Bilder av eksen - hvem er urimelig her?

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (10 minutter siden):

Galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat. 

Ta kontakt med en god psykolog og hold deg singel til du har bearbeidet gamle traumer. Barna først. 

Din sjalusi er ekstremt lite kompatibel med hans nærmest trassete måte å flagre fortiden på. 

Du blir hèlt sykelig opptatt av de minste detaljer, selv når det er en hèl flaggborg av rødt. Her må du ta deg sammen, skaffe hjelp og finne en balanse som er til å leve med. 

 

 

Ja det er det verste av poler her, ts sine problemer, og denne fyren som klinger seg fast i fortiden med eksen. 

Anonymkode: 83784...7af

[AnonymBruker]

 Bildene er det miiiinste problemet i dette forholdet… 

Anonymkode: 4256c...6eb

[MizzVic]

Bilder av ekser betyr ingenting.

Verken jeg eller mannen har f eks ryddet Facebook, der er det bilder fra tidligere forhold.

Problemet her er jo at du har presset deg på en mann som tydeligvis ikke har hatt samme tankegang som deg.

Hadde en mann dyttet meg på gata fordi han kanskje så eksen, så hadde han gått alene resten av veien. Og jeg hadde sluttet date han på flekken.

Avgjørelser som forhold, samboerskap, huskjøp ect, skal komme fra begge. Og om en nøler, da gjør man det bare ikke.

Hvem vil bo sammen med noen som nøler ved tanken?

Nå presser du, og gjør alt mulig for å bli en favoritt.

Men menn tenker ikke sånn. De blir ikke mest glad i den som gjør mest for de.

Samme gjelder jo oss damer og egentlig..

Vi faller ikke hardest for de mannfolka som tilber jorden vi går på...

 

[PM75]

Jeg tror du har et drømmebilde av mannen som du ser opp til. Men at du nå begynner å forstå at det var din ønskedrøm og ikke en realitet. 
Det virker ikke som om dere er kompatible på en del områder i livet. 

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar. Det er mange kommentarer som toucher det samme, så jeg skriver heller et lengre innlegg enn å kommentere hvert enkelt.

Jeg ser en del her tolker det som at jeg har tvingt han til å bli sammen, flytte sammen osv. Det stemmer altså ikke. Han sier selv at han er tregere enn meg, og at han trenger lenger tid enn meg på å komme dit jeg er. Det betyr at det er jeg som har tatt opp at jeg ville bli offisielle, kjøpe bolig osv, men vi har selvfølgelig ikke gjort det før han har kommet og sagt at nå er han klar. Jeg nevnte det allikevel, fordi jeg skulle ønske jeg var den som ble jaget i stedet for å være den som jager. I dette forholdet føler jeg at jeg er den som vil OSS mest, og det er vondt. Han nekter for at det er tilfelle, og mener om at det bare handler om at vi er forskjellige typer og viser kjærlighet forskjellig. Han blir fryktelig såret når jeg tar opp at jeg er usikker på om han elsker meg like mye som jeg elsker han, og mener at jeg samtidig sier at hans måte å elske på ikke er like mye verdt som min.

Jeg skjønner dere som mener at jeg kveler han. Det mener jeg selv også innimellom, og prøver å roe ned på alt jeg gjør for han. Han trekker det imidlertid frem som noe av det han liker ved forholdet, at jeg så tydelig elsker han og vil at han skal ha det bra. Han sier at det er noe han har savnet i tidligere forhold, og at det får han til å føle seg trygg på meg. Samtidig snapper jeg opp i de bruddstykkene han har nevnt om tidligere forhold, at han nok har vært den som ville det mest der og at damene var mer kjølige. Og det er jo de eksene han virker å ikke kunne gi slipp på, så jeg skjønner at jeg burde matche energien hans litt om jeg skal få han mer interessert og redd for å miste meg. Men det er jo ikke sånn jeg er, er vi ikke litt gamle til å spille spill? Jeg forguder jo fyren, virkelig, og det skal godt gjøres å skjule.

For dere som nevner psykolog, så har jeg gått til dette i mange, mange år etter flere destruktive forhold. Jeg sluttet først for ca 6 måneder siden, da psykologen min mente at de problemene i forholdet som jeg beskrev da, ikke skiller seg fra forholdsproblemene folk uten mine utfordringer også møter. Psykologen min har sett meg gjennom flere forhold, og før jeg møtte min nåværende var jeg alene i litt over to år for å bygge meg opp. Vi mente begge to at dette nye forholdet så ut til å være bedre for meg, og psykologen sa at jeg fungerte bedre enn hun hadde trodd. Tankene mine er mørke og svært preget av at jeg revner av sjalusi, men så lenge dette ikke kommer til uttrykk i hvordan jeg behandler partneren min, så kan jeg visst ikke bli bedre. Og jeg nekter han ingenting, selv om jeg ikke liker det. Han snakker med ekser, han henger med venninner osv, uten at jeg legger ned noe forbud. At jeg sitter hjemme og helst vil dø samtidig er noe bare jeg vet, og ikke noe jeg sier til han.

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke.

Det at du klamrer deg til denne mannen, gjør også at du har de følelsene du har, altså de ikke gode følelsene. Og han er ikke som deg, han gir deg ikke det du trenger. Spør du meg, fortjener du faktisk litt mer ubetinget kjærlighet enn hva du får av denne  mannen ❤️ 

Anonymkode: 36faa...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS her.

Takk for alle svar. Det er mange kommentarer som toucher det samme, så jeg skriver heller et lengre innlegg enn å kommentere hvert enkelt.

Jeg ser en del her tolker det som at jeg har tvingt han til å bli sammen, flytte sammen osv. Det stemmer altså ikke. Han sier selv at han er tregere enn meg, og at han trenger lenger tid enn meg på å komme dit jeg er. Det betyr at det er jeg som har tatt opp at jeg ville bli offisielle, kjøpe bolig osv, men vi har selvfølgelig ikke gjort det før han har kommet og sagt at nå er han klar. Jeg nevnte det allikevel, fordi jeg skulle ønske jeg var den som ble jaget i stedet for å være den som jager. I dette forholdet føler jeg at jeg er den som vil OSS mest, og det er vondt. Han nekter for at det er tilfelle, og mener om at det bare handler om at vi er forskjellige typer og viser kjærlighet forskjellig. Han blir fryktelig såret når jeg tar opp at jeg er usikker på om han elsker meg like mye som jeg elsker han, og mener at jeg samtidig sier at hans måte å elske på ikke er like mye verdt som min.

Jeg skjønner dere som mener at jeg kveler han. Det mener jeg selv også innimellom, og prøver å roe ned på alt jeg gjør for han. Han trekker det imidlertid frem som noe av det han liker ved forholdet, at jeg så tydelig elsker han og vil at han skal ha det bra. Han sier at det er noe han har savnet i tidligere forhold, og at det får han til å føle seg trygg på meg. Samtidig snapper jeg opp i de bruddstykkene han har nevnt om tidligere forhold, at han nok har vært den som ville det mest der og at damene var mer kjølige. Og det er jo de eksene han virker å ikke kunne gi slipp på, så jeg skjønner at jeg burde matche energien hans litt om jeg skal få han mer interessert og redd for å miste meg. Men det er jo ikke sånn jeg er, er vi ikke litt gamle til å spille spill? Jeg forguder jo fyren, virkelig, og det skal godt gjøres å skjule.

For dere som nevner psykolog, så har jeg gått til dette i mange, mange år etter flere destruktive forhold. Jeg sluttet først for ca 6 måneder siden, da psykologen min mente at de problemene i forholdet som jeg beskrev da, ikke skiller seg fra forholdsproblemene folk uten mine utfordringer også møter. Psykologen min har sett meg gjennom flere forhold, og før jeg møtte min nåværende var jeg alene i litt over to år for å bygge meg opp. Vi mente begge to at dette nye forholdet så ut til å være bedre for meg, og psykologen sa at jeg fungerte bedre enn hun hadde trodd. Tankene mine er mørke og svært preget av at jeg revner av sjalusi, men så lenge dette ikke kommer til uttrykk i hvordan jeg behandler partneren min, så kan jeg visst ikke bli bedre. Og jeg nekter han ingenting, selv om jeg ikke liker det. Han snakker med ekser, han henger med venninner osv, uten at jeg legger ned noe forbud. At jeg sitter hjemme og helst vil dø samtidig er noe bare jeg vet, og ikke noe jeg sier til han.

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

Og kjære deg, det finnes mange gode menn der ute. Du har bare ikke vært på rett sted til rett tid enda. 

Anonymkode: 36faa...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

Kanskje du skulle prøvd å klamre deg til deg selv i stede.. man MÅ IKKE være sammen med noen, livet er mer enn bare et forhold. Selv om han her er bedre enn alle du har møtt, så sier det egentlig ikke så mye, ute i den virkelige verden hadde ikke jeg, og flere her, tatt i ham med ildtang en gang. 

Anonymkode: 83784...7af

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Jeg hadde vært skilt i over 11 år da jeg møtte min nåværende, og dette er den første kjæresten min ungene mine i det hele tatt har møtt. Det er ikke snakk om småbarn som drømmer om at mamma og pappa skal bli sammen igjen, men store barn/unge voksne hvorav kun ett fremdeles er hjemmeboende.

Å flytte inn med en ny partner 13 år etter skilsmisse mener jeg ikke er å ha det for travelt, men vi er vel alle ulike der. 

Anonymkode: 25089...db3

Igjen:

hvorfor?

HAN DYTTET DEG.

Noe så sykt nedverdigende. 

[Eureka!]

Tradegy skrev (1 time siden):

Galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat. 

Ta kontakt med en god psykolog og hold deg singel til du har bearbeidet gamle traumer. Barna først. 

Din sjalusi er ekstremt lite kompatibel med hans nærmest trassete måte å flagre fortiden på. 

Du blir hèlt sykelig opptatt av de minste detaljer, selv når det er en hèl flaggborg av rødt. Her må du ta deg sammen, skaffe hjelp og finne en balanse som er til å leve med. 

 

 

Helt enig i denne. Og håper du ts tar seriøst de svar du får her. Å henge seg opp i bilder av eksen er antagelig bare en måte å velge ut et håndterbart og konkret problem blant mange flere uløselige og store problemer. Ubevisst kanskje en tro på at det ene enkle og løselige problemet (bilder av eksen) magisk vil ordne også de andre problemene.

[Diskulis]

Seksuelle bilder bør slettes, det er ikke noe man myser videre på av respekt for partner. Skikkelige kline/kose bilder havner litt i samme kategori. Men vanlige bilder er en del av historien din, og det synes jeg ingen kan kreve slettet. Trenger ikke henge exen opp på veggen, men at det er i et arkiv mener jeg man må leve med når man møtes etter å ha levd endel voksenår.

Hadde en mann krevd sletting av bilder, sletting av venner på sosiale medier osv, hadde jeg sagt at DETTE er ikke noe for meg. Jeg er ikke utro, jeg har ikke «ulovlig» type kontakt med andre. Men jeg bestemmer selv hvem jeg har kontakt med og ikke. Hvis jeg har kontakt med en ex er det fordi vi har beholdt vennskapet. Ikke fordi jeg skal ha han i bakhånd.

Det er mer enn bildene som bekymrer her. Du virker adskillig mer avhengig av han, enn han er av deg. At snapmap henger seg akkurat hos ex’en uten at han var der skjønner du og er bullshit. At han må proklamere at han må hjelpe exen hvis det trengs er også rart. For meg sier det seg selv at man hjelper folk i nød (men som oftest finnes det mer naturlige kandidater enn ex), det trenger ikke å «forhåndsvarsles». Det virker som han har en mer åpen og flørtete stil, samtidig som han elsker deg. Mens du ikke har rom for denne åpne stilen og det VIL skape problemer og gnisninger.

Har ikke noe godt råd annet enn å heve blikket og se større på dette enn bilder og snapper. Det finnes rikelig av menn som ikke ruser seg og ikke slår eller er utro. Vær sikker på at dere er kompatible, og du ikke bare ønsker han på kroken fordi han er litt bedre enn de forrige.

[Eureka!]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

TS her.

Takk for alle svar. Det er mange kommentarer som toucher det samme, så jeg skriver heller et lengre innlegg enn å kommentere hvert enkelt.

Jeg ser en del her tolker det som at jeg har tvingt han til å bli sammen, flytte sammen osv. Det stemmer altså ikke. Han sier selv at han er tregere enn meg, og at han trenger lenger tid enn meg på å komme dit jeg er. Det betyr at det er jeg som har tatt opp at jeg ville bli offisielle, kjøpe bolig osv, men vi har selvfølgelig ikke gjort det før han har kommet og sagt at nå er han klar. Jeg nevnte det allikevel, fordi jeg skulle ønske jeg var den som ble jaget i stedet for å være den som jager. I dette forholdet føler jeg at jeg er den som vil OSS mest, og det er vondt. Han nekter for at det er tilfelle, og mener om at det bare handler om at vi er forskjellige typer og viser kjærlighet forskjellig. Han blir fryktelig såret når jeg tar opp at jeg er usikker på om han elsker meg like mye som jeg elsker han, og mener at jeg samtidig sier at hans måte å elske på ikke er like mye verdt som min.

Jeg skjønner dere som mener at jeg kveler han. Det mener jeg selv også innimellom, og prøver å roe ned på alt jeg gjør for han. Han trekker det imidlertid frem som noe av det han liker ved forholdet, at jeg så tydelig elsker han og vil at han skal ha det bra. Han sier at det er noe han har savnet i tidligere forhold, og at det får han til å føle seg trygg på meg. Samtidig snapper jeg opp i de bruddstykkene han har nevnt om tidligere forhold, at han nok har vært den som ville det mest der og at damene var mer kjølige. Og det er jo de eksene han virker å ikke kunne gi slipp på, så jeg skjønner at jeg burde matche energien hans litt om jeg skal få han mer interessert og redd for å miste meg. Men det er jo ikke sånn jeg er, er vi ikke litt gamle til å spille spill? Jeg forguder jo fyren, virkelig, og det skal godt gjøres å skjule.

For dere som nevner psykolog, så har jeg gått til dette i mange, mange år etter flere destruktive forhold. Jeg sluttet først for ca 6 måneder siden, da psykologen min mente at de problemene i forholdet som jeg beskrev da, ikke skiller seg fra forholdsproblemene folk uten mine utfordringer også møter. Psykologen min har sett meg gjennom flere forhold, og før jeg møtte min nåværende var jeg alene i litt over to år for å bygge meg opp. Vi mente begge to at dette nye forholdet så ut til å være bedre for meg, og psykologen sa at jeg fungerte bedre enn hun hadde trodd. Tankene mine er mørke og svært preget av at jeg revner av sjalusi, men så lenge dette ikke kommer til uttrykk i hvordan jeg behandler partneren min, så kan jeg visst ikke bli bedre. Og jeg nekter han ingenting, selv om jeg ikke liker det. Han snakker med ekser, han henger med venninner osv, uten at jeg legger ned noe forbud. At jeg sitter hjemme og helst vil dø samtidig er noe bare jeg vet, og ikke noe jeg sier til han.

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

Hei! Så denne nå. Føler med deg i dette.

Kan det være at du tar på deg "oppdraget" med å dra i land dette forholdet. At du ubevisst tar på deg rollen som kaptein? Hvor han kanskje bare er passasjer? Dette er en psykologi hvor den andre, ofte mannen, slapper mye mer av enn han normalt ville gjort. Alt kan føles og være riktig for ham. Men med en kvinne som tar hele styringen på å lede forholdet, så blir han ubevisst gående diltende etter.. For mannen kan dette føles litt forvirrende faktisk. Han både vil, men vet ikke helt om han vil, for alt går jo av seg selv. Det er typisk for kvinner som har måttet være litt for selvstendige i livet at de også tenker at forholdet er en stykke arbeid som de selvfølgelig også tar på seg.

Nå er jo dere rimelig satt i samboerforhold. Men hva skjer om du lener deg tilbake, fokuserer på deg selv, din egen økonomi, din egen fritid, dine venner, DINE barn, og fullstendig driter i forholdet på den måten at du er like blid og kjærlig mot ham, men initiativet for dere i forholdet... det hviler på ham.. ? Er du klar til å håndtere det om han ville sklidd ut av hendene dine som tørr sand? Hvis, eller når, du kan svare Ja på det, vil mange problemer løse seg uten at du trenger å kjempe så hardt.

[AnonymBruker]

Ingen av dere er bra for hverandre!! Begge har store issues, og det er bare dømt til å mislykkes. Et forhold skal ikke være sååå slitsomt. Her er det beste om dere går hvert til deres og aldri sees igjen.

 

PS: Husk å be han slette alle bilder, ellers er det deg han viser bilder av til neste dame!

Anonymkode: a751c...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her.

Takk for alle svar. Det er mange kommentarer som toucher det samme, så jeg skriver heller et lengre innlegg enn å kommentere hvert enkelt.

Jeg ser en del her tolker det som at jeg har tvingt han til å bli sammen, flytte sammen osv. Det stemmer altså ikke. Han sier selv at han er tregere enn meg, og at han trenger lenger tid enn meg på å komme dit jeg er. Det betyr at det er jeg som har tatt opp at jeg ville bli offisielle, kjøpe bolig osv, men vi har selvfølgelig ikke gjort det før han har kommet og sagt at nå er han klar. Jeg nevnte det allikevel, fordi jeg skulle ønske jeg var den som ble jaget i stedet for å være den som jager. I dette forholdet føler jeg at jeg er den som vil OSS mest, og det er vondt. Han nekter for at det er tilfelle, og mener om at det bare handler om at vi er forskjellige typer og viser kjærlighet forskjellig. Han blir fryktelig såret når jeg tar opp at jeg er usikker på om han elsker meg like mye som jeg elsker han, og mener at jeg samtidig sier at hans måte å elske på ikke er like mye verdt som min.

Jeg skjønner dere som mener at jeg kveler han. Det mener jeg selv også innimellom, og prøver å roe ned på alt jeg gjør for han. Han trekker det imidlertid frem som noe av det han liker ved forholdet, at jeg så tydelig elsker han og vil at han skal ha det bra. Han sier at det er noe han har savnet i tidligere forhold, og at det får han til å føle seg trygg på meg. Samtidig snapper jeg opp i de bruddstykkene han har nevnt om tidligere forhold, at han nok har vært den som ville det mest der og at damene var mer kjølige. Og det er jo de eksene han virker å ikke kunne gi slipp på, så jeg skjønner at jeg burde matche energien hans litt om jeg skal få han mer interessert og redd for å miste meg. Men det er jo ikke sånn jeg er, er vi ikke litt gamle til å spille spill? Jeg forguder jo fyren, virkelig, og det skal godt gjøres å skjule.

For dere som nevner psykolog, så har jeg gått til dette i mange, mange år etter flere destruktive forhold. Jeg sluttet først for ca 6 måneder siden, da psykologen min mente at de problemene i forholdet som jeg beskrev da, ikke skiller seg fra forholdsproblemene folk uten mine utfordringer også møter. Psykologen min har sett meg gjennom flere forhold, og før jeg møtte min nåværende var jeg alene i litt over to år for å bygge meg opp. Vi mente begge to at dette nye forholdet så ut til å være bedre for meg, og psykologen sa at jeg fungerte bedre enn hun hadde trodd. Tankene mine er mørke og svært preget av at jeg revner av sjalusi, men så lenge dette ikke kommer til uttrykk i hvordan jeg behandler partneren min, så kan jeg visst ikke bli bedre. Og jeg nekter han ingenting, selv om jeg ikke liker det. Han snakker med ekser, han henger med venninner osv, uten at jeg legger ned noe forbud. At jeg sitter hjemme og helst vil dø samtidig er noe bare jeg vet, og ikke noe jeg sier til han.

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

Da har du vært for lenge i terapi. 

Anonymkode: a083b...d16

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

TS her.

Jeg hadde vært skilt i over 11 år da jeg møtte min nåværende, og dette er den første kjæresten min ungene mine i det hele tatt har møtt. Det er ikke snakk om småbarn som drømmer om at mamma og pappa skal bli sammen igjen, men store barn/unge voksne hvorav kun ett fremdeles er hjemmeboende.

Å flytte inn med en ny partner 13 år etter skilsmisse mener jeg ikke er å ha det for travelt, men vi er vel alle ulike der. 

Anonymkode: 25089...db3

Det har ingenting med hvor lenge du har vært skilt å gjøre . Men hvor fort du blir samboer ( med så masse usikkerhet i forholdet ) 

[AnonymBruker]

Og dette gidder du? Hva er det med enkelte 😂

Anonymkode: 2e600...fd6

[AnonymBruker]

Wow! Var som å lese om meg og eksen. Jeg var usikker, mandig og kontrollerende - ingenting mer usexy enn det 🙋🏻‍♀️ Eksen min var drittsekk, utro med eksene sine og usikker selv. Det var en ond, langvarig sirkel. 

I dag er jeg selvsikker, feminin og «care» og er også i et godt forhold. Fokuser på deg selv, ts! Gjør det som skal til for å få bedre selvtillit, ta vare på deg selv!!❤️

Og btw - jeg skjønner deg 100% i alt du skriver. Jeg måtte mase på eksen min om å slette bilder, slutte å søke opp eksen på sosiale medier, slutte å feste med eksen osv (de var utro hele veien, jeg bare visste ikke). FORDI det er IKKE greit å ha kontakt med ekser med mindre det er barn inni bildet, MEN det er heller ikke greit å kontrollere det som en kjæreste. De skal gjøre det på eget initiativ. Det er de menneskene som respekterer deg og ikke vil såre deg🥰

Anonymkode: 05d0b...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

TS her.

Takk for alle svar. Det er mange kommentarer som toucher det samme, så jeg skriver heller et lengre innlegg enn å kommentere hvert enkelt.

Jeg ser en del her tolker det som at jeg har tvingt han til å bli sammen, flytte sammen osv. Det stemmer altså ikke. Han sier selv at han er tregere enn meg, og at han trenger lenger tid enn meg på å komme dit jeg er. Det betyr at det er jeg som har tatt opp at jeg ville bli offisielle, kjøpe bolig osv, men vi har selvfølgelig ikke gjort det før han har kommet og sagt at nå er han klar. Jeg nevnte det allikevel, fordi jeg skulle ønske jeg var den som ble jaget i stedet for å være den som jager. I dette forholdet føler jeg at jeg er den som vil OSS mest, og det er vondt. Han nekter for at det er tilfelle, og mener om at det bare handler om at vi er forskjellige typer og viser kjærlighet forskjellig. Han blir fryktelig såret når jeg tar opp at jeg er usikker på om han elsker meg like mye som jeg elsker han, og mener at jeg samtidig sier at hans måte å elske på ikke er like mye verdt som min.

Jeg skjønner dere som mener at jeg kveler han. Det mener jeg selv også innimellom, og prøver å roe ned på alt jeg gjør for han. Han trekker det imidlertid frem som noe av det han liker ved forholdet, at jeg så tydelig elsker han og vil at han skal ha det bra. Han sier at det er noe han har savnet i tidligere forhold, og at det får han til å føle seg trygg på meg. Samtidig snapper jeg opp i de bruddstykkene han har nevnt om tidligere forhold, at han nok har vært den som ville det mest der og at damene var mer kjølige. Og det er jo de eksene han virker å ikke kunne gi slipp på, så jeg skjønner at jeg burde matche energien hans litt om jeg skal få han mer interessert og redd for å miste meg. Men det er jo ikke sånn jeg er, er vi ikke litt gamle til å spille spill? Jeg forguder jo fyren, virkelig, og det skal godt gjøres å skjule.

For dere som nevner psykolog, så har jeg gått til dette i mange, mange år etter flere destruktive forhold. Jeg sluttet først for ca 6 måneder siden, da psykologen min mente at de problemene i forholdet som jeg beskrev da, ikke skiller seg fra forholdsproblemene folk uten mine utfordringer også møter. Psykologen min har sett meg gjennom flere forhold, og før jeg møtte min nåværende var jeg alene i litt over to år for å bygge meg opp. Vi mente begge to at dette nye forholdet så ut til å være bedre for meg, og psykologen sa at jeg fungerte bedre enn hun hadde trodd. Tankene mine er mørke og svært preget av at jeg revner av sjalusi, men så lenge dette ikke kommer til uttrykk i hvordan jeg behandler partneren min, så kan jeg visst ikke bli bedre. Og jeg nekter han ingenting, selv om jeg ikke liker det. Han snakker med ekser, han henger med venninner osv, uten at jeg legger ned noe forbud. At jeg sitter hjemme og helst vil dø samtidig er noe bare jeg vet, og ikke noe jeg sier til han.

Jeg klamrer meg til denne mannen, for han ER den beste jeg har møtt, og jeg har kysset min andel frosker. Han bruker ikke vold, han er ikke fysisk utro, han ruser seg ikke. Allerede der har han slått alle andre jeg har vært med, og i tillegg sier han jo at han elsker meg. For meg er det han her eller ingenting, fungerer ikke dette så kommer jeg aldri til å prøve igjen. Så jeg vil så innmari få det til å fungere, koste hva det koste vil.

Anonymkode: 25089...db3

Dette er ikke et partnerskap. 

Jeg elsker kjæresten min. Tanken på et liv uten han gjør vondt.

MEN, heller alene enn å ikke føle på at jeg blir elsket, sett, verdsatt, hørt og følt meg som Dronningen hans. At vi begge ønsker de samme tingene og jobber mot de tingene sammen som et team.

Vi elsker hverandre og visste at det vi har var unikt allerede etter første møtet. Fra der satset vi begge alt.

Vi er bestevenner og kan prate om absolutt alt. Vi er kjærester som begge er like mye limt på den andre. Vi er elskere som åpner opp for helt nye opplevelser sammen. Og vi er partnere som alltid løfter og støtter hverandre. 

Vi er 100% trygg på hverandre og det finnes verken sjalusi eller usikkerhet mellom oss.

At han er bedre enn de forrige forholdene dine betyr ikke at han er rett for deg.

Du burde aldri godta noe annet enn en som elsker deg så høyt at du aldri er i tvil om hvor mye du betyr for han.

Anonymkode: 4d902...954

[Irak]

Hadde aldri godtatt å bli dyttet slik bort for å ikke såre Xen. Det er et eneste stort 🚩 for min del.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i mange år, og har ingen planer om å utradere minnene helt. Er man voksen, har man som regel hatt et liv, så bildene vil ligge der.

MEN: Jeg synes han avslører seg når han dytter deg bort fra seg når han tror han ser eksen sin! Det ville fått alle varsellamper til å lyse rødt for min del. Det viser jo at han ikke er over henne, og at om hun hadde ønsket ham tilbake, så ville han høyst sannsynlig kuttet ut deg. Tror det er derfor du hele tiden er den som tar initiativ, også. Jeg ville ikke ha følt meg komfortabel med en fyr som bare diltet etter, og som virker likegyldig. Klart det er greit å ha deg stående klar, så lenge han ikke får innpass hos eksen.

Anonymkode: 4040a...43f