De som kaller seg "Alenemødre" men har delt omsorg for barna

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (23 timer siden):

Men veldig mange menn med samvær er jo ikke slik du beskriver. De som har 50/50-omsorg er jo ikke alene om omsorgen. Og hva tenker du fedrene som faktisk har 50/50-ordning tenker da. Tenker du at det er greit de kaller seg alenefedre da, eller?

Mannen min har 50/50. De har barnet annenhver uke. Han har barnet like mye som mor, hvilket han også kjempet seg til, fordi mor til barnet bedrev samværssabotasje i årevis. For å bruke et litt "røft språk", hva faen tror du han føler når "alenemødre" som deg beskriver kvinner som henne som "alenemor?". Hun er for pokker ingen alenemor, selv om hun liker veldig gjerne å fremstille seg slik. Mannen min er derimot den som stiller opp, igjen og igjen, mens hun aldri gjør det samme.

For det er dessverre slik at det er en del kvinner, ikke mange, men mange nok, som liker å leke martyr og vise hvordan de "ofrer seg for barnet". De maler mannen i svart, og de er SÅ alene om omsorgen. Det gjorde nemlig mor til min stesønn. Samtidig som min mann kjempet for samvær søkte hun om avlastning, bare for å være litt ekstra jævlig mot min mann. Hun fikk heldigvis avslag, og hun tapte på absolutt alle punkt da det ble rettslig prosess.

Sånn seriøst. Det er ikke bare alenemødre som kjemper i motvind. Det er nok av menn der ute som veldig gjerne skulle ønske de hadde bedre rettigheter rundt sitt barn. Det aller verste for min mann er at det hadde vært så innmari enkelt for han å bare drite i barnet sitt. For ingenting går automatisk i mannens favør når det gjelder foreldrerollen (dette er ett av få punkt hvor det går i kvinnens favær): det er mor helsepersonell ringer til for et eller annet, barnehage og skole gjorde det samme (men det har far fått rettet opp i, og krever å være med på alle møter), alle ulike instanser favoriserer mor i så stor grad at det er til å grine av. Mannen må ukentlige ringe til alskens ulike instanser for å forsikre seg om at han har fått all informasjon, for de gis kun til én part, og det er gjerne mor, for systemene er ofte laget slik at det kun står en kontaktperson. Og mor hun liker ikke å dele informasjon, hun vil helst gjøre livet mest mulig jævlig.

Sorry, jeg ble litt frustrert i innlegget mitt, men jeg kjenner jeg blir litt oppgitt, når man tror at det kun er menn som kan være idioter. 

Jeg har ikke erfaring med at menn er gode omsorgspersoner.  Jeg har også hatt sex med 80 menn. Det var under 10 stk som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det under sex. Resten var egoister. 

Anonymkode: c09b8...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.1.2025 den 23.38):

Hvorfor gjør dere dette? Dere er jo virkelig ikke alenemødre. Jeg synes dere prøver å fremme dere selv, og få det som å fremtså som at dere har fullt ansvar for barnet, og eksen er ikke tilstedeværende. Men så stemmer det jo ikke i det hele tatt siden dere altså har delt omsorg. Synes det er å misbruke "alenemor" tittelen, å at det er en tittel de som faktisk er alene med barna sine burde ha i fred.

 

Anonymkode: c9a20...8c7

100 % enslig forsørger her. Barn har samvær med far annenhver helg uten overnatting. Hadde jeg ikke oppgitt far på papiret, så de ville aldri hatt samvær. Jeg har aldri bodd med far. Å være alenemor er veldig tøft og ikke noe jeg unner andre. Og du blir dømt i arbeidslivet.

Anonymkode: c09b8...25b

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har ikke erfaring med at menn er gode omsorgspersoner.  Jeg har også hatt sex med 80 menn. Det var under 10 stk som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det under sex. Resten var egoister. 

Anonymkode: c09b8...25b

Det er jo synd, men det betyr ikke at det er normen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

 

Det handler på ingen måte om å være ‘alenemor god nok’. Da har en seriøst misforstått debatten.

Men det er to ganske vidt forskjellige situasjoner, og vi burde ha gode, beskrivende ord for begge.

Det er himmelvid forskjell på å ha 50-50 med en involvert forelder. Hvor en deler på det økonomiske, det praktiske, avgjørelser, sykdom, barnas aktiviteter osv.

Og det å virkelig stå helt alene om alt.

Det er også en totalt forskjellig livssituasjon å kunne ha luksusen med å annenhver uke ha 100 % voksentid, med. Mulighet til egne aktiviteter og sosial omgang. Og det å være konstant bundet til hjemmet og barna, ofte uten særlig mulighet for avlastning.

 

Anonymkode: a24c3...23e

Jeg er 100% alene om omsorgen med lite mulighet for avlastning, og ser fortsatt ikke problemet med at en enslig forelder med delt omsorg kaller seg aleneforelder all den tid man i praksis står alene om omsorgen i sitt hjem.

Anonymkode: 264e8...710

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (23 timer siden):

Men veldig mange menn med samvær er jo ikke slik du beskriver. De som har 50/50-omsorg er jo ikke alene om omsorgen. Og hva tenker du fedrene som faktisk har 50/50-ordning tenker da. Tenker du at det er greit de kaller seg alenefedre da, eller?

Mannen min har 50/50. De har barnet annenhver uke. Han har barnet like mye som mor, hvilket han også kjempet seg til, fordi mor til barnet bedrev samværssabotasje i årevis. For å bruke et litt "røft språk", hva faen tror du han føler når "alenemødre" som deg beskriver kvinner som henne som "alenemor?". Hun er for pokker ingen alenemor, selv om hun liker veldig gjerne å fremstille seg slik. Mannen min er derimot den som stiller opp, igjen og igjen, mens hun aldri gjør det samme.

For det er dessverre slik at det er en del kvinner, ikke mange, men mange nok, som liker å leke martyr og vise hvordan de "ofrer seg for barnet". De maler mannen i svart, og de er SÅ alene om omsorgen. Det gjorde nemlig mor til min stesønn. Samtidig som min mann kjempet for samvær søkte hun om avlastning, bare for å være litt ekstra jævlig mot min mann. Hun fikk heldigvis avslag, og hun tapte på absolutt alle punkt da det ble rettslig prosess.

Sånn seriøst. Det er ikke bare alenemødre som kjemper i motvind. Det er nok av menn der ute som veldig gjerne skulle ønske de hadde bedre rettigheter rundt sitt barn. Det aller verste for min mann er at det hadde vært så innmari enkelt for han å bare drite i barnet sitt. For ingenting går automatisk i mannens favør når det gjelder foreldrerollen (dette er ett av få punkt hvor det går i kvinnens favær): det er mor helsepersonell ringer til for et eller annet, barnehage og skole gjorde det samme (men det har far fått rettet opp i, og krever å være med på alle møter), alle ulike instanser favoriserer mor i så stor grad at det er til å grine av. Mannen må ukentlige ringe til alskens ulike instanser for å forsikre seg om at han har fått all informasjon, for de gis kun til én part, og det er gjerne mor, for systemene er ofte laget slik at det kun står en kontaktperson. Og mor hun liker ikke å dele informasjon, hun vil helst gjøre livet mest mulig jævlig.

Sorry, jeg ble litt frustrert i innlegget mitt, men jeg kjenner jeg blir litt oppgitt, når man tror at det kun er menn som kan være idioter. 

Hva er motivet hennes, tenker du?

Anonymkode: 1c21b...f0e

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva er motivet hennes, tenker du?

Anonymkode: 1c21b...f0e

Hvem? Eksen til mannen min? Det er nok flere ting. Hun klarer ikke å komme over at det er min mann som gikk (det at han ikke lenger fant seg i hennes utøvelse av psykiske vold og trakassering), hun har fremdeles sterke følelser for han, narsissisme, personlighetsforstyrrelse, ønske om å utøve kontroll over min mann, ønske å være den eneste som bestemmer over barnet, redsel for barnet, og at hun ikke har tillit til menn generelt sett. Hun mener at det kun er kvinner som kan være gode omsorgspersoner. Ironisk nok ble det enklere for min mann da jeg kom inn i bildet, siden hun stoler på meg (jeg er jo kvinne).

Endret lørdag kl 23:51 av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det er ikke sånn.

Anonymkode: 3d0e5...728

Nei så lenge du sier at det ikke er sånn så….😉

Anonymkode: 68816...8a8

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (3 timer siden):

Jeg svartmaler overhodet ikke alenemødre. For noe tøv fra ende til annen. Jeg forslår at du leser hva jeg faktisk skriver. Dette er helt feil, rett og slett. Jeg misliker ikke mødre eller fedre, alene eller ikke. Jeg misliker derimot foreldre som misbruker andre eller som på andre måter gjør det vanskelig for andre mennesker å leve sine liv med barna de er glade i. Dessverre er det slik i dag at kvinner i mye større omfang enn menn blir favorisert i barnefordelingssaker. 

Betyr det at jeg mener at kvinner er dårlige foreldre? Selvfølgelig ikke. Majoriteten gjør ikke det, heldigvis. Men, det er et faktum at kvinner favoriseres over menn når det gjelder barn, sånn er det bare. En av mange grunner til at jeg giftet meg med min mann er at det faktisk styrker hans rettigheter som far. Og det burde ikke vært slik, men så fort jeg kom inn i bildet ble det mye lettere for min mann å være far. Og da snakker jeg ikke hjemme, for han er en fantastisk far, men i møte med andre i den store vide verden.

Og jeg har et helt greit forhold til barnets mor. Jeg synes hun oppfører seg og har oppført seg helt forjævlig mot min mann, men sånn er det når hun har vært psykisk voldelig og er en diagnosert narsissist. Jeg steiler over mange av hennes valg som mor, men jeg har et helt ok forhold til henne. Hun stoler mer på meg enn far når det gjelder min stesønn. I hverdagen har vi like mye ansvar og er like involvert i oppdragelsen av min stesønn.  

Selvfølgelig gir det mening, men du ønsker ikke å se det. Det er helt greit. Jeg har like stor rett til å svare i tråden som det du har. Jeg foreslår at du oppretter egen tråd om du ikke tåler at en kvinne også forsvarer menn.

Og jeg skal si deg hvorfor jeg svarer her: fordi jeg er lei av kvinner som svartmaler menn. Og jeg mener det er ganske degraderende og setter ikke akkurat menn til ansvar (man ønsker veldig gjerne at menn skal ta ansvar, men blir sjokkert over at menn ikke gjør det når de ikke blir stilt til ansvar) hvis man kaller seg alenemor når man har omsorgen 50/50. Igjen, kaller man da disse mennene alenefedre? For det har jeg faktisk aldri hørt noen si. Man er ikke alene om barnet hvis man deler omsorgen 50/50. Kaller man seg aleneforelder, så betyr det at man faktisk ikke vedkjenner seg at den andre parten også har en del av omsorgen. Jeg tenker at har man 90% av omsorgen er det noe annet, fordi all fornuft tilsier at man faktisk er alene om ansvaret for barnet stort hele tiden, men det kan ikke sies om 50/50.

For min del handler det også om ansvarliggjøring. Hvis man velger å si at man tar alt ansvaret, så tar man også vekk ansvaret fra den andre part. Og jeg tenker det er innmari dumt, ikke rart den andre part (da gjerne mannen) ikke er sitt ansvar bevisst. Stilles det ikke krav, står man heller ikke til rette for det ansvaret som ligger der. 

Nei helt alvorlig, du får lese selv hva jeg faktisk har skrevet og hvordan du våger deg å tillegge meg holdninger og meninger jeg ikke har ytret eller vist, da basert på din mann sin eks og din livskrise oppi det hele. Tenker det er litt patologisk hvilke typer kvinner han går etter når jeg leser alt du lirer fra deg av personangrep og hvordan ting spinner langt utenfor tematikken her i tråden. 

Leit at livet ditt suger, men det er faltisk ikke mitt problem eller jeg som er årsaken til det. Lykke til videre.

Anonymkode: a7f62...427

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nei helt alvorlig, du får lese selv hva jeg faktisk har skrevet og hvordan du våger deg å tillegge meg holdninger og meninger jeg ikke har ytret eller vist, da basert på din mann sin eks og din livskrise oppi det hele. Tenker det er litt patologisk hvilke typer kvinner han går etter når jeg leser alt du lirer fra deg av personangrep og hvordan ting spinner langt utenfor tematikken her i tråden. 

Leit at livet ditt suger, men det er faltisk ikke mitt problem eller jeg som er årsaken til det. Lykke til videre.

Anonymkode: a7f62...427

Jeg har ikke tillagt deg en eneste holdning eller mening. Mine svar er ikke rettet mot deg spesielt i det hele tatt, annet at jeg har kommentert det du har rettet mot meg. At du velger å ta sånn på vei, får stå for din regning. Det er jo du som tillegger meg holdninger og meninger jeg ikke har, som f.eks å skrive at jeg ikke liker alenemødre osv. Det er helt feil.

Og livskrise? Hvilken livskrise er det du snakker om? Og jeg synes du skal være forsiktig med å blande min mann opp i dette. Det er ganske ille at du velger å sverte han og drive med victimblaming. Eller det kanskje greit det eller, siden han er mann? For det hadde blitt rabalder om man skrev slik om en kvinne. Eller, kanskje jeg skal skrive: det er litt patalogisk det du skriver, du som tydeligvis har valgt deg en slik far til dine barn? Sånn, føltes det godt å få det tilbake like godt som du gav til meg nå? 

Og suger? Mitt liv suger faktisk ikke i det hele tatt. Jeg er faktisk meget lykkelig og har det veldig godt med min mann og min (ste)sønn.  

Endret søndag kl 01:41 av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (2 timer siden):

Hvem? Eksen til mannen min? Det er nok flere ting. Hun klarer ikke å komme over at det er min mann som gikk (det at han ikke lenger fant seg i hennes utøvelse av psykiske vold og trakassering), hun har fremdeles sterke følelser for han, narsissisme, personlighetsforstyrrelse, ønske om å utøve kontroll over min mann, ønske å være den eneste som bestemmer over barnet, redsel for barnet, og at hun ikke har tillit til menn generelt sett. Hun mener at det kun er kvinner som kan være gode omsorgspersoner. Ironisk nok ble det enklere for min mann da jeg kom inn i bildet, siden hun stoler på meg (jeg er jo kvinne).

Sitter du virkelig å utlever eksen til mannen din?? 

Anonymkode: 58f25...318

[MariaIsabel]

Da sønnen min fremdeles hadde kontakt med sin far og jeg ikke hadde møtt mannen min ennå, anså jeg meg selv som alenemor selv om barnet hadde samvær med far. Det var samvær som jeg måtte planlegge, betale for, frakte far til og fra, og sørge for at far var fysisk og mentalt forberedt til. Jeg har vært på møter med fars psykolog og diverse instanser, hjulpet med praktiske ting, og støttet far økonomisk i flere år etter bruddet. Det øyeblikket jeg (og mannen min, som også hjalp til da han kom inn i bildet) sluttet å jobbe livet av meg for å tilrettelegge for samvær og hjelpe far med alt mulig, stoppet samværene.

Hele tiden har jeg blitt beskyldt for å drive samværssabotasje og ikke latt far komme til - også nå, selv om jeg aldri har nektet samvær (de har ikke hatt kontakt på 1,5 år). Og når det ikke var beskyldninger om det, fikk jeg kommentarer om at jeg ikke var alenemor, for han hadde jo en far, og de hadde sett masse bilder fra diverse opplevelser far og sønn hadde vært på sammen (bilder tatt av meg...), så jeg hadde jo en til forelder å lene meg på... De skulle bare visst hvor mye ekstra vekt den mannen la på skuldrene mine, da jeg var tenåring og han var 30.

Om en dame kaller seg selv alenemamma, selv om barnet har en far, så kan det være ting du ikke ser.

Endret søndag kl 01:56 av MariaIsabel

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sitter du virkelig å utlever eksen til mannen din?? 

Anonymkode: 58f25...318

Ikke mer enn andre her på KG.

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 minutter siden):

Ikke mer enn andre her på KG.

I aller høyeste grad jo 

Anonymkode: 58f25...318

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (10 minutter siden):

Da sønnen min fremdeles hadde kontakt med sin far og jeg ikke hadde møtt mannen min ennå, anså jeg meg selv som alenemor selv om barnet hadde samvær med far. Det var samvær som jeg måtte planlegge, betale for, frakte far til og fra, og sørge for at far var fysisk og mentalt forberedt til. Jeg har vært på møter med fars psykolog og diverse instanser, hjulpet med praktiske ting, og støttet far økonomisk i flere år etter bruddet. Det øyeblikket jeg (og mannen min, som også hjalp til da han kom inn i bildet) sluttet å jobbe livet av meg for å tilrettelegge for samvær og hjelpe far med alt mulig, stoppet samværene.

Hele tiden har jeg blitt beskyldt for å drive samværssabotasje og ikke latt far komme til - også nå, selv om jeg aldri har nektet samvær (de har ikke hatt kontakt på 1,5 år). Og når det ikke var beskyldninger om det, fikk jeg kommentarer om at jeg ikke var alenemor, for han hadde jo en far, og de hadde sett masse bilder fra diverse opplevelser far og sønn hadde vært på sammen (bilder tatt av meg...), så jeg hadde jo en til forelder å lene meg på... De skulle bare visst hvor mye ekstra vekt den mannen la på skuldrene mine, da jeg var tenåring og han var 30.

Om en dame kaller seg selv alenemamma, selv om barnet har en far, så kan det være ting du ikke ser.

Det er jo Just det. At far er tilstede er ikke det samme som at han stiller opp når mor er syk, når barnet kaster opp og mor har en viktig legetime hos spesialist som ikke kan utsettes, viktig møte på jobb hun bare MÅ på. At far har samvær eller det omsorg kan være noe som kompliserer mere enn det er til hjelp. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg måtte hente barna for han hadde møter, manglet barnevakt etc men stilte han opp når jeg trengte det? En gang stilte han opp for meg og da var det min bestefars begravelse jeg måtte reise til og det fikk jeg høre gang på gang etterpå "tenk at han måtte ta barna, han skulle jo på jobb".

Anonymkode: fae03...e76

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I aller høyeste grad jo 

Anonymkode: 58f25...318

Da får du mene dette. 

[AnonymBruker]

Det er vel kanskje i mangel av et bedre ord...? Når man skal si det kort og enkelt, og ikke forklare hele bosituasjonen. Jeg for min del føler meg som aleneforelder tross delt omsorg, da vi ikke har noe samarbeid utover det aller mest nødvendige. Når jeg har barna er jeg helt alene med ansvaret, uten noen å sparre med. 

Hvordan ville du sagt det, TS? Om du raskt skulle forklare sivilstatus, uten å lage en hel setning der du forklarer at du er "skilt og har delt omsorg og har barna 50% av tiden"? 

Anonymkode: 2aaba...7d1

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest hele tråden.

Men man er jo virkelig ikke alenemor/far om man deler 50/50. Man har jo delt omsorg for barnet.

Om man kaller seg alenemor/far da, hva skal man kalle seg om det ene er død? 

Min far døde da jeg var 5 måneder. Så min mor var alenemor. 

Anonymkode: 36a57...492

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (9 timer siden):

Jeg har ikke tillagt deg en eneste holdning eller mening. Mine svar er ikke rettet mot deg spesielt i det hele tatt, annet at jeg har kommentert det du har rettet mot meg. At du velger å ta sånn på vei, får stå for din regning. Det er jo du som tillegger meg holdninger og meninger jeg ikke har, som f.eks å skrive at jeg ikke liker alenemødre osv. Det er helt feil.

Og livskrise? Hvilken livskrise er det du snakker om? Og jeg synes du skal være forsiktig med å blande min mann opp i dette. Det er ganske ille at du velger å sverte han og drive med victimblaming. Eller det kanskje greit det eller, siden han er mann? For det hadde blitt rabalder om man skrev slik om en kvinne. Eller, kanskje jeg skal skrive: det er litt patalogisk det du skriver, du som tydeligvis har valgt deg en slik far til dine barn? Sånn, føltes det godt å få det tilbake like godt som du gav til meg nå? 

Og suger? Mitt liv suger faktisk ikke i det hele tatt. Jeg er faktisk meget lykkelig og har det veldig godt med min mann og min (ste)sønn.  

Hehe, det er jo du som i innlegg på innlegg legger ut om hvor synd det er i mannen din i en diskusjon om hvorvidt man skal kalle seg alenemor eller ikke. Du angriper meg og sammenligner meg med eksen til mannen din, men jeg er en mamma som har barna mine 90% fordi barnefar aldri gidder å prioritere andre enn seg selv.
Meg driver du å herser med og bruker som et eksempel, du forsøker håning og latterliggjør og prøver å benytte min situasjon til å slå et slag for gode fedre. Ingen har benektet at de finnes, eller at mødre ikke kan være dårlige/fraværende på lik linje med en far.
 

Jeg har verdens beste far selv og har flere kompiser som er fantastiske fedre, men det er altså ikke det denne tråden handler om. 

Det er strengt tatt du som tar på vei her, ikke jeg. Synes det er merkelig at ei som ikke selv er alenemor skal bli så passiv-aggressiv mot andre kvinner som er alenemødre i det hele tatt. 

Anonymkode: a7f62...427

[AnonymBruker]

Har du en forelder som er ved din siden i hverdagen og deler det som har med barn og hjem å gjøre? Om ikke er du alene mor/far. Man trenger ikke en gang ha barn for å skjønne det. 

Anonymkode: 04b4e...994

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hehe, det er jo du som i innlegg på innlegg legger ut om hvor synd det er i mannen din i en diskusjon om hvorvidt man skal kalle seg alenemor eller ikke. Du angriper meg og sammenligner meg med eksen til mannen din, men jeg er en mamma som har barna mine 90% fordi barnefar aldri gidder å prioritere andre enn seg selv.
Meg driver du å herser med og bruker som et eksempel, du forsøker håning og latterliggjør og prøver å benytte min situasjon til å slå et slag for gode fedre. Ingen har benektet at de finnes, eller at mødre ikke kan være dårlige/fraværende på lik linje med en far.
 

Jeg har verdens beste far selv og har flere kompiser som er fantastiske fedre, men det er altså ikke det denne tråden handler om. 

Det er strengt tatt du som tar på vei her, ikke jeg. Synes det er merkelig at ei som ikke selv er alenemor skal bli så passiv-aggressiv mot andre kvinner som er alenemødre i det hele tatt. 

Anonymkode: a7f62...427

Nei, det har jeg ikke. Dette viser tydelig at du ikke leser det jeg skriver. Og det er greit, det virket som du har fått det for deg at jeg ikke liker alenemødre, hvilket er feil. Det er usant. Jeg misliker at man misbruker sin posisjon og sin makt. Min kommentar var ment generelt, og jeg beklager at du tok den så personlig. Det er ikke rettet mot deg, men mot de som faktisk gjør dette.

Og jeg synes ikke synd på min mann. At han har opplevd noe forjævlig er noe som i seg selv er synd, men det er ikke synd på han. Derimot føler jeg sinne og frustrasjon på hans vegne.  Frustrasjon mot de som bruker sin posisjon som et maktmiddel. 

Min mann er derimot veldig heldig som har fått muligheten til å få egne biologiske barn. Sånn sett er også du veldig heldig. Jeg skulle ønske jeg også fikk samme muligheten. Dessverre er mine barn døde.

Men, tenker at jeg avslutter å diskutere med deg her. Det nytter ikke å diskutere med noen som tror jeg har en ond og forferdelig agenda. Hvilket jeg ikke har. Jeg beklager at du tolker meg som du har gjort. Du tillegger meg onde hensikter jeg ikke har.

Endret søndag kl 13:04 av SPOCA