Gå til innhold

Nytt år, avslutte forhold?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 11.07):

Jeg har tenkt på det i så lang tid. Vi har et sexløst samliv, har barn sammen og tempo i hverdagen er hektisk. Han er ofte sur, sier familielivet ikke er noe for han, sier at han er nedstemt og føler seg fastlåst i et liv han egentlig ikke vil ha. Dette humøret smitter! Ordentlig. Han har en familie hvor dette er et mønster 😬 Vi går til FVK og han går til terapi.

Vi føler begge vi har kjempet i mange år for å få det bra sammen, men det er noe som stopper opp. Om det er at vi kommuniserer forskjellig eller har ulik «energi». Han er melankolsk og pessimistisk, jeg er energisk og optimist. I går informerte jeg han om at jeg ikke vil gå inn i et nytt år med vakuum, hvor vi er usikre på om vi skal være sammen eller ikke. Enten går vi «all in» og satser, eller så setter vi en strek nå. Vi har i 1 år sovet på hvert vårt rom, også pga barn da, men likevel..

Jeg er ulykkelig og føler meg ensom. Samtidig kan vi ha noen små øyeblikk for jeg tenker at det er jo ikke så verst heller. Disse øyeblikkene stopper meg for å ta et valg.

Nå sitter jeg med litt sommerfugler i magen med tanken på at vi skal avslutte? Dette er vel et tegn? Jeg er generelt elendig på å ta et valg, og dette er et så stort et som ikke kun påvirker meg, men så mange andre.

Rådvill

Anonymkode: 91684...e60

Gjør det slutt. Og se deg aldri tilbake. Kroppen vet....det er en grunn til atdu får 🦋

Anonymkode: 6a4f3...9f1

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 11.07):

Jeg har tenkt på det i så lang tid. Vi har et sexløst samliv, har barn sammen og tempo i hverdagen er hektisk. Han er ofte sur, sier familielivet ikke er noe for han, sier at han er nedstemt og føler seg fastlåst i et liv han egentlig ikke vil ha. Dette humøret smitter! Ordentlig. Han har en familie hvor dette er et mønster 😬 Vi går til FVK og han går til terapi.

Vi føler begge vi har kjempet i mange år for å få det bra sammen, men det er noe som stopper opp. Om det er at vi kommuniserer forskjellig eller har ulik «energi». Han er melankolsk og pessimistisk, jeg er energisk og optimist. I går informerte jeg han om at jeg ikke vil gå inn i et nytt år med vakuum, hvor vi er usikre på om vi skal være sammen eller ikke. Enten går vi «all in» og satser, eller så setter vi en strek nå. Vi har i 1 år sovet på hvert vårt rom, også pga barn da, men likevel..

Jeg er ulykkelig og føler meg ensom. Samtidig kan vi ha noen små øyeblikk for jeg tenker at det er jo ikke så verst heller. Disse øyeblikkene stopper meg for å ta et valg.

Nå sitter jeg med litt sommerfugler i magen med tanken på at vi skal avslutte? Dette er vel et tegn? Jeg er generelt elendig på å ta et valg, og dette er et så stort et som ikke kun påvirker meg, men så mange andre.

Rådvill

Anonymkode: 91684...e60

Høres ut som det er game over. Han drar deg ned ( både med humør og innstilling ) . Selvsagt har dere gode øyeblikk , alle har det. Men begynn å kryss av i fysisk kalender noen måneder . Sort kryss for dårlige dager, og rødt for de gode. Se hva du får mest av. Husk det trengs ni positive øyeblikk for å balansere et negativt . 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må i hvertfall si det tydelig til mannen din, hva du tenker. Så du kan gi han en sjanse til å reagere, på at du mener alvor.

Anonymkode: 3cfb8...680

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du gjør riktig valg, TS. Klart, man skal ikke gi opp en familie etter første fartsdump på veien, men når man har blitt en skygge av seg selv og psyken snart kollapser er det på tide å avslutte. Samliv er ikke enkelt og alle sliter i perioder, men over tid må det være langt flere gode dager enn vonde. Og det må finnes en vilje og ønske om positiv utvikling hos begge parter. 

Anonymkode: 73ef1...b92

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk 🫶🏻

Vi har kranglet sammen hver dag i mange år. Selv før vi fikk barn var jeg usikker på om det var smart pga vi kranglet så mye, det var i 2016, etter og vi hadde vært sammen i 2 år. Husker jeg postet et innlegg da på KG om erfaringer med barn og mye krangling også før man får barn. Det var første gang vi gikk i parterapi, og begge har alltid hatt ønsket og håpet om at det skulle være oss, og har kjempet lenge for å få et fint familieliv. Men etter barn har mønstret og konfliktene vært tilstede, daglig. Vil si vi har enten lavkonflikt eller høykonfliktsperioder, men aldri noe mer. Etter en veldig heftig krangel i dag, hvor han attpå-til står å skylder på barna for at de er årsaken til at vi kranglet så mye, så må jeg stå på mitt å gå. En av oss må bryte, mønsteret vi har havnet i før vi ikke brøtet selv. Til og med magefølelsen min for snart 10 år sa at dette ikke var et bærekraftig forhold, men ønsket fra begge om oss to om at det skulle fungere har alltid vært der.

Skikkelig tøft og vanskelig i dag, og tror han også har fått seg en vekker med at jeg nå har stått urokkelig i valget om pause. Som regel har vi hatt slike trusler uten at det har blitt gjort noe med de truslene..

Ts

Anonymkode: 91684...e60

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres rett og slett ikke ut som at dere er riktig match personlighetsmessig. Sånn er det noen ganger - det er ikke alle personer som er ment å leve i tett samspill, relasjonen knirker liksom uansett hvor mye man prøver. Man kan ikke klemme vann ut av en stein, dvs. man kan ikke tvinge fram kjemi og trivsel der det ikke finnes. 

Det er så klart ikke ideelt å finne ut av det etter barn, men det er menneskelig å gjøre feil og det er ingen skam å sette strek. Bedre å avslutte forholdet nå enn å la det hangle og gå resten av livet, bli sur og bitter. Livet har mer å by på - for dere begge. 

Ønsker deg lykke til på veien videre, TS. :) 

Anonymkode: 73ef1...b92

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må i hvertfall si det tydelig til mannen din, hva du tenker. Så du kan gi han en sjanse til å reagere, på at du mener alvor.

Anonymkode: 3cfb8...680

Vi har i 3 år hatt en «vakuum-tid», hvor vi har vært usikre på om vi skal fortsette eller ikke. Vi har pratet masse om dette sammen, både alene og nå på FVK. Kommer ikke som nå sjokk verken hos meg eller han om den ene valgte å gå. Vi har vært forberedt begge to, trist det også.

Ts

Anonymkode: 91684...e60

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...