Kone i hjemlandet. Jeg trenger hjelp til å forlate han.

[AnonymBruker]

Dette forholdet er utrolig destruktivt. Du sier du har nære venner - vis dem dette innlegget. De kan hjelpe deg med å stå i et brudd. Vis det til fastlegen din. Du trenger psykologhjelp, sannsynligvis langvarig. Stor klem! 

Anonymkode: e309f...1ec

[maddee]

Kjenner jeg ble kvalm av å lese. Han er gift med kusina si og har barn med henne, og bruker deg. Det er bare en ting å gjøre gå fra han.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2025 den 21.50):

Hei, dette blir langt:

Om meg, så dere forstår hvorfor jeg er som jeg er: Jeg er en 32 år gammel kvinne og har en sønn på 11 år. I barndommen min flyttet jeg fra fosterhjem til fosterhjem, inn på institusjon og til fosterhjem igjen. Mine foreldre døde for rundt 6 år siden, og jeg har ingen å prate med. Jeg har noen nære venner, men de vet ikke om situasjonen. De mannlige relasjonene jeg finner er IKKE bra, deriblant faren til min sønn som tok opp fullt av kredittkort i mitt navn, slo meg gul og blå og var notorisk utro. Jeg kom meg bort da mini var 2 år gammel. Relasjonen før der igjen var også en voldelig mann.

Likevel er jeg (nå) en høyt utdannet kvinne med en ganske godt betalt jobb. Mitt mål i livet ble å være selvstendig og å være et forbilde for min sønn (ironisk nok). Det tok en stund før jeg i det hele tatt turte å se på andre menn. Så fant jeg han her. Vi ble først venner, så elskere, så sammen. Han fortalte meg etter noen mnd at han er gift med sin kusine og at de har barn sammen. Jaja, tenkte jeg, jeg kom aldri til å få skikkelig følelser for han. Siden den gang har jeg vært SÅ dum. Jeg har involvert han i mitt barn som er svært glad i denne mannen. Jeg har hjulpet han med EK så han har fått kjøpt seg bolig og bil, jeg hjalp han med utdanning, skrev arbeidskrav, eksamener og bacheloren hans. Jeg oppfordret han til å ta en utdannelse. Han tok utdannelsen sin i corona-tiden, så da foregikk det meste på zoom. Han har hatt noen muntlige eksamener og da har jeg vært i bakgrunnen på zoom og hjulpet han. Jeg skrev søknad og CV for han og hjalp han med å forberede seg til intervju. Han fikk jobben. Iom at jeg har erfaring OG utdanning (men høyere utdanning) i samme type jobb som han utfører, har jeg hjulpet han SVÆRT mye med rapporter, ulike arbeidsoppgaver, frister etc. Han har hatt mye hjemmekontor. Nå etter noen år kan han det meste av jobben selv og er god i den jobben han gjør. Og ja, jeg vet dette er ulovlig. Jeg VET jeg er dum. Det dummeste er at jeg har involvert barnet mitt inn i dette.  Og ja, han har betalt tilbake det meste av EK, men det mangler noen hundre tusener. Han tjener ganske bra nå, men sender mye penger til hjemlandet. Da vi møttes levde han under fattigdomsgrensen og han hadde et lavtlønnet jobb. Han har sagt at jeg har hjulpet han MYE. 

Jeg høres sikkert ut som en burugle, men det er jeg heller ikke. Jeg tar svært godt vare på meg selv - siden jeg vil at HAN skal like meg og synes jeg er fin. Likevel kan jeg få full oppmerksomhet fra "alle andre", men ikke han. Han liker flat mage, så jeg passer på å trene nok og spise riktig. Han liker sprettrumpe, så jeg trener hardt nok OG spiser nok/riktig. Jeg loggfører ALT av mat og trening for å kunne se bra ut for han. Alt av utseendepreferanser har jeg endret slik ar han skal like meg og være slik han liker. Venner av han kommenterer utseende mitt svært positivt, kommer jeg innom jobben hans har folk stoppet opp og sagt "wow, hvordan fikk DU henne? Du må ha gode penger", eller "nå spøker du? Er DU sammen med HAN? Det hadde jeg aldri trodd. Hadde trodd en kvinne som deg var sammen med en høy, barsk fyr med fullt av tatoveringer." o.l. Han vil at jeg skal være med på ALT av jobbarrangementer fordi jeg ser bra ut (hans ord). Likevel, så er jeg ikke god nok - for han. Jeg er så avhengig av han at det er ekkelt. Hele livet mitt dreier seg om han. Sier han hopp, så hopper jeg. Han har kalt meg bitch, hore, jævla fitte - når vi har kranglet. Sex må jeg ha hver dag. Jeg "godtar" å bli voldtatt da han ikke tar nei for et nei. Det virker som han blir tent hvis jeg sier nei og stritter i mot. Dessverre, så tenner dette også meg; at han er dominant, kontrollerende og tar seg frem slik han vil. Ja, jeg VET jeg er skadet.

Han kan også si: "få en av foreldrene dine til å hjelpe deg" om han har lovet å hjelpe meg med noe og vi har kranglet. Han kan knuse ting i boligen min, klikke, kalle meg for alt mulig stygt (det er en stund siden nå). Jeg får ikke lov å besøke hvem jeg vil, jeg får ikke dra på fester osv. Jeg har spurt hvorfor han er sammen med meg og da svarer han: "fordi du ser bra ut" Han sier ALDRI at jeg er fin utenom de få gangene jeg spør hvorfor han er sammen med meg. Jeg føler jeg craver oppmerksomheten hans konstant og jeg får ingenting igjen. Jeg er romantisk, lager og arrangerer dates for oss, steller i stand det meste og passer på å si/gjøre fine ting til/for han daglig. Han trykker og snakker meg ned i stedet for - og jeg unnskylder han for meg selv. Han har aldri slått meg, forresten. Da mamma og pappa døde (med 1 års mellomrom) så var han ikke der for meg. Selv om de har gjort mye vondt mot meg, er de mine foreldre og det var vondt å få dødsbeskjedene. Han trøstet meg litt, men dro ut med venner etterpå for å ta seg en stripe. Det gjør han innimellom. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg finner meg i dette. Jeg skulle så sårt ønske at jeg hadde en mamma å prate om dette med, men det har jeg ikke. Jeg har ikke sagt til vennene mine at han er gift og jeg rosemaler han opp i skyene til alle - så de tror han er verdens beste. Folk får sikkert sjokk den dagen jeg går da vi er stort sett med hverandre 24/7 da han leier ut sin bolig. 

Jeg MÅ ut. Han har kone og barn (fra før vi ble sammen). Han sier at om jeg aksepterer at han er gift og har sex med henne (kusinen sin) og lager barn med henne, så kan vi være sammen. Jeg har sagt nei. Da sier han: "ok, da finner jeg meg en annen som godtar dette. Hvem som helst andre godtar det. Det er bare du som er syk som ikke gjør det! Du vil være mannen i forholdet og det fungerer ikke for meg". Dette har han sagt i flere år og jeg klarer IKKE å komme meg bort. Han har sagt at neste gang han reiser til hjemlandet skal han lage barn. Hjelp. Jeg må tenke på meg selv og sønnen min. Jeg HATER meg selv for at jeg ikke har klart det før nå. Mitt barn er skjermet for det meste da vi kun har kranglet når mitt barn ikke er hjemme. Når mitt barn er hjemme trår jeg veldig varsomt og passer GODT på å ikke irritere kjæresten min for mye. Igjen, hjelp meg å komme meg bort. Bør jeg skaffe meg en psykolog for å klare og gå?

Jeg har lest mitt eget innlegg mange ganger og ja, jeg ser galskapen. Det høres nesten for sykt ut til å være sant. 

Anonymkode: d5700...f18

Ja selvsagt trenger du psykolog og du må komme deg vekk fra han der! Du har dype barndoms traumer som holder deg fast i møkka der

Anonymkode: 2e406...d77