Jeg synes venninna mi manipulerer ved bruk av ungene sine…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

….Gjør ho det tro, eller er det jeg som overreagerer?

vi bor et par byer unna hverandre, og hun har to smårollinger - sjøl har jeg ingen.

jeg kommer godt overens med ungene hennes, de er søte og morsomme, synes jeg. Fine gutter!🙂

Sist jeg besøkte var før jul. Det er i det hele tatt jeg som besøker mest, og det i seg selv er ikke så rart, da det er mindre styr for meg å dra, jeg drar tross alt bare på meg selv.

Problemet mitt er at jeg synes hun bruker guttene sine for å få meg til å gjøre alt mulig. Noen ting jeg sikkert hadde gjort gladelig om hun bare hadde kunnet spørre ordentelig,  og andre igjen som skikkelig irriterer meg i ettertid.

hun innleder ALLTID med om «jeg kan passe gutta fordi hun ikke har fått dusja på ei uke». Joa - hu er alene, ser den, men de er i full tid barnehage, hun har slekt som  passer og avlaster, så SÅ gærnt er det vel neppe! Ingen er dessuten under seks år, så det er jo ikke store passinga som trengs - de leker da bare fredelig. Men klart jeg gjør, jeg synes bare det er rart - og det tar alltid to-tre timer før hun er «ferdig i dusjen» - det innebærer å vase rundt på de andre rommene, preike i telefonen, og jeg veit ikke hva.

Hva verre er at jeg pokker meg aldri har sett dama dra opp lommeboka! Ikke hos seg - og ikke de to små gangene de har besøkt meg. Hun har sutra seg til at jeg motvillig har fylt kjøleskapet hennes flere ganger - da hun påstår at de alle må leve på ting sim en gammel skalk og en utkledt tube kaviar resten av måneden! Jeg _veit_ at dette er bare tull. Hun har ikke verre råd en meg, men hun liker ikke å betale. Barna har dyre leker, merkeklær, er på kostbare turer, har dyre matvaner og alt det andre og litt til. 
 

hun har lurt meg med til Oslo, inpåskudd av arrangement hun skulle spandere på MEG, der hun ringte allerde fra toget og ba meg vippse henne billett - «fordi det hadde skjedd noe krøll på kontoen hennes». 🙄 På forhånd hadde Jeg lovet barna å gå på BurgerKing eller Maccern, hvilket var ca hva jeg kunne tenke meg å spandere, men det endte, fordi hun _insisterete_ med alle de dårligste påskuddene i hele verden, at vi måtte på Peppes i stedet - der JEG endte med en regning på over 1700 kroner på diverse spesialpizza (HUN mener hun har matallergier - av og på, for sikkerhets skyld), kyllingvinger, «jeg vil heller ha» og diverse. Arrangementet var avlyst. Og ting som ligner. Hun putter fritt dyre varer i min kurv og lar meg betale - og jeg har spandert hver eneste kaffe, øl, brus, sandwich og det som er av kioskstopp. ALLTID. 
 

Og jeg kunne gå on and on.

i tillegg tilhører hun den skolen foreldre som overbeskytter og henger over. Jeg synes hun forskjellsbehandler og prosjisjerer også, men det som er HELT sikkert er at hun ikke risikerer å bli upopulær ved å faktisk guide og å oppdra eget avkom. Det er slapt og de snurrer sin mor rundt lillefingeren og hun forteller meg hvor søtt hun synes det er. Altså, jeg synes seriøst ikke det, men er også klar over at jeg har ikke barn selv, så jeg kan sikkert dels hvertfall holde kjeft om hvordan en skal oppdra egne barn. Men øyne i hodet og enkelte meninger har en jo - enten en vil eller ikke, og jeg mener det er et tidsspørsmål før de ikke er så søte lenger. Jeg har sett henne bare le da den ene kastet en knallhard ball i ansiktet på en voksen, når de har slått på henne, revet opp pakker, og i det hele tatt oppført seg usymp. Lagt seg ned etc. Jeg synes detver fint det Jordan Peterson sier om at en sv de største gavene en kan gi sine barn er en oppdragelse som sørger for at andre også liker dem. Og det er noe jeg mener hun hadde hatt lurt av å tenke på. Jeg tror hun kommer til å bli, eller er, en sv de mødrene som ringer skole og barnehage for å forsvare ungene mot ALT, selvom det er de som har gjort det. Jeg vet jo ikke det - men det ligger i korten her synes jeg.

 

Men, sist. Jeg kom opp. Hadde med ca et tonn med presanger til både jul og bursdager (begge hennes har i desember). Jeg har også sendt, i tillegg til det jeg bærer på, gaver for over 900 kroner bare i porto, for at det skal være fremme i god tid før de store dagene. (Og det er mye for meg, jeg går på trygd). Jeg blit møtt med det vanlige kravet om at hun skal dusje, unger som ikke blir irettesatt når de selv forsøker å pakke ut og begynne å åpne pakker fra mine bagger, før jeg har fått av meg jakke og sko.  Javel. Jeg før samlet både meg og pakker og sagt at her skal ikke noe pakkes opp før vi har ordna hva som er jul og bursdager - og dessuten til og  fra hvem. Jeg hadde med meg enkelte ting fra andre også. Blant annet MIN snille mor - som forsåvidt ikke hadde trengt å tenke på pakke dit i det hele tatt, men som gjør slikt allikevel, da hin er grei og liker å glede, og liker barn. Sutring, sipping og trass. Henting av pakker mot mine ord og på tross av forbud. Jeg som tar de tilbake og legger de vekk. Furte lepper, muggent, kallenavn og blikk. Ok, men jeg tåler det jeg, altså, de får ikke lov. Av meg. Og i mine vesker er det mine pakker også. Det neste jeg ser er adventskalenderene jeg enda tidligere hadde sendt - i søpla, og ribbet for luker. Dette var sånne store, ganske fine, der man kan finne biler, skilt, og deler til en bilbane som «vi» samler på. Den kunne brettes ut og gjøres ganske kul, med sånne veier en kunne kjøre på frem til 24. Det er sjelden jeg blir fornærma - men det merker jeg at jeg faktisk blir - da den ene gutten melder at de hadde «fått beskjed av Mamma at de bare kunne åpne» og «at det var ganske dumt av meg å kjøpe en som bare hadde pappveier» og at de trodde det var feil deler, men de hadde ikke prøvd og ikke visste de hvor de var. Neivel. Dessuten hadde de finere kalendre, då no worries, liksom. Venninna kommer sjokkende da - etter «dusjen» sin - Og melder at hun synes at jeg «må» la den andre få pakke opp len av de andre pakkene - siden den første hadde rukket å rive av noe papir å se hva det var på en gave, selvom det ikke var i orden. Jeg bryska meg såpass at jeg fortalte henne at det ikke var på tale - og at jeg ikke kom til å overrekke NOEN presanger til unger som herja sånn. Jeg er mer enn villig til å pakke opp det som var til da med dem - når de var litt blidere, og hadde litt fokus på hva som var til hvem og ikke minst til hvilken anledning. Hva de gjorde etter at jeg hadde dratt får heller bare stå sin prøve!

jeg så at hun ble sur - men det var egentlig jeg også, og det hele roa seg etterhvert helt fint ned - Jeg FIKK åpnet noen koselige pakker med dem - de var glade, takknemmelige også, og husket fint hva som var fra hvem - selv det som var fra katten min. Det synes de var gøy.  🙂 Vi leika i flere timer, og jeg fikk til og med lese og synge natta sang - og være med å finne pysj og pusse tenner! Stas!

Men, mens dette pågikk - og alt bare var fred og fordrag, kommer venninna litt innpå med noe da - om jeg ble over helga? Jeg visste hun hadde spurt meg om det på sms, men jeg hadde ikke fått svart på det fordi jeg ikke visste om jeg kunne pr da. jeg forklarer henne, i barnas påhør - siden hun sier dette i barnas påhør - at Nei, desverre ikke denne gangen, jeg må hjem. Mye før jul - la oss leke og ha det gøy i kveld og i morgen - så kommer det andre anledninger der jeg kan bli lenger. Takk som inviterer og spør!

Alt i orden - trodde jeg. Helt til dagen etter da. Da begynte DET, liksom. …Hun hadde sendt gutta i barnehagen med en bekjent på morraen - også skulle hun hente dem tidlig for at vi kunne leke litt før jeg dro med et tog i fire-fem tiden. Det var da noe jeg aldri skjønte med at hun ikke kunne hente dem tidlig allikevel, og neivel….du får hilse så mye da - mente jeg! Jeg tilbø at vi begge kunne gå innom barnehagen og hente tidlig? Kanskje de ville følge til toget? Men, næh og men nei…Der var det begynte, det som jeg egentlig tygger mest på her jeg sitter: Hun fortalte meg at jeg ikke kunne dra! 😳😳😳 Og - FORDI…dette, var grunnen, til at jeg, voksne dama, liksom ikke fikk dra….!; Barna hennes ville bli _skuffa_!! OK? Javel? …Hyggelig det, på et vis, at de liksom liker meg så godt. Bortsett fra at det er jo helt klin kokos. Jada, de liker meg de, og jeg liker dem. Men,  ærlig talt. Jeg tror SERIØST livet fint ville trille vidre for de to småtrolla, med bursdager og gøy i fleng - helt uavhengig av hvorvidt jeg var der eller ikke! Og selvsagt og med dobbel strek og utropstegn! Dette måtte jo i såfall være om hun _fortalte_ dem at de skulle være skuffa, kanskje?? Og - om de skulle være litt skuffa fordi jeg hadde dratt hjem - er det ikke en hver forelders ansvar å la de bli det - og fortelle at det nok går fint? Den og den er glad i dere, det vet jeg - og la oss se på noe av det koselige som ble lagt igjen? For eksempel? Dette utviklet seg til en slags samtale jeg aldri har vært i nærheten av før! Jeg fortalte at jeg skulle jobbe - til og med med noe som er viktig for meg, der jeg kanskje kan få mer jobb, noe jeg har ønska meg lenge - men det hjalp ikke. De ble skuffa. Jeg kunne ikke gjøre det mot dem. Og husk - jeg hadde aldri sagt ja! Til slutt løy jeg - hvilket jeg sjelden til aldri gjør - og fant telefonen min og sa at jeg hadde fått en time av noe slag, at det var noe jeg akkurat rakk om jeg bare fikk kommet meg på det toget jeg sa jeg skulle ta. Jeg fikk brutt meg avgårde. Hun skulle følge meg - og tok til og med posen min en stund - for å «få meg til å tenke på om det var dette jeg ville». Til slutt sa jeg at jeg kunne ringe når jeg kom hjem, og si at jeg gjerne skulle ha lekt en kveld til, men altså ikke kunne (Akkurat som jeg sa kvelden før - og som barna ikke leet et øyenbryn på») Ja, hun mente jeg fikk be om unnskyldning, beklage at jeg skuffet dem ved å ikke kunne være to dager! Dette er noe av det tilnærma verste jeg har hørt! Hva mener dere? Er dette i nærheten av normalt?

 

jeg er en voksen dame, og jeg vet at det er annerledes å oppdra barn nå enn det var da foreksempel jeg vokste opp, eller da de første vennene mine hadde barn på nittitallet. Jeg har hørt om litt nærparodiske og også tragiske tilstander - der barn ikke skal guides, det er feighet for vanlige nei og grenser og alt dette med egosentreing og små beist. Nå har jeg  valgt å ha litt troa på oppvoksende allikevel jeg da - og mange av foreldrene deres og tenkt at folk jo er folk - og at sjarmerende som usjarmerende har det vært til alle tider. Jeg har også vist at min venninne er litt …på den siden …jeg håper og tror ikke jeg hadde vært på, når det kommer til barneoppdragelse, om jeg da hadde hatt noen selv. Men, det er jo ikke så greit, jeg skjønner det, og jeg forsøker å ikke være ei megge heller. 
 

Men altså! Makan til emosjonell blackmail! Og å bruke ungene sånn! DE tok det jo pent! - Så klart, holdt jeg på å si! På begynnelsen av togturen satt jeg der og merket at jeg var trist og hadde dårlig samvittighet - ! - Før jeg liksom bråvåknet og ble RASENDE! Her kommer jeg - ut infra mitt opptatte skjema også - med dyre gaver, nedlesset med koselige hilsner, hjelper til, leker og tuller i timesvis, er forståelsfull med mammaen og prater om stress og problemer - også skal JEG måtte dra - med dårlig samvittighet?? DET gidder jeg ikke, merker jeg!

 

Men jeg holdt avtalen med å ringe. Det er mulig jeg er gammeldags og rar…men det satt langt inne. Å ringe småbarn, som jeg ikke har gjort noen verdens ting - for å be om unnskyldning for at jeg måtte hjem til meg selv! Så jeg sa det ikke sånn. Jeg sa at jeg gledet meg til neste gang - også fikk vi se om jeg kunne få til å være på besøk et par dager en gang. Det gikk veldig bra. Rart med det! 😀🙄 De hadde nesten ikke tid til å komme til telefonen, fordi var opptatt med de nye lekene de hadde fått av meg. Og var fort ferdige med den telefonen. Som jo sunt er.

 

Men hva ER det med henne da?? Har noen av dere opplevd noe sånt - voksne folk som skyver ungene sine foran seg for å manipulere til ett eller annet? Jeg har sett det _litt_ hos noen før - men dette irriterte meg, og jeg fant det veldig mye. Faktisk såpass mye at jeg ikke har så veldig lyst til å reise tilbake, og hvertfall ikke med det første. Jeg finner det klaustrofobisk om noen forsøker å bestemme sånn over meg, og det er neiggu ikke noe dom skjer ofte akkurat!

 

samtidig VET jeg at jeg jo er irritert på denne venninna fra før - på grunn av noen av de eksemplene jeg nevner her - det er mange flere, og noen er drøyere, jeg tenkte bare jeg fikk nevne noen få, for å liksom skisse opp situasjonen og henne med grov (misfornøyd) blyant) 😉

 

jeg vil egentlig ikke blande alt sammen i en sånn stor irritasjonstugge - men jeg merker allikevel,at jeg er litt der

og hun har selvfølgelig positive sider også - men meg må innrømme at det er lenge siden jeg har sett dem i flertall.

 

Ja, så det jeg lurer på er vel…ja, om dette er noe som er vanlig? Å oppkonstruere skuffelse i unger, eller å manipulere med, og å ikke la de deale med det lille som var der, om det var noe?

 

og det andre er vel ærlig talt om dere ville giddet en sånn venn? Jeg har tre andre og gode. Og merker at jeg skikkelig foretrekker dem - med sjumilsstøvler. På den annen side vil jeg jo verken være urimelig, sur for ingenting, eller en sånn som ikke gir vennene sine noen sjanser.

 

takk til de som gadd å lese et litt langt, litt surt, og et litt rotete innlegg! 
 

vennlig hilsen Laguna - ny på forumet. 🙂

 

 

Anonymkode: 5c7e7...257

Hva var det denne ‘venninna’ di gjorde for deg…. sa du?

Anonymkode: 926f6...aef

[AnonymBruker]

LagunaLaguna skrev (4 timer siden):

Seksåringen er i barnehage. Jeg vet ikke hvorfor det egentlig, men kanskje det kommer av at han er født i desember? Han er litt etter med språk og sånn også, så det kan kanskje være en forklaring?

Det har jeg faktisk aldri spurt henne om. Men barnehagen finnes og alt det der. Jeg har vært med å levere og å hente. 😀😀😉

Jeg kjenner til flere desember barn som har fått begynne på skolen et år senere. Og godt er det. Særlig gutter er jo gjerne litt trege i språk og utvikling fra før.

Her på KG er mange litt ‘skadet av mange falske innlegg, såkalt ‘trolleinnlegg’ der folk forteller mer eller mindre sjokkerende historier for å skape mest mulig debatt og oppmerksomhet.

Så dersom man skriver innlegg ‘på innpust’, i tillegg med en litt spesiell skrivestil og avslørende faktafeil (kanskje fordi innlegget anonymiseres litt)l så kan du ikke vente annet enn at et par mistenker deg for å dikte opp historien.

Jeg velger derimot å tro deg🙂

Denne venninna høres giftig ut. Og skremmende hvordan hun bruke barna sine for å få ting tilrettelagt for seg. Jeg ville tatt det med henne direkte. Si rett ut hvordan du opplever henne og at du ikke vil ha det sånn.

Tror du innser selv at denne venninna ikke gir deg noe positivt tilbake som vennskap. Men at du har blitt glad i barna hennes. At å bryte ut av vennskapet med henne vil bryte kontakten med dem også. Så du kan jo forsøke starte med å stille noen krav til henne for å evt forsøke å gi vennskapet en sjanse til. Hvis ikke må du bare sette strek. Heldigvis høres det ut som barna har besteforeldre og andre ressurspersoner rundt seg. Så de vil nok klare seg.

Anonymkode: 926f6...aef

[LagunaLaguna]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner til flere desember barn som har fått begynne på skolen et år senere. Og godt er det. Særlig gutter er jo gjerne litt trege i språk og utvikling fra før.

Her på KG er mange litt ‘skadet av mange falske innlegg, såkalt ‘trolleinnlegg’ der folk forteller mer eller mindre sjokkerende historier for å skape mest mulig debatt og oppmerksomhet.

Så dersom man skriver innlegg ‘på innpust’, i tillegg med en litt spesiell skrivestil og avslørende faktafeil (kanskje fordi innlegget anonymiseres litt)l så kan du ikke vente annet enn at et par mistenker deg for å dikte opp historien.

Jeg velger derimot å tro deg🙂

Denne venninna høres giftig ut. Og skremmende hvordan hun bruke barna sine for å få ting tilrettelagt for seg. Jeg ville tatt det med henne direkte. Si rett ut hvordan du opplever henne og at du ikke vil ha det sånn.

Tror du innser selv at denne venninna ikke gir deg noe positivt tilbake som vennskap. Men at du har blitt glad i barna hennes. At å bryte ut av vennskapet med henne vil bryte kontakten med dem også. Så du kan jo forsøke starte med å stille noen krav til henne for å evt forsøke å gi vennskapet en sjanse til. Hvis ikke må du bare sette strek. Heldigvis høres det ut som barna har besteforeldre og andre ressurspersoner rundt seg. Så de vil nok klare seg.

Anonymkode: 926f6...aef

Oi - Ja, sånn ja! 🫣😳 Ja, det er jo ikke noe hyggelig - om folk juger i gang saker og ting, bare for å få folk til å engasjere seg, og øse ut av sine gode råd og erfaringer - bare for at de vil krangle!

Det er ikke sånn her. Jeg har forsøkt å anonymisere _litt_…Ikke si navnet på byene våre, velge nettopp de eksemplene jeg gjorde i stedet for noen andre og like grove, da jeg tenkte (muligens litt paranoid) at noen kunne kjenne henne, barna eller oss. 😉

Og jeg skjønner at det med barnehagen kunne virke forvirrende når jeg ikke forklarer noe . I tillegg til med min jobbing, men det er egentlig ikke noe jobb i den forstand;  jeg liker det bare, kg kan dra inn noen få kroner på det. Jeg lærer folk de noen grunnleggende yogaposisjoner om de gruer seg for å begynne i de større gruppene. Og jeg har ikke lyst til å si nei til noen, da det både er hyggelig, og jeg gjerne, gjerne vil bli spurt litt mere.

Ellers er alt jeg sier her hundre prosent sant, og jeg håper ikke det er noe mer som ser paradoksalt ut, eller som gjør at det virker som at jeg juger. Tusen takk for at du tror meg! 🙂 Jeg tror jeg hadde blitt kjempeforvirra om jeg hadde fått _mange_ sånne litt halvsinte, utspørrende svar, men nå har jo de fleste vært veldig greie, og jeg liker ditt svar veldig godt også, og det er nøye og tar mrd akkurat sånne ting som jeg har spekulert mye på, sånn som nettopp det at om jeg dumper henne, dumper jeg naturligvis de uskyldige ungene hennes også! 😟

Nå sier en annen venninne av meg, med egne og større barn,  at de garantert kommer fint over dette, og at de etter all sannsynlighet «bare kommer til å huske meg som mammas hyggelige venninne som kom og lekte med oss når vi var små, og ga oss koselige gaver til jul og bursdag, og som tok oss med på ting» (lekeplasssr, kiosken, tur og for å se på dyr og sånn ) - Og det stemmer sikkert det, eller at de ikke kommer til å merke seg særlig med detbi det hele tatt. Jeg veit ikke, men meg må innrømme at DEN biten er veldig ubehagelig å tenke på!

For det første er vi nok blitt ganske knyttet til hverandre! Jeg er veldig glad i de ungene, setter dem høyt, og jeg synes de er fine gutter og forstår at når de oppfører seg dårlig imellom kommer dette av hvordan de oppdratt og ikke hvem DE er. Det er snille gutter - sånt går det an å se, på både voksne og barn,. (Jeg er litt redd det bare er et tidsspørsmål før den minste av dem blir…- litt udregelig, det er han som kan do no wrong - morras øyne - men det er jo litt den tid den sorg. Jeg tviler på at hun lar meg legge meg opp i oppdragelsen hennes! 🫣😫😉)

 

jeg kunne jo prøve å ta det direkte med henne - for jeg har ikke gjort det. Jeg har blitt sur for ting der og da. Sånn at jeg  har vært tydelig, for eksempel med pakkesituasjonen - der jeg ikke lot guttene få vilja si, for det var jo så ukonstruktivt og ukoselig å skulle gjøre det sånn bare for «at de ville» og fordi hun ikke gadd noe, og sånn har det vært i andre ting også. Jeg kan fortelle at det er sånn kg sånn når de er sammen med meg - og at det tross alt er neg dom bestemmer over mine ting, kg for eksempel hjemme hos meg…eller at vi ikke jukser i spill eller slenger bøker og leker. Sånne ting. Det funker fint på guttene, de tar nå detbegentlig veldig sekvfølgelig - men jeg ser at hun blir sur på meg. 
 

Hun ER giftig, og jeg synes til og med at det er litt vanskelig å snakke mer henne om helt vanlige ting. Jeg klarer ikke p huske om hun hadde noen sånne  sider når vi begge bodde i Oslo og ble kjent - men det var en helt annen tid, og der møtte vi hverandre stort sett over en øl og snakken gikk om …jeg vet ikke…Osloting? 😀🤔 Og vi var stort sett alltid flere enn bare oss to.

 

Det var hun som tok kontakt, og jeg tror det er om lag tre år siden nå, og jeg har _nesten_ fra the get go opplevd ting som litt problematiske - men jeg har ikke villet kjenne på det. Det var hyggelig å høre fra en gammel bekjent, og jeg ble fort glad i gutta - og til å begynne med - i henne også - jeg trodde mer på en del av det hun sa til å begynne med, og jeg syntes dessuten synd på henne for stresset og for en del ting hin fortalte meg fra livet sitt. At hun sutrer helt voldsomt, ikke har det _så_ mye verre enn folk flest og faktisk mener ting som at «hun ofrer seg for barna»….det har fått mye av den opprinnelige sympatien min til å gradvis bli til irritasjon.

 

En av de verste tinga er at hun egentlig ikke ser ut til å ville snakke så mye om ungene sine, sånn på telefonen, eller etter at de har lagt seg på kvelden. Jeg vil gjerne høre mer om dem - hva som skjer i livene deres, om det har vært noe gøy, har de kamerater, har de vært og akt, hvordan gikk det hos mormor…etc. Men, næh, egentlig ikke. Hun vil prate med meg om ting som menn. Rørete, lange historier om menn hun både liker og ikke liker, hva hun burde gjøre, skal hun ringe, skal han ringe, etc. Jeg skjønner jo at dama har behov for «voksentid»…men jeg synes u-interessen for å prate om guttene er påfallende - særlig når hun absolutt pusher på at hun vil at jeg skal være så mye med dem. Jeg blir jo interessert i hvordan det går da! Dessuten er disse historiene hennes om menn og sånn også urovekkende, synes jeg. Hun har bedyret til meg flere ganger og med martyrens patos «at hun aldri ville introdusere guttene sine til noen som hun ikke stoler hundre og femti prosent på og som kommer til å være langvarige i livene deres». Bra forsett der, bare at det ikke er sant på en flekk! Han siste jeg har hørt om er en kriminell slask som gikk inn og ut av dørene hennes, som hun absolutt hadde overskudd og energi til, og som det endte med noe skummelt bråk med og en halvpolitisak! Hun introduserte gutta så og si øyeblikkelig. Nå, akkurat nå - etter at jeg har hørt mye - og satt foten ned også ass, og sagt hvor rart jeg synes det er, har hun - midt i en påstått kjærlighetsorg for han halvkriminelle - funnet en splitter ny en, - som hun etter EN date TOK MED SEG begge unga og dro og besøkte i et annet fylke i en gammel skræbb av en bil, uten antydning til barnesete eller noe som helst!! Sånne ting. Overbeskyttende helikoptermamma som ikke kan gå å dusje, eller la fe være alene i to minutter eller kjenne på en mulig skuffelse - på den ene hånda. Introduserer dem for ny typer og gjør sånt som det, sitter på telefonen i timesvis, og er helt fjern på den andre.

 

Jeg har lurt på om jeg synes hun er litt sinnsyk på en måte. Jeg får ikke helt tak på det. Jeg har flere gode venner, tre skikkelig gode. Og jeg hadde kunne snakke med alle de, også om ubehagelige og upopulære ting. Det hadde ikke kosta megbdå mye. Men det liksom ER noe med henne! Hun klemmer meg - byr meg god sengeplass når jeg legger meg - er all smiles - og kjøper faktisk bursdagsgave til meg (DET gjør hun! Der har jeg faktisk sett henne bruke penger! 😀😀😉) Det virker på mange måter både vanlig og koselig, og det er et pent og smakfullt hjem. Men, jeg synes det er uhyggelig der, og jeg vil faktisk fort hjem. Jeg har aldri vært over to nettet på rad. Jeg merker bare at jeg vil ut derifra - nå. Jeg synes jeg kjenner lite til hva hun ler av, hva hun liker - for eksempel av musikk og hva meningene hennes er. Sånn som jeg snapper opp fort hos andre. Det er rett og slett litt ting stemning. Ikke sånn i det hele tatt når guttene er hjemme og våkne da - da er det letthet og liksom lys der - og jeg foretrekker å leke med dem, eller liksom høre om hva de tenker og mener da, om du skjønner. Hun BÅDE lar de avbryte de voksne med alt og vil stikke seg bort med meg kg kaffen og snakke om sitt…samtidig som de er lite på reportaeret hennes I samtalene! Hm! 🤔

Jeg kan prøve å snakke med henne og å være såpass modig at jeg holder meg til de tingene jeg faktisk både lurer på og irriterer meg over. Da gir jeg jo guttene hennes, som jeg liker …OG henne, om hun er noe slags syk av noe slag - en fair sjans til å forklare seg litt. Jeg tviler vel litt på at hun vil være åpen for det - men det skal jeg la være å tenke på forhånd.🙂
 

takk for et trivelig og konstruktivt svar! 🙂🙂 Som jeg har sagt til fler av de andre her inne hjalp det å få svar fra folk som verken kjenner meg eller henne! 🙂👍🏻 Mine beste venner ville jo ha en tendens til å mene at jeg ville ha rett - selv der jeg kanskje tok feil også - uansett hvor ærlig de går inn i det. (Forøvrig, jeg har tre av dem der jeg har diskutert dette med alle tre - i varierende grad. De også mener at hun utnytter og at jet må sette ned ganske mye fot - det blir til og med sagt litt sånn forsiktig…derbyet ligger under at jeg er _teit_ ikke sånn skryte, skryte - så snill du er liksom! Og det er ikke den jeg er ute etter heller. Ærlig talt er dette bare en av de merkeligste situasjonene og merkeligste menneskene jeg noen gang har truffet. Hun trenger en egen kategori, liksom. Jeg klarer ikke å bare forklare henne dom andre rasshøl jeg kan ha møtt. Hun virker som hun har dårlig selvtillitt helt på samme tid som hun er ganske så arrogant. Hun virker helt uten jording. Hun sier hun liker ærlighet - men det ser jeg jo at hun ikke gjør, pluss at hun både hykler, juger og utpresser på en måte jeg nekter å tro at er underbevvist og at hun ikke er seg klar over det. Om det er sånn blir jeg overraska, hvertfall.

 

Alt godt fra fersk forum-skribent, Laguna. Jeg vet forresten ikke helt hvorfor det første innlegget mitt, der jeg skrev det jeg lurte på, kom opp som forfattet av «anonym bruker». Jeg ser at svarene mine kommer som «meg» 🙂 Jeg antar at jeg har klart å trykke på noe, men det var uansett ikke meningen, det heller. 🙂

[LagunaLaguna]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva var det denne ‘venninna’ di gjorde for deg…. sa du?

Anonymkode: 926f6...aef

Nei det kan du si! Jeg synes det har blitt bra ensidig! Nå er hun selvfølgelig ikke bare fæl - det blir jo ekstra ille når en sitter og skal fortelle hvorfor en er sur, lei seg, irritert og grinete på noen - men selvfølgelig har hun jo noen bra sider også. Men jeg synes ikke det er helt greit å få øye på dem om dagen! 😒😉

[exictence]

Ville bare si at jeg forstår deg godt med dine følelser. 

Går det an å snakke med henne om hva du føler med å si fleks: Jeg opplever ...... Er det sånn?.... Hva tenker du? .... 

[LagunaLaguna]

exictence skrev (1 minutt siden):

Ville bare si at jeg forstår deg godt med dine følelser. 

Går det an å snakke med henne om hva du føler med å si fleks: Jeg opplever ...... Er det sånn?.... Hva tenker du? .... 

Tusen takk for det! 🙂🩷🌟 Det er vrient - og jeg vil ikke at det skal bli sånn at det er _jeg_ som er fæl heller. Og guttene hennes er søte (stort sett 😀🫣😉)

 

Jeg TROR kanskje hun vil være litt lite åpen for en sånn snakk - men jeg skal prøve å la være å tenke det i forkant, og nettopp prate litt med henne. Så får jeg bare se hvordan det går! I verste fall er det jo som det er - og i beste kan det jo hende at hun tar med seg noe av det jeg vil si, på en bra måte?

Jeg prøver! 🙂 Men er det null interesse må jeg bare få henne ut av livet - gutter og alt desverre! 😟 Jeg bare Håoer at de ikke faktisk blir veldig lei seg for det - men at det mer er sånn som den andre (og gode!) venninna mi sier, at om de husker meg noe særlig så  kommer det til å være «som den hyggelige venninna til mamma som kom med fine gaver til oss og lekte med oss når vi var små» Jeg håper det er sant. Jeg har ikke mye lyst til å svikte små barn som er glad i meg tilbake! Samtidig som jeg ikke kan la denne såkalte venninna mi tråkke på alt jeg er og står for heller da. 
 

En prat får det bli! 🙂🙂👍🏻

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 3b72b...f17

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt fra jeg TS, over telefonen i en samtale ang neste besøk at du IKKE kommer til å være den som betaler alt mulig, at du ikke lar deg manipulere lengre men er åpen for et normalt vennskap som går begge veier om hun klarer det, hvis ikke får hun og ungene ha et fint liv videre uten deg rett og slett. 

Anonymkode: 63a7a...926

[LagunaLaguna]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

0/10

Anonymkode: 3b72b...f17

Hva betyr det? 🤔

[LagunaLaguna]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ville sagt fra jeg TS, over telefonen i en samtale ang neste besøk at du IKKE kommer til å være den som betaler alt mulig, at du ikke lar deg manipulere lengre men er åpen for et normalt vennskap som går begge veier om hun klarer det, hvis ikke får hun og ungene ha et fint liv videre uten deg rett og slett. 

Anonymkode: 63a7a...926

Ja, veit du - det er det mest reale! 🙂🙂🙂 Takk! Jeg var veldig frista til å bare …aldri mer! Men jeg har lyst til å være en person jeg selv synes er allright også, jeg liker ungene, og jeg synes hun kan få en sjanse til å få vite hvordan jeg føler det og å fortelle sin versjon, så lenge den er sann. 🙂

[Kålrota]

Dette er ikke en venn, hun bruker deg. 

[exictence]

LagunaLaguna skrev (19 minutter siden):

Tusen takk for det! 🙂🩷🌟 Det er vrient - og jeg vil ikke at det skal bli sånn at det er _jeg_ som er fæl heller. Og guttene hennes er søte (stort sett 😀🫣😉)

 

Jeg TROR kanskje hun vil være litt lite åpen for en sånn snakk - men jeg skal prøve å la være å tenke det i forkant, og nettopp prate litt med henne. Så får jeg bare se hvordan det går! I verste fall er det jo som det er - og i beste kan det jo hende at hun tar med seg noe av det jeg vil si, på en bra måte?

Jeg prøver! 🙂 Men er det null interesse må jeg bare få henne ut av livet - gutter og alt desverre! 😟 Jeg bare Håoer at de ikke faktisk blir veldig lei seg for det - men at det mer er sånn som den andre (og gode!) venninna mi sier, at om de husker meg noe særlig så  kommer det til å være «som den hyggelige venninna til mamma som kom med fine gaver til oss og lekte med oss når vi var små» Jeg håper det er sant. Jeg har ikke mye lyst til å svikte små barn som er glad i meg tilbake! Samtidig som jeg ikke kan la denne såkalte venninna mi tråkke på alt jeg er og står for heller da. 
 

En prat får det bli! 🙂🙂👍🏻

Du behøver vel ikke å kutte henne helt ut, men kanskje bare redusere en del på kontakten.

Når du snakker med henne er det en god måte å snakke i jeg form, og si hvordan du opplever det. Og spørre henne hvordan hun opplever det.

[AnonymBruker]

Du igjen... Hvordan går det med hun venninna di som har et barn på ca 5 år? Og hun andre, som ikke helt er i gjengen, men samtidig er det?

Du har en såpass særegen skrivestil at du er lett gjenkjennelig.

Anonymkode: 9f1dc...d4b

[LagunaLaguna]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du igjen... Hvordan går det med hun venninna di som har et barn på ca 5 år? Og hun andre, som ikke helt er i gjengen, men samtidig er det?

Du har en såpass særegen skrivestil at du er lett gjenkjennelig.

Anonymkode: 9f1dc...d4b

Jeg veit ikke hvordan jeg kan få deg til å forstå at dette er mitt første innlegg her - eller om at det egentlig er viktig at du forstår det. Om du har bestemt deg for at du tror at jeg er et nettroll av noe slag, så tror du jo det!

 

Heldigvis har jeg fått mange konstruktive og hyggelige svar - som ikke tror at jeg er noen andre! 🙂

 

men siden jeg skjønner at sånt kan være et problem her (ble det meg forklart lenger opp! ), så tror jeg du kan se under navnet mitt at jeg er helt ny her. 🙂

[AnonymBruker]

For en vampyr! Hun er ikke helt god. Hun utnytter deg på det groveste.

Du må tenke igjennom hva dette vennskapet gir DEG av glede og fellesskap. Fordelene må være større enn ulempene. Hvis du velger å fortsette å være venn med henne, så kan du se på det som et prosjekt i å lære deg å sette grenser og stå opp for deg selv. Det er mye du kan bryne deg på der, så du har mulighet til å bli veldig god! 

Bestem deg på forhånd hva som er greit og ugreit. Lag en liste. Så skal du jobbe for å holde den lista, tenk deg at du er diplomat og sitter overfor to krigerske nabolands ledere. Da må du bruke all din kløkt for å ro i land løsninger som er innenfor din liste. Og kanskje du finner at det blir for strevsomt og du blir respektløst behandlet og ikke gidder.

Du må ikke trekke deg ut nå. Du kan dempe hvor mye dere treffes, du kan kutte senere helt. Alt er mulig. Men jeg synes du skal nekte å la henne manipulere deg mer. Det føles ikke godt. 

Anonymkode: 53255...784

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du igjen... Hvordan går det med hun venninna di som har et barn på ca 5 år? Og hun andre, som ikke helt er i gjengen, men samtidig er det?

Du har en såpass særegen skrivestil at du er lett gjenkjennelig.

Anonymkode: 9f1dc...d4b

Slutt å ødelegg tråden. Hvis denne ikke interesserer deg, gå se i en annen.

TS: overse denne brukeren. Så blir det ikke gøy lenger. 

Anonymkode: 53255...784

[katties]

Man har jo lyst til å hjelpe barna - de er uskyldige i dette her, og får i tillegg, høres det ut som, dårlig oppdragelse.

Jeg har selv 3 barn, alle under skolealder, så det er en del ting jeg har lite tid til, men om jeg plutselig må dusje eller annet mens jeg har besøk så gjør jeg det RASKT. Selv når jeg får besøk som er der like mye for barna som for meg så lar jeg ikke de bare sitte og ta seg av barna helt alene. Det skjer liksom kun hvis f.eks. besteforeldrene vet jeg må være i huset og gjøre ting, og de spør om de kan få lov til å ta med barna på lekeplassen.

Det med å bruke andres penger er jo aldri greit, synes jeg. Det er jo heller ikke snakk om lite penger. Jeg vet ikke om dere alltid har hatt denne dynamikken, men du må jo tydeligvis si ifra til henne om at du kan ikke spandere så mye, spesielt når det er snakk om uforutsette utgifter.

Det med presanger viser egentlig en ting til: når barn er der at de ikke setter pris på gaver så får de allerede mer enn de trenger. Det forteller jeg alle slektninger om gi våre barn gaver. Når jeg ser at klær blir liggende på gulvet, leker ikke blir behandlet fint o.l., da har barna så mye av det at de ikke føler at tingene er spesielle. Hvis de gjør slik så har nok venninna di nok penger, men bruker dem på feil måte, hvis de av en eller annen grunn ike har nok mat. 

At du spør om dette er normalt er jo rart da; det er det absolutt ikke. Generelt så er det velsig ugreit å bruke barn til å manipulere folk, men hun er langt over grensa. Jeg vil også gjerne at mine barn skal ha besteforeldre og vener av meg som de kjenner godt, slik at de har et nettverk rundt seg, men samme hvor sjeldent besteforeldrene ser barna så sier jeg jo til barna at nå må de dessverre dra, for de må på jobb/har ting de må ta seg av hjemme. 

Denne venninna driver av en eller annen  grunn og tøyer grensene dine noe veldig. Hun har vært velsig heldig med å ha hatt deg i livet sitt til nå, men holder hun på slik så må du bare trekke deg unna. Ja, det er greit å LA vennene sine hjelpe til, men det er jo ikke greit å TVINGE folk til å hjelpe seg.

[AnonymBruker]

Jeg merker også når jeg blir manipulert. Noen ganger akkurat for sent noen ganger i tide. Jeg har begynt å skjerme meg for disse personene og det burde du også gjøre. 

Anonymkode: f752b...341

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

….Gjør ho det tro, eller er det jeg som overreagerer?

vi bor et par byer unna hverandre, og hun har to smårollinger - sjøl har jeg ingen.

jeg kommer godt overens med ungene hennes, de er søte og morsomme, synes jeg. Fine gutter!🙂

Sist jeg besøkte var før jul. Det er i det hele tatt jeg som besøker mest, og det i seg selv er ikke så rart, da det er mindre styr for meg å dra, jeg drar tross alt bare på meg selv.

Problemet mitt er at jeg synes hun bruker guttene sine for å få meg til å gjøre alt mulig. Noen ting jeg sikkert hadde gjort gladelig om hun bare hadde kunnet spørre ordentelig,  og andre igjen som skikkelig irriterer meg i ettertid.

hun innleder ALLTID med om «jeg kan passe gutta fordi hun ikke har fått dusja på ei uke». Joa - hu er alene, ser den, men de er i full tid barnehage, hun har slekt som  passer og avlaster, så SÅ gærnt er det vel neppe! Ingen er dessuten under seks år, så det er jo ikke store passinga som trengs - de leker da bare fredelig. Men klart jeg gjør, jeg synes bare det er rart - og det tar alltid to-tre timer før hun er «ferdig i dusjen» - det innebærer å vase rundt på de andre rommene, preike i telefonen, og jeg veit ikke hva.

Hva verre er at jeg pokker meg aldri har sett dama dra opp lommeboka! Ikke hos seg - og ikke de to små gangene de har besøkt meg. Hun har sutra seg til at jeg motvillig har fylt kjøleskapet hennes flere ganger - da hun påstår at de alle må leve på ting sim en gammel skalk og en utkledt tube kaviar resten av måneden! Jeg _veit_ at dette er bare tull. Hun har ikke verre råd en meg, men hun liker ikke å betale. Barna har dyre leker, merkeklær, er på kostbare turer, har dyre matvaner og alt det andre og litt til. 
 

hun har lurt meg med til Oslo, inpåskudd av arrangement hun skulle spandere på MEG, der hun ringte allerde fra toget og ba meg vippse henne billett - «fordi det hadde skjedd noe krøll på kontoen hennes». 🙄 På forhånd hadde Jeg lovet barna å gå på BurgerKing eller Maccern, hvilket var ca hva jeg kunne tenke meg å spandere, men det endte, fordi hun _insisterete_ med alle de dårligste påskuddene i hele verden, at vi måtte på Peppes i stedet - der JEG endte med en regning på over 1700 kroner på diverse spesialpizza (HUN mener hun har matallergier - av og på, for sikkerhets skyld), kyllingvinger, «jeg vil heller ha» og diverse. Arrangementet var avlyst. Og ting som ligner. Hun putter fritt dyre varer i min kurv og lar meg betale - og jeg har spandert hver eneste kaffe, øl, brus, sandwich og det som er av kioskstopp. ALLTID. 
 

Og jeg kunne gå on and on.

i tillegg tilhører hun den skolen foreldre som overbeskytter og henger over. Jeg synes hun forskjellsbehandler og prosjisjerer også, men det som er HELT sikkert er at hun ikke risikerer å bli upopulær ved å faktisk guide og å oppdra eget avkom. Det er slapt og de snurrer sin mor rundt lillefingeren og hun forteller meg hvor søtt hun synes det er. Altså, jeg synes seriøst ikke det, men er også klar over at jeg har ikke barn selv, så jeg kan sikkert dels hvertfall holde kjeft om hvordan en skal oppdra egne barn. Men øyne i hodet og enkelte meninger har en jo - enten en vil eller ikke, og jeg mener det er et tidsspørsmål før de ikke er så søte lenger. Jeg har sett henne bare le da den ene kastet en knallhard ball i ansiktet på en voksen, når de har slått på henne, revet opp pakker, og i det hele tatt oppført seg usymp. Lagt seg ned etc. Jeg synes detver fint det Jordan Peterson sier om at en sv de største gavene en kan gi sine barn er en oppdragelse som sørger for at andre også liker dem. Og det er noe jeg mener hun hadde hatt lurt av å tenke på. Jeg tror hun kommer til å bli, eller er, en sv de mødrene som ringer skole og barnehage for å forsvare ungene mot ALT, selvom det er de som har gjort det. Jeg vet jo ikke det - men det ligger i korten her synes jeg.

 

Men, sist. Jeg kom opp. Hadde med ca et tonn med presanger til både jul og bursdager (begge hennes har i desember). Jeg har også sendt, i tillegg til det jeg bærer på, gaver for over 900 kroner bare i porto, for at det skal være fremme i god tid før de store dagene. (Og det er mye for meg, jeg går på trygd). Jeg blit møtt med det vanlige kravet om at hun skal dusje, unger som ikke blir irettesatt når de selv forsøker å pakke ut og begynne å åpne pakker fra mine bagger, før jeg har fått av meg jakke og sko.  Javel. Jeg før samlet både meg og pakker og sagt at her skal ikke noe pakkes opp før vi har ordna hva som er jul og bursdager - og dessuten til og  fra hvem. Jeg hadde med meg enkelte ting fra andre også. Blant annet MIN snille mor - som forsåvidt ikke hadde trengt å tenke på pakke dit i det hele tatt, men som gjør slikt allikevel, da hin er grei og liker å glede, og liker barn. Sutring, sipping og trass. Henting av pakker mot mine ord og på tross av forbud. Jeg som tar de tilbake og legger de vekk. Furte lepper, muggent, kallenavn og blikk. Ok, men jeg tåler det jeg, altså, de får ikke lov. Av meg. Og i mine vesker er det mine pakker også. Det neste jeg ser er adventskalenderene jeg enda tidligere hadde sendt - i søpla, og ribbet for luker. Dette var sånne store, ganske fine, der man kan finne biler, skilt, og deler til en bilbane som «vi» samler på. Den kunne brettes ut og gjøres ganske kul, med sånne veier en kunne kjøre på frem til 24. Det er sjelden jeg blir fornærma - men det merker jeg at jeg faktisk blir - da den ene gutten melder at de hadde «fått beskjed av Mamma at de bare kunne åpne» og «at det var ganske dumt av meg å kjøpe en som bare hadde pappveier» og at de trodde det var feil deler, men de hadde ikke prøvd og ikke visste de hvor de var. Neivel. Dessuten hadde de finere kalendre, då no worries, liksom. Venninna kommer sjokkende da - etter «dusjen» sin - Og melder at hun synes at jeg «må» la den andre få pakke opp len av de andre pakkene - siden den første hadde rukket å rive av noe papir å se hva det var på en gave, selvom det ikke var i orden. Jeg bryska meg såpass at jeg fortalte henne at det ikke var på tale - og at jeg ikke kom til å overrekke NOEN presanger til unger som herja sånn. Jeg er mer enn villig til å pakke opp det som var til da med dem - når de var litt blidere, og hadde litt fokus på hva som var til hvem og ikke minst til hvilken anledning. Hva de gjorde etter at jeg hadde dratt får heller bare stå sin prøve!

jeg så at hun ble sur - men det var egentlig jeg også, og det hele roa seg etterhvert helt fint ned - Jeg FIKK åpnet noen koselige pakker med dem - de var glade, takknemmelige også, og husket fint hva som var fra hvem - selv det som var fra katten min. Det synes de var gøy.  🙂 Vi leika i flere timer, og jeg fikk til og med lese og synge natta sang - og være med å finne pysj og pusse tenner! Stas!

Men, mens dette pågikk - og alt bare var fred og fordrag, kommer venninna litt innpå med noe da - om jeg ble over helga? Jeg visste hun hadde spurt meg om det på sms, men jeg hadde ikke fått svart på det fordi jeg ikke visste om jeg kunne pr da. jeg forklarer henne, i barnas påhør - siden hun sier dette i barnas påhør - at Nei, desverre ikke denne gangen, jeg må hjem. Mye før jul - la oss leke og ha det gøy i kveld og i morgen - så kommer det andre anledninger der jeg kan bli lenger. Takk som inviterer og spør!

Alt i orden - trodde jeg. Helt til dagen etter da. Da begynte DET, liksom. …Hun hadde sendt gutta i barnehagen med en bekjent på morraen - også skulle hun hente dem tidlig for at vi kunne leke litt før jeg dro med et tog i fire-fem tiden. Det var da noe jeg aldri skjønte med at hun ikke kunne hente dem tidlig allikevel, og neivel….du får hilse så mye da - mente jeg! Jeg tilbø at vi begge kunne gå innom barnehagen og hente tidlig? Kanskje de ville følge til toget? Men, næh og men nei…Der var det begynte, det som jeg egentlig tygger mest på her jeg sitter: Hun fortalte meg at jeg ikke kunne dra! 😳😳😳 Og - FORDI…dette, var grunnen, til at jeg, voksne dama, liksom ikke fikk dra….!; Barna hennes ville bli _skuffa_!! OK? Javel? …Hyggelig det, på et vis, at de liksom liker meg så godt. Bortsett fra at det er jo helt klin kokos. Jada, de liker meg de, og jeg liker dem. Men,  ærlig talt. Jeg tror SERIØST livet fint ville trille vidre for de to småtrolla, med bursdager og gøy i fleng - helt uavhengig av hvorvidt jeg var der eller ikke! Og selvsagt og med dobbel strek og utropstegn! Dette måtte jo i såfall være om hun _fortalte_ dem at de skulle være skuffa, kanskje?? Og - om de skulle være litt skuffa fordi jeg hadde dratt hjem - er det ikke en hver forelders ansvar å la de bli det - og fortelle at det nok går fint? Den og den er glad i dere, det vet jeg - og la oss se på noe av det koselige som ble lagt igjen? For eksempel? Dette utviklet seg til en slags samtale jeg aldri har vært i nærheten av før! Jeg fortalte at jeg skulle jobbe - til og med med noe som er viktig for meg, der jeg kanskje kan få mer jobb, noe jeg har ønska meg lenge - men det hjalp ikke. De ble skuffa. Jeg kunne ikke gjøre det mot dem. Og husk - jeg hadde aldri sagt ja! Til slutt løy jeg - hvilket jeg sjelden til aldri gjør - og fant telefonen min og sa at jeg hadde fått en time av noe slag, at det var noe jeg akkurat rakk om jeg bare fikk kommet meg på det toget jeg sa jeg skulle ta. Jeg fikk brutt meg avgårde. Hun skulle følge meg - og tok til og med posen min en stund - for å «få meg til å tenke på om det var dette jeg ville». Til slutt sa jeg at jeg kunne ringe når jeg kom hjem, og si at jeg gjerne skulle ha lekt en kveld til, men altså ikke kunne (Akkurat som jeg sa kvelden før - og som barna ikke leet et øyenbryn på») Ja, hun mente jeg fikk be om unnskyldning, beklage at jeg skuffet dem ved å ikke kunne være to dager! Dette er noe av det tilnærma verste jeg har hørt! Hva mener dere? Er dette i nærheten av normalt?

 

jeg er en voksen dame, og jeg vet at det er annerledes å oppdra barn nå enn det var da foreksempel jeg vokste opp, eller da de første vennene mine hadde barn på nittitallet. Jeg har hørt om litt nærparodiske og også tragiske tilstander - der barn ikke skal guides, det er feighet for vanlige nei og grenser og alt dette med egosentreing og små beist. Nå har jeg  valgt å ha litt troa på oppvoksende allikevel jeg da - og mange av foreldrene deres og tenkt at folk jo er folk - og at sjarmerende som usjarmerende har det vært til alle tider. Jeg har også vist at min venninne er litt …på den siden …jeg håper og tror ikke jeg hadde vært på, når det kommer til barneoppdragelse, om jeg da hadde hatt noen selv. Men, det er jo ikke så greit, jeg skjønner det, og jeg forsøker å ikke være ei megge heller. 
 

Men altså! Makan til emosjonell blackmail! Og å bruke ungene sånn! DE tok det jo pent! - Så klart, holdt jeg på å si! På begynnelsen av togturen satt jeg der og merket at jeg var trist og hadde dårlig samvittighet - ! - Før jeg liksom bråvåknet og ble RASENDE! Her kommer jeg - ut infra mitt opptatte skjema også - med dyre gaver, nedlesset med koselige hilsner, hjelper til, leker og tuller i timesvis, er forståelsfull med mammaen og prater om stress og problemer - også skal JEG måtte dra - med dårlig samvittighet?? DET gidder jeg ikke, merker jeg!

 

Men jeg holdt avtalen med å ringe. Det er mulig jeg er gammeldags og rar…men det satt langt inne. Å ringe småbarn, som jeg ikke har gjort noen verdens ting - for å be om unnskyldning for at jeg måtte hjem til meg selv! Så jeg sa det ikke sånn. Jeg sa at jeg gledet meg til neste gang - også fikk vi se om jeg kunne få til å være på besøk et par dager en gang. Det gikk veldig bra. Rart med det! 😀🙄 De hadde nesten ikke tid til å komme til telefonen, fordi var opptatt med de nye lekene de hadde fått av meg. Og var fort ferdige med den telefonen. Som jo sunt er.

 

Men hva ER det med henne da?? Har noen av dere opplevd noe sånt - voksne folk som skyver ungene sine foran seg for å manipulere til ett eller annet? Jeg har sett det _litt_ hos noen før - men dette irriterte meg, og jeg fant det veldig mye. Faktisk såpass mye at jeg ikke har så veldig lyst til å reise tilbake, og hvertfall ikke med det første. Jeg finner det klaustrofobisk om noen forsøker å bestemme sånn over meg, og det er neiggu ikke noe dom skjer ofte akkurat!

 

samtidig VET jeg at jeg jo er irritert på denne venninna fra før - på grunn av noen av de eksemplene jeg nevner her - det er mange flere, og noen er drøyere, jeg tenkte bare jeg fikk nevne noen få, for å liksom skisse opp situasjonen og henne med grov (misfornøyd) blyant) 😉

 

jeg vil egentlig ikke blande alt sammen i en sånn stor irritasjonstugge - men jeg merker allikevel,at jeg er litt der

og hun har selvfølgelig positive sider også - men meg må innrømme at det er lenge siden jeg har sett dem i flertall.

 

Ja, så det jeg lurer på er vel…ja, om dette er noe som er vanlig? Å oppkonstruere skuffelse i unger, eller å manipulere med, og å ikke la de deale med det lille som var der, om det var noe?

 

og det andre er vel ærlig talt om dere ville giddet en sånn venn? Jeg har tre andre og gode. Og merker at jeg skikkelig foretrekker dem - med sjumilsstøvler. På den annen side vil jeg jo verken være urimelig, sur for ingenting, eller en sånn som ikke gir vennene sine noen sjanser.

 

takk til de som gadd å lese et litt langt, litt surt, og et litt rotete innlegg! 
 

vennlig hilsen Laguna - ny på forumet. 🙂

 

 

Anonymkode: 5c7e7...257

Du  blir manipulert og utnyttet. Det må du slutte med. Gå over kontoen din, og finn ut hvor mye du har brukt på dem siste 3 mnd. Spør deg selv, ville du heller hatt dette  på en spare konto?

Jeg mener også du overdriver litt givergleden din. Så evnt i en ny relasjon og du ønsker  å gi noe, ha en max grense på 50kr. Holder med en eske druer etc. 

Så her må du være streng å sette nye grenser. Hun kommer til å bli sur å stor sannsynlighet at hun kutter deg ut. Men jeg lover i ettertid, kommer du til å være glad for det. 

Jeg har vært i noen  veninde forhold,  som har endt opp ganske likt, bare ikke like elstremt, før jeg har satt ned foten

Anonymkode: 6200a...ad6

[AnonymBruker]

LagunaLaguna skrev (2 timer siden):

Tusen takk for det! 🙂🩷🌟 Det er vrient - og jeg vil ikke at det skal bli sånn at det er _jeg_ som er fæl heller. Og guttene hennes er søte (stort sett 😀🫣😉)

 

Jeg TROR kanskje hun vil være litt lite åpen for en sånn snakk - men jeg skal prøve å la være å tenke det i forkant, og nettopp prate litt med henne. Så får jeg bare se hvordan det går! I verste fall er det jo som det er - og i beste kan det jo hende at hun tar med seg noe av det jeg vil si, på en bra måte?

Jeg prøver! 🙂 Men er det null interesse må jeg bare få henne ut av livet - gutter og alt desverre! 😟 Jeg bare Håoer at de ikke faktisk blir veldig lei seg for det - men at det mer er sånn som den andre (og gode!) venninna mi sier, at om de husker meg noe særlig så  kommer det til å være «som den hyggelige venninna til mamma som kom med fine gaver til oss og lekte med oss når vi var små» Jeg håper det er sant. Jeg har ikke mye lyst til å svikte små barn som er glad i meg tilbake! Samtidig som jeg ikke kan la denne såkalte venninna mi tråkke på alt jeg er og står for heller da. 
 

En prat får det bli! 🙂🙂👍🏻

Da starter du med å si  når hun tar  opp at du skal kjøpe inn ting til henne, at du har gått over kontoen,  din for å se på utgifter, fordi du har hatt så dårlig råd. Og inser at du kan ikke ut med disse summene. 

Du tar det ikke opp, men du bare forteller henne det.

Anonymkode: 6200a...ad6