Dere som nesten aldri ser barna deres, hva er grunnen til det?

[AnonymBruker]

Alle har forskjellig kapasitet og grunner til det.  Noen har mindre for unngå konflikter med ex. Noen har jobb ikke forenelig med jobb tider, noen egner seg ikke så bra som forelder,osv.

Er bonus mor. Og vi hadde barnet hver 14 dag. Det var mye pga alder , men også  en konflikt søkende mamma. Etterhvert, så lokket utelivet mer enn å ha barnet, så da ble det 50%. Så ble bedre forhold med mor og barn da. 

Anonymkode: b0f01...60e

[AnonymBruker]

Jeg ser nesten ikke barna mine da de har valgt å bo 100% hos far. Jeg har de i jula og ferier, ellers ikke samvær i det hele tatt. 

Det spiser meg opp innvendig, og jeg føler meg så utrolig lite verdt og bortvalgt. Livet har liten mening uten ungene, men det kan jeg selvsagt aldri si til de, for de er store nok til å velge samvær selv, og skal ikke belemres med at deres valg sårer deres mor. 

Det er ikke alltid det er valgfritt at man har barna lite. Jeg skulle så ønske det ikke var slik, for jeg hater det😭

Anonymkode: f8d6c...e34

[Lmg94]

Mannen min og jeg jobber turnus 2 uker av og på til sjøs. Han og ekskona inngikk en avtale om at han skulle ha barna deres den første helga på friperioden, mao en helg i måneden. Denne ordningen ble nok slik blant annet pga at det var usikkerhet rundt hvor og hvordan han ble boende etter separasjonen. Han endte opp med å flytte et stykke unna barnas hjemplass og skole pga økonomi/huspriser, hvilket gjorde det upraktisk å ha de på skoledager. Det gikk, men det ble utrolig slitsomt med all kjøringen hver dag. Nå går barna på skole nærmere, slik at de kan benytte seg av buss. Samværsavtalen er fleksibel så de tilbringer som oftest mer tid hos oss enn kun den ene helga i måneden, men vi har valgt å ikke endre på noe på papiret for at vi skal kunne være fri til å reise og gjøre slike ting. Når vi er på havet får vi ikke gjort noe annet enn å være på arbeid, så den fritiden vi har er jo den tiden som må benyttes til alt man skal foreta seg i livet, og vi har ikke noe ferieordning i tillegg til turnusen… 

[AnonymBruker]

Jeg er i mitt tilfelle 100% alenemor, her går det rett og slett på at barnefar gir en lang blanke i barnet og ikke er interessert

Anonymkode: 770e3...a0a

[AnonymBruker]

Fordi enkelte bryr seg mer om barnas beste enn eget behov for å få den tiden man har «rett» på. Å bo 50-50 betyr at man ikke bor noe sted, ingen trygg base, ikke et hjem. 

Anonymkode: 0ca9f...b26

[AnonymBruker]

Begge bonusbarna valgte selv å bo hos pappaen sin (og meg) da de fylte 12 år. 

Moren nektet og var i harnisk i lang tid. Men ungene stod på sitt.

Denne uken flyttet eldste ut i egen leilighet, har vært en fryd å følge ungene fra små til unge voksne ❤️

Anonymkode: 78393...7ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 8.00):

Jeg ser nesten ikke barna mine da de har valgt å bo 100% hos far. Jeg har de i jula og ferier, ellers ikke samvær i det hele tatt. 

Det spiser meg opp innvendig, og jeg føler meg så utrolig lite verdt og bortvalgt. Livet har liten mening uten ungene, men det kan jeg selvsagt aldri si til de, for de er store nok til å velge samvær selv, og skal ikke belemres med at deres valg sårer deres mor. 

Det er ikke alltid det er valgfritt at man har barna lite. Jeg skulle så ønske det ikke var slik, for jeg hater det😭

Anonymkode: f8d6c...e34

gamle er de?

Anonymkode: 3c033...e35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2025 den 19.09):

Jeg lurer på hvorfor dere som ser barna såpass sjeldent har gått med på den ordningen? Hva var grunnen? Hvordan er forholdet til barna når dere ser dem så sjeldent? 

Går du 15-20 år tilbake i tid, så var ikke 50-50 idealet, verken i domstolene eller hos familievernkontorene. Man var i praksis rettsløs, og du måtte slåss mot et helt system for å få til en samværsavtale på mer enn annenhver helg + 1 ettermiddag i uken. På den tiden var det mor som satt med alle kortene, og du var prisgitt om hun var fornuftig eller ufornuftig. Husker til og med moren til mitt ene barn sa etter en lang utmattende krangling på flere måneder: dersom du spør en gang til om mer samvær, så skal jeg lage et helvete som du ikke har sett maken til. Jeg er bare en helt vanlig fyr, som over alt annet ville følge om barnet mitt. Så har jeg barn med en annen, og hun tenker alltid fornuftig, og jeg har mitt andre barn 50-50. Så svaret at det ikke alltid har vært slik at man kan velge 50-50. 

Anonymkode: 3762f...cc1

[AnonymBruker]

Fordi mange barn ikke trives med flytting hit og dit, og har det best med å forholde seg til et hjem… All respekt til samværsforelder som da setter barnas behov først, og til bostedsforelder som da tar hovedtyngden av omsorgsbyrden både praktisk og økonomisk. 

Anonymkode: 48279...86c

[AnonymBruker]

Lurer samtidig på hvorfor det er så mange mødre som krever hovedomsorgen, mens fedrene vil ha 50/50 - hverken mer eller mindre?

Når mine barn ga uttrykk for at de ikke orket 50/50 var det uaktuelt for min eks å ha mer tid - for det hadde han ikke kapasitet til. Barna bor derfor hos meg 70 - 80 % av tiden. 

Anonymkode: 48279...86c

[AnonymBruker]

Mine barn hadde annenhver helg og en ettermiddag i uka de første årene etter skilsmissen. Barna var små og mest knyttet til meg (han var lite tilstedeværende da vi bodde sammen, som var noe av grunnen til skilsmissen), og han ytret heller ikke noe ønske om å ha dem mer. Det ble også ganske tidlig klart at han ikke var i stand til det grunnet diverse personlige problemer. Etter hvert ble det lange perioder der barna ikke var hos far i det hele tatt, men kun møtte ham hjemme hos farmoren, fordi det rett og slett ikke var trygt for barn å være hjemme hos faren. Nå er ungene tenåringer og har ikke hatt noe fast samvær med far på mange år, men de holder kontakten selv og møter ham med ujevne mellomrom (i snitt kanskje en gang eller to i måneden). Far er glad i barna, men har nok med egne problemer, derfor blir det nok aldri noe mer samvær enn dette. Det er synd, men ikke noe jeg får gjort noe med. Det er far selv som må ta tak i livet sitt (lærte jeg til slutt etter å ha prøvd å mange år å fikse ting for ham).

Anonymkode: 16589...1f7

[AnonymBruker]

En i familien har barna 100%. Hører vel med til sjeldenhetene at far har full omsorg, men i dette tilfellet er det på grunn av psykisk sykdom og rus hos mor. Mor har noe samvær, men møter stort sett ikke opp. 

Anonymkode: bf520...154