Hva fader er galt med meg 😟 å bli avbrutt hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg hadde likt å være venn med en sånn som deg ts😻🩷Er helt utbrent på mennesker😬

Anonymkode: 6fbc1...c39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tenker du trenger å få deg et nettverk utenfor disse to dysfunksjonelle familien.

Familie er merkelige greier, mange plasserer enkeltpersoner i en rolle de har bestemt for personen, og så gjør de det umulig å bryte ut av den rollen, fordi de ikke tillater en annen rolle enn de har bestemt for den personen. Har vært borti dette med store deler av ene siden av familien her. Min løsning var å distansere meg og skaffe meg et fornuftig og oppegående nettverk av folk som jeg kunne ha felles interesser sammen med. Begynte å lære meg ting som ga meg mestringsfølelse (kan være hva som helst), og begge disse tingene gjorde at jeg kunne finne ut hvem jeg var, uten å bli holdt fast i en rolle andre mer eller mindre hadde bestemt at jeg skulle ha.

Jeg måtte trene meg på grensesetting, tørre å si fra "la meg få prate ut" eller lignende.

Siden du forteller at også din mann holder på på den måten som du beskriver, så synes jeg du skal snakke med noen om dette, for det høres ikke ut som et godt forhold for deg.

❤️

Anonymkode: c6bc6...7f1

Takk for gode råd ❤️ Så bra du har tatt tak og gjort noe med det. 

Han har blitt bedre og jobber med saken. Men sårende at han fortsatt gjør det. Jeg tror også han utad viser andre at det er greit å behandle meg sånn?  🤔 

Ts

Anonymkode: 516d8...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde likt å være venn med en sånn som deg ts😻🩷Er helt utbrent på mennesker😬

Anonymkode: 6fbc1...c39

Tusen takk, det varmer😀 ❤️❤️ Leit å høre at vi er flere som har det sånn 😔 

Ts

Anonymkode: 516d8...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker du trenger å få deg et nettverk utenfor disse to dysfunksjonelle familien.

Familie er merkelige greier, mange plasserer enkeltpersoner i en rolle de har bestemt for personen, og så gjør de det umulig å bryte ut av den rollen, fordi de ikke tillater en annen rolle enn de har bestemt for den personen. Har vært borti dette med store deler av ene siden av familien her. Min løsning var å distansere meg og skaffe meg et fornuftig og oppegående nettverk av folk som jeg kunne ha felles interesser sammen med. Begynte å lære meg ting som ga meg mestringsfølelse (kan være hva som helst), og begge disse tingene gjorde at jeg kunne finne ut hvem jeg var, uten å bli holdt fast i en rolle andre mer eller mindre hadde bestemt at jeg skulle ha.

Jeg måtte trene meg på grensesetting, tørre å si fra "la meg få prate ut" eller lignende.

Siden du forteller at også din mann holder på på den måten som du beskriver, så synes jeg du skal snakke med noen om dette, for det høres ikke ut som et godt forhold for deg.

❤️

Anonymkode: c6bc6...7f1

jeg lagde en tråd om noen tilsvarende hvor jeg ønsket å "bryte kontakt" med søster og bror, men du er nok inne på noe. Jeg er på en måte tildelt en rolle som det er vanskelig å bryte ut ifra og skaper mye frustrasjon!.

Så jeg kjenner meg igjen i det TS skriver

Anonymkode: b8433...bed

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Resultatet er at jeg prater som en unge på speed fordi jeg er så vant til at jeg må få ut det jeg skal si før jeg blir snakket over.

Har begynt å holde mer kjeft og det blir enten unge på speed eller total stillhet i sosiale settinger.

Blir ofte undervurdert og tror det har med mitt «søte og uskyldige» utseende å gjøre. Har ofte opplevd at det diskuteres noe i mitt fagfelt og selv da blir mine innspill ignorert med mindre jeg omtrent bretter meg utover bordet. Mulig det er likt hos deg, TS? 

Anonymkode: 6a079...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen. Resultatet er at jeg prater som en unge på speed fordi jeg er så vant til at jeg må få ut det jeg skal si før jeg blir snakket over.

Har begynt å holde mer kjeft og det blir enten unge på speed eller total stillhet i sosiale settinger.

Blir ofte undervurdert og tror det har med mitt «søte og uskyldige» utseende å gjøre. Har ofte opplevd at det diskuteres noe i mitt fagfelt og selv da blir mine innspill ignorert med mindre jeg omtrent bretter meg utover bordet. Mulig det er likt hos deg, TS? 

Anonymkode: 6a079...1c2

Ikke godt å ha det sånn ❤️

Ja, kanskje vi har noen likheter der. At jeg må forte meg å snakke, samtidig holde det kort. Men jeg er jo ikke sånn med de venninnene mine som ikke avbryter 🤔 

Ja, samme erfaring ang fagfelt. Nesten litt komisk når noen som aldri har vært borti det jeg jobber med, vet alt om yrket og fagfeltet, og helt åpentlyst tar helt feil. Men jeg orker virkelig ikke å diskutere når det blir sånn. 😅 Ingen vits. 

Er jo veldig leit at det er sånn. Tenk hvor mye vi hadde lært av hverandre om vi lyttet mer. 

Anonymkode: 516d8...c2c

[AnonymBruker]

Huff, dette høres ikke greit ut, ts. Kjenner meg dessverre også igjen. Er introvert og definitivt mer en lytter enn en snakker, og det er det dessverre mange selvopptatte ekstroverte personer i familien, jobben og bekjente som har oppdaget og utnytt opp gjennom årene. Som hos mange av andre i tråden gjør dette at jeg trekker meg enda mer inn i meg selv og blir mer stille. Men egentlig burde vi jo gjøre det motsatte. Hvorfor i all verden skal disse menneskene ha "førsterett" på å snakke? Hvorfor skal deres meninger være viktigere enn våre? De virker jo på flere måter være sosialt ukompetente. Derfor er det viktig at vi også tar plassen i den sosiale relasjonen vi "fortjener". Hvis man blir avbrudd, så avbryt tilbake. Snakk høyere, mer bestemt. Ta initiativ til å gå ut av samtalen om den ikke gir deg noe. Og for guds skyld, gjør det UTEN å ha dårlig samvittighet. Det fortjener de ikke.

Anonymkode: bddaa...68f

[_Sol_]

Det er ikke deg, det er dem.

Om de avbryter, la de snakke ferdig og begynn på nytt. "Som jeg begynte å si isted... " Folk som stikker av med samtalen med digresjoner fra det en prøvde å fortelle er ufattelig irriterende og selvopptatte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Begynner å bli veldig sliten nå. Tenker på å fjerne meg helt fra det sosiale..... Kanskje en smule dramatisk, men er såret, lei meg og ganske nedfor. Skjønner ikke hva som er så galt med meg? 

Folk vil jo omgås meg. Men har overhode ingen interesse i meg. Hver gang jeg skal si noe, bli jeg avbrutt. Begynner jeg å si noe om et tema, blir jeg avbrutt med at de skal fortelle noe om samme tema. Ofte om andre, altså ikke seg selv. Og de snakker lenge. 

Har jeg en mening, følelse, tanke eller kan noe om en ting, så skal det motbevise eller argumenteres imot, uansett, omså de har sagt det samme selv før. Jeg skal ikke kunne noe, gjøre noe bra, få til noe eller lignende. 

Ingen spørsmål til meg eller om ting jeg prøver å snakke om. 

Jeg er interessert i de jeg snakker med. Spør, lytter og validerer. Husker det de har fortalt om før, sier positive ting om dem, har medfølelse, empati osv. Men det blir slitsomt og tungt når det kun går en vei 😟

Å si ifra har bare gjort ting verre, fått kjeft, nedsettende ord om meg, tråkket meg ned eller sier det ikke er sant. 

Det gjelder hele familien min. De er kanskje verst, der jeg blir ledd av i tillegg. Og en mor som har 0 interessere for meg. Men gjelder også mannen min, hans familie og de fleste venner, med noen unntak. 

Har bare lyst å grave meg ned. Skjønner ikke hva som er så galt med meg? Jeg er liksom aldri viktig i andres liv føles det ut som, og de kjenner meg jo overhode ikke. Kun antar hvem jeg er. 😟 

Anonymkode: 516d8...c2c

Tror du henger med feil folk.Skaff nye venner som respekterer deg.

Anonymkode: 65406...523

[AnonymBruker]

Vet du, dette er interessant. Jeg har ei søster som blir avbrutt hele tiden. Også jeg avbryter henne. Jeg er jo, som du skjønner, oppmerksom på det, men det går liksom helt automatisk uten at jeg MENER å avbryte. Tror mye av problemet i vår situasjon, er at hun prater myyyye når hun først setter igang, og så blir ting tilslutt bare litt uinteressant. Prøver selvfølgelig skjerpe meg, for jeg vet jo at dette er skikkelig uhøflig av meg!

Ser at du skriver at du er en god lytter, er du også en rolig person kanskje, som liksom bare ikke "tar plassen" din? Vet av noen slike, som bare "er der" uten å liksom vises. Da tror jeg det er lett å avbryte, fordi man føler liksom ikke tyngda til en person, og tar den ikke seriøst nok.. Føler virkelig med deg, altså, og jeg vil tro at de som avbryter IKKE gjør det med vitende og vilje egentlig. 🥰

Anonymkode: 9724e...2aa

[AnonymBruker]

Jeg blir også ofte avbrutt før jeg kommer til  poenget.  En dame sa rett ut til meg, at det høres ut som jeg skal si noe kjedelig,  men egentlig er morsom, når jeg får fullført 

Hos meg handler det nok litt om add (adhd) en kort setning i hodet blir ikke altid det ut av munnen

I jobb situasjon er det motsatt. Og blir høyt respektert. Der er jeg effektiv og tydelig  og høster høy anerkjennelse.  

På hjemmebane blir jeg idiot forklart idioike ting.  Av merkelig grunn. Siden jeg gjør det meste selv. Og det blir bra. 

Feks har malt hele huset mitt selv, tapetsert og listet etc. Og blir jeg spurt om å hjelpe til med maling, så skal de forklare meg hvordan jeg skal male. Jeg kan da legge til på cv'n min står det også ansvar for malings avdeling i noen år. 

Dette medfører at de mener mye feil om maling. Og vil ikke høre når jeg sier fra at det ikke er riktig.  Og prøver å forklare. 

Anonymkode: c2808...d0d

[Singelmam83]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 17.27):

Begynner å bli veldig sliten nå. Tenker på å fjerne meg helt fra det sosiale..... Kanskje en smule dramatisk, men er såret, lei meg og ganske nedfor. Skjønner ikke hva som er så galt med meg? 

Folk vil jo omgås meg. Men har overhode ingen interesse i meg. Hver gang jeg skal si noe, bli jeg avbrutt. Begynner jeg å si noe om et tema, blir jeg avbrutt med at de skal fortelle noe om samme tema. Ofte om andre, altså ikke seg selv. Og de snakker lenge. 

Har jeg en mening, følelse, tanke eller kan noe om en ting, så skal det motbevise eller argumenteres imot, uansett, omså de har sagt det samme selv før. Jeg skal ikke kunne noe, gjøre noe bra, få til noe eller lignende. 

Ingen spørsmål til meg eller om ting jeg prøver å snakke om. 

Jeg er interessert i de jeg snakker med. Spør, lytter og validerer. Husker det de har fortalt om før, sier positive ting om dem, har medfølelse, empati osv. Men det blir slitsomt og tungt når det kun går en vei 😟

Å si ifra har bare gjort ting verre, fått kjeft, nedsettende ord om meg, tråkket meg ned eller sier det ikke er sant. 

Det gjelder hele familien min. De er kanskje verst, der jeg blir ledd av i tillegg. Og en mor som har 0 interessere for meg. Men gjelder også mannen min, hans familie og de fleste venner, med noen unntak. 

Har bare lyst å grave meg ned. Skjønner ikke hva som er så galt med meg? Jeg er liksom aldri viktig i andres liv føles det ut som, og de kjenner meg jo overhode ikke. Kun antar hvem jeg er. 😟 

Anonymkode: 516d8...c2c

Trist lesning og veldig spot on! Jeg har tenkt mye på akkurat det samme i det siste. 

Hva faen skjer med folk?! Ingen er lenger interessert... babler kun om seg og sitt! Men at du i tillegg blir ledd av, er dråpen! Det er søren meg så jævlig respektløst!

Vettu, jeg tenker du bør begynne med å sette dine grenser og faktisk si ifra. Eller kanskje bare forlate situasjonen for å statuere hva du faktisk mener...? Hvordan tror du de vil reagere da?

Men dessverre synes jeg folk blir mer og mer kyniske, egoistiske, selvsentrerte og små narsissister. Dramatisk men sant!! Vi lever i en "fuck't up verden".

Jeg har to barn og lever og ånder kun for dem. Prøver og legge noen gode verdier som grunnlag... men stiller meg stadig spm tegn med hva poenget er når man skal vokse opp med en verden full av kyniske og selvsentrete idioter som kun tenker på seg selv.

Næææ, dette er så crazy!

Noen som blir med og flykte fra samfunnet og starte en verden på nytt? 

Et lite tips før du evt gjør noe drastisk. 

- gi mer faen!

- gjør mer av det som gjør DEG glad

- ikke gjør deg avhengig av andre for å føle lykke

- plei deg selv

- lev det livet DU ønsker å leve.  Ikke hva andre forteller deg er "riktig"

Ønsker deg masse lykke til, men vil påpeke at du absolutt ikke skal akseptere slik type oppførsel fra andre! 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 19.49):

Jeg føler de lytter mer til andre og mer interessert i andre, og dermed mer spesifikt mot meg. 😟 

Men ja, 2025 blir året hvor jeg kutter mange, uansett om det er meg eller dem. 

Ts

Anonymkode: 516d8...c2c

Kansje du kan si at de bør lytte mer og slutte å avbryte? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 20.04):

Med de venninne jeg har som lytter så er det veldig hyggelig. Der prater den ene ferdig før den andre prater. Vi lytter, spør og validerer. Ingen avbrytelser. Ingen som vet best. Vi løfter hverandre opp. Lærer av hverandre. Har faktisk ikke opplevd noe ubehag i deres nærvær.

Anonymkode: 516d8...c2c

Så vondt! Håper du klarer å finne mer tid til disse gode venninnene istedenfor. ❤️

Jeg har alltid vært en som lytter mer enn jeg snakker. Det er vanskelig for meg å avbryte andre fordi jeg føler det er respektløst, og derfor har jeg slitt med to ting: jeg reagerer mer negativt på å bli avbrutt enn det andre gjør, og jeg har problemer med å ta plass i samtaler - som gjør at jeg oppleves som enda stillere, som gjør at andre tar enda mer plass fordi de må "fylle tomrommet". Jeg er typen som må tenke ferdig før jeg sier noe, og det er spesielt utfordrende rundt mennesker som tenker ved å si ting høyt. For meg hjelper det å forstå dem jeg er rundt.

For eksempel: Rundt personer som tenker ved å si ting høyt så må jeg minne meg på at de ikke mener vondt med å avbryte, og at de ikke opplever det på samme måte. Da må jeg utfordre meg selv til å ta mer plass.

Kjæresten min er en som avbryter ofte fordi han blir så ivrig i samtaler og har så mye på hjertet. Det samme er min mor. De kan også snakke uavbrutt i en time hvis jeg ikke stopper dem, for jeg "er jo så god til å lytte" 😅 De kjenner jeg så godt at jeg kan si rett ut "nå avbrøt du, la meg snakke ferdig". Men jeg måtte snakke mye med kjæresten om hvordan jeg tenker og fungerer før han forstod min side. Han er vant til å snakke på denne måten med sine kompiser, der de hele tiden avbryter for å kommentere og hopper fra tema til tema. Han kan til tider bli frustrert over at jeg skal "snakke meg ferdig", for i hans hode så har han allerede forstått meg og er ferdig med første tema, og da "trenger" jeg jo ikke si alt høyt. Det kunne ha blitt full kræsj og mange krangler mellom oss, men heldigvis har vi valgt å forstå hverandre og nå kan vi spøke med det.

De siste er de som bevisst skal være bedre enn andre og som skal motbevise og kverulere og avbryter som en hersketeknikk. De holder jeg meg stort sett unna, men når jeg er nødt til å forholde meg til dem så er det stort sett bedre å være kort i svarene. Da mister de noe av ammunisjonen sin, jeg blir rett og slett for kjedelig. Det er helt greit, det er bedre å bruke energien min på de som bryr seg om meg.

Oppsummert så er det altså opp til meg hvor mye jeg gidder å bry meg. Det var befriende å gå fra å tenke at jeg ble overkjørt til at jeg selv velger å ikke kaste bort energi på feil mennesker. Den energien investerer jeg heller i de som er viktige for meg, som kjæresten.

Kanskje det kan hjelpe deg å vri litt på tankegangen til at det er du som sitter med mye av kontrollen? ❤️ Velg bort de som drar deg ned, ta kampene med de som står deg nær, og bruk mer tid på de som er positive for deg. Håper 2025 blir et bedre år!

Anonymkode: dbb7c...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 20.29):

😅❤️ Kanskje det

Ja,  man fint kan være uenige, samtidig ha en fin dialog og lærerik. Mye jeg har lært gjennom slike samtaler. 

Men når man kun møter en vegg hver gang man sier noe og uansett hva omtrent, så blir det hverken konstruktivt, alright eller lærerikt. Da slår jeg meg av, for personen har allerede beste seg for at jeg har feil. 

For noen dager siden fortalte jeg om en ting som gjør at jeg føler meg trygg i en viss situasjon. Ikke noe mer eller mindre. Da bryter venninnen min ut hvor feil den følelsen var og et lengre foredrag om hvor feil mine følelser var. 😔 

Leit å høre at du er kronisk syk ❤️ Men ja, lurt å heller bruke kreftene dine på bedre ting. 

Ts

Anonymkode: 516d8...c2c

Men hvorfor gjør ikke du det samme da?

Fortsetter å prate og gir venninnen din ett lengre foredrag om at du har rett?

Du kan jo prate samtidig som hun prater.

Den som gir seg er en dritt.

 

Anonymkode: 5dbd5...a08