Kjæreste av få ord

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så interessant det du sier, da.

Anonymkode: 59655...dc6

[AnonymBruker]

Til sist handler den manglende praten om én ting, har jeg kommet fram til:

Å føle meg sett og verdsatt. Viktig nok til å være interessert i. Det handler også om å oppleve at man skaper et liv sammen. Da må man nesten være nysgjerrig på hverandre, utforske drømmer og at "pjatt", som noen kaller det. 

Mennesker endrer seg gjennom livet. Dersom man aldri har en nogenlunde NORMAL kommunikasjon med partneren, er det nesten uunngåelig å bokse fra hverandre; den som er stille holder seg jo ikke oppdatert. Partneren derimot (og den stille partneren), er jo ikke hugget i stein og den samme personen med de samme behovene, konstant. Her tror jeg mange par glemmer hverandre, og dermed ender i brudd. 

Når det gjelder min stille samboer, så er et eksempel da vi skulle bygge nytt gjerde. Når vi kjøper inn materialet, henter han plutselig mye mer enn hva jeg trodde vi hadde bruk for, og spør han om dette. 

Hans svar var at vi skulle gjerde inn mer (enn hva jeg trodde), og at han regnet med at jeg visste dette siden vi drøftet det alternativet for 4 måneder siden...

Det falt han altså ikke inn å bruke 3 sekunder på å fortelle/lufte dette på nytt når vi skulle realisere gjerdet. 

Mye foregår inni hodet hans, uten at det kommuniseres til meg. Har mange slike eksempler. F.eks. når vi skal gjøre det som egentlig er et fellesprosjekt slik som å bygge garderobe. Morsomt for forholdet, og kanskje til og med en fin ting for et par å gjøre; skape noe sammen. Det ender imidlertid alltid med at jeg bare må melde meg ut fordi han har laget en plan i hodet om hvordan det skal gjøres, men formidler det ikke. Det skaper frustrasjon hos meg. Dette kan jo handle om både manglende sosiale evner, men også om ego..

Og nei, dette anses ikke som "normalt", hva nå enn det er.. 

Anonymkode: 15462...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til sist handler den manglende praten om én ting, har jeg kommet fram til:

Å føle meg sett og verdsatt. Viktig nok til å være interessert i. Det handler også om å oppleve at man skaper et liv sammen. Da må man nesten være nysgjerrig på hverandre, utforske drømmer og at "pjatt", som noen kaller det. 

Ja dette er essensen, godt skrevet. Jeg har nevnt dette for han noen ganger, men han skjønner nok ikke hva jeg mener, eller hvordan man skal få den andre til å føle seg sett og verdsatt. Jeg tror jeg må bryte det ned i noe mer forståelig for han, må kanskje forklare mer direkte hvordan man svarer på enkelte ting for å vise interesse og omtanke, og kjærlighet. Har du noen godt tips her, så tar jeg gjerne imot😊

Det andre du forteller om, høres veldig frustrerende ut. Jeg bor ikke sammen med partneren enda, så har ikke helt de samme problemene, men kan likevel kjenne meg igjen. Som f.eks når moren hans hadde invitert oss i bursdagsselskap, og han ikke sa det til meg før samme dagen, selv om han hadde visst det i en uke allerede. Sånne ting..

Anonymkode: b598f...221

[Ymse meninger]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg tror han bryr seg og vil vel, men likevel virker han jo halvveis uinteressert i det jeg forteller, og også det jeg står i, hvis det er noe problemer av noe slag. Du har nok rett i at det er han, og ikke meg, for han er sånn i samtaler med andre også. Går det an å påpeke dette uten å være needy? Det må da gå an å lære litt sosiale koder i samtaler? Moren hans skravler alltid noe voldsomt sånn at ingen andre slipper til, jeg lurer på om det kommer derfra, at han er oppvokst i en familie der han sikkert ikke slipper til i samtaler, og derfor har lagt seg til denne uvanen? Går det an å nevne dette som en potensiell mulighet for han? 

Anonymkode: b598f...221

Du må spørre han om hva som er årsaken til at han er så lite interessert i å holde en samtale gående. Kan være mange grunner.

1. Tror ikke at egne synspunkt er interessant for den andre

2. Har null interesse for temaet på generell basis og greier ikke å manifestere noe vettugt å si

3. Treg med å prosessere det som blir sagt og raskt gjøre seg opp en mening

4. Tror ikke at det han sjøl interesserer seg for eller tenke på er av interesse hos den andre

5. Blir flau og utilpass av å ha oppmerksomhet rettet mot seg

6. Impostersyndrom, tror ikke han kan noe og kan bli avslørt hvis han snakker

7. Trenger ekstreme mengder stillhet og alenetid

8. Depresjoner eller apati av noe slag

9. Føler ikke at han slipper til lenge nok til å snakke utdypende om noe

10. Samtaler generelt kjeder og plager han.

Her er det masse å grave seg dypt ned i. Ikke la han slippe unna med et " vet ikke.". Da spør du om hvor lenge det kommer til å være vet ikke, for du forventer at han gjør noen betraktninger og forteller dem til deg etterpå. Spør pm hvorfor på alle punkter. "Hvorfor vet du ikke?"  , "har set alltid vært sånn? Når begynte det?" Osv.

 

[AnonymBruker]

En ting er å være introvert og generelt ha lite behov for å prate. Men her tror jeg det handler om unnvikende tilknytning, siden han lett snakker med andre mer perifere. Mens med deg og foreldrene som er nære melder han seg ut fordi han ikke klarer å kobler seg på eller slippe dere inn. Det er lite å få gjort med det dersom han ikke selv ønsker å jobbe med dette, og ikke selv ser at dette er dårlig for forholdet deres. 

Anonymkode: 02aa0...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En ting er å være introvert og generelt ha lite behov for å prate. Men her tror jeg det handler om unnvikende tilknytning, siden han lett snakker med andre mer perifere. Mens med deg og foreldrene som er nære melder han seg ut fordi han ikke klarer å kobler seg på eller slippe dere inn. Det er lite å få gjort med det dersom han ikke selv ønsker å jobbe med dette, og ikke selv ser at dette er dårlig for forholdet deres. 

Anonymkode: 02aa0...47a

Dette tror jeg på kan stemme. Vi har snakket litt om det, faktisk. Har ikke brukt begrepet «unnvikende tilknytning», men hans forklaring har vært noe i den gaten. Han vil gjerne jobbe med det da, men selv om han har sagt det (lenge siden nå), så skjer det ingen endring. Jeg har latt det ligge lenge nå, vil ikke skape for mye mas om dette heller. Men litt etter litt må jeg prøve å løse litt opp i dette på, tror jeg. 

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

Ymse meninger skrev (2 timer siden):

Du må spørre han om hva som er årsaken til at han er så lite interessert i å holde en samtale gående. Kan være mange grunner.

1. Tror ikke at egne synspunkt er interessant for den andre

2. Har null interesse for temaet på generell basis og greier ikke å manifestere noe vettugt å si

3. Treg med å prosessere det som blir sagt og raskt gjøre seg opp en mening

4. Tror ikke at det han sjøl interesserer seg for eller tenke på er av interesse hos den andre

5. Blir flau og utilpass av å ha oppmerksomhet rettet mot seg

6. Impostersyndrom, tror ikke han kan noe og kan bli avslørt hvis han snakker

7. Trenger ekstreme mengder stillhet og alenetid

8. Depresjoner eller apati av noe slag

9. Føler ikke at han slipper til lenge nok til å snakke utdypende om noe

10. Samtaler generelt kjeder og plager han.

Her er det masse å grave seg dypt ned i. Ikke la han slippe unna med et " vet ikke.". Da spør du om hvor lenge det kommer til å være vet ikke, for du forventer at han gjør noen betraktninger og forteller dem til deg etterpå. Spør pm hvorfor på alle punkter. "Hvorfor vet du ikke?"  , "har set alltid vært sånn? Når begynte det?" Osv.

 

Tenker «treg med å prosessere», og «blir utilpass» kan passe best her. Det er mye «vet ikke» til svar, eller «muligens», «kanskje», t.o.m ang de enkleste spørsmål som hva vi skal ha til middag om en time, eller om vi skal gå tur om en liten stund osv. og iallefall når det gjelder større ting som skal planlegges lengre frem😅

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Til sist handler den manglende praten om én ting, har jeg kommet fram til:

Å føle meg sett og verdsatt. Viktig nok til å være interessert i. Det handler også om å oppleve at man skaper et liv sammen. Da må man nesten være nysgjerrig på hverandre, utforske drømmer og at "pjatt", som noen kaller det. 

Mennesker endrer seg gjennom livet. Dersom man aldri har en nogenlunde NORMAL kommunikasjon med partneren, er det nesten uunngåelig å bokse fra hverandre; den som er stille holder seg jo ikke oppdatert. Partneren derimot (og den stille partneren), er jo ikke hugget i stein og den samme personen med de samme behovene, konstant. Her tror jeg mange par glemmer hverandre, og dermed ender i brudd. 

Når det gjelder min stille samboer, så er et eksempel da vi skulle bygge nytt gjerde. Når vi kjøper inn materialet, henter han plutselig mye mer enn hva jeg trodde vi hadde bruk for, og spør han om dette. 

Hans svar var at vi skulle gjerde inn mer (enn hva jeg trodde), og at han regnet med at jeg visste dette siden vi drøftet det alternativet for 4 måneder siden...

Det falt han altså ikke inn å bruke 3 sekunder på å fortelle/lufte dette på nytt når vi skulle realisere gjerdet. 

Mye foregår inni hodet hans, uten at det kommuniseres til meg. Har mange slike eksempler. F.eks. når vi skal gjøre det som egentlig er et fellesprosjekt slik som å bygge garderobe. Morsomt for forholdet, og kanskje til og med en fin ting for et par å gjøre; skape noe sammen. Det ender imidlertid alltid med at jeg bare må melde meg ut fordi han har laget en plan i hodet om hvordan det skal gjøres, men formidler det ikke. Det skaper frustrasjon hos meg. Dette kan jo handle om både manglende sosiale evner, men også om ego..

Og nei, dette anses ikke som "normalt", hva nå enn det er.. 

Anonymkode: 15462...954

Sånn var eksen min og. Han hadde runda samtalen i hodet sitt og konkludert, uten at jeg fikk bli med i prosessen. Føltes a) som manglende teamwork, b) som om jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt i beslutninger som gjaldt oss begge og c) konklusjonene var alltid basert på ensidige argumenter, siden han jo utelukkende hadde rådført seg med seg selv. Beslutningene kunne både være praktiske, men også gjelde oss som forhold. Han rundet liksom alltid av før det fantes noen reell diskusjon. Vanvittig sårende. Alt som kom ut av munnen var allerede lukket. Det gikk ikke.

Anonymkode: 1a1aa...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker «treg med å prosessere», og «blir utilpass» kan passe best her. Det er mye «vet ikke» til svar, eller «muligens», «kanskje», t.o.m ang de enkleste spørsmål som hva vi skal ha til middag om en time, eller om vi skal gå tur om en liten stund osv. og iallefall når det gjelder større ting som skal planlegges lengre frem😅

Anonymkode: b598f...221

Min eks brukte 5 timer på å svare på at jeg spurte om vi skulle få oss katt. Han ignorerte faktisk spørsmålet og svarte meg ikke engang, før han tok det opp plutselig 5 timer senere. Da hadde han diskutert fordeler (cirka ingen) og ulemper (alt) med seg selv for så å servere meg sitt: nei. Ingen diskusjon der altså.

Anonymkode: 1a1aa...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette tror jeg på kan stemme. Vi har snakket litt om det, faktisk. Har ikke brukt begrepet «unnvikende tilknytning», men hans forklaring har vært noe i den gaten. Han vil gjerne jobbe med det da, men selv om han har sagt det (lenge siden nå), så skjer det ingen endring. Jeg har latt det ligge lenge nå, vil ikke skape for mye mas om dette heller. Men litt etter litt må jeg prøve å løse litt opp i dette på, tror jeg. 

Anonymkode: b598f...221

Det har vært veldig oppklarende for meg å lære litt om tilknytningsteori. Jeg lever også i et forhold med en med unnvikende tilknytningsstil. Det er veldig positivt at mannen din viser interesse, og kanskje dette kan være noe dere finner ut av sammen? Det finnes masse bra litteratur om temaet, og jeg vil også anbefale deg å følge denne kontoen på Instagram: https://www.instagram.com/thesecurerelationship/profilecard/?igsh=MXVlMGp4bm5heGxkcQ==

Anonymkode: 02aa0...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hva gjør man med en kjæreste som svarer på et minimum når man forteller noe? Altså som bare svarer den ene «obligatoriske» setningen som respons til det man forteller? Jeg har sagt det til han, at han virker uinteressert når jeg forteller noe, men det virker ikke som han klarer å bidra mer i samtaler. Er det mulig å øve seg på sånt? Hvordan gå fram her? Orker jo ikke en kjæreste som ikke bidrar i samtaler når jeg har noe å fortelle? Noen med samme problem?

Anonymkode: b598f...221

Hadde en slik. Det er nå en eks.

Kommunikasjon  er mitt "språk ". Altså det betyr alt å kunne  prate om alt mulig vonde,gode ja alt ting med en kjæreste. Jeg fant han❤️

Anonymkode: 4ba17...d7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det har vært veldig oppklarende for meg å lære litt om tilknytningsteori. Jeg lever også i et forhold med en med unnvikende tilknytningsstil. Det er veldig positivt at mannen din viser interesse, og kanskje dette kan være noe dere finner ut av sammen? Det finnes masse bra litteratur om temaet, og jeg vil også anbefale deg å følge denne kontoen på Instagram: https://www.instagram.com/thesecurerelationship/profilecard/?igsh=MXVlMGp4bm5heGxkcQ==

Anonymkode: 02aa0...47a

Takk for tips! Hadde du villet bruke begrepet «unnvikende tilknytning» ovenfor han, eller blir det en negativ greie å sette merkelapp på det jeg opplever?

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Man må ikke fylle hvert minutt med tomprat. 

Dere skriver at dere må være "på" og holde praten i gang. 
Tør ikke ta gubben med på sosiale ting. 

Nevrotiske hele gjengen.

Anonymkode: f6dee...f85

Jepp !   Var sammen med ei sånn ei.   Orket ikke mer til slutt.

Anonymkode: 0d6b5...a66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jepp !   Var sammen med ei sånn ei.   Orket ikke mer til slutt.

Anonymkode: 0d6b5...a66

Dere to har misforstått hva denne tråden dreier seg om.

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for tips! Hadde du villet bruke begrepet «unnvikende tilknytning» ovenfor han, eller blir det en negativ greie å sette merkelapp på det jeg opplever?

Anonymkode: b598f...221

Ja, ut i fra det du har beskrevet her tror jeg han er unnvikende. Vi kan primært dele opp i tre tilknytningsstiler trygg, engstelig og unnvikende (det finnes andre begrep og beskrivelser også innen feltet, men dette er den første modellen). Alle mennesker kan ha litt av alt, avhengig av oppvekst. Så jeg vil tro mannen din har en god porsjon unnvikende i tillegg til en god porsjon trygg tilknytning. 
 

Dette er nyttig i forhold til å forstå hva som trigger ham til å trekke seg unna. Og så er det nyttig å se på din tilknytningstil for å se hva som trigger deg, og dynamikken dere imellom. 
 

Jeg prøvde å fortelle min mann om dette, og han opplevde det som belærende og litt nedlatende. Jeg kan skjønne det, så jeg ville kanskje startet med å lære litt selv først, kanskje få ham til å lese litt generelt om tilknytningsteori og stiler. Det vil uansett være nyttig for deg å forstå litt av hvordan vi er skrudd sammen. Da er det lettere å ikke ta det så personlig også. Selv om man ikke alltid skal forså seg i hjel. Som jeg skrev tidligere i tråden, kan det være fryktelig ensomt å leve med en som lukker seg. 
 

 

Anonymkode: 02aa0...47a

[AnonymBruker]

Herregud du høres slitsom ut. Hva er greia med folk som må skravle hele tiden 

Anonymkode: ee5ed...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, ut i fra det du har beskrevet her tror jeg han er unnvikende. Vi kan primært dele opp i tre tilknytningsstiler trygg, engstelig og unnvikende (det finnes andre begrep og beskrivelser også innen feltet, men dette er den første modellen). Alle mennesker kan ha litt av alt, avhengig av oppvekst. Så jeg vil tro mannen din har en god porsjon unnvikende i tillegg til en god porsjon trygg tilknytning. 
 

Dette er nyttig i forhold til å forstå hva som trigger ham til å trekke seg unna. Og så er det nyttig å se på din tilknytningstil for å se hva som trigger deg, og dynamikken dere imellom. 
 

Jeg prøvde å fortelle min mann om dette, og han opplevde det som belærende og litt nedlatende. Jeg kan skjønne det, så jeg ville kanskje startet med å lære litt selv først, kanskje få ham til å lese litt generelt om tilknytningsteori og stiler. Det vil uansett være nyttig for deg å forstå litt av hvordan vi er skrudd sammen. Da er det lettere å ikke ta det så personlig også. Selv om man ikke alltid skal forså seg i hjel. Som jeg skrev tidligere i tråden, kan det være fryktelig ensomt å leve med en som lukker seg. 
 

 

Anonymkode: 02aa0...47a

Tusen takk, dette var veldig lærerikt! Selv hadde jeg nok en trygg tilknytningsstil i mitt forrige forhold, for han visste jeg alltid hvor jeg hadde, på alle måter. Men i dette forholdet føler jeg meg med engstelig, fordi han skaper utrygghet med måten han kommuniserer på. Skal lese mer om dette, takk igjen😊

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Herregud du høres slitsom ut. Hva er greia med folk som må skravle hele tiden 

Anonymkode: ee5ed...8d2

Jeg skravler ikke hele tiden. Dersom du er interessert i det jeg skriver her, så les tråden skikkelig. Dersom du bare skal slenge ut av deg noe ræl, så kan du like godt la være. 

Anonymkode: b598f...221

[monican94]

men har dette endret seg underveis eller har han vært sånn hele tiden ? noe er jo bare sånn men velger man en sånn kan man nesten ikke klage i ettertid..han kan ikke endres  

[got2go]

Jeg er oppriktig nyskjerrig: hvorfor ble dere sammen med vedkommende? Han må jo ha vært sånn både i datingstadiet og som nykjærester da dere introduserte han for venner og familie? 

Syns det er rart at dere stiller spørsmål først nå, mange år etterpå?