Fremtidsfullmakt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for gode råd. Men vil ikke min mor, uten fremtidsfullmakt, kunne ta avgjørelser på vegne av min far? Jeg vil aldri overprøve noen av dem, og kreve at fremtidsfullmakten trer i kraft, så lenge en av dem lever i beste velgående. De kjenner hverandre aller best.

TS

Anonymkode: 918ed...d10

Noen avgjørelser kan hun ta uten fullmakt, andre ikke.

Hun kan for eksempel ikke endre telefonabonnement (teleselskapene er ekstremt strenge på dette), gjøre endringer på, og sende inn, skattemelding, selge felles bolig, sende inn søknader på vegne far osv. Hvis hun ikke har fullmakt til slike ting vil din far få oppnevnt verge via statsforvalteren, og det er ikke gitt at vergen vil se ting på samme måte som din mor.

Anonymkode: 987ce...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen avgjørelser kan hun ta uten fullmakt, andre ikke.

Hun kan for eksempel ikke endre telefonabonnement (teleselskapene er ekstremt strenge på dette), gjøre endringer på, og sende inn, skattemelding, selge felles bolig, sende inn søknader på vegne far osv. Hvis hun ikke har fullmakt til slike ting vil din far få oppnevnt verge via statsforvalteren, og det er ikke gitt at vergen vil se ting på samme måte som din mor.

Anonymkode: 987ce...dc7

Den fremtidsfullmakten vi skal skrive, er tenkt å kunne være en såkalt 'vedvarende fremtidsfullmakt'. Dvs at den kan gjøres gjeldende fra første dag. 

Forholdet mellom meg og mine foreldre er godt, og jeg tenker så lenge en eller begge lever, vil deres stemme alltid telle mest.

Da er vel dette godt nok ivaretatt, isåfall?

Anonymkode: 918ed...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Den fremtidsfullmakten vi skal skrive, er tenkt å kunne være en såkalt 'vedvarende fremtidsfullmakt'. Dvs at den kan gjøres gjeldende fra første dag. 

Forholdet mellom meg og mine foreldre er godt, og jeg tenker så lenge en eller begge lever, vil deres stemme alltid telle mest.

Da er vel dette godt nok ivaretatt, isåfall?

Anonymkode: 918ed...d10

Ja, en vedvarende fullmakt ivaretar dette i stor grad.

Angående det uthevede.

Vil din mor klare å gå imot din fars ønsker (eller motsatt) dersom de kommer i en situasjon der det å gå i mot hans vilje er til hans beste?

For eksempel hvis din far får demens, og din mor gjør så godt hun kan med å stelle ham, men kommer i den situasjonen der hun (i samarbeid med andre pårørende og det offentlige) ikke klarer å yte god nok omsorg?
Vil hun da klare å si til ham at "nei, du trenger mer hjelp enn jeg, "Kari" og hjemmesykepleien kan gi deg, vi må søke sykehjemsplass til deg!" når han insisterer på at han vil bli stelt hjemme av henne, og bare henne?
Eller er det lettere for deg, som står litt mer på utsiden, å ta den belastningen å gå i mot forelders vilje?

 

Bare for å dele en erfaring:

Jeg var formelt sett den som hadde fullmakten, men det var ikke et diktatur.
Jeg snakket alltid med fullmaktsgiver og andre pårørende før en større avgjørelse ble tatt.
Selv om personen ikke var juridisk samtykkekompetent fikk han alltid si sin mening.

Men, jeg har stått i situasjoner der jeg måtte gå i mot fullmaktsgivers ønsker og vilje, og det var vondt, til tider veldig vondt!
Da var jeg glad for at jeg hadde mulighet til å kunne distansere meg fysisk og emosjonelt, slik en ektefelle gjennom et helt voksenliv ofte ikke har muligheten til.
Jeg vet jeg ville hatt problemer med å gå i mot min ektefelles vilje gjennom 60/70 år. 
Jeg vet jeg ville utsatt det uunngåelige så lenge som mulig dersom han ikke var enig i den avgjørelsen jeg visste jeg måtte ta, selv om det ikke var til det beste hverken for ham eller for meg selv.
Og jeg vet jeg ikke ville klart å være objektiv i vurderingen om hva som var til hans beste.
 

Basert på denne erfaringen jeg har med å være fullmektig for et familiemedlem har vi valgt å sette opp barna våre som fullmektiger i våre  fremtidsfullmakter i stedet for at jeg er fullmektig for ham, og motsatt.
Dette fordi barna har en større mulighet til å se ting utenfra, være mer objektive i vurderingen om hva som er til vårt beste, og en mulighet til å distansere seg på en måte jeg som ektefelle ikke har.

Vi har derimot en egen avtale med barna at våre meninger skal høres og vektlegges i den grad det er mulig, selv om det er dem som tar avgjørelsen.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 987ce...dc7