Jeg har veldig behov for å være alene, men er dessverre gift og har små barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette var som å lese om meg selv.

Som gift med en supersosial mann som ikke liker/trenger alenetid, og med to klengete barn på 3 og 6 år, blir det null egentid på meg. Er heldig om jeg i det hele tatt får gått på do i fred, uten at barna står utenfor og river i døra. 

Min løsning her passer nok ikke for alle, men det var å gå ned til 80 % stilling og ha en fast fridag i uken. Det blir lettere å holde ut hamsterhjul-livet når man kan se frem til den ene fridagen. Og når jeg på morgenen den dagen sender mann og unger ut døra og vet at i dag har jeg fri og tid til meg selv, så er det bare helt fantastisk 🤩

Så mitt tips er: Gå ned i stilling om du kan eller ta en alvorsprat med mannen om at du må ha noe alenetid for å få ladet batteriene. Kanskje dere kan gi hverandre noen fridager innimellom der den andre tar barna?

Anonymkode: 6f526...18c

Vurderer sterkt dette som løsning. Jeg risikerer å gå på en smell, og ingen forstår hvorfor, for jeg har da bare en unge, mannen bidrar og ikke jobber jeg overtid. Hvis man er som meg, sterkt introvert, er det ekstremt slitsomt å hele tiden maskere. Jeg er i ubalanse omtrent konstant. Savnet tiden i min leilighet før barn. Jeg ante ikke hva slags fantastisk liv jeg egentlig hadde. Jeg nullet helt ut etter jobb, hver dag. Jeg trente alene. Jeg så serier. Jeg malte. Jeg heklet. Jeg var med venner en til en. Jeg vil ikke bytte bort barnet for alt i verden, men tenker jeg må jobbe mindre for å få pusterom til å være i mitt eget hode. Jeg har hjemmekontor, og det hjelper, men den tiden går med til digitale møter. Hvor mye tapte du på det? Hvor lenge skal du jobbe redusert? Hva sier mannen din? Hvor nøye gjorde du vurderingen av det økonomiske?

Anonymkode: f3d35...7c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Akkurat dette synes jeg er en uting. En far burde lære seg å være alene med barna en helg uten å løpe til mor&far i det øyeblikket han blir alene med ungene. Jeg hatet at mannen min gjorde det, viste jo bare hvor uselvstendig han ble med én gang jeg var bortreist en natt eller to. Selv var jeg helt alene med barna i en uke eller to mens mannen min var på jobbreise; det taklet jeg helt greit. Jeg MÅTTE jo bare takle det. Mens fedre løper til moren sin for avlastning med én gang noe er litt utfordrende. Da vokser de jo aldri i foreldrerollen.

Anonymkode: 479c6...bba

Hvor mener du far og barn skal gjøre av seg da? Når TS vil kaste dem ut av huset noen dager. Skal de bo på hotell? Da må heller TS kjøpe seg en hytte, eller bo på hotell, slik at mann og barn får være i sin egen bolig.

Anonymkode: 6dff7...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Akkurat dette synes jeg er en uting. En far burde lære seg å være alene med barna en helg uten å løpe til mor&far i det øyeblikket han blir alene med ungene. Jeg hatet at mannen min gjorde det, viste jo bare hvor uselvstendig han ble med én gang jeg var bortreist en natt eller to. Selv var jeg helt alene med barna i en uke eller to mens mannen min var på jobbreise; det taklet jeg helt greit. Jeg MÅTTE jo bare takle det. Mens fedre løper til moren sin for avlastning med én gang noe er litt utfordrende. Da vokser de jo aldri i foreldrerollen.

Anonymkode: 479c6...bba

Det er ikke en uting når mor krever å få huset for seg selv vel? Hvor skal de ellers dra? Jeg synes TS selv burde ta ansvar for å finne et sted å være - dra på husmorferie en plass kanskje. Så kan barnet, som trenger rutiner og har det best hjemme og skal tidlig opp og i barnehagen, få være hjemme med pappen sin og sove i sin egen seng. Synes ikke det er er fair å sende mann og barn på hotell, da bør de faktisk få huset, Besteforeldre er et bedre alternativ, men fortsatt ikke optimalt.

TS: du bør komme deg ut en time eller to alene i frisk luft hver dag. Evt stopp innom en cafe. Mannen din klarer fint å ta baby litt på ettermiddagen eller evt kveld. Men baby MÅ få være førsteprioritet en stund når den er såpass liten, det er ikke banals skyld at den eksisterer. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hadde det som deg i mange år, ts. Drømte om skilsmisse og barnefrie uker, for jeg var overstimulert og utslitt av å ha folk rundt meg i huset hele tiden. Det løsnet litt av seg selv da barna nærmet seg tenårene, for da klamret de seg ikke fast i meg lengre. Men blir fortsatt sliten av "fullt hus", f eks nå i jula. Løser det ved å gå på tur i skogen noen timer hver dag. Så kommer jeg hjem og må rydde kjøkkenbenken atter en gang fordi eldstemann gir lang f i å rydde noe som helst etter seg selv🙄

For å være dønn ærlig: jeg hadde skilt meg dersom jeg hadde hatt økonomi til det. Og likså godt gjort det mens barna var små. 

Anonymkode: 479c6...bba

Hvorfor i alle dager rydder du kjøkkenet fremfor å få eldstemann til å rydde selv? Her må barna rydde om så mens jeg står og ser på og forteller hva de må gjøre. Gidder ikke være hushjelp altså! 

Anonymkode: 98b06...b86

[AnonymBruker]

Be mannen passe barna mens du går deg en tur eller legger deg på senga og "strekker ryggen".

Anonymkode: 5e9ca...9c9

[AnonymBruker]

Har det som deg… Og har hatt det sånn i over ti år. Føler ikke det blir noe bedre selv om barna blir større. Har dårlig samvittighet for partner som virkelig prøver å ta hensyn, men jeg trenger alenetid mye mer enn man kan forvente i en familiesituasjon ☹️ 

Anonymkode: 84bcb...2c3

[AnonymBruker]

Hjemmekontor😅

Anonymkode: cc521...f1e

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg føler så med deg. Jeg hadde det på akkurat samme måte i mange år da jeg var gift og hadde småbarn. Ser at mange foreslår tur på spahotell e.l., men det var overhodet ikke det jeg trengte den gangen, det var å være alene i mitt eget hjem. 

Etter mange år som gift var mitt behov for alenetid bunnløst, og jeg drømte innerst inne om fjorten dager helt, helt alene. Jeg ble skilt til slutt, av flere grunner, og da det etter skilsmissen gikk opp for meg at jeg fremover kom til å ha annenhver helg helt alene hjemme (for alltid!) begynte jeg å gråte av glede. Det var første gang på mange år jeg kjente på en lykkefølelse.

Mange som svarer her har nok ikke selv så stort behov for alenetid. Det er stor forskjell på folk, og du må bare ignorere de som skriver: "Når TS vil kaste ut mannen og barna en helg" eller liknende. De forstår det ikke, og de mangler fantasi (og empati). 

Du må ta behovet ditt på alvor. Selv om du har en bitteliten baby som trenger deg stort sett hele tiden, kan mannen ta med begge ungene og trille en tur innimellom, bare for å gi deg et pusterom. Og så må du prøve å snakke med mannen og forklare hvor viktig det er med alenetid for deg også i årene fremover, fordi det er noe DU trenger for å fungere og hente deg inn igjen i travle småbarnsår. Selv om han ikke har det samme behovet, bør han prøve å forstå og imøtekomme det, så hele familien kan få det bedre. Og ikke minst du. 

Anonymkode: 33cd2...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er gift og har to små, men har ekstremt behov for å være alene. Jeg er aldri alene, fordi barna, yngste er bare 4 mnd, alltid er hjemme ellers så er mannen hjemme. 
 

Jeg bodde alene fra jeg flyttet ut som 23 åring til jeg ble samboer med min mann i 29 åring, dette var desidert de beste årene i litt liv. Det å bare koble ut etter jobb og bare ha leiligheten for seg selv, men den gangen lengtet jeg veldig etter det livet jeg har nå, med mann, hus, barn og stasjonsvogn 🥲

 

Jeg har tatt opp dette behovet for å være alene  med mannen mange ganger, uten at han tar meg på alvor. 
 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre… Drømmer om en kveld alene der jeg har hele huset for meg selv. Og kan lage meg en deilig middag for en og åpne en god flaske vin. Bare nyte roen og stillheten. Og være alene, uten noen rundt meg…

 

Anonymkode: 706d2...e57

Hvorfor anskaffet du to barn hvis du har et slikt behov for å være alene?

Spedbarnstiden kan være intens. Mange føler kanskje på en impuls for å bare droppe alt. Hvis det er noen trøst så har jeg nå det motsatt med mine tenåringsbarn. Jeg har så lyst til å finne på noe gøy med dem, og de har mest lyst til å sitte på rommet sitt og game 🙂

Fra den minste er et år så burde du kunne være borte en uke på venninnetur eller fjelltur eller jobbseminar eller hva enn du trenger. Invester i mannen og barna og deg selv. Sunne familierelasjoner gir en basis for at du kan få (noe av) det du trenger.

Anonymkode: ebd5c...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat dette synes jeg er en uting. En far burde lære seg å være alene med barna en helg uten å løpe til mor&far i det øyeblikket han blir alene med ungene. Jeg hatet at mannen min gjorde det, viste jo bare hvor uselvstendig han ble med én gang jeg var bortreist en natt eller to. Selv var jeg helt alene med barna i en uke eller to mens mannen min var på jobbreise; det taklet jeg helt greit. Jeg MÅTTE jo bare takle det. Mens fedre løper til moren sin for avlastning med én gang noe er litt utfordrende. Da vokser de jo aldri i foreldrerollen.

Anonymkode: 479c6...bba

Men nå handlet vel dette om tips for å være alene hjemme.

Temmelig vanlig i min omgangskrets at ene tar med barna hjem til foreldre, i vinterferie og høstferie, langhelger med planleggingsdager, og slik. 

Både kjedelig og dyrt å ta inn på hotell alene med barna for slikt. 

Anonymkode: 3317d...edb

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt jeg! Man kan jo føle seg kvelt til tiden.
Dette er vel drømmen til ganske mange småbarnsmødre? 
 

Den tiden kommer.

Anonymkode: 83050...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvorfor anskaffet du to barn hvis du har et slikt behov for å være alene?

Spedbarnstiden kan være intens. Mange føler kanskje på en impuls for å bare droppe alt. Hvis det er noen trøst så har jeg nå det motsatt med mine tenåringsbarn. Jeg har så lyst til å finne på noe gøy med dem, og de har mest lyst til å sitte på rommet sitt og game 🙂

Fra den minste er et år så burde du kunne være borte en uke på venninnetur eller fjelltur eller jobbseminar eller hva enn du trenger. Invester i mannen og barna og deg selv. Sunne familierelasjoner gir en basis for at du kan få (noe av) det du trenger.

Anonymkode: ebd5c...072

Hvorfor skriver du så utrolig dumme og uempatiske ting til en person som sliter? Man vet jo ikke alt om seg selv før man får barn! Det er jo nettopp en helt ny situasjon der man lærer helt nye ting om seg selv. 

Du får det til å høres ut som om TS bare vil vekk fra familien sin (ed å foreslå venninnetur, jobbseminar osv.). Meg bekjent er man ikke alene på venninnetur eller jobbseminar? Man er derimot omgitt av mennesker konstant og døgnet rundt.

Det handler ikke om "ikke å ville investere i familien sin", men om et helt grunnleggende behov for å være alene - for å hente seg inn og få nye krefter til sosialt samvær og livet generelt. Noen har det behovet i mye større grad enn andre, og selv om DU ikke har det, betyr det ikke at det er mindre reelt eller viktig. 

Anonymkode: 33cd2...853

[AnonymBruker]

Det er viktig å ha egenomsorg og det er jo det du ikke får slik det er nå ts. Jeg tror du må snakke med mannen din om at alenetid er viktig for at dere to skal ha det greit sammen.

Anonymkode: ddcc1...6ec

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat dette synes jeg er en uting. En far burde lære seg å være alene med barna en helg uten å løpe til mor&far i det øyeblikket han blir alene med ungene. Jeg hatet at mannen min gjorde det, viste jo bare hvor uselvstendig han ble med én gang jeg var bortreist en natt eller to. Selv var jeg helt alene med barna i en uke eller to mens mannen min var på jobbreise; det taklet jeg helt greit. Jeg MÅTTE jo bare takle det. Mens fedre løper til moren sin for avlastning med én gang noe er litt utfordrende. Da vokser de jo aldri i foreldrerollen.

Anonymkode: 479c6...bba

Trur ikj du skjønte kva ho ts minte. Ho ønsket å ha huset for seg sjøl. Då er jo det ein løysing at han drar til foreldrene. For hennes del

[AnonymBruker]

Hva med å bli særboere? 

Anonymkode: 2f4e8...95f

[AnonymBruker]

Først må du få mannen din til å forstå at du trenger å være alene for å lade opp batteriene dine. Han er motsatt, og hans behov blir møtt. Dine behov er også viktige. Du vil bli en bedre mor og partner ved å få litt tid for deg selv innimellom. 

Mannen din kan være med barna i stua, mens du får deg en god time på badet. Ta en lang varm dusj/bad. 

Mannen din kan ta med seg barna på lekeplassen i helgene. Baby dupper i vogna, mens eldste leker. Far får sine sosiale behov møtt sammen med barna, og du får litt tid alene i huset. 

Han har like mye ansvar for disse barna som det du har. Barna har ikke godt av at mor møter veggen. Husk at det ikke bare er A mennesker og ekstroverte som har rett på å få sine behov tilfredsstilt 24/7. Introverte og B mennesker har også lov til å ta plass. 

 

 

 

Anonymkode: c2c89...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hvorfor anskaffet du to barn hvis du har et slikt behov for å være alene?

Spedbarnstiden kan være intens. Mange føler kanskje på en impuls for å bare droppe alt. Hvis det er noen trøst så har jeg nå det motsatt med mine tenåringsbarn. Jeg har så lyst til å finne på noe gøy med dem, og de har mest lyst til å sitte på rommet sitt og game 🙂

Fra den minste er et år så burde du kunne være borte en uke på venninnetur eller fjelltur eller jobbseminar eller hva enn du trenger. Invester i mannen og barna og deg selv. Sunne familierelasjoner gir en basis for at du kan få (noe av) det du trenger.

Anonymkode: ebd5c...072

Hilsen ekstrovert, som ikke aner hva ts snakker om. Du overdramatiserer veldig. Ts er utslitt og trenger en time og to alenetid i sitt eget hjem inimellom, og du foreslår fjellturer, venninnetur og jobbseminar? Jeg grøsser av tanken. 

Å få stua for seg selv, mens mannen tar med seg barna ut en liten tur, er virkelig ikke så mye å be om. Det går fint an å ha et harmonisk familieliv, selv om mor får lov til å bæsje og dusje alene på badet en gang i blant. Barna tar ikke skade av å være med far ut, uten mor. 

 

Anonymkode: c2c89...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hilsen ekstrovert, som ikke aner hva ts snakker om. Du overdramatiserer veldig. Ts er utslitt og trenger en time og to alenetid i sitt eget hjem inimellom, og du foreslår fjellturer, venninnetur og jobbseminar? Jeg grøsser av tanken. 

Å få stua for seg selv, mens mannen tar med seg barna ut en liten tur, er virkelig ikke så mye å be om. Det går fint an å ha et harmonisk familieliv, selv om mor får lov til å bæsje og dusje alene på badet en gang i blant. Barna tar ikke skade av å være med far ut, uten mor. 

 

Anonymkode: c2c89...aef

Hvis det holder for TS med en time eller to alene hjemme, så burde det være null problem. Hvis det er snakk om at hun trenger hele dager og gjerne en natt mange ganger i året, så er det neppe forenlig med et familieliv. Da må hun i såfall forlate boligen selv. Kan ikke akkurat kaste mann og barn ut av hjemmet sitt fordi hun vil være alene. Det er urealistisk.

Anonymkode: 6dff7...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvorfor skriver du så utrolig dumme og uempatiske ting til en person som sliter? Man vet jo ikke alt om seg selv før man får barn! Det er jo nettopp en helt ny situasjon der man lærer helt nye ting om seg selv. 

Anonymkode: 33cd2...853

Jeg er ikke her for å høste likes. Det var synd at du ikke satt pris på innspillet mitt.

Sitat

Du får det til å høres ut som om TS bare vil vekk fra familien sin (ed å foreslå venninnetur, jobbseminar osv.). Meg bekjent er man ikke alene på venninnetur eller jobbseminar? Man er derimot omgitt av mennesker konstant og døgnet rundt.

På jobbseminar vil det ofte være mulig å være alene på rommet sitt eller i byen 12 timer daglig.

På fjelltur som jeg nevnte men du ignorerte kan man være langt unna folk.

Sitat

Det handler ikke om "ikke å ville investere i familien sin", men om et helt grunnleggende behov for å være alene - for å hente seg inn og få nye krefter til sosialt samvær og livet generelt. Noen har det behovet i mye større grad enn andre, og selv om DU ikke har det, betyr det ikke at det er mindre reelt eller viktig. 

Det er viktig å ta ansvar for sine valg og å gjøre det beste ut av situasjonen man er i. TS vil pga sine valg være nødt til å leve rimelig tett på barna en stund, men det vil bli gradvis enklere å få alenetid. Mitt forslag er å forklare dette for mannen og å gjøre de nødvendige investeringene i forholdet for at det skal kunne skje.

Anonymkode: ebd5c...072

[AnonymBruker]

Kjenner meg SÅ igjen. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke på barna mine. De er snart 7 og 9 år. Så det er vel strengt tatt 9 år siden sist jeg var alene… føles det som! Jeg ønsket meg veldig barn! Ironisk nok var det ikke før barna var her jeg oppdager hvordan det påvirket meg å aldri være alene… og i tillegg da en mann selvsagt. Likeså vanskelig, han er ekstremt hjemmekjær, har få kompiser annet enn naboer han rusler en tur med i ny og ne. Og de siste årene har helsen hans også sviktet, så han jobber bare 50%, og av de 50% er han en eneste dag han såvidt er på kontoret noen timer. Og ikke alltid jeg kan ha hjemmekontor akkurat den dagen. Så han er ALLTID her. Har vi barnefri når barna er hos besteforeldre, ja da skal han ha date da selvsagt… da er det han jeg må ta meg av. men ekteskapet er også viktig tross alt. 

Nei skal være ærlig på at dette ikke har blitt som jeg så for meg, jeg ante ikke at jeg skulle oppleve det så klaustrofobisk å aldri få være alene… men er for sent å angre, nå holder jeg bare ut… sies at ting endrer seg når barna blir tenåringer og vil ut å farte. Men, barna mine er hjemmekjære også, alle andre barn stortrives hos oss, så føler det er mer nærliggende at de fyller huset med enda flere folk så snart de har sjansen egentlig. 

og ja, de er jo store nok til at jeg kan gå meg turer osv for meg selv. Det er noe, så absolutt. Men det er ikke det samme som å være alene hjemme, enkelt og greit.

Anonymkode: 7bf32...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis det holder for TS med en time eller to alene hjemme, så burde det være null problem. Hvis det er snakk om at hun trenger hele dager og gjerne en natt mange ganger i året, så er det neppe forenlig med et familieliv. Da må hun i såfall forlate boligen selv. Kan ikke akkurat kaste mann og barn ut av hjemmet sitt fordi hun vil være alene. Det er urealistisk.

Anonymkode: 6dff7...9aa

Enig. Det er greit å være introvert, men litt kompromiss-vilje bør man ha. Hvis det å være alene og ikke bli svett er tingen, hva med å leie en hytte i gokk, ta med seg en bok, strikketøy, rødvin eller hva-enn man trenger og kose seg?

Med en tass på 4 mnd så er det litt uheldig om mor er borte en uke. Men tida går fort, og med en 1-åring burde det gå greit. Avhengig av mann og barn så burde det etterhvert være mulig å sende dem på badeland i 4 timer. Eller Leos lekeland. Eller fisketur, skitur, forballkamp eller noe annet de trives med.
 

Men å sende ut mann og barn en uke fordi mor trenger å være alene og alenetiden må på død og liv være hjemme virker litt drastisk.

Anonymkode: ebd5c...072