Ønsker de fleste som har ett barn flere barn?

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig fornøyd med en. Men samtidig syns jeg han er en så enestående fantastisk liten fyr at jeg lengter inni meg etter å en dag treffe en liten en til sånn som ham. Men det er nok den kvinnelige hjernen min som prøver å lure meg 😅

Anonymkode: 96669...358

[AnonymBruker]

Det er adskillig flere som har flere barn enn ett barn, så ja, de fleste ønsker tydeligvis å få flere barn. 

Det at folk ønsker å få flere barn, betyr jo overhodet at de ikke tror/synes det vil være lett? 

Ja, det er stor forskjell på ett og to barn. Det er mye mer jobb og mye mindre egentid. 

Men: det er en artig ting som heter hedonistisk drift. Det betyr at man tilpasser seg til omstendighetene. Man har en baseline for hva man synes er stressende, og denne kan flytte på seg. Får du nye omgivelser, tilpasser du deg til dem, og får en ny baseline til hva du opplever som stress. 

Jeg er ikke mer stresset nå som jeg har to barn enn jeg var da jeg hadde ett barn. Til tross for at det soleklart er MYE mer jobb, og MYE mindre egentid. Det jeg merker, er at når et av barna er bort, er det helt latterlig dritenkelt å ha bare ett barn hjemme. Baselinen min har flyttet seg, og tilpasset seg livet med to barn. 

Anonymkode: d691b...3b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei.

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene. Har et barn på snart 3 år, samboer og vi er begge i 100% turnusjobb.

Vi pendler begge 40 min til og fra jobb og hverdagen er hektisk. Heldigvis er barnehagen nært der vi bor. Jeg elsker barnet så høyt, men den alderen hun er i nå er krevende, og etter springskift har jeg lite overskudd, men gjør mitt beste for å skjule dette og gjøre så godt jeg kan.
Føler ofte på at jeg er en «dårlig mor» som føler som jeg gjør når jeg er sliten, men vet innerst inne at jeg gir henne god omsorg.
 

Jeg og samboer fordeler arbeidet hjemme bra, og han er en god pappa. 
Men pga hverdagen vi har og at det kan være krevende ønsker ikke han flere barn. Isåfall må vi endre jobbsituasjon, men jeg tror han syns det er nok med ett barn. Jeg kunne tenkt et søsken til jenta vår, og jeg har ikke så mange år igjen i fertil alder.
 

Men når dagene er hektiske og krevende og jeg blir så sliten psykisk tenker jeg at jeg aldri kunne taklet mer enn ett barn. Jeg er også redd det skal ødelegge forholdet til meg og samboer, med lite tid til hverandre. 
 

Jeg ser bekjente/ venner/kjendiser annonserer at de venter flere barn. Det kan virke som at det å få flere barn er så ønsket og at alt er så fantastisk og lite krevende.

Jeg ønsker gjerne å høre fra dere med flere barn. Er det stor forskjell fra ett til to? Er hverdagen kaotisk/hektisk, og hvordan overlever dere psykisk? Hvordan er parforholdet etter å ha fått flere barn?

Er redd for å angre at vi fikk flere barn, men akkurat nå føles det ikke som jeg hadde taklet det (selv om jeg innerst inne vet jeg ønsker det).

 

ts

Anonymkode: 69ad5...946

Jeg ville ikke ha to, men fikk to og det har vært en DRØM ❤️ Familien føles helt komplett.

Forholdet har fått en skikkelig knekk, men det er så sunt for eldste å ha noen å leke med, herje med, øve seg på. 

 

Å gå fra 0-1 var helt jævlig. Å gå fra 1-2 var null stress. Minste kommer bare inn i allerede innarbeidede rutiner.

Anonymkode: 900de...b1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ville ikke ha to, men fikk to og det har vært en DRØM ❤️ Familien føles helt komplett.

Forholdet har fått en skikkelig knekk, men det er så sunt for eldste å ha noen å leke med, herje med, øve seg på. 

 

Å gå fra 0-1 var helt jævlig. Å gå fra 1-2 var null stress. Minste kommer bare inn i allerede innarbeidede rutiner.

Anonymkode: 900de...b1b

For oss var også overgangen fra 0-1 helt jævlig. Fra 1-2 gikk veldig veldig mye bedre. "Null stress" var det ikke, men det var langt ifra å være jævlig. 

Vårt forhold har ikke fått noen knekk av å få verken ett eller to barn, heller tvert imot. Men det kommer nok veldig an på personene involvert. Jeg er ekstremt heldig med å ha en mann som ikke er idiot. Jeg føler overhodet ikke på at jeg må ta det tredje skiftet, det har vært en selvfølge for oss begge helt fra starten at begge bidrar like mye. Jeg må aldri mase på at han skal gjøre husarbeid, ei heller er det automatisk min jobb å holde styr på reserveklær i barnehagen og å kjøpe noe ræl ungen kan ha med i bursdagsgave til Torstein-Olai. 

Anonymkode: d691b...3b2

[AnonymBruker]

Tror det blir vanligere og vanligere å "bare" ønske seg ett barn, i likhet med at flere velger å ikke få barn i det hele tatt. Man må jo nesten bare kjenne på hva man ønsker selv, legge bort må og bør, og så finner man svaret. 

Anonymkode: fd296...d3e

[AnonymBruker]

Jeg tenkte ett barn, ble overtalt til 2 barn, og endte opp med 3 barn. (den siste var en stor overraskelse som kom rett etter nummer 2)

Det har gått fint  Jeg er enig i at nummer 2 er en enklere overgang. Graviditeten går enklere, og du vet hva som kommer, og det var mer erfaring rett og slett. Jeg gledet meg til den første tiden, og det var kanskje enda mer spesielt at nummer 1 var med på opplevelsen. For hun ble jo søster, storesøster- og det var stort. Far som hadde overtalt meg var veldig glad, og ja...vi var litt rutinerte foreldre. Så jeg tenker vel at det ble mer kos for min del. Nå var det dessverre noe kolikk med nummer 2, men bortsett fra det da. 

Jeg skal ikke legge ut om nummer 3 🤪

De er store ungdommer og nydelige søstre. Selvsagt føler jeg at det var bra å få en stor familie når jeg nå har det, og jeg ville ikke vært dem foruten. Det er klart det er litt slitsomt, men hvis målet med livet ditt skal være at du alltid skal ha hvilepuls og se på tv, så kan det også være et valg du angrer på. 

Anonymkode: e8946...9a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror det blir vanligere og vanligere å "bare" ønske seg ett barn, i likhet med at flere velger å ikke få barn i det hele tatt. Man må jo nesten bare kjenne på hva man ønsker selv, legge bort må og bør, og så finner man svaret. 

Anonymkode: fd296...d3e

Jeg har også inntrykk av at det er flere som bare får ett barn i dag, enn det var da jeg vokste opp på 80-tallet. 

Men om det er fordi de ønsker seg bare ett barn, eller føler at de ikke har kapasitet til mer, er jo ikke godt å vite? Jeg har en venninne som ønsket seg to barn, men som endte opp med å konkludere med at de måtte stoppe etter ett. Ikke fordi hun ikke ønsket et barn til, men fordi hun følte hun ikke hadde kapasitet til å klare et barn til. Det er helt andre krav til dagens foreldre, og jeg tenker at det er mye av grunnen til at det gjerne er flere som stopper etter ett barn. 

Anonymkode: d691b...3b2

[AnonymBruker]

Hvis du og samboeren din ikke vil ha flere barn så er det helt greit. Dere skal i hvert fall ikke få flere fordi mange andre gjør det.

Selv er jeg enebarn og jeg mener oppriktig at det ikke er en reserveløsning eller noe som er uønsket. Forskning viser at enebarn klarer seg like greit som de med søsken, ofte blir enebarn også selvstendige, rause og driftige da de er vant til å være individualister.

Vi fikk to barn etter mye nøling, og vi elsker begge. Likevel har jeg og tenkt at vi fint kunne stoppet etter den første. Den yngste tok mye oppmerksomhet i noen år men det gikk seg til det og.

I din situasjon ville jeg ikke stresset med søsken men sett det an igjen om et års tid.

Har noen tanker.

Småbarnsårene er hektiske men de går fort i et livsperspektiv. I dag ler jeg bare når jeg tenker på kavet som var de årene.

For de fleste er det å få første barnet den store omveltningen, nummer to går ofte lettere og foreldrene er mer laidback og erfarne. Nummer to henger litt med på lasset.

Søsken har du gjerne resten av livet, de bidrar til at du har flere og spille på i familien, mer slekt og noen å støtte seg til gjennom livet.

Ett barn , du satser alt på ett kort. "Barnet" kan bli sykt, omkomme, ikke få egen familie osv

Anonymkode: 21976...e4f