Råd? Dra eller ikke

[tenker1]

Hva skal jeg gjøre med forholdet? Vi har vært sammen i godt over 10 år, har barn sammen. Han ble syk for over 5 år siden. Å psyken hans er veldig dårlig nå, ptsd, depresjon, selvmordstanker og mye selvhat. Han har forandret seg som person, jeg har forandret meg som person. Vi har egentlig ingen felles interesser. Barna er mye med venner, så synes forskjellen merkes en del nå. Pga depresjonen så kan ting jeg sier virke negativt for han, når jeg mener det positivt. Av og til angrer jeg på at jeg har sagt noe, ikke fordi det var stygt, men fordi jeg kan få noe stygt tilbake, slik at jeg tenker masse og blir såret. Så føler jeg har blitt litt innelukket med han. Jeg har en fortid med mobbing og slikt, så er nok ekstra sår for enkelte ting. Så jeg føler jeg går på eggeskall hjemme. Jeg har prøvd i flere år å ikke gjøre han dårligere psykisk, for han er nok dårlig. Så prøver å ikke gjøre ting med han som er alt for kjedelig, jeg kan f.eks prøve å bli raskt ferdig med noe husarbeid han hjelper meg med. Jeg har mine tanker om det er best for min kropp å splitte lag. For kjenner det tærer på min egen psyke. Men jeg vet at han ikke vil det skal bli slutt. I værtfall ikke før barna er voksne. Å han har sagt at hvis jeg forlater han, så er det værtfall ikke vits å leve. Jeg vil tro det er depresjon som prater og ikke det å ha makt over meg. Han skjønner ikke hvorfor jeg tenker tanken på å forlate han, men det gjør de jeg har pratet med (profesjonelle og familie). Jeg har hjulpet han mye under sykdom, men føler meg "slem" om jeg forlater han. Å får dårlig samvittighet på tanken av å splitte familien. Å tror han får et sinne mot meg om jeg forlater han, virket sånn en periode jeg luftet tanken. Når jeg ligger i armkroken hans kan jeg føle meg trist, for ene delen av meg kjenner at kanskje det nærmer seg slutten for forholdet vårt, å den andre delen av meg føler "tro om han har det ok med meg i armkroken " for etter mine tanker om å forlate, så har han sagt at det føles litt dumt å ha meg i armkroken. Men han kan fortelle meg "det er godt at du ligger her". Kjenner jeg har mistet litt trygghet, sikkert fordi jeg har vært redd i flere år for at han skal ta selvmord. Ene delen av meg tenker "men jeg har det jo ikke fælt, er jo bare å prøve å endre tankene mine", men samtidig så har jeg prøvd det i flere år. 

[AnonymBruker]

Får han hjelp for problemene sine?

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Får han hjelp for problemene sine?

Anonymkode: d1509...284

Nei, ikke per nå. Jeg/vi har prøvd å få hjelp og får tilbud om noe nå. Men foreløpig ikke startet opp, vet ikke om han vil ta i mot hjelpen. Så jeg vet rett og slett ikke hva som skjer. Jeg håper han tar i mot hjelp, for jeg trenger at han får hjelp. Han vil mest bare fortrenge og unngå triggere. Han tror det er best for han. Så om han takker ja for å få hjelp snart, så er det kun fordi jeg vil det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt meg ned med han og hatt en ordentlig prat om det, si at hvis ikke han får hjelp så kan du ikke bli.

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde satt meg ned med han og hatt en ordentlig prat om det, si at hvis ikke han får hjelp så kan du ikke bli.

Anonymkode: d1509...284

Har ikke sagt det direkte, bare sagt at jeg mener det er lurt med den hjelpen. Men det har absolutt falt meg inn å fortelle at enten så må han ta i mot hjelp eller så klarer ikke jeg mere. Men tenker først å la han "velge" selv, slik at han ikke føler seg tvunget, for tror ikke det blir lettere om han føler et press/trussel. Men foreløpig må jeg bare ha tålmodighet og vente. For om han ikke takker ja til dette tilbudet, så kjenner jeg ikke at jeg har krefter til å søke en annen plass om hjelp. Han er for syk til å søke hjelp alene uten min hjelp. Han er redd helsevesenet. Jeg føler jeg har levd på vent i et par år nå, om jeg skal dra eller ikke. Men klarer ikke å legge bort tanken om å dra.

[AnonymBruker]

Han må ta initiativ til å jobbe seg mot bedring. Om han ikke ønsker å bli frisk, så er det ingenting du kan si eller gjøre for å hjelpe han. Da må du tenke på deg selv, og du må ta et valg om å leve i ulykke eller finne lykken på egenhånd. Og truer han med selvmord, så ringer du politiet på 02800 så han kan få øyeblikkelig hjelp. 

I mellomtiden (nå med en gang), så må du komme deg mer ut av huset. Du må ta vare på din egen mentale helse, for om han setter inn støtet for å bli bedre, så står dere dårlig stilt om du da er totalt utbrent. Kom deg ut i aktivitet, finn interesser. 

Anonymkode: 23a28...cda

[PM75]

Til tross for sykdom, så må han også bidra til at forholdet og familielivet fungerer. Hva bidrar han med? 

[tenker1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han må ta initiativ til å jobbe seg mot bedring. Om han ikke ønsker å bli frisk, så er det ingenting du kan si eller gjøre for å hjelpe han. Da må du tenke på deg selv, og du må ta et valg om å leve i ulykke eller finne lykken på egenhånd. Og truer han med selvmord, så ringer du politiet på 02800 så han kan få øyeblikkelig hjelp. 

I mellomtiden (nå med en gang), så må du komme deg mer ut av huset. Du må ta vare på din egen mentale helse, for om han setter inn støtet for å bli bedre, så står dere dårlig stilt om du da er totalt utbrent. Kom deg ut i aktivitet, finn interesser. 

Anonymkode: 23a28...cda

Jeg har innsett at det ikke er vits i å prøve å gi han glede, men heller gjøre ting for å gi meg glede. For jeg merker at jeg trenger mere glede i livet mitt nå. Han har ingenting annet enn barna som gir han glede. Så jeg gjør noe som gleder meg og prøver å dra ut litt. Skulle bare ønske vi kunne hatt noe felles vi begge likte å gjøre, men det har vi dessverre ikke. For det kunne bygd forholdet vårt opp. 

[AnonymBruker]

tenker1 skrev (31 minutter siden):

Har ikke sagt det direkte, bare sagt at jeg mener det er lurt med den hjelpen. Men det har absolutt falt meg inn å fortelle at enten så må han ta i mot hjelp eller så klarer ikke jeg mere. Men tenker først å la han "velge" selv, slik at han ikke føler seg tvunget, for tror ikke det blir lettere om han føler et press/trussel. Men foreløpig må jeg bare ha tålmodighet og vente. For om han ikke takker ja til dette tilbudet, så kjenner jeg ikke at jeg har krefter til å søke en annen plass om hjelp. Han er for syk til å søke hjelp alene uten min hjelp. Han er redd helsevesenet. Jeg føler jeg har levd på vent i et par år nå, om jeg skal dra eller ikke. Men klarer ikke å legge bort tanken om å dra.

Tålmodighet? Hvis ikke det er tålmodighet å vente i 5 år så vet ikke jeg hva.

Anonymkode: d1509...284

[AnonymBruker]

Men altså hvis magefølelsen din sier deg at det er rett å gå så gjør du det. Det er jo ikke noe vits å ta den samtalene angående hjelp som jeg foreslo hvis du ikke har lyst til å fortsette å være sammen med han.

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

PM75 skrev (1 time siden):

Til tross for sykdom, så må han også bidra til at forholdet og familielivet fungerer. Hva bidrar han med? 

Litt forskjellig husarbeid, men jeg gjør nok mest. Noe middagslaging. Jeg ser mest. Han ser ikke vitsen med alt som gjøres. Om han ser at jeg henger opp klær, så kan han hjelpe meg.

Han kan tulle med barna og være med på noen spill. 

[tenker1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men altså hvis magefølelsen din sier deg at det er rett å gå så gjør du det. Det er jo ikke noe vits å ta den samtalene angående hjelp som jeg foreslo hvis du ikke har lyst til å fortsette å være sammen med han.

Anonymkode: d1509...284

Har lyst å gi det en sjanse om han faktisk er villig til å få hjelp. Barna kan få en friskere pappa. 

Kjennes bare skummelt å forlate, redd for å gjøre feil og redd for å såre så mange. Tenker at om jeg ikke har det helt bra, så er det "kun" meg, ikke hele familien. Men jeg vet jo at det til slutt går ut over de andre om det blir for ille for meg. Så å bli til det evnt ikke går mere pga min egen psyke/helse. Men vanskelig å vite når det er.

[AnonymBruker]

Tror du at du kunne ha fått han med i parterapi?

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror du at du kunne ha fått han med i parterapi?

Anonymkode: d1509...284

Vi er i parterapi. Han var først negativ til å dra dit, men sa ja når jeg spurte på nytt. Men er dessverre ikke ofte vi er der, må passe for alle. 

[AnonymBruker]

Du kan såre mange ved å bli i et elendig forhold også. Tenk om du hjelper han ved å dra og hanvtar seg sammen og får hjelpsom blir i bedre form? 

Kanskje det du er redd for? 

 

Anonymkode: 8aaac...aeb

[tenker1]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du kan såre mange ved å bli i et elendig forhold også. Tenk om du hjelper han ved å dra og hanvtar seg sammen og får hjelpsom blir i bedre form? 

Kanskje det du er redd for? 

 

Anonymkode: 8aaac...aeb

Jeg er redd for det ukjente, hvor skal jeg og barna bo, det å ikke se barna like mye, hvor mye jeg kommer til å savne dem, om de blir å se pappaen sin enda sykere, om han klarer seg økonomisk, om han klarer å arbeide, om han blir å mer eller mindre isolere seg osv. Det å se sorgen til barna og han om jeg forlater. Om han klarer å oppdra barna og ha et ok forhold til meg uten et sinne til meg. Så er jeg redd for å angre, at det beste kanskje var å være i forholdet. Jeg har en del støtte rundt meg, men han har lite støtte og vil ikke ha noen som støtter han. Ikke mange som vet hvor dårlig han er. 

Om jeg drar og han faktisk tar tak i å få hjelp og blir bedre, supert, gjerne det. Alt for at han skal få det bedre. Så det er jeg ikke redd for. Jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan for han for å få hjelp. Mere enn mange andre ville gjort for sin partner.

[AnonymBruker]

Dette minner meg om det forrige forholdet mitt. ADHD og ptsd har preget forholdet vårt uten at vi var klar over det. Selv om vi ikke har barn har det vært jeg som har tatt meg av det praktiske og økonomiske. Jeg var utbrendt på jobb og i forholdet. Det endte med utroskap (x var utro mot meg) og jeg har i lengre tid etter bruddet vært tilgjengelig for ham på grunn av de samme tingene du nevner. Han har ikke vært på en «rasjonell plass» der jeg kunne uttrykke meg fritt fordi jeg fryktet for hva som kunne skje. Jeg kunne ikke bearbeide bruddet, sviket og sorgen fordi jeg var tilgjengelig for ham. Hans behov hadde forkjørsrett og gikk på bekostning av mine.  I ettertid ser jeg hvor ulykkelig jeg har vært og hvor mye ansvar jeg tok, som ikke var mitt. Eksen var helt avhengig av meg og jeg ble kvalt, uten å vite det. 

Tenker av og til på eksen og savnet kan bli stort, uten at jeg vet hva jeg savner. Tror det er den illusjonen, et bilde av oss som jeg har glorifisert. Et potensial som aldri ble realisert, og som har holdt meg igjen fra å gå. Og det er sårt, og det har forvirret meg så mange ganger. 

Men det er en ubeskrivelig boble man er i, der det er lett å forveksle kjærlighet og omsorg. Ting jeg angrer på er at jeg ikke har snakket med de nærmeste rundt meg om dette, at jeg ikke fjernet meg fra situasjoner som ikke har vært bra for meg, og at jeg ikke stilte krav. Ansvarliggjort. Kanskje han også må treffe bunnen for å ta tak? Alle er ansvarlig for sin egen lykke. 

Håper du har noen å snakke med. Det er ikke meningen at du skal stå i dette alene. Tenk på deg selv og barna dine. De trenger gode rollemodeller. 

 

Anonymkode: 19b8f...208

[tenker1]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette minner meg om det forrige forholdet mitt. ADHD og ptsd har preget forholdet vårt uten at vi var klar over det. Selv om vi ikke har barn har det vært jeg som har tatt meg av det praktiske og økonomiske. Jeg var utbrendt på jobb og i forholdet. Det endte med utroskap (x var utro mot meg) og jeg har i lengre tid etter bruddet vært tilgjengelig for ham på grunn av de samme tingene du nevner. Han har ikke vært på en «rasjonell plass» der jeg kunne uttrykke meg fritt fordi jeg fryktet for hva som kunne skje. Jeg kunne ikke bearbeide bruddet, sviket og sorgen fordi jeg var tilgjengelig for ham. Hans behov hadde forkjørsrett og gikk på bekostning av mine.  I ettertid ser jeg hvor ulykkelig jeg har vært og hvor mye ansvar jeg tok, som ikke var mitt. Eksen var helt avhengig av meg og jeg ble kvalt, uten å vite det. 

Tenker av og til på eksen og savnet kan bli stort, uten at jeg vet hva jeg savner. Tror det er den illusjonen, et bilde av oss som jeg har glorifisert. Et potensial som aldri ble realisert, og som har holdt meg igjen fra å gå. Og det er sårt, og det har forvirret meg så mange ganger. 

Men det er en ubeskrivelig boble man er i, der det er lett å forveksle kjærlighet og omsorg. Ting jeg angrer på er at jeg ikke har snakket med de nærmeste rundt meg om dette, at jeg ikke fjernet meg fra situasjoner som ikke har vært bra for meg, og at jeg ikke stilte krav. Ansvarliggjort. Kanskje han også må treffe bunnen for å ta tak? Alle er ansvarlig for sin egen lykke. 

Håper du har noen å snakke med. Det er ikke meningen at du skal stå i dette alene. Tenk på deg selv og barna dine. De trenger gode rollemodeller. 

 

Anonymkode: 19b8f...208

Takk for din deling av erfaring. Ja, ser for meg at savnet kan komme. Tanken på om hva som hadde skjedd hvis man ikke dro.

Kjenner på dette med omsorg, når han blir litt mere nede, så føler jeg for mere nærhet osv. Men han vil helst ha mindre nærhet. Men er vel der den omsorgsbiten kommer inn. Da tenker jeg kanskje det er best å prøve mere, se om ikke det kan fungere å leve dette livet sammen. Ser at han trenger meg.

Jeg har noen i familien jeg kan prate med og noen profesjonelle av og til. Vi går i parterapi, bare ikke like ofte som jeg skulle ønske. 

Enkelte innlegg her inne så ser jeg hvor mye noen savner barna sine når de er hos den andre forelderen, akkurat det er jeg redd for at jeg også skal om jeg går. At det savnet blir værre enn det jeg står i nå. Men det vet jeg ikke før et evnt brudd. Å det at barna alltid må savne en forelder. Leser om noen som ser at barna sliter. 

Føler han har truffet bunnen flere ganger. Har blant annet fått et akutt team til han siden han ikke ville spise og drikke en helg og bare lå i senga og gråt. Var da vi fikk vite at han har ptsd og depresjon. 

Jeg skal i alle fall gjøre et siste forsøk der jeg håper han kan ta i mot profesjonell hjelp. Om han ikke vil det, at jeg forklarer at jeg virkelig trenger at han får hjelp.