Kan noen fortelle meg at det ordner seg?

[AnonymBruker]

Kvinne på 30 år her som plutselig i dag fikk en "reality check". Har levd i en boble i et par måneder nå hvor jeg bare ignorer alt. Jobb, hobby, sove, repeat. Spiser det jeg vil, selv om det ikke er sunt, bare prøver å holde hodet over vann. Men i dag innså jeg igjen alt jeg mangler, at økonomien min skranter, at jeg går en fremtid jeg ikke vet om jeg vil være i, i møte, og jeg er så redd og bekymret for alt. Jeg skjønner ikke hvordan det noen gang skal bli noe ut av meg. 

Går allerede i terapi, går også i gruppeterapi, men gruppe har lite å si da jeg ikke klarer å snakke for jeg begynner bare å grine. Og å sitte å hulke og grine foran 5 andre mennesker som ikke har felt en tåre så langt (gått der i snart 1 år), nei det klarer jeg bare ikke. Kommer til å bli så skamfull at jeg aldri drar tilbake. 

Er ingen fare for at jeg skal gjøre noe galt. Jeg er unnvikende, jeg finner noe som distraherer meg for å gå dagene til å gå. Men så ringer plutselig telefonen som minner meg på et ansvar jeg har, eller noe jeg må, som jeg ikke vil. Dette er ikke relatert til jobb. 

Jeg er ikke glad i livet. Jeg er glad i en hobby jeg har som får meg til å glemme hva verden er. Det er det eneste. Jeg hater meg selv. Men i denne hobbyen betyr det ikke noe hvem jeg er. I alt hvor hvem jeg er, betyr noe, så føler jeg mindreverdig og ikke ønsket. Jeg er enslig, barnløs, kunne ikke klart å ta vare på et barn, jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Det skumle er at det er kun jeg som kan redde meg selv men jeg klarer det ikke. Jeg har prøvd, i mange år.

Helt ærlig vil jeg bare ha litt sympati og at noen skal fortelle meg at det ordner seg selv om jeg ikke tror det gjør det. Jeg vil ha trøst, klem, noe annet enn å kjenne på skam, dårlig samvittighet og følelsen av at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg føler meg så jævla dritt. Fy faen hva jeg skulle gjort for å være et lite barn igjen og ligge i fanget til mamma og bli strøket over håret til jeg slutta å grine. Jeg hater å være voksen, jeg vil ikke være det lenger, jeg takler det ikke, jeg er fortsatt en 14 år gammel jente som aldri ble som jeg skulle. 

Fy faen jeg har ikke ord. Er verre enn sorg over tapte nære og kjærlighetssorg i ett det her. Livssorg, er det vel. 

Anonymkode: 161a5...db2

[AnonymBruker]

Denne traff meg midt i magen. Stooooor digital klem til deg fremmede ❤️❤️❤️

Jeg kan ikke si at alt vil ordne seg.. Men det er et faktum at ting alltid endrer seg, og du er bare 30 år. Det kan føles gammelt, men du har sannsynligvis 2/3 av livet igjen!

Har du en venn som kan gi deg en klem på ekte?

Anonymkode: f900f...594

[AnonymBruker]

Så fint at du går i terapi og gruppeterapi, det er veldig bra jobbet! Jeg tenker at det ikke er noe skammelig i det å gråte foran andre. Ikke noe skammelig i det å vise følelser. Hvis det skulle skje så er det ikke noen krise, bare naturlig.

Du skriver at du fikk en reality check og innså visse ting. Jeg synes det høres ut som det du har fått er en nedtur i dag og at negative tanker og følelser overvelder deg nå. Jeg tror du vil føle deg litt bedre igjen snart.

Selv om du ikke skjønner det akkurat nå hvordan det skal "bli noe ut av deg" (tenker at du mener å bli frisk(ere) enn du er i dag), så betyr ikke det at det ikke kommer til å skje. 

Får du en skrekk i deg og økt stress når disse telefonene kommer som minner deg på ansvaret du har? Er det mulig at du legger en plan for hvordan du kan gjennomføre disse tingene slik at du slipper påminnelsene? Kanskje det ville vært bedre for ditt stressnivå og for helsen.

Selv om du har prøvd i mange år å redde deg selv, så betyr ikke det at du aldri vil få til det du ønsker. Det betyr heller ikke at du ikke har fått til noen ting mens du har holdt på i disse årene. Du står ikke stille ved startstreken. Du har garantert lært mye. Noen ganger er det ikke mangel på innsats som er problemet, men at tiden må få gå for at man skal heles.

Anonymkode: 49e32...947

[AnonymBruker]

Det ordner seg og blir bra ❤️. Du er litt overveldet nå, men ta det litt om pø  

Ikke vær redd for å gråte i en gruppe. Du kan redde en annen som trenger å gråte. Du går i gruppe for å bli sterkere og da må du vise sårbarhet.

Anonymkode: 25d7b...f95

[AnonymBruker]

Oi, dette relaterer jeg meg til. Jeg er også i 30-årene og kjenner på mye av det samme. En håpløshet uten like. Ser ikke meningen med livet. Vil ikke dø, men ikke leve heller. Ikke sånn som det er nå.

Ligger i sofaen, gråter og vet at det imorgen er enda en dag i hamsterhjulet.

Anonymkode: 9569c...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kvinne på 30 år her som plutselig i dag fikk en "reality check". Har levd i en boble i et par måneder nå hvor jeg bare ignorer alt. Jobb, hobby, sove, repeat. Spiser det jeg vil, selv om det ikke er sunt, bare prøver å holde hodet over vann. Men i dag innså jeg igjen alt jeg mangler, at økonomien min skranter, at jeg går en fremtid jeg ikke vet om jeg vil være i, i møte, og jeg er så redd og bekymret for alt. Jeg skjønner ikke hvordan det noen gang skal bli noe ut av meg. 

Går allerede i terapi, går også i gruppeterapi, men gruppe har lite å si da jeg ikke klarer å snakke for jeg begynner bare å grine. Og å sitte å hulke og grine foran 5 andre mennesker som ikke har felt en tåre så langt (gått der i snart 1 år), nei det klarer jeg bare ikke. Kommer til å bli så skamfull at jeg aldri drar tilbake. 

Er ingen fare for at jeg skal gjøre noe galt. Jeg er unnvikende, jeg finner noe som distraherer meg for å gå dagene til å gå. Men så ringer plutselig telefonen som minner meg på et ansvar jeg har, eller noe jeg må, som jeg ikke vil. Dette er ikke relatert til jobb. 

Jeg er ikke glad i livet. Jeg er glad i en hobby jeg har som får meg til å glemme hva verden er. Det er det eneste. Jeg hater meg selv. Men i denne hobbyen betyr det ikke noe hvem jeg er. I alt hvor hvem jeg er, betyr noe, så føler jeg mindreverdig og ikke ønsket. Jeg er enslig, barnløs, kunne ikke klart å ta vare på et barn, jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Det skumle er at det er kun jeg som kan redde meg selv men jeg klarer det ikke. Jeg har prøvd, i mange år.

Helt ærlig vil jeg bare ha litt sympati og at noen skal fortelle meg at det ordner seg selv om jeg ikke tror det gjør det. Jeg vil ha trøst, klem, noe annet enn å kjenne på skam, dårlig samvittighet og følelsen av at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg føler meg så jævla dritt. Fy faen hva jeg skulle gjort for å være et lite barn igjen og ligge i fanget til mamma og bli strøket over håret til jeg slutta å grine. Jeg hater å være voksen, jeg vil ikke være det lenger, jeg takler det ikke, jeg er fortsatt en 14 år gammel jente som aldri ble som jeg skulle. 

Fy faen jeg har ikke ord. Er verre enn sorg over tapte nære og kjærlighetssorg i ett det her. Livssorg, er det vel. 

Anonymkode: 161a5...db2

Stooor klem. Du er  ikke  mye snill.

Jeg har et ønske til deg. At du setter en stoe strek over alt du tenkee du ikke fikk til, er, ble osv. Og lager en ny. Hva er du god på, hva er du, hvem er du osv.  Begynn smått med ny liste.  Sett nye mål og drømmer, som er små og lettere å oppnå. 

Jeg er  kronisk syk. Et par år inn i sykdommen var heg lei og oppgitt over alt jeg ikke fikk til. Og drømte mer og mer om å stå på en fjelltopp å føle meg  fri. I min tilstand var det ikke mulig.  

Så googlet og drømte meg vekk. Da ramlet jeg over en liren artikkel, om fin topptur for barn ned i 3år. Med barn skulle man kunne gå opp og ned på 2 timer. Utsikten er nesten den samme som fra besseggen. Det var ikke  bratt rute. Og jeg hadde ikke bare et mål om toppen, men skulle også klare det uten å bli alt for mye dårlig.  Jeg har en komplisert sykdom å leve med. 

Iallefall jeg bare dro, og valgte å prøve. Og jeg klarte turen og brukte 5 timer. 

På den turen fikk jeg ikke bare lykkefølelse av å få det til. Men på veien lærte jeg sykdommen å kjenne bedre. Så nå har jeg litt mer kontroll på sykdommen enn sykdommen har 100%kontroll på meg. 

Med det fikk jeg mer å jobbe med videre, som har  ført til at jeg er mte bedre i dag.  Jeg lever litt som før. Ikke mye.  Kanskje 10% av livet jeg hadde. Men jeg klarer alt selv om det blir i mindre grad. 

Jeg måtte  bare legge vekk alt jeg ikke ble, alt jeg ikke fikk til. Og heller  legge  fokus på, at i dag klarte jeg å dusje osv. Istedenfor å tenke at, ånei nå blir jeg dårlig og må ligge igjen.  Tok jeg med meg lys , jeg satte på bordet,  pakket  meg inn i pledd og tenkte nå skal jeg kose meg. 

På den måten har jeg unngått å bli deprimert.  Blir jeg det, gir jeg meg selv  to dager å være grinete og sur. Men da er det nok.  Litt faste regler på sånt, gjør at jeg får ting litt ut, men ikke sitter fast i det. 

Får man det ut, sitter det ikke fast i kroppen

Stor bamse klem til deg. Det blir bedre og ddt går  bra til slutt. Jeg liker å tenke at når man føler seg helt åå bunnen. Da kan det kun gå en vei, og det  er oppover

Anonymkode: 621be...3c1

[AnonymBruker]

For en trist historie. Du tar i bruk ordet "skam" som en kilde, til i ditt syn miserable liv.

En rar uttalelse på det uttrykket hørte jeg her om dagen, den kom fra en som ikke tenkte særlig høyt om seg selv. Han sa, "det eneste som får meg opp om morgenen er skam.."🤔

Vi mennesker er jammen forskjellige. Jeg tenker at nettopp følelsen av skam og mislykkethet er grunnen til at mange bare blir værende i senga.

Ikke moro å bli værende i et slikt negativt vakuum over lengre tid. Ønsker deg virkelig en bedre livssituasjon fremover..❤️

Anonymkode: bde60...910

[AnonymBruker]

Er mann og kjenner meg litt igjen. Jeg går til psykolog. Det som plager meg er også at jeg aldri har mestret livet. Det var ikke som jeg hadde noe fin barndom heller. Samtidig som jeg lengter tilbake til barndommen fordi jeg selvsagt hadde klart den bedre om jeg hadde visst da hva jeg vet nå. 

Anonymkode: 80e2f...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kvinne på 30 år her som plutselig i dag fikk en "reality check". Har levd i en boble i et par måneder nå hvor jeg bare ignorer alt. Jobb, hobby, sove, repeat. Spiser det jeg vil, selv om det ikke er sunt, bare prøver å holde hodet over vann. Men i dag innså jeg igjen alt jeg mangler, at økonomien min skranter, at jeg går en fremtid jeg ikke vet om jeg vil være i, i møte, og jeg er så redd og bekymret for alt. Jeg skjønner ikke hvordan det noen gang skal bli noe ut av meg. 

Går allerede i terapi, går også i gruppeterapi, men gruppe har lite å si da jeg ikke klarer å snakke for jeg begynner bare å grine. Og å sitte å hulke og grine foran 5 andre mennesker som ikke har felt en tåre så langt (gått der i snart 1 år), nei det klarer jeg bare ikke. Kommer til å bli så skamfull at jeg aldri drar tilbake. 

Er ingen fare for at jeg skal gjøre noe galt. Jeg er unnvikende, jeg finner noe som distraherer meg for å gå dagene til å gå. Men så ringer plutselig telefonen som minner meg på et ansvar jeg har, eller noe jeg må, som jeg ikke vil. Dette er ikke relatert til jobb. 

Jeg er ikke glad i livet. Jeg er glad i en hobby jeg har som får meg til å glemme hva verden er. Det er det eneste. Jeg hater meg selv. Men i denne hobbyen betyr det ikke noe hvem jeg er. I alt hvor hvem jeg er, betyr noe, så føler jeg mindreverdig og ikke ønsket. Jeg er enslig, barnløs, kunne ikke klart å ta vare på et barn, jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Det skumle er at det er kun jeg som kan redde meg selv men jeg klarer det ikke. Jeg har prøvd, i mange år.

Helt ærlig vil jeg bare ha litt sympati og at noen skal fortelle meg at det ordner seg selv om jeg ikke tror det gjør det. Jeg vil ha trøst, klem, noe annet enn å kjenne på skam, dårlig samvittighet og følelsen av at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg føler meg så jævla dritt. Fy faen hva jeg skulle gjort for å være et lite barn igjen og ligge i fanget til mamma og bli strøket over håret til jeg slutta å grine. Jeg hater å være voksen, jeg vil ikke være det lenger, jeg takler det ikke, jeg er fortsatt en 14 år gammel jente som aldri ble som jeg skulle. 

Fy faen jeg har ikke ord. Er verre enn sorg over tapte nære og kjærlighetssorg i ett det her. Livssorg, er det vel. 

Anonymkode: 161a5...db2

Kjenner meg igjen, det er en form for flukt fra livet fordi det er noe skremmende eller som en ikke vil ta tak i.

Min erfaring er at alt jeg har fryktet å møte eller ta tak i, har vært mye lettere å løse/leve med, enn frykten for det. Den tilstanden du snakker om er det verste, det er å eksistere og ikke leve, et vakuum mens man venter. Livet går fra en. Klem. 

Anonymkode: 8fedc...d5d

[Ingunnode]

En god klem til deg 🩷 Dette var vondt å lese og jeg skulle ønske du slapp å ha det sånn. Har du noen tanker om hva det er som gjør at du utsetter og unngår ting? Og hva er det du savner i livet ditt slik det er nå? 
 

Det høres ut som du er ganske hard mot deg selv. Jeg har riktig nok barn, men livet mitt består heller ikke av så mye mer enn jobb, unger, husarbeid, matlaging osv. Og i hverdagen er det mer enn nok. 
 
Samtidig så vet vi at for å ha det bra med oss selv, så trenger vi å være aktiv, være andre og gjøre aktiviteter som oppleves som meningsfulle. Nytt år representer nye muligheter. Går det an å begynne i det små? Spør en venn om å bli med å gå en tur? Eller gjør en avtale med noen etter jobb? Gå på kino eller gå på kafé? Og har du lite nettverk så husk at det er mange i samme båt som ønsker noen å snakke med. 
 

Henger meg på det andre har sagt her. Sånn som du har det nå kommer ikke til å vare evig, ting blir bedre. Husk å vær god med deg selv 🩷

[caroline.s]

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Det er vondt å ikke føle at man strekker til, føle seg mindre verdt/verdiløs, være likegyldig til alt, ikke klare å ta tak i ting eller føle at alt er et eneste stort kaos, ikke vite hvilken ende man skal begynne i. Ha utfordringer med økonomien, låne penger, og være redd for at det ikke skal løse seg. 
 

Jeg ble sykemeldt i slutten av 2022, og var totalt utmattet og utbrent etter å ha tøyd strikken alt for langt over lengre tid og opplevd mye vondt som jeg ikke fikk bearbeidet ordentlig. Var Ikke i stand til å jobbe på over ett år (sa opp jobben da jeg ikke trivdes og ikke klarte å gå tilbake, og var sykemeldt under mesteparten av oppsigelsestiden), og fremdeles den dag i dag, er ikke alt på topp. Men det er bedre, går fremover, step by step ❤️ Uro og depressive symptomer kommer og går her, vondt når det tar så stor plass.  
 

Bare ta kontakt hvis du vil snakke/skrive!  Hilsen meg som også har runda 30.. alt det beste! 

Endret i går, 05:48 av caroline.s

[AnonymBruker]

En stor klem til deg TS. 

Kjenner meg så utrolig igjen, etter at livet har gitt meg den ene knyttneven i ansiktet etter den andre i det siste. 

Jeg er ingenting verdt, og klarer ikke se noen lyspunkt. Det er min egen feil at jeg landet i denne situasjonen, men jeg klarer ikke fikse den heller. Føler jeg har ødelagt livet mitt for alltid. (Og det har jeg faktisk også, kan aldri få tilbake det jeg skjøv fra meg) 

Men én gang må vi jo få det bedre.. 

Stå på TS, vi er mange som heier på deg! 

Anonymkode: 1aa48...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

En stor klem til deg TS. 

Kjenner meg så utrolig igjen, etter at livet har gitt meg den ene knyttneven i ansiktet etter den andre i det siste. 

Jeg er ingenting verdt, og klarer ikke se noen lyspunkt. Det er min egen feil at jeg landet i denne situasjonen, men jeg klarer ikke fikse den heller. Føler jeg har ødelagt livet mitt for alltid. (Og det har jeg faktisk også, kan aldri få tilbake det jeg skjøv fra meg) 

Men én gang må vi jo få det bedre.. 

Stå på TS, vi er mange som heier på deg! 

Anonymkode: 1aa48...9a2

Selv om du aldri skulle få det du skjøv fra deg tilbake så betyr vel ikke det at livet ditt er ødelagt for alltid? Det finnes flere liv som er verdt å leve. 

Anonymkode: 80e2f...895