Å være sammen med noen som aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet, og dermed ikke kan relatere til noenting

[AnonymBruker]

Uansett hva man har opplevd i livet så er det ingen andre som forstår det fult ut. Man må derfor først og fremst bære sine egne traumer. 

Jeg har hatt en fantastisk oppvekst, men opplevd traumer i form av brå dødsfall, og terrorangrep. Det gjør på ingen måte at jeg forstår andre bedre, da mine opplevelser er unike. Om noe er de som har egne traumer de verste å forholde seg til, for de begynner å prate om sitt "jeg forstår deg, fordi..." 

Mannen har også hatt en fantastisk oppvekst. Men der oppvekstene våre avviker oppstår det likevel lett uenigheter, så slik tror jeg det er for alle. 

Anonymkode: b6a35...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten å bli misforstått, men jeg prøver.

Jeg og samboer kommer fra helt ulike hjem, med helt ulike måter å vokse opp på. Han har alltid hatt det lett, stabilt og trygt, med foreldre som ordner opp for han - også i voksen alder. Får han spørsmål om han har opplevd noe i livet som har preget han og formet han til den han er i dag, svarer han at han aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet og kan ikke svare på spørsmålet.

Jeg, på den andre siden, har hatt en tøffere oppvekst og har måttet jobbe meg gjennom mye forskjellig. Jeg har gått til psykolog i flere år, så det jeg mener er IKKE at min samboer skal fungere som psykolog for meg. Men vi har alltid slitt med å kommunisere på et dypere plan, og jeg begynner å lure på om dette er fordi han aldri kan relatere til noe, og jeg derfor ikke stoler på at han vil kunne forstå eller være til støtte på noe vis.

Dette gjør at jeg på dårlige dager holder ting for meg selv og ikke føler at jeg kan støtte meg på han. Det får jeg indirekte også bekreftet når han aldri prøver å være til støtte for meg, selv om han har innrømmet selv at han ser det på meg om noe plager meg.

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Vet ikke om det jeg vil frem til gir noen mening, men noen erfaringer og synspunkter her? Jeg har hele forholdet følt at et eller annet emosjonelt bånd mangler, og jeg kjenner jeg trenger å finne ut hva det er. Jeg føler meg ofte ensom i forholdet grunnet dette.

Anonymkode: 70c13...df1

Både jeg og min mann har hatt det tøft i oppveksten. Men han har på en måte mer avstand til det, og går ikke inn i alle følelser. Jeg derimot er et følelsesmenneske og lar veldig mye gå inn på meg. Vi har hatt mange samtaler og diskusjoner opp gjennom (også vært sammen i 8 år) om hvordan vi kan møte hverandre på en god måte selv om vi er forskjellige. Jeg vet at han syns det blir veldig "tung" stemning om vi skal gå inn i alt hele tiden, så noen ganger så må jeg la være å ta opp ting. Og jeg kan ikke la følelser styre meg. Og jeg har girr klar beskjed at han har forståelse for at noen kvelder må vi ha dype samtaler der han må holde rundt meg og skru opp empati og skru på følelsene. Har vært en lang vei hit, og det funker ikke alltid optimalt. Vi må begge jobbe for å møte den andre på midten. Vi er svært forskjellige, og jeg føler meg ofte ensom siden han må komsentrere seg for å være empatisk. På samme side må jo jeg konsentrere meg for å være chill. Så vi er ikke perfekte, men 90% lykkelig i et forhold er godt nok for meg per i dag. 

Anonymkode: 42e3e...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Både jeg og min mann har hatt det tøft i oppveksten. Men han har på en måte mer avstand til det, og går ikke inn i alle følelser. Jeg derimot er et følelsesmenneske og lar veldig mye gå inn på meg. Vi har hatt mange samtaler og diskusjoner opp gjennom (også vært sammen i 8 år) om hvordan vi kan møte hverandre på en god måte selv om vi er forskjellige. Jeg vet at han syns det blir veldig "tung" stemning om vi skal gå inn i alt hele tiden, så noen ganger så må jeg la være å ta opp ting. Og jeg kan ikke la følelser styre meg. Og jeg har girr klar beskjed at han har forståelse for at noen kvelder må vi ha dype samtaler der han må holde rundt meg og skru opp empati og skru på følelsene. Har vært en lang vei hit, og det funker ikke alltid optimalt. Vi må begge jobbe for å møte den andre på midten. Vi er svært forskjellige, og jeg føler meg ofte ensom siden han må komsentrere seg for å være empatisk. På samme side må jo jeg konsentrere meg for å være chill. Så vi er ikke perfekte, men 90% lykkelig i et forhold er godt nok for meg per i dag. 

Anonymkode: 42e3e...bdc

Dette er også et viktig poeng. Man kan ha samme traume, men med helt ulike følelser knyttet til det. 

En av de vanskeligste tingene i mitt liv er noe jeg deler med mannen. Men om noe er det nok det temaet der vi føler oss fjernest fra hverandre. Fordi vi er to ulike personer, med to ulike følelsesmønstre og tankesett. Selv om vi ellers er veldig nærme, med mye god dialog, er dette et tema vi er forsiktige med å ta opp, der vi heller lener oss på andre. 

Så jeg tror det TS søker er noe hun aldri vil finne, for det er ingen som deler eksakt hennes opplevelse. 

Anonymkode: b6a35...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er også et viktig poeng. Man kan ha samme traume, men med helt ulike følelser knyttet til det. 

En av de vanskeligste tingene i mitt liv er noe jeg deler med mannen. Men om noe er det nok det temaet der vi føler oss fjernest fra hverandre. Fordi vi er to ulike personer, med to ulike følelsesmønstre og tankesett. Selv om vi ellers er veldig nærme, med mye god dialog, er dette et tema vi er forsiktige med å ta opp, der vi heller lener oss på andre. 

Så jeg tror det TS søker er noe hun aldri vil finne, for det er ingen som deler eksakt hennes opplevelse. 

Anonymkode: b6a35...fb0

Ja absolutt! Jeg tror virkelig ikke at man får hell i livet om man tenker at man skal finne perfekte venner, perfekt kjæreste, få perfekte barn etc - som alle forstår hverandre perfekt. Man må se på "minefelt" som noe man ikke trenger å gå inn i absolutt hele tiden, og som du skriver her: dere velger å lene dere på andre der dere i paret har et minefelt. Det må ikke nødvendigvis være dumt, for man kan ikke styre andres følelser. 
 

Håper at TS har det fint med partneren sin ellers, og at dette med forskjellig følelsesliv kan jobbes litt med fra begge parter. 

Anonymkode: 42e3e...bdc

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de fleste her.

Må man forstå noe for å ha empati? Jeg har en person i omgivelsene som jeg reagerer på, og det er først i det siste det har gått opp for meg at hun faktisk ikke tar det for god fisk når jeg sier at jeg er nedfor over noe. Hun kommer med oppfølgingsspørsmål og jeg må utbrodere og så kan hun si "Å da forstår jeg." Det burde være nok at jeg er lei meg, det skjer ikke ofte at jeg er det. Men slik det fungerer nå må jeg kvalifisere hendelsen til å være verdig hennes empati.

Jeg trenger ikke at noen forstår (selv om det er en bonus), jeg trenger at de anerkjenner hva jeg har opplevd og at det er leit.

Anonymkode: 5af34...cdc

[AnonymBruker]

Denne tråden fikk meg til å reflektere litt rundt dette. Deler tanker, da det også kan være nyttig for TS. 

Basert på egne erfaringer er man den beste støtten om man ikke har tilsvarende opplevelse, for da kan man anerkjenne hva den andre føler, uten å sammenligne. Deler et-par eksempler;

Jeg har opplevd å miste en forelder. De verste støttespillerne er faktisk venninner som har opplevd tilsvarende. For de sammenligner sorg, eller tror mitt reaksjonsmønster er som deres, eller har mest behov for å snakke om eget traume. Har hørt noen helt utrolige uttalelser. Og det har lært meg å aldri trekke inn egne erfaringer når jeg møter på de som har opplevd noe lignende. 

Mannen har hatt sine utfordringer med dårlig ledelse, urimelige krav - og slikt kan være veldig tøft å stå i. Jeg, derimot, har aldri opplevd utfordringer i arbeidslivet. Jeg vet han synes jeg har vært en veldig god støttespiller i dette, lyttet, og alltid vært tilgjengelig for en prat når han trenger det. 

Jeg tror det er sant som noen er inne på. Empatiske mennesker er empatiske mennesker, de vil møte og anerkjenne andres opplevelser og følelser. Opplever ikke TS en samboer som har empati har det ingenting med hans erfaringer å gjøre, men hvem han er som person generelt. 

 

Anonymkode: b6a35...fb0

[AnonymBruker]

Når man har surfet gjennom livet og ikke opplevd noe vanskelig, så klarer man ikke å helt sette seg inn i hvordan andre har det.

Jeg har mistet begge foreldrene mine, og nå er jeg i ferd med å miste mannen til kreft. Ingen jeg kjenner kan sette seg inn i hvordan det egentlig er, selv om jeg føler sympatien.

Da jeg var yngre, og kjente noen som hadde mistet noen, så trodde jeg at det var best å ikke snakke med vedkommende om det. Tenkte det ville rippe opp i vonde følelser. Nå vet jeg at det er nettopp det man bør, for de vonde følelsene er der hele tiden, og det virker rart at ingen nevner det.

Mulig han tar lett på livet eller helt har kjent på virkelig sorg og savn. De familiemedlemmene som har gått bort har kanskje ikke vært så nære?

Anonymkode: 0583e...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når man har surfet gjennom livet og ikke opplevd noe vanskelig, så klarer man ikke å helt sette seg inn i hvordan andre har det.

Jeg har mistet begge foreldrene mine, og nå er jeg i ferd med å miste mannen til kreft. Ingen jeg kjenner kan sette seg inn i hvordan det egentlig er, selv om jeg føler sympatien.

Da jeg var yngre, og kjente noen som hadde mistet noen, så trodde jeg at det var best å ikke snakke med vedkommende om det. Tenkte det ville rippe opp i vonde følelser. Nå vet jeg at det er nettopp det man bør, for de vonde følelsene er der hele tiden, og det virker rart at ingen nevner det.

Mulig han tar lett på livet eller helt har kjent på virkelig sorg og savn. De familiemedlemmene som har gått bort har kanskje ikke vært så nære?

Anonymkode: 0583e...7cf

Dette er egentlig det jeg mener med at de som er dårligst støtte, ofte er de som selv har opplevd det samme. For de har fasiten på hvordan det er, og at andres reaksjonsmønstre er feil. 

Uttalelser du kommer med her, om "ikke vært så nære", hører ingen sted hjemme. Like lite som hun som klarte å uttale at jeg var så heldig som slapp ventesorg, at det nok var derfor dette var så lettere for meg enn for henne. 

Anonymkode: b6a35...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Min erfaring er derimot at de som har opplevd kjipe ting ofte blir veldig selvsentrerte og gjerne skal konkurrere om hvem som har det verst. typ «jaja, spontabort du, men det er ikke like ille som å miste barnet sitt til kreft…» Flere jeg kjenner som har hatt svært traumatisk barndommer (vold, seksuelle overgrep) er veldig lite empatiske og man merker tilknytningsskadene i alle relasjoner.

Anonymkode: 95024...e1a

En spontanabort ER jo mindre kjipt enn å miste et barn i skolealder til kreft. Jeg vet, for jeg har opplevd begge deler….

Og ja, du har nok litt rett i det du skriver. Jeg har blitt litt immun mot det jeg nå ser på som bagateller. Det er faktisk ganske krevende å støtte noen som er bekymret for en vanlig syk unge som ikke har spist på to dager når jeg vet at det går over og de får tilbake sin friske pode om et par dager.
 

Det kan være at folk kan bli litt flinkere til å filtrere hvem de klager til over omgangssyke unger, våkenetter eller slitsomme svangerskap. Jeg hadde gitt ALT for å få det tilbake eller få muligheten til å bli gravid i det hele tatt. 

Anonymkode: 376f3...e8b

[AnonymBruker]

Personlighet har nok mer å si enn erfaringsgrunnlag, og jeg tror det har mye å si hvor preget man er av traumer om man skal kunne være en støtte. Jeg tror det er lettest å lykkes med et forhold dersom minst en i forholdet er lite preget av traumer. Det er vanskelig å være en støtte om man selv opplever mye turbulens.

Sånn sett kan det være mer støtte i en partner som «alltid» har hatt det bra, forutsatt at denne evner å sympatisere uten å nødvendigvis kunne relatere. Det kan også være godt å kalibrere seg mot en «normal» tankegang, om man har en tendens til å havne i en spiral av overtenkning. Det er også sunt å møte litt motstand. Ikke i den forstand at ens sunne grenser skal sables ned, men at man heller ikke får uforbeholden støtte i å begrense eget liv unødvendig mye. 

Anonymkode: aae36...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er sånn her også. Er vel derfor vi er på KG

Anonymkode: 51bbf...1af

Me samlast her og har det hyggjeleg.

Anonymkode: 72fbb...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En spontanabort ER jo mindre kjipt enn å miste et barn i skolealder til kreft. Jeg vet, for jeg har opplevd begge deler….

Og ja, du har nok litt rett i det du skriver. Jeg har blitt litt immun mot det jeg nå ser på som bagateller. Det er faktisk ganske krevende å støtte noen som er bekymret for en vanlig syk unge som ikke har spist på to dager når jeg vet at det går over og de får tilbake sin friske pode om et par dager.
 

Det kan være at folk kan bli litt flinkere til å filtrere hvem de klager til over omgangssyke unger, våkenetter eller slitsomme svangerskap. Jeg hadde gitt ALT for å få det tilbake eller få muligheten til å bli gravid i det hele tatt. 

Anonymkode: 376f3...e8b

Og å miste et barn i kreft er mindre vondt enn å vite at barnet ditt ble misbrukt i lang tid, før det ble drept. Eller enda verre skjebner som finnes der ute. 

All sorg i denne verdenen er relativ. Og en spontanabort er en stor, personlig sorg, akkurat der og da. Det er derfor de som har opplevd lignende, eller værre, ofte ikke er en god støtte. Fordi de ser på det som en bagatell, slik du skriver. 

Anonymkode: b6a35...fb0

[AnonymBruker]

Dette er personligheten hans. Dere er ingen god match. 

Anonymkode: fd160...38d

[AnonymBruker]

Har selv en tøff barndom, og har irritert meg over det samme, MEN har lært meg å tenke annerledes. Det er faktisk de som har en god barndom som sitter på fasit til hvordan livet skal være. Vi andre kan lære mye av de som har det.

Det er ikke for ingenting at de med vonde barndommer blir empater som deretter havner sammen med psykopater. Mens de med gode barndommer ikke lar ting gå sånn inn på de, og lever sunnere mentale og psykologiske liv. 

Dersom en med god oppvekst sier at ‘hvis foreldrene mine slo meg da jeg var barn, ville jeg brutt kontakten med disse som voksen’ så handler ikke det om at han eller hun mangler erfaring og dermed tenker feil. Det handler om at han eller hun mangler erfaring og dermed tenker riktig.

Det riktige ER å bryte kontakten med de som skader en.

Mitt beste tips er å bruke mannen som en ressurs, en kunnskapsdatabase over hvordan livet ditt kunne ha vært om du ikke hadde opplevd mye vondt. Lær å tenke som han, og få et bedre liv, rett og slett  

Anonymkode: c74dd...e52

[AnonymBruker]

Enig med alle de som sier at dette nok går med på personlighetstype og karakter, fremfor mangel på traumer (eller "livserfaring"). 

Jeg er selv oppvokst i et utrygt og ustabilt miljø med rus, omsorgsvikt, psykisk- og tidvis fysisk vold. Enkelte episoder er på grensen til overgrep. Jeg forbinder min barndom med en følelse av konstant angst, frykt og utrygghet. 

Dette har formet meg i den forstand at jeg var lenge redd for menn og autoritære figurer. Turte ikke gå i kassa på Kiwi liksom fordi det satt en mannlig annsatt i kassa. Det var hemmende. Psykolog hjalp ikke. 

Var helt overbevist om at skulle jeg få meg kjæreste, måtte han også ha liknende livserfaring i ryggsekken. En likesinnet som forstod. 

Tilfeldighetene skulle ha det til at mitt livs store kjærlighet er en solskinnsmann uten noen barndomstraumer (eller traumer i voksen alder) fra en ressurssterk familie. Han har alltid hatt det relativt lett, og er veldig priviligert - dette er han heldigvis fullstendig klar over, og er lite skrytete.

Og han er den mest omsorgsfulle, forståelsesfulle og empatiske personen jeg noensinne har møtt.  Jeg har kunnet være 100% meg selv og åpen med han, og det har bare vært trygt og godt. Jeg har aldri vært så emosjelt nære en person før. 

Så her er det bok personlig kjemi og store forskjeller på dere som par som spiller inn, ts. Du MÅ ikke ha en med traumer og vond livshistorie. Du trenger en som, til tross for ikke å ha opplevd mye vondt selv, klarer og evner og forstå og ha empati med deg og din erfaring. En du har sterk kjemi med og er på samme bølgelengde med. 

Anonymkode: 723a4...375

[Merlin]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten å bli misforstått, men jeg prøver.

Jeg og samboer kommer fra helt ulike hjem, med helt ulike måter å vokse opp på. Han har alltid hatt det lett, stabilt og trygt, med foreldre som ordner opp for han - også i voksen alder. Får han spørsmål om han har opplevd noe i livet som har preget han og formet han til den han er i dag, svarer han at han aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet og kan ikke svare på spørsmålet.

Jeg, på den andre siden, har hatt en tøffere oppvekst og har måttet jobbe meg gjennom mye forskjellig. Jeg har gått til psykolog i flere år, så det jeg mener er IKKE at min samboer skal fungere som psykolog for meg. Men vi har alltid slitt med å kommunisere på et dypere plan, og jeg begynner å lure på om dette er fordi han aldri kan relatere til noe, og jeg derfor ikke stoler på at han vil kunne forstå eller være til støtte på noe vis.

Dette gjør at jeg på dårlige dager holder ting for meg selv og ikke føler at jeg kan støtte meg på han. Det får jeg indirekte også bekreftet når han aldri prøver å være til støtte for meg, selv om han har innrømmet selv at han ser det på meg om noe plager meg.

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Vet ikke om det jeg vil frem til gir noen mening, men noen erfaringer og synspunkter her? Jeg har hele forholdet følt at et eller annet emosjonelt bånd mangler, og jeg kjenner jeg trenger å finne ut hva det er. Jeg føler meg ofte ensom i forholdet grunnet dette.

Anonymkode: 70c13...df1

Du har min fulle sympati, vet nøyaktig hvordan du har det.  Jeg kan ikke trøste deg for dette vil aldri forbedre seg. Håper du har noen andre som av og til kan gå ved siden av når ryggsekken føles tung. 

[AnonymBruker]

Det er kanskje magefølelsen din som forteller deg at dere ikke passer helt optimalt sammen?

Jeg har opplevd mye mer enn folk flest på min alder da jeg var 15, 20, 25, 30, 35 osv. Forloved som døde, mor som er psykisk syk, ulykke og død, stygt brudd, sykdom, identitetstyveri, tap, traume via jobb, osv. Men som person er jeg happy go lucky. Jeg er positiv av natur, ser lyst på ting, er selvfølgelig lei meg til tider jeg også, men livet er for kort til å rulle seg rundt i elendigheten og mørket. Tar ikke sorger på forskudd eller koser meg med misnøye. 

Jeg har fortsatt empati med andre, og ingen ting feil med mentaliseringsevnen. Men ønsker ikke et overfokus på alt det negative. Verden er så tilgjengelig hele tiden, og det er elendighet på elendighet som blir pushet via skjermer hver dag. Jeg trenger å finne lyspunkt i hverdagen og fylle dagene mine med godhet og godfølelsen. Det er mitt ansvar.

Anonymkode: d1bc2...c78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Får han masse energi av action og folk om han er sliten, da? Veldig ekstrovert kanskje? 

Anonymkode: 6f41b...20e

Ja, vi er nok veldig ulike der. 

ts

Anonymkode: 70c13...df1

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har blitt sammen med noen du ikke egentlig liker. 

Han er emosjonelt utilgjengelig og har vokst opp med emosjonelt umodne foreldre som ordner alt for ham. Det er også en form for svikt. At noen ikke ser eller snakker om det som er vanskelig for dem, betyr ikke at ingenting har vært vanskelig for dem. Å leve emosjonelt avstumpet er en skade.  

Anonymkode: f9b3e...6cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du hører fryktelig needy og krevende ut - skal han være «støttende» og lure på hvorfor du ikke gidder å bli med ut? Samtidig høres jo han også needy ut, hvis han ikke da bare kan gå ut alene og la deg surmule hjemme i fred.

Anonymkode: 95024...e1a

Det får du lov til å mene, men jeg synes det er uempatisk å være mer opptatt av om jeg da «aldri» skal bli med ut (som jeg ikke har uttrykket i det hele tatt), fremfor å forstå hvorfor jeg er sliten og ikke orker å bli med. Handler om å forstå hverandre sine behov.

Og hvem har sagt at jeg surmuler? Trenger jeg å surmule fordi jeg heller vil være hjemme? 

ts

Anonymkode: 70c13...df1