1

[monican94]

atropos skrev (På 6.1.2025 den 13.31):

Det kan man se på statistikker der barn (gutter) født i november/desember er overrepresentert på adhddiagnoser.

hvor finner jeg denne statistikken ? 

[AnonymBruker]

Det er ingen tvil om at enkelte barn har utfordringer, og kanskje ADHD. Synes det er flott at mange blir utredet, i fall man kan hjelpe disse barna.

Men hvorfor er det slik at mange av barna som utagerer er de som har foreldre som selv ikke følger normer og regler? Det kan vel ikke være helt tilfeldig? Hvis foreldrene sender kanelboller daglig på skolen selv om de blir bedt om å la være? Hvis foreldrene lar ungen sykle til skolen selv om normen sier nei, og ingen andre barn på hans alder sykler? Hvis han får lov til å bruke skjerm når han vil? Hvis far sier høyt foran barnet at fartsgrenser og andre regler er idiotiske?
Det er ikke lett å få et barn som er vant til/lært opp til å gjøre som han vil til å gjøre det læreren vil i klasserommet. Jeg forstår læreren som i desperasjon ønsker at barnet utredes, i håp om at det kan utløse flere lærerressurser. I en ideell verden er det enkelte foreldre som heller skulle vært sendt på utredning og kurs. 

Anonymkode: 1a441...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 12.40):

Mange fikk høre at de skulle hatt juling. 

Anonymkode: d9553...960

Og jeg var en av de som fikk juling. 

MYE juling. 

Men hyperaktivitetsdiagnosen fikk jeg faktisk ikke, for en behandler så meg dypt, dypt inn i øynene når jeg var 7 år, og fortalte meg att dette er ett høyst begavet barn, og det er ingenting i veien med henne, som for å fortelle meg att "det er ikke deg, det er de" 

Og julingen fortsatte. 

Jeg var ett dypt ulykkelig barn som aldri ble noe, i rette familien kunne nok jeg nådd langt.

På skolen hadde jeg fantastiske lærere som virkelig SÅG meg i barneskolen, de holdt meg oppe, jeg elsket skolen, men når jeg kom i ungdomsårene var jeg knekt, ødelagt, og nedbrutt, og jeg ble aldri til noe, for hjemme sa de att jeg var ubrukelig, ikke som de andre. 

Jeg får barn, minstemann får asberger-diagnosen, og ting faller nok endel på plass da, da forstår jeg mer. 

Jeg fikk selv, i voksen alder også diagnosen, men jeg ble fremdeles ikke noe, jeg er fremdeles ubrukelig 

Nå kjemper jeg for att alle rundt våres barn skal se att det er ett individ som hører til, som teller, og mest trolig er ganske begavet, det trenger bare litt støtte, litt ekstra omsyn, men lærerene hører ikke etter i alt skjemaveldet og ekstraarbeidet. 

Hjemme får barnet all støtte barnet trenger, men når barnet kommer på skolen blir det knekt, ødelagt og nedbrutt, det er ubrukelig, ikke som de andre. 

Og sirkelen fortsetter å spinne, bare på to forskjellige arenaer. 

 

Anonymkode: 494e5...b39

[atropos]

monican94 skrev (6 timer siden):

hvor finner jeg denne statistikken ? 

https://www.nrk.no/trondelag/ny-ntnu-studie_-de-yngste-barna-i-skoleklassen-far-aller-flest-adhd-diagnoser-1.16179492

Du finner lenker til disse studiene i artikkelen.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at familiebakgrunn betyr veldig mye. Ofte klarer barn med bokstavdiagnoser seg veldig bra, tross utfordringer, om foreldrene er ressurssterke. Da er ofte kommunikasjonen med hjemmet lettere, og man finner en balanse mellom hensiktsmessige tilpasninger, samtidig som foreldrene er tett påkoblet og forstår hvilke knapper de skal trykke på. Er det flere belastninger, som skilsmisse, psykiatri/diagnoser hos foreldrene, dårlig kosthold, overdreven skjermbruk, lite fysisk aktivitet, forsterkes vanskelighetene diagnosen fører med seg. 

Anonymkode: c8541...b47

[AnonymBruker]

Som lærer har ikke jeg mulighet til å stille noen diagnoser og jeg må stole på at gjennom utredning på BUP blir riktig diagnose stilt. 

Det bør forskes på hvorfor andelen har blitt så høy etter det vokser opp en generasjon som blir stimulert via skjerm både hjemme og på skolen. Jeg tror svaret ligger der, men som sagt jeg kan bare "synse". 

Det som var normalt aktive barn før, blir fort sett på som overaktiv fordi vi også blir vant til at de sitter stille bak en skjerm, og kjenner ikke igjen normal aktivitet. 

Det verste med skjerm er at det ofte blir konflikter og foreldre som ikke makter å sette grenser eller synes det er godt å bruke skjermen for å unngå det. Den adferden tas med videre for barn merker at er de sinte nok får de viljen sin. 

Anonymkode: c42f8...eb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Og jeg var en av de som fikk juling. 

MYE juling. 

Men hyperaktivitetsdiagnosen fikk jeg faktisk ikke, for en behandler så meg dypt, dypt inn i øynene når jeg var 7 år, og fortalte meg att dette er ett høyst begavet barn, og det er ingenting i veien med henne, som for å fortelle meg att "det er ikke deg, det er de" 

Og julingen fortsatte. 

Jeg var ett dypt ulykkelig barn som aldri ble noe, i rette familien kunne nok jeg nådd langt.

På skolen hadde jeg fantastiske lærere som virkelig SÅG meg i barneskolen, de holdt meg oppe, jeg elsket skolen, men når jeg kom i ungdomsårene var jeg knekt, ødelagt, og nedbrutt, og jeg ble aldri til noe, for hjemme sa de att jeg var ubrukelig, ikke som de andre. 

Jeg får barn, minstemann får asberger-diagnosen, og ting faller nok endel på plass da, da forstår jeg mer. 

Jeg fikk selv, i voksen alder også diagnosen, men jeg ble fremdeles ikke noe, jeg er fremdeles ubrukelig 

Nå kjemper jeg for att alle rundt våres barn skal se att det er ett individ som hører til, som teller, og mest trolig er ganske begavet, det trenger bare litt støtte, litt ekstra omsyn, men lærerene hører ikke etter i alt skjemaveldet og ekstraarbeidet. 

Hjemme får barnet all støtte barnet trenger, men når barnet kommer på skolen blir det knekt, ødelagt og nedbrutt, det er ubrukelig, ikke som de andre. 

Og sirkelen fortsetter å spinne, bare på to forskjellige arenaer. 

 

Anonymkode: 494e5...b39

Hvorfor fikk du juling???

Anonymkode: 4cc67...e1e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest kjempemye om adhd. Men er det ikke litt en sånn "paraplybetegnelse" og mer et symptom på noe underliggende? Jeg har en i familien som ble diagnostisert med adhd som voksen, og vi vet hvorfor. Men ikke alle andre som har adhd er sånn. Jeg tror ikke det er overdiagnostisert, men jeg tror det er noe med "alle". Noen ganger lurer jeg på selv om jeg har adhd, for jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsen. Livet mitt har ikke alltid vært lett, og jeg kan surre, glemme, og være ukonsentrert noen ganger. Selv som voksen kan jeg sitte og skrible på arket eller sitte urolig i lange møter. Men jeg har alltid vært flink til å "skjerpe meg" og samtidig vært veldig sjenert og engstelig, så jeg vil ikke stikke meg ut. Poenget mitt er at vi er nok mange sånne også, eller som er litt annerledes på andre måter. Jeg er lærer og jeg føler det liksom er noe med "alle". Så har du egentlig bare en håndfull som du kan si at det ikke er noe spesielt med. De er flinke faglig, har venner, er høflige, snille, oppfører seg pent, tar imot beskjeder osv. Men hvem vet? De kan ha det vanskelig de også på enkelte områder. 

Jeg tror vi har litt det synet på folk at det er enten/ eller, og at alle skal inn i samme bås. Mens jeg tror nok det er mer kompleks enn som så. Alle sliter med noe. Og adhd er en slags samlebetegnelse for de som har mest vansker med å konsentrere seg og som uttrykker det tydeligst. 

I skolen tenker jeg at vi bør være flinkere til å variere og la elevene velge mer. Det bør også flere ressurser inn i skolen for å hjelpe de som sliter mest. Før ble disse bare kastet på dør, slått e.l. og det tvang dem til å roe seg eller bare ikke være tilstede. Men sånn er det ikke lenger. 

Anonymkode: 0df39...666