Dere som nesten aldri ser barna deres, hva er grunnen til det?

[AnonymBruker]

Stygt og bittert brudd, og mor krevde at barna valgte henne eller meg. Etter to år med mya drama og tårer valgte jeg å trekke meg bort, både for å skåne barna men også fordi jeg ikke orket mer selv. Jeg angrer ikke, for sliknsituasjonen var kunne jeg ikke valgt snnerledes, men ønsker jo av hele mitt hjerte at det var annerledes.

Anonymkode: 0eb5e...ca7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Merkelig innlegg. Er du født i går eller bare ute etter å provosere? 

Du forstår ikke at det er like mange  ulike mødre og fedre som alt  annet som er ulikt her i livet??!

Noen barn har død  far, farlig far, ikke tilstedeværelse av en far osv osv.

 

 

Anonymkode: 440e5...91d

Hvis du tenker to ganger så skjønner du vel at det ikke er dem hun sikter til. Men di som ser barna lite fordi det er det som har blitt enigheten mellom foreldrene.

Anonymkode: 50ef2...10b

[AnonymBruker]

Far var aldri spesielt interessert i barn da vi bodde sammen. Jeg (mor) gjorde omsorgsarbeidet, og det meste annet. Etter vi flyttet fra hverandre ønsket (og ønsker fortsatt) at barna skal ha et nært og godt forhold til faren sin, og vi hadde derfor 50/50. Det eldste barnet (da 11, nå 12 år) var raskt tydelig på at hun bare ville bo hos meg. Far er ikke interessert i barna, klager og synes det er slitsomt. Han er mer interessert i å få seg ny dame. Eldstemann bor nå fulltid hos meg og stikker innom far på besøk. Det yngste barnet bor fortsatt 50/50 hos far, men er i praksis mer hos meg. 

 

Anonymkode: 1a2a5...a13

[AnonymBruker]

Yngste er 12: hver onsdag til torsdag = 4 overnattinger, samt annenhver helg fre-søn= 4 overnattinger. Det er mer enn nok da vi ikke samarbeider på en god måte. Han er gøypappa som lar guttungen se filmer som gir han mareritt, spille gta og sitte foran skjermen i 12-14 timer i strekk. Han er typen som går i shorts og sandaler frem til snøen kommer og guttungen (som er kronisk syk) fjør det samme når han er hos far (og blir syk). Bryr seg ikke om kosthold eller hygiene, regler er et forslag der guttungen kan strekke som han vil. Faren ønsker 50/50 men jeg klarer ikke det, vanskelig nok å prøve å reparere det han allerede har ungen hos seg.

Eldste bor på internat (vgs) og han snakket veldig om at han skulle kjøre innom en gang i uken for å besøke henne.  Tror ikke det har skjedd en gang mer enn en gang (da hun måtte på legevakt). Ellers kommer hun ikke hjem hver helg heller så hvor mye samvær de faktisk har må regnes som minimal.

Anonymkode: 84251...f08

[AnonymBruker]

Bodde mest hos mor, far insisterte på samvær av en eller annen grunn. Sikkert økonomisk motivert. Han var aldri noen god far for oss og lite tilstede under samværet annenhver helg, kunne bli borte en hel helg og. Det var ifølge familievernkontoret viktig å bo hos begge foreldre på tross av hva vi barna ønsket. 

Anonymkode: 7d020...ccc

[AnonymBruker]

Her var det far som valgte at han bare skulle ha barna annenhver helg. Noe av begrunnelsen hans var at jeg hadde vokst opp med den samværsformen og som voksen har et veldig nært og godt forhold til faren min. Han trodde det var best for barna med minst mulig flytting frem og tilbake og mest mulig ro og stabilitet etter skilsmissen. 

Han er en god pappa og følger opp alt det praktiske, og han har et veldig nært forhold til barna nå som de er nesten voksne. Samtidig er det nok jeg som hele veien bedre har kunnet se og møte barnas følelsesmessige behov. 

Barna mine uttrykker takknemlighet for å ha sluppet å "bo i en bag". Far fikk også ny samboer med to barn på et tidspunkt, men de barna er hos moren når mine barn er hos meg, for å unngå at de skulle skvise fire unger inn samtidig. 

Så nei, det er ikke alltid mors skyld at en far har barna mindre enn 50-50. Og noen ganger fungerer det flott med annenhver helg, og faren får ikke nødvendigvis et mindre nært forbold tll barna av den grunn. 

(Og for de som lurer på om det handler om penger - far betaler ikke bidrag, fordi han vil heller "kjøpe ting til barna selv"). Det har jeg godtatt for å slippe konflikt, da den hadde gått utover barna.

Anonymkode: bea6d...045

[AnonymBruker]

I min situasjon (kvinne) var det jeg som ikke hadde råd til å bo der tenåringen hadde vokst opp, så etter en stund med 50/50 falt valget på å bo fast hos faren. Han understreket at det ikke var personlig, og jeg vet jo at det var/er meg har er aller nærmest, men det var likevel helt jævlig. Men jeg måtte være voksen og ta meg sammen og forstå at en tenåring vil være der kompisene er og at det er masete å flytte hit og dit.

 

Anonymkode: e555e...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da jeg noen år etter bruddet etablerte meg på nytt valgte vi å flytte nærmere min familie, vi bodde da 8 timer fra mitt hjemsted og eldstemann var 7 år. Jeg ønsket ikke å rive eldste opp fra sitt, far er en fantastisk pappa, så han ble boende med far. Vi valgte altså å flytte for at de yngste barna skulle få vokse opp et sted hvor vi har familiær tilknytning med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn osv fremfor et sted vi ikke hadde noe familie. 

Et vanskelig valg men likefullt et riktig valg. Eldste blir 18 i år og har vært hos oss hver fjerde helg deriblant mye langhelger og såklart i ferier. Vi har et nært og godt forhold nå selv om han ikke har vokst opp hos meg.

Anonymkode: 825c4...158

Syns du oppriktig det var et riktig valg for ditt eldste barn?  Det fremstår så kaldt at jeg har ikke ord. 

Anonymkode: f3aee...b0b

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da jeg noen år etter bruddet etablerte meg på nytt valgte vi å flytte nærmere min familie, vi bodde da 8 timer fra mitt hjemsted og eldstemann var 7 år. Jeg ønsket ikke å rive eldste opp fra sitt, far er en fantastisk pappa, så han ble boende med far. Vi valgte altså å flytte for at de yngste barna skulle få vokse opp et sted hvor vi har familiær tilknytning med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn osv fremfor et sted vi ikke hadde noe familie. 

Et vanskelig valg men likefullt et riktig valg. Eldste blir 18 i år og har vært hos oss hver fjerde helg deriblant mye langhelger og såklart i ferier. Vi har et nært og godt forhold nå selv om han ikke har vokst opp hos meg.

Anonymkode: 825c4...158

Ok, de yngste barna fikk familiær tilknytning, den eldste mistet jo daglig kontakt med mammaen sin. Hvordan kan det være riktig?

[AnonymBruker]

Jeg har barnet 100% fordi pappaen er psykisk syk og rusavhengig. Men de har samvær 1-2 ganger i uka, hjemme hos meg når jeg er til stede. 

Anonymkode: 647be...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kjenner en sak der foreldrene ikke er sammen. Far ønsker 50%, det ønsker ikke mor. Far er en fantastisk flink Far.

Det er utrolig provoserende å se dette spillet fra utsiden. Jeg heier på ny barnelov. Som gir Far sterkere rettigheter.

Anonymkode: 3946f...a11

Det er ikke far eller mor som har rettigheter, det er barnet. Utgangspunktet dersom boavstand, jobbsituasjon og samarbeid tilsier det kan være 50-50, men det betyr ikke at det vil være best i alle tilfeller (for barnet/barna). Det bør alltid være en individuell vurdering. Det er forferdelig synd når foreldre bruker barna som straff ovenfor den andre forelderen (gjelder begge kjønn) og ikke kan bli enige om fordeling utenfor domstolene. 

Anonymkode: f2bb1...dd6

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er separert og har barna mine 50/50. Synes det er veldig rart og være borte fra dem så mye, men samtidig så har jeg full forståelse for at eksen vil ha barna halvparten av tida. De er like mye hans barn og selvsagt må han få lov til å ha barna like mye. 
 

Etter at jeg har blitt separert har jeg blitt kjent med flere andre skilte/single med barn. Og mange av dem har barna mye mer enn meg, flere har en ordning der barna er hos barnefar annenhver helg. Det er jo 4 dager ganger i måneden!? Ingenting?! 
 

Jeg lurer på hvorfor dere som ser barna såpass sjeldent har gått med på den ordningen? Hva var grunnen? Hvordan er forholdet til barna når dere ser dem så sjeldent? 
 

Jeg hadde som sagt aldri gått med på en ordning der jeg fikk se barna noe mindre enn 50%… 

Anonymkode: 7e3a2...b4b

Tenker at de som ( av ulike årsaker) ser barna sine lite , ikke er så interessert i å forklare årsaker , som kan være svært sammensatt . Alle samværsordninger burde uansett ha barnets beste i fokus . Hva er best for barnet . Noen ganger er det femti / femti , andre ganger en annen fordeling .  Hovedfokus burde ligge i hvordan man selv løser det, alle andre sine ordninger burde være uvesentlig . 

[fru Alving]

Det er nok sånn at de som i utgangspunktet samarbeider godt om barna sine gjerne ikke går fra hverandre. Så av de som faktisk ender med brudd har nok rundt 90% samarbeidsproblemer angående barn og hjem allerede fra før samlivsbruddet.

Og så kan du legge til at et brudd krever kun en person, mens det å starte et forhold skal det to til. Det vil jo si at nesten alle brudd er litt enveiskjøring hvor en går og en blir forlatt.

Her ligger nok mye av forklaringen på spørsmålet til TS.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

TS er nok en av de som har vokst opp litt «pakket inn i bobleplast» og ikke aner hvordan livet til andre funker

Anonymkode: 00e15...2f3

Ja 

Anonymkode: 440e5...91d

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (12 minutter siden):

Ok, de yngste barna fikk familiær tilknytning, den eldste mistet jo daglig kontakt med mammaen sin. Hvordan kan det være riktig?

Enig, kunne aldri gjort det samme. Jeg bor i eksmannens hjemby uten familien min, fordi jeg ønsker at ungene skal ha lik tilgang på oss begge. Kunne aldri flyttet fra dem for å bo nærmere egen familie om jeg fikk flere barn. 

Anonymkode: f2bb1...dd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du tenker to ganger så skjønner du vel at det ikke er dem hun sikter til. Men di som ser barna lite fordi det er det som har blitt enigheten mellom foreldrene.

Anonymkode: 50ef2...10b

Tenker jeg, og nei det blir for dumt. Det er som oftest gode grunner til alt vet du. Det er svært  få som er lite hos den ene foreldren over mange år KUN fordi foreldre er uenig, det ligger ofte andre grunner til sykdom,død,ikke skikket ++.

Hvorfor? Fordi de hun relaterer  til som du påstår altså 2 oppegående  foreldre som begge velger bo i samme område der barna har  sitt miljø, der begge er like gode omsorgspersoner  men kun uenige?? De tar det da til retten fordi begge vil ha 50/50,og det får de så lenge begge bor i nærheten av hverandre,  begge er friske og oppegående og vil barnas beste.

Så NEI ts har et snevert syn. Det kan du også lese her i svarene,leser  du de ser du gode grunner til at mor har barnet  mest, eller far. Så ditt svar her blekner....hvor  mange har svar : Jeg har barnet  mindre fordi vi er uenige? Så den påstanden  din er feil.

 

Anonymkode: 440e5...91d

[AnonymBruker]

Jeg (far) har barna nå 20%.

Vi startet med 50/50 etter bruddet. Det var hun som ønsket skilsmisse, og flyttet ut. Jeg forsøkte å beholde huset en periode, men det ble kostbart for meg alene. Skilsmissen var allerede blitt veldig dyr for meg. 

Jeg flyttet ut av nabolaget, men innad samme by. Jeg hadde et behov for å komme meg vekk, og dialogen mellom meg og eksen var dårlig. Hun har beholdt sitt «miljø» i nabolaget, og har vært ganske ærlig på at hun har snakket meg ned til alle hun treffer. 

Jeg trappet ned på jobb for å være mer tilgjengelig da jeg hadde barna. Med tiden har dette blitt vanskeligere og vanskeligere, da jeg rett og slett ikke har økonomi til å jobbe så lite. Eksen nekter både levering og henting ved samvær, og jeg blir sittende i bilen i rushen. Eldste har begynt med offentlig transport, men hun nekter fortsatt for yngste. Da jeg fikk barnet til å ta bussen (med min hjelp), fikk jeg beskjed om at hun ringer BV neste gang (barnet er 11).

Samarbeidet gikk fra dårlig til verre da jeg traff en ny. Jeg fikk beskjed fra eksen at hvis jeg vurderte å etablere meg på ny ville hun «ta barna». Jeg ventet veldig lenge med å introdusere ny partner for barna. Dagen etter leverte jeg dem, fikk jeg brev fra hennes advokat om at hun ville ha barna 100%. Da hadde antakeligvis barna fortalt at de hadde hilst på min nye kjæreste, og hun hadde brevet klart.

Lang historie kort - vi endte på 70/30 da for å slippe rettssak. Men samværet har vært besværlig hele veien, jeg har brukt et par dager på å «mykne barna» hver gang de kommer fra mor. For ikke å snakke om at det har haglet sinte mail og sms.

Senere gikk vi over til 80/20 på min forespørsel, da jeg og min nye kone ventet felles barn. Da var barna blitt såpass store at jeg var mindre avhengig av fastsatt samvær for å ha kontakt med dem. Jeg snakker med dem begge hver dag, og stikker innom på trening utenom samværsdagene. Ferier deler vi må midten. Min eks har også fått ny bolig med god plass til dem, i nærheten av venner og skole. Jeg har derimot mye mindre plass.

Primært helgesamvær gir også henne full kontroll over hverdagen med skole og fritidsaktiviteter, som det er åpenbart at hun ønsker. 

Ettersom det var jeg som justerte de siste 10%, har min ekskone nå belegg for å si at jeg har «forlatt dem» og «gir faen i barna», uten å nevne forhistorien. Det er egentlig irrelevant for meg nå. Min relasjon til barna er god, selv om jeg selvsagt har ofret noe tid med dem for å få deres mor tilstrekkelig på avstand. 

Til TS - iom at du er separert, er dette fortsatt ferskt. Tanken på å se barna kun halvparten av tiden er uutholdelig mens man fortsatt er gift, og vanskelig som nyskilt. Men det går seg til, og som skilt er jo ikke 100% et alternativ lenger. 50% er det nye 100% - det er det man har å sammenlikne med.

Ideelt sett hadde mye vært annerledes. Jeg er glad vi ikke er gift lenger, men jeg skulle selvfølgelig ønske mye var lettere - at samarbeidet var bra, økonomien var bedre, bonusfamilien fløt godt. Det fungerer fint nå, om ikke optimalt.

Anonymkode: 0a12a...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De tar det da til retten fordi begge vil ha 50/50,og det får de så lenge begge bor i nærheten av hverandre,  begge er friske og oppegående og vil barnas beste.

Anonymkode: 440e5...91d

Gjør de?

Min søster var nettopp i rettssak mot eksen, hennes advokat sa at det svært sjelden dømmes 50\50 da det krever stor grad av samarbeid mellom foreldrene. Noe man jo sjelden har dersom man går hele veien til retten. 

Anonymkode: 82956...693

[AnonymBruker]

Etter 10-12 år med trakkasering fra barnevern i kombinasjon med helsevesen og nav, fant vi det best at hun tok med barna og flyttet. Barnevernet på det nye stedet fant at alt var i orden, ble meldt fra det gamle.

Jeg skal ikke ha noe med barnevernet også videre å gjøre så hun har de 100%

De kommer på besøk når de har lyst og jeg ser om dem en gang i måneden.

 

Anonymkode: 94d68...45b

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (På 5.1.2025 den 0.45):

Vet om flere samlivsbrudd der den ene parten bevisst bedriver samværssabotasje mot den andre +++ for å få vilja si. Beskyldninger om vold av både psykisk og fysisk art mm for å få en økonomisk gevinst av å ha barna mest eller ha full kontroll på barnet/barna. Til og med noen idioter som flytter langt bort fra andre parten for å få barnet/barna mest mulig på egenhånd også. Burde være en lov mot samværssabotasje eller mangel på samarbeid, der straffen for den som ødelegger mister all samvær og foreldreansvar og den andre får alt. 

VET du at beskyldningene om vold kun er falske påstander for å få økonomisk gevinst eller kontroll? De fleste aner ikke hva som foregår innenfor husets fire vegger. Vold er ofte godt skjult for utenforstående, og den som bedriver volden er ofte god på å manipulere, og få motparten til å fremstå som en som driver samværssabotasje kun for økonomisk vinning, og seg selv helt uskyldig, som i dine eksempler her. Jeg skriver av egen erfaring. Den skjulte volden blir ofte verre etter brudd, og voldsutøveren bruker barna som våpen. Tilslutt har ikke den voldsutsatte noe annet valg enn å flytte langt vekk for å komme unna

Anonymkode: 66402...682