Menn er noen rare skapninger - lar kvinnen løse alle utfordringene alene, og så plutselig gir mer oppmerksomhet når hun er "fikset".

[AnonymBruker]

Neste nedtur gjør deg nok klar til å forlate han, tro meg den kommer. 

Anonymkode: 94070...bc6

[AnonymBruker]

Det er neimen ikke enkelt å være pårørende til en deprimert person.. Uansett hvor glad du er i personen. Ikke uvanlig å bli deprimert selv av det. 

Anonymkode: effd6...2de

[AnonymBruker]

Alltid gøy å høre på kvinner dra alle menn under en kam fordi mannen de selv valgte ikke er god. Alt for å unngå å ta ansvar for egne valg. 

Anonymkode: dd5ed...358

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alltid gøy å høre på kvinner dra alle menn under en kam fordi mannen de selv valgte ikke er god. Alt for å unngå å ta ansvar for egne valg. 

Anonymkode: dd5ed...358

Jeg tar jo ansvaret for mitt valg, og vurderer å gå. Men jeg har hørt om flere menn som oppfører seg likedan. Les gjerne linken der det står at menns lønnsnivå blir uendret når de får en kreftsyk kone, mens kvinnens lønn går ned når de får en kreftsyk mann. Hvorfor det, tror du?

Anonymkode: 2b72d...600

[AnonymBruker]

Forskning viser vel at menn er mer tilbøyelig til å forlate en syk partner enn omvendt. For hvis dama er skral, omsorgskrevende og syk i noen måneder, hvem skal da være mannens trøster og hjelper og støtter?

Menn, altså. Mange har et holdningsproblem, de er oppdratt til å være egoistiske. Mange vil ha mer enn de gir.

Anonymkode: b923d...d9c

[AnonymBruker]

Ikke kast bort mer tid på forholdet nå. Livet er opp og ned, og nå binder du deg til "godt nok for godværsdager". Det kommer alltids nye utfordringer, og da sitter du der atter i en ensom tosomhet. 

Anonymkode: b46ac...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for svar. Til dere som mener at voksne mennesker skal løse alle problemer alene - det er en sannhet med modifikasjoner. Når man er en del av et fellesskap, så er det en forutsetning av man støtter hverandre. En deprimert person må selv oppsøke hjelp, følge opp eventuell behandlingsplan og gjøre andre tiltak for å få det bedre. Men i prosessen er det gull verdt å få mental og praktisk støtte fra sine nære. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, så må man selv ordne legetime, få medisin og ordne med sykmelding på jobb. Men samtidig er det en forutsetning at den friske partneren avlaster litt mer akkurat i det man er på sitt svakeste/sykeste. Sånn er det med alt.

Depresjonen kom som følge av tidligere opplevelser kombinert med et alvorlig tilfelle av stoffskiftesykdom, dødsfall i nær familie og alt det andre som inngikk i "cluter fucken". Når det gjelder å være mer glad i partneren når partneren er "velfungerende" - jeg VAR velfungerende. Ikke én dag sykmeldt, fulgte opp alle mine oppgaver, initierte til sex, brydde meg. Og nei, JEG personlig er ikke mer eller mindre glad i min samboer avhengig av hans dagsform, helse og den mentale tilstanden. Det er det som er ubetinget kjærlighet - man er glad i sin kjære uansett hva som skjer, med mindre han/hun svikter og bedrar deg. 

Jeg var heller ikke ufyselig å være rundt da jeg var deprimert. Selvfølgelig, ikke sprudlende og skrattende hele dagen, men omsorgsfull, høflig og grei. 

Når det gjelder erfaring med at menn forventer støtte når de selv sliter - JA. Hver gang. Og ikke bare mennene selv, men også deres omgivelser. Sammenlign gjerne svar i tråden til dama som skriver at hennes mannlige samboer ønsker å være alene fordi han er deprimert, med svarene jeg som dame får i denne tråden. Det er helt forskjellige holdninger. TS i den andre tråden blir oppfordret til å hjelpe samboer til å oppsøke hjelp, ta hensyn til ham, bla bla bla. Mens jeg som kvinne ikke kan forvente noe støtte fra min mannlige samboer når jeg sliter. Hvorfor er det slik?

Anonymkode: 2b72d...600

Bra presisering. Høres ut som du har grunn til å føle deg skuffet. Men du/vi vet lite om hvordan hans opplevelse av dette har vært. Kan være lurt med en rolig voksenprat om det. 

Vi har alle våre perspektiver. 

Som mann har jeg en litt annen opplevelse. Jeg var i alt for mange år samboer med ei som bare var oppslukt av egne problemer, enten de var psykiske eller praktiske. I veldig mange år var jeg skulderen å gråte på, han som fikset ting, var diskusjonspartner når hun slet med ting og den hun tok det utover når barndomstraumer og annet drit trigget henne. Det eneste jeg noen gang fikk høre fra henne var nedsettende kommentarer, kalde skuldre og isolering. Hvis jeg hadde problemer, så fikk jeg høre hvor vanskelig det var for henne at jeg hadde problemer. Etter mange år innså jeg at jeg var utslitt, utbrent og aldri hatt en eneste dag i dette forholdet hvor jeg har følt meg sett og tatt vare på. 

Nå er jeg et nytt forhold med ei som er proppfull av empati og kjærlighet. Selv om jeg fortsatt er den som fikser ting og holder rundt henne med et pledd om kvelden, så overøses jeg med kjærlighet.. Forskjellen er så stor at jeg nesten ikke takler det. 

Jeg påstår ikke at din samboer har hatt det sånn som meg. Jeg prøver bare å belyse flere sider, med henvisning til tittelen på tråden. 

Håper det ordner seg mellom dere. ❤️

Anonymkode: 58a5e...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bra presisering. Høres ut som du har grunn til å føle deg skuffet. Men du/vi vet lite om hvordan hans opplevelse av dette har vært. Kan være lurt med en rolig voksenprat om det. 

Vi har alle våre perspektiver. 

Som mann har jeg en litt annen opplevelse. Jeg var i alt for mange år samboer med ei som bare var oppslukt av egne problemer, enten de var psykiske eller praktiske. I veldig mange år var jeg skulderen å gråte på, han som fikset ting, var diskusjonspartner når hun slet med ting og den hun tok det utover når barndomstraumer og annet drit trigget henne. Det eneste jeg noen gang fikk høre fra henne var nedsettende kommentarer, kalde skuldre og isolering. Hvis jeg hadde problemer, så fikk jeg høre hvor vanskelig det var for henne at jeg hadde problemer. Etter mange år innså jeg at jeg var utslitt, utbrent og aldri hatt en eneste dag i dette forholdet hvor jeg har følt meg sett og tatt vare på. 

Nå er jeg et nytt forhold med ei som er proppfull av empati og kjærlighet. Selv om jeg fortsatt er den som fikser ting og holder rundt henne med et pledd om kvelden, så overøses jeg med kjærlighet.. Forskjellen er så stor at jeg nesten ikke takler det. 

Jeg påstår ikke at din samboer har hatt det sånn som meg. Jeg prøver bare å belyse flere sider, med henvisning til tittelen på tråden. 

Håper det ordner seg mellom dere. ❤️

Anonymkode: 58a5e...f7f

Jeg gråter aldri. Har alltid fortalt samboer flere ganger i uka hvor kjekk han er, hvor fine øyne han har, hvor rå kropp han har. At han er god i senga, og at han er spennende å snakke med. 

For øvrig er det alltid empati og kjærlighet i NYTT forhold. Man viser seg fra sin beste side. En annen ting er at du selv skriver - du fikser ting og holder rundt kjæresten. Det er DET man ønsker. Ikke noe uoverkommelig. 

Anonymkode: 2b72d...600

[katties]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

Jeg er uenig. Når man er sammen så mener jeg problemene skal fordeles slik at de blir enklere å håndtere og komme seg ut av. Ikke at når den ene får problemer så mener den andre at "jaja, synd for deg da." Og går tilbake til å leve akkurat slik som før. Hva skal man være sammen for da, egentlig? Bare for sex med samme person og evt. økonomiske grunner?

Det er én ting å måtte ta ansvaret for noe man selv har skyld i og burde visst bedre, eller at man rett og slett har vært hensynsløs og nå har et problem. Det er noe helt annet å få problemer som ikke er selvforskyldt, eller at man kunne ikke vite at det kunne bli et problem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For øvrig er det alltid empati og kjærlighet i NYTT forhold. Man viser seg fra sin beste side. En annen ting er at du selv skriver - du fikser ting og holder rundt kjæresten. Det er DET man ønsker. Ikke noe uoverkommelig. 

Anonymkode: 2b72d...600

Ja. Det er lett å bli sjarmert i starten av et forhold. Men jeg har lært en dyr lekse. Eksen hadde en kald aura og an avstand rundt seg helt fra starten. Det er lett å forveksle det med at man er selvstendig og spennende å være rundt. Men det var ikke det som var fasit.  Hun nye er sikkert ekstra "på" i starten. Det er sikkert jeg og. Men vi har vært sammen et år nå uten at det har avtatt.  En annen ting er å se hvordan hun behandler andre. Der ser jeg kvaliteter som jeg ærlig talt aldri så hos eksen. Jeg ser kvaliteter som jeg tenker jeg selv bør lære av også.  Evnen til å se røde og grønne flagg utvikles med alderen.   

Jeg vil i alle fall råde deg til å undersøke litt hva perspektivet til din samboer er før du trekker noen konklusjoner. 

Anonymkode: 58a5e...f7f

[AnonymBruker]

Ulla Ullsokk skrev (1 time siden):

Hun vil ha en mann som viser at han er like glad i henne når hun er nede som når hun er oppe. Enkelt og greit.

Det finnes mange sånne menn, min f eks vet ikke hva godt han skal gjøre for meg her jeg ligger nyoperert uten blindtarm. Hadde han ikke brydd seg nå, så hadde jeg mistet følelser for han. En sånn mann trenger jeg ikke og ville heller levd uten mann. Ts må bare vite at alle menn ikke er sånn, ikke finne seg en dame…🙄

Dette gir ingen mening, det var hun selv som viste til forskning om at menn er slik som hun ikke liker at de er.

Anonymkode: f24fe...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette burde vært hengt opp i ramme som standardsvar på de tusenvis av  gnåleinnleggene om de fæle mennene en del KG-kvinner har. 

Applaus! 👏👏

Anonymkode: 6ab81...4ba

Takk takk, men det tar oss ikke nærmere løsningen.

Kvinner forventer empati og godhet fra menn.

Menn forventer logikk og fornuft fra kvinner.

…fremfor at man innser fordelen med å være forskjellig, og lærer seg å utnytte dette. 

Man kan gå rundt og være sur fordi den andre er jern og man selv er karbon, eller fordi den andre er karbon mens man selv er jern.

Eller, man kan slå seg sammen og bli…?

Anonymkode: f24fe...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk takk, men det tar oss ikke nærmere løsningen.

Kvinner forventer empati og godhet fra menn.

Menn forventer logikk og fornuft fra kvinner.

…fremfor at man innser fordelen med å være forskjellig, og lærer seg å utnytte dette. 

Man kan gå rundt og være sur fordi den andre er jern og man selv er karbon, eller fordi den andre er karbon mens man selv er jern.

Eller, man kan slå seg sammen og bli…?

Anonymkode: f24fe...dd0

Menn forventer da masse empati og godhet fra kvinner, jo. Koneemner blir beskrevet som OMSORGSFULLE, først og fremst. Menn mener også at kvinner er bedre på å gi omsorg enn menn. 

Det som er et problem for meg, er at samboer NÅ gir meg omsorg, og NÅ vil gifte seg, plutselig. Men da jeg virkelig trengte omsorg, og da jeg virkelig var keen på å gifte meg, så ønsket han ikke å gi meg omsorg i det hele tatt, og tullet med giftemålet.

Anonymkode: 2b72d...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Menn forventer da masse empati og godhet fra kvinner, jo. Koneemner blir beskrevet som OMSORGSFULLE, først og fremst. Menn mener også at kvinner er bedre på å gi omsorg enn menn. 

Det var poenget mitt. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det som er et problem for meg, er at samboer NÅ gir meg omsorg, og NÅ vil gifte seg, plutselig. Men da jeg virkelig trengte omsorg, og da jeg virkelig var keen på å gifte meg, så ønsket han ikke å gi meg omsorg i det hele tatt, og tullet med giftemålet.

Anonymkode: 2b72d...600

Jeg vet det. Du har allerede fortalt det.

Du sier de samme tingene igjen og igjen.

Anonymkode: f24fe...dd0

[Uanonym bruker]

Jeg er enig i at man skal kunne forvente noe emosjonell støtte og engasjement fra partner i dårlige perioder. Ellers er det jo knapt noe poeng i å ha en livspartner. 

Veldig glad min mann ikke er slik TS beskriver.

 

[AnonymBruker]

Har du noen gang sagt til han at du skulle ønske han var mer støttende? 

Anonymkode: bfa8f...e23

[AnonymBruker]

Det sies ofte at menn viser sin logikk og omsorg gjennom praktiske handlinger og fysisk tilrettelegging. Men det er også der mannen har glimret med sitt fravær. Han har, ifølge ts, ikke vært noen mannlig klippe å støtte seg på. Men mer som en nisse som venter på å få grøten ferdiglagd.

Så vet vi jo ikke hvordan dynamikken er mellom de to, og hvordan de sammen har spilt hverandre gode i fortida. 

Anonymkode: 7e941...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 22.46):

Slik er flere av venninnes menn, og slik er min samboer. Da jeg var langt nede grunnet en skikkelig "cluster fuck" av forskjellige alvorlige forhold, så var han snill og grei, men helt ubrukelig som hjelp og støtte i den vanskelige perioden - både emosjonelt, og på lang vei praktisk. Så fikset jeg alt selv. Ble kvitt depresjonen etter en lang, strevsom og ensom kamp, fikk mer energi og ble mer glad, gikk ned de veldig få kiloene jeg hadde over normalvekta, og "landet" en jobbkontrakt som gjør at jeg kommer til å få det mye mer romslig økonomisk fremover.

Nå er det plutselig økende interesse fra samboer, han vil nå plutselig gifte seg likevel (han holdt på med "hot and cold" i forhold til giftemål i årevis, noe som var frustrerende for meg som hadde veldig lyst til å gifte meg), han ser annerledes på meg og virker til å verdsette meg mer.

For meg er dette irriterende og uekte. Så da jeg slet, var jeg mindre interessant, og han ønsket ikke å ofre noe som helst eller støtte meg. Nå som alle problemene (eller, i hvert fall, det meste) er borte, så er han plutselig skikkelig opptatt av meg, ønsker å forplikte seg mer og så videre. En skikkelig godværskjæreste. Jeg sa til ham i kveld at jeg ikke ønsker å gifte meg likevel. Uten å forklare den egentlige grunnen - at jeg får inntrykk av at han igjen skygger banen og glimter med fravær av sin støtte hvis noe negativt inntreffer på nytt. 

Jeg trives ellers sammen med ham, og synes det blir litt drastisk å avslutte forholdet. Har ingen interesse av andre menn, er for travel til å date på nytt/finne en mann jeg passer bedre sammen med, vi har god sex og grei tone oss i mellom. Men hans endrede oppførsel setter likevel en stor demper på mine følelser for ham. Det sies jo at en partner skal elske en mest når en fortjener det minst - det er ikke slik at jeg ikke fortjente å bli elsket da jeg slet, men han var altså kaldere, mindre støttende og mindre interessert enn nå som jeg er penere, slankere, blidere og ikke tynget av alvorlige utfordringer. 

Så menn er faktisk noen rare skapninger, i hvert fall norske menn i 2024 - de ønsker at kvinnene løser sine egne problemer alene, men at de helst støtter mennene i mennenes problemer, samtidig som de bidrar likt på alle andre måter. Hvis det skjærer seg med samboer nå, så vil jeg være alene videre. For jeg har ingen tro på at det finnes menn som er annerledes. I hvert fall ikke for meg.

Anonymkode: 2b72d...600

Menn er ikke damer! Menn liker ikke å prate om følelser! Finn deg en venninne å prate med da!

Anonymkode: 8f78c...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Menn er ikke damer! Menn liker ikke å prate om følelser! Finn deg en venninne å prate med da!

Anonymkode: 8f78c...1ad

Trenger ikke "prate om følelser" for å støtte når noen opplever noe dritt. 

Anonymkode: 7e941...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2025 den 13.48):

Takk takk, men det tar oss ikke nærmere løsningen.

Kvinner forventer empati og godhet fra menn.

Menn forventer logikk og fornuft fra kvinner.

…fremfor at man innser fordelen med å være forskjellig, og lærer seg å utnytte dette. 

Man kan gå rundt og være sur fordi den andre er jern og man selv er karbon, eller fordi den andre er karbon mens man selv er jern.

Eller, man kan slå seg sammen og bli…?

Anonymkode: f24fe...dd0

Menn forventer da godhet og empati fra kvinner.

Anonymkode: adcdf...afe