Hvor irritert er det lov å bli på barnet/ungdommen?

[AnonymBruker]

Jeg har vanligvis vært bedagelig, tålmodig og tolerant av natur. Jeg har aldri vært annerledes, og aldri egentlig kjent meg sint eller ubalansert. 

Før nå. Jeg har nærmest identitetskrise. Jeg har en 12 åring. Jeg er så fordømt irritert på denne hele dagen. Døgnet rundt. Aldri har jeg møtt et så irriterende menneske. Det er dag ut og dag inn, fylt med frustrasjon, fortvilelse, irritasjon og iblant er jeg direkte forbannet. Det siste halvåret har jeg ikke visst om jeg elsker dette vesenet lenger, enda det var min største stolthet og kjærlighet før det ble irriterende. 

Jeg er ikke irritert på 10 åringen, elsker den, forguder den, og følte helt likt for 12 åringen før. Ikke irritert på mannen heller. Ingen andre. Alt vel, balansert og fredelig. Min mann irriterer seg også grønn i perioder, og er enda verre enn meg. Er alle nesten-tenåringer/tenåringer så fordømt irriterende?

Ok, det er ikke hele tiden, men det føles som hele tiden. 

Javisst kommer vi rundt det på en ok måte de fleste tidene, vi snakker om det også, og det vet godt hva det gjør for å irritere uten å ønske å endre det. Det er unødvendige ting det gjør, sier, oppførsel osv., og det sier det selv også. Ungen gjør det "bare fordi", det er akkurat det ungen sier selv. Javisst har vi snakka om måter å komme rundt det på de gangene det krasjer, men det vi blir enige om, blir med viten og vilje endret av ungen for å irritere. Det har innrømmet dette, og gjort det "bare fordi". Trekker på skuldrene og smiler lurt, men ungen er jammen irritert selv også, selv når det med vilje driver folk til vanvidd. Ungen er konstant irritert. Skuler, henger fysisk med leppa, sur trutmunn, armene i kryss og himler med øynene KONSTANT. 

10 åringen rømmer snart hjemmefra, sier den. Denne snart-tenåringen er nemlig ikke nådig med lillesøsken heller!

Det er en grei unge, altså. Gjør ikke noe galt eller fælt. Det er bare så hinsides irriterende med viten og vilje.

Hjelpes... Hvordan beholde forstanden?

Anonymkode: 5d2ba...d27

[AnonymBruker]

«Ungen», «den», «det», «aldri møtt et så irriterende menneske», «vesenet», «fordømt irriterende».

😳

Anonymkode: 6ef32...91e

[AnonymBruker]

Du er voksen. Så svaret på hva DU gjør er å regulere egne følelser. 

Og så venter dere. Det går over. Barn blir etterhvert tenåringer som får hjerne og kropp ommøblert. De har lov å være «irriterende». Du er voksen. Du har ikke fått verken psyke eller kropp endret på type 20 år. Du har en velregulert psyke og håndterer egne følelser lekende lett. Eller - det er forventet nivå på en fungerende voksen.

Men, ja, tenåringer er irriterende. Det er allmennkunnskap. Du var - helt garantert - minst like ille. Det samme var barnas andre forelder. Det samme vil 10-åringen bli.

Jeg tenker voksne flest «irriterer» seg på tenåringer fordi de i den alderen får tilstrekkelig mental kapasitet til å begynne å innse at voksne rimelig regelmessig er dumme, teite, irrasjonelle og så videre i sin adferd. Og ulikt oss voksne (som er høflige og holder fred og himler med øynene på privaten) påpeker tenåringer det åpent og ærlig. Og det er irriterende at noen påpeker at du nå oppførte deg som en idiot. Dersom du faktisk oppførte deg som en idiot. Dersom du oppførte deg helt ok er det faktisk ikke spesielt irriterende.

Anonymkode: a478e...42a

[monican94]

stakkars ungdom...

[Selbu]

Kom deg til psykolog, dette er ikke greit.

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har vanligvis vært bedagelig, tålmodig og tolerant av natur. Jeg har aldri vært annerledes, og aldri egentlig kjent meg sint eller ubalansert. 

Før nå. Jeg har nærmest identitetskrise. Jeg har en 12 åring. Jeg er så fordømt irritert på denne hele dagen. Døgnet rundt. Aldri har jeg møtt et så irriterende menneske. Det er dag ut og dag inn, fylt med frustrasjon, fortvilelse, irritasjon og iblant er jeg direkte forbannet. Det siste halvåret har jeg ikke visst om jeg elsker dette vesenet lenger, enda det var min største stolthet og kjærlighet før det ble irriterende. 

Jeg er ikke irritert på 10 åringen, elsker den, forguder den, og følte helt likt for 12 åringen før. Ikke irritert på mannen heller. Ingen andre. Alt vel, balansert og fredelig. Min mann irriterer seg også grønn i perioder, og er enda verre enn meg. Er alle nesten-tenåringer/tenåringer så fordømt irriterende?

Ok, det er ikke hele tiden, men det føles som hele tiden. 

Javisst kommer vi rundt det på en ok måte de fleste tidene, vi snakker om det også, og det vet godt hva det gjør for å irritere uten å ønske å endre det. Det er unødvendige ting det gjør, sier, oppførsel osv., og det sier det selv også. Ungen gjør det "bare fordi", det er akkurat det ungen sier selv. Javisst har vi snakka om måter å komme rundt det på de gangene det krasjer, men det vi blir enige om, blir med viten og vilje endret av ungen for å irritere. Det har innrømmet dette, og gjort det "bare fordi". Trekker på skuldrene og smiler lurt, men ungen er jammen irritert selv også, selv når det med vilje driver folk til vanvidd. Ungen er konstant irritert. Skuler, henger fysisk med leppa, sur trutmunn, armene i kryss og himler med øynene KONSTANT. 

10 åringen rømmer snart hjemmefra, sier den. Denne snart-tenåringen er nemlig ikke nådig med lillesøsken heller!

Det er en grei unge, altså. Gjør ikke noe galt eller fælt. Det er bare så hinsides irriterende med viten og vilje.

Hjelpes... Hvordan beholde forstanden?

Anonymkode: 5d2ba...d27

Gratulerer med å skape en symptombærer i familien.👏

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: b09ba...21c

[AnonymBruker]

Enkelte tenåringer er helt jævlige mens hjernen ommøbleres. Det går gjerne over etter et par-tre år.

Anonymkode: 5b7f6...ebd

[AnonymBruker]

Jeg tror alle preeteens har en periode der de bare trykker på alle knapper på en eller annen måte.  Eldste kunne irritere på seg alt og alle en stund. Mest og verst i 13årsalderen. Det hang nok sammen med store forandringer i hodet og kroppen, pluss overgang barneskole til ungdomskole. Kunne nesten se at vettet ramlet ut. Nå er det mellomste på 12 som kan irritere. Han vet nøyaktig hva han skal si for å provosere. Argumenterer og krangler om alt fra pålegg på skiva til klær. 

Tror det er viktig å fortsatt være den rolige og trygge basen, men samtidig må de høre at de nå tråkker over en grense for hva som er ok der og da når de gjør noe altfor ille. Vi prøver å ha samtaler om oppførsel og livet rundt i fredsperiodene. Prøver og å ikke bli for provosert eller vise at mam er irritert der og da. 

Anonymkode: 4c8da...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror alle preeteens har en periode der de bare trykker på alle knapper på en eller annen måte.  Eldste kunne irritere på seg alt og alle en stund. Mest og verst i 13årsalderen. Det hang nok sammen med store forandringer i hodet og kroppen, pluss overgang barneskole til ungdomskole. Kunne nesten se at vettet ramlet ut. Nå er det mellomste på 12 som kan irritere. Han vet nøyaktig hva han skal si for å provosere. Argumenterer og krangler om alt fra pålegg på skiva til klær. 

Tror det er viktig å fortsatt være den rolige og trygge basen, men samtidig må de høre at de nå tråkker over en grense for hva som er ok der og da når de gjør noe altfor ille. Vi prøver å ha samtaler om oppførsel og livet rundt i fredsperiodene. Prøver og å ikke bli for provosert eller vise at mam er irritert der og da. 

Anonymkode: 4c8da...c1d

Åh, det høres ut som du vet akkurat hvordan det er ❤️ 

Anonymkode: 5d2ba...d27

[AnonymBruker]

Synes folk er harde med deg her, livet var lekende lett med barn synes jeg. Helt frem til dattera ble 12. Jeg mista hele livsgnisten i løpet noe som føles som veldig kort tid. Og jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan vi skal overleve de neste årene.

Men vi står stødig i det. Forsøker veilede, trøste, være en solid voksen når det raser i henne. Det er jeg sikker på du også gjør. Også klikker jeg litt i ensomhet i bilen på vei til jobb, eller pøser ut frustrasjon til mannen når barnet ikke er til stede. 
 

Du er ikke alene ❤️ Det blir folk av barna til slutt. 

Anonymkode: 3bbe8...5a3

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg ser at folk flest tenker at jeg er fæl og grusom utfra kommentarene. Føler jeg må gjøre klart et par ting, eventuelt gå i forsvarsmodus. Dette var et innlegg skrevet i dyp frustrasjon over en svært irriterende situasjon med barnet (unge er visst fælt å si, ifølge en her). Jeg går ikke baluba, skriker og hva enn som får folk til å skrive psykolog, stakkars barn, symptombærer, følelsesregulering. Det går an å vise irritasjon på en regulert, ok måte. Frustrasjon, fortvilelse, sinne også. Følelsene er reelle, det betyr ikke at jeg er klin kokos gæren. Jeg er en mor med alt det innebærer av omsorg, ansvarlighet og kjærlighet, men også et menneske med følelser. 

Jeg elsker barnet fremdeles akkurat like høyt, akkurat like stolt over det - i perioder det er fred. I krigstid har jeg nok med å puste rolig enn å føle at jeg elsker det. Jeg skrev innlegget etter en temmelig heftig situasjon, som sagt.

Jeg anser meg ikke som en fæl person, fæl forelder, men jeg har absolutt følelser. Følelser jeg kan uttrykke på en ok måte, i aldersadekvat nivå og hensyn til modenhetsgrad. Hva jeg skriver på KG som anonym i dyp frustrasjon, forteller ikke så veldig mye hvordan jeg er i virkeligheten. Dere vet hva jeg tenkte og følte der og da, i akkurat det øyeblikket det ble skrevet.
Jeg er fremdeles den rolige og trygge for barnet, jeg er fremdeles den barnet kommer til så fort det er noe eller bare for kos, og tar meg vel imot når jeg er den som tar initiativ. Vi har gode og dårlige stunder, begge to.

Anonymkode: 5d2ba...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Synes folk er harde med deg her, livet var lekende lett med barn synes jeg. Helt frem til dattera ble 12. Jeg mista hele livsgnisten i løpet noe som føles som veldig kort tid. Og jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan vi skal overleve de neste årene.

Men vi står stødig i det. Forsøker veilede, trøste, være en solid voksen når det raser i henne. Det er jeg sikker på du også gjør. Også klikker jeg litt i ensomhet i bilen på vei til jobb, eller pøser ut frustrasjon til mannen når barnet ikke er til stede. 
 

Du er ikke alene ❤️ Det blir folk av barna til slutt. 

Anonymkode: 3bbe8...5a3

Takk for forståelse ❤️

Anonymkode: 5d2ba...d27

[AnonymBruker]

Jeg har selv kjent på dette mot min på snart 13. Hun er helt annerledes enn tidligere. Noe man kan forvente, men jeg kjenner jeg blir helt svett av at hun forskjellsbehandler lillebrødrene sine. Hun ELSKER den ene ( den minste) og er svært tydelig på at hun ikke liker han eldste. (mellomste barnet mitt) Det er skikkelig leit, han blir lei seg, han er liten, han syns det er stas med en storesøster og han ser sånn opp til henne. Uansett hva han sier så avviser hun ham. Jeg må be hun skjerpe seg, også blir hun sint på meg. 

Ond ond sirkel. 

Anonymkode: 77adf...e73