Du som ikke ville ha barn, men ombestemte deg..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er i en litt rar fase i livet, har aldri ønsket meg barn, men nå er jeg i slutten av tjueårene og nesten alle mine venner har unger eller er gravide for tiden. Jeg er gift, har en stødig mann jeg elsker og vi bor i et stort fint hus, og plutselig begynner jeg å tenke mye på om jeg muligens synes det kunne vært litt koselig likevel. Men det sitter så dypt i meg at jeg hele tiden har sagt «nei» at jeg ikke vet om jeg kan innrømme for meg selv at jeg har litt lyst på barn.

Noen dager ønsker jeg nesten at jeg med «uhell» er gravid, så tydeligvis ønsker jeg meg det litt mer enn jeg først antok. Jeg har jo hatt mine redsler etter alvorlig sykdom og at jeg helt ærlig er livredd for fødsel. Men ja. 
 

Hva var det som fikk deg til å snu om, hvis du har vært i lignende situasjon?

Håper på ærlig og gode svar da dette så klart er et litt sårt tema ❤️

Anonymkode: e1f0d...836

 Vi var 33 og følte vi hadde reist fra oss og trengte en utfordring. Sa vi kunne prøve å få EN. Men aldri mer enn en. Da vi hadde fått en hadde vi umiddelbart lyst på en til. Det er kjekt å ha noen å passe på og glede. Det gir livet en ny mening. Og jeg er redd vi  hadde sost bort mye av livet hvis vi ikke hadde fått dem. Tusen går også

saktere nå

Anonymkode: e6b02...33a

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg aldri barn. Var aldri opptatt av dem. Venninner ville leke familie, dulle med babyer og passe barn - jeg har hatt null interesse for sånt. Utover i tyveårene var jeg så klar på at jeg ikke ville ha barn at jeg var tydelig med samboeren min om det. Ble irritert når folk sa det ville komme med alderen. 
 

så fikk jeg ny mann, stor kjærlighet, og etter noen år med bare oss to, reising og store opplevelser, ble jeg overveldet av ønsket om å få barn med ham. I dag har vi fire barn og det er fantastisk. 
 

graviditet og fødsler har vært gode, men klart småbarnslivet i perioder har vært veldig hektisk og krevende. Men jeg ville aldri ha vært det foruten. 

Anonymkode: 6d9e1...4da

[AnonymBruker]

Det var den berømte klokka. Vi nærmet oss 35år, og plutselig virket det som om vi gikk glipp av noe. Vi tok samtalen første juledag faktisk, etter at jeg satt med en tom følelse på kvelden julaften og så meg selv veldig utenfra. Kuttet pillen og ble heldigvis gravid ganske kjapt.

Den beste avgjørelsen vi har tatt! Jeg elsker å være mor❤️ for å sitere en eller annen romcom: not all day every day, but every day.

Ellers veldig veldig enig i anonym..7c2 sitt innlegg🙌🙌

 

Anonymkode: cc896...426

[AnonymBruker]

Klokken tikket. Hva sier mannen din?

Anonymkode: 79cf5...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 20.47):

Noen dager ønsker jeg nesten at jeg med «uhell» er gravid, så tydeligvis ønsker jeg meg det litt mer enn jeg først antok. Jeg har jo hatt mine redsler etter alvorlig sykdom og at jeg helt ærlig er livredd for fødsel. Men ja. 

Anonymkode: e1f0d...836

Siden du skriver uhell, mener du mot mannens vilje? Det er ganske avgjørende for hva du bør foreta deg. 

Anonymkode: 78b75...436

[AnonymBruker]

Du er jo veldig ung fortsatt, så det var kanskje litt vel tidlig for deg å konkludere med at du ikke villa ha barn da du var enda yngre enn nå. Vi endrer oss, både i verdier, livsmål og biologisk, hele veien gjennom livet. Det er jo bare hyggelig at du er mer åpen for barn nå, kanskje det er biologien som har begynt å merkes litt mer. Ta det som det kommer! Det er ihvertfall veldig dumt (og vanskelig) å angre på at man ikke fikk barn, hvis man hadde litt lyst likevel. Det er en stor del av livet du da går glipp av.

Anonymkode: 7ed03...971

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du er jo veldig ung fortsatt, så det var kanskje litt vel tidlig for deg å konkludere med at du ikke villa ha barn da du var enda yngre enn nå. Vi endrer oss, både i verdier, livsmål og biologisk, hele veien gjennom livet. Det er jo bare hyggelig at du er mer åpen for barn nå, kanskje det er biologien som har begynt å merkes litt mer. Ta det som det kommer! Det er ihvertfall veldig dumt (og vanskelig) å angre på at man ikke fikk barn, hvis man hadde litt lyst likevel. Det er en stor del av livet du da går glipp av.

Anonymkode: 7ed03...971

Men verre å angre på de man fikk.

Anonymkode: 78b75...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Men verre å angre på de man fikk.

Anonymkode: 78b75...436

Er det? Hvor mange sitter på gamlehjem og angrer på at de fikk barn? Ved mindre man oppdrar ABB’er så vil jeg tro det er en kortvarig anger.

Anonymkode: cc896...426

[AnonymBruker]

Det var litt sånn her også. Mest det at eg ikkje eigentlig trudde det kom til å skje kanskje. Hadde ikkje tenkt så nøye over det eller tatt sånn heftig standpunkt.

Så brikka eg 30 år og hadde då vore gift i 7 år. Vi hadde levd, vi hadde reist. Vi var klar for noko nytt. Å bli mor er noko av det finaste eg har opplevd. Overgangen frå 0 barn til 1 barn var vesentlig større enn å gå frå 1 barn til 2. Man lærer fort og kjem inn i det. Det er selvfølgelig ingen hemmelighet at det også er slitsomt. 

Det er givande, intenst, slitsomt, nydelig. Det eg liker best er å dela verden min med sønnen og dottera mi. Dei ser og opplever alt for første gong. Han kjem gjerne inn til meg kl 5-6 og holder rundt meg. Det å sjå den lille perfekte armen fyller meg med kjærleik. Han er så god og har sikkelig humor. 

Føler også at eg er ein flink og kjærlig mor som prioriterer dei over alt anna. Per nå virker dei lykkelige og harmoniske. Eg veit jo ikkje kva framtida bringer for oss alle. Kjem dei til å besøka meg når eg er gammel? Kven veit. 

Det er og skummelt fordi man blir sårbar. Vi kan ikkje beskytta dei mot alt i verden. Skjer noko med dei hadde eg aldri fungert som menneske igjen. Trulig ikkje. Men å leva eit liv utan risiko er og eit fattig liv. 

Anonymkode: 06952...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Siden du skriver uhell, mener du mot mannens vilje? Det er ganske avgjørende for hva du bør foreta deg. 

Anonymkode: 78b75...436

Neineinei, kunne aldri gjort det uten mannen min. Han er 100% med på hva jeg ønsker. 

Anonymkode: e1f0d...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det? Hvor mange sitter på gamlehjem og angrer på at de fikk barn? Ved mindre man oppdrar ABB’er så vil jeg tro det er en kortvarig anger.

Anonymkode: cc896...426

Sitter flere sånne på kg enn på gamlehjem.  

Anonymkode: 78b75...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Sitter flere sånne på kg enn på gamlehjem.  

Anonymkode: 78b75...436

Det jeg mener😊 Jeg har ingen problem med å se for meg at en sliten og søvndeprivert småbarnsmor angre, men jeg sliter med å se for meg den samme småbarnsmora sitte på gamlehjem om x-antal år og angre. 

Anonymkode: cc896...426

[Mandagsunge]

Da eg var ung, så var ungar noko eg tok for gjeve fordi det var sånn det var når ein blei gift. Da eg etter kvart forsto at eg faktisk ikkje kom til å bli gift eller tilsvarande (er aseksuell), så var spørsmålet om barn underordna det. Morskap i seg sjølv framsto som lite freistande - ikkje var eg storleg interessert i ungar generelt, og feministen i meg var mildt sagt skeptisk til den rådande ideologien der det for meg verka som at ei kvinne berre kan vere ei god mor om gjer morsrolla til si einaste identitet. Eg har notat frå den tida der eg skriv, svart på kvitt: eg kunne kanskje tenkt meg eit barn om eg berre kunne ha vore pappaen. Dette var i hin hårde dagar når einslege ikkje kunne få assistert befruktning her på bjerget, og i tillegg til den ambivalensen kom dei praktiske og økonomiske hindra: når ein bur i gokk og har ein jobb der ferien er avtalefesta til juli månad, så er det ikkje berre å bestemme seg for å reise til Danmark. Eg brukte nokre kveldar på å rekne på kva forsøka ville koste meg i reiseveg, overnatting og tapte arbeidsinntekter.

Da eg nærma meg dei femogtredve tok eg til å sjå for meg eit lite barn i livet mitt - og eg likte dei tankane, samtidig som eg var fullstendig klar over at eg hadde null idé om korleis det faktisk er å vere forelder. Når eg håpa på biologiske uheldigheiter, så var det heller ein tidleg overgangsalder som ville la meg sleppe å ta valet. Eg var langt frå sikker på at eg trudde det ville vere verdt det. 

Det som blei avgjerande for meg da norske klinikkar kunne behandle einslege kvinner, var faktisk generasjonen før meg. I løpet av tredveåra mine gjekk foreldre av med pensjon, eldre familiemedlemmar begynte å falle bort på grunn av sjukdom og demens, syskna mine etablerte seg i andre delar av landet og vi traff kvarandre kun i høgtider. Eg forsto rett og slett kor viktig familie er for meg, og eg oppdaga at eg har ei omsorgsemne eg aldri hadde fått uttøve før - og at eg sette pris på denne sida av meg sjølv. Eg begynte å tru at eg kunne trivast med å ta vare på eit lite barn, og eg forsto omsider at mesteparten av den morsrolla eg hadde frykta var nettopp det - ei kulturbeinga rolle som eg slett ikkje måtte spele berre fordi eg har eit barn. 

Kanskje like viktig: Eg veit og visste at eg er ein gørrkjedelig persjon utan store talent eller ambisjonar. Utan eit barn så ville livet mitt fortsette i den same tralten fram til pensjonsalder. Eg følte, rett og slett, at eg trong ei epokeskapande erfaring. 

Så eg bestemte meg for å gjere forsøket. Og hittil har det vore verdt det. 

Endret fredag kl 21:39 av Mandagsunge