Debatten om å bære frem barn med sykdom/funksjonshemninger

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2024 den 8.56):

Det er vel ingen som har et ønske om å fjerne mennesker som allerede er født? Man snakker om et hypotetisk foster, som man på UL ser at kommer til å bli sterkt handikappet. At noen sier at de ville valgt abort, er helt innafor. Faktisk veldig forståelig. Sånn er det med alle aborter - vil man ikke bli mor med alt ansvaret det medfører, så bør man ta abort. Det er rett og slett det ansvarlige å gjøre. Jeg har andre barn som trenger mammaen sin. Hadde jeg blitt gravid og fått vite at dette barnet er sykt, hadde mine fødte barn vært min prioritet. De trenger meg mye mer enn et foster. Får man et barn man ikke visste var disponibel for det ene eller det andre, bretter man opp ermene og gjør det som kreves. Selvsagt. Men kan man velge, så er alle disse aspektene som nevnes, viktige faktorer for folk. Økonomi, kapasitet, andre barn, livskvalitet for det syke barnet osv. Jeg hadde aldri i livet vært villig til å gamble på mitt barns livskvalitet. Det er faktisk ikke gitt at det hadde blitt noe jeg kunne hatt samvittighet for å ha bragt frem. Dette er jo en privatsak, alle må velge det som er rett for dem selv. Det er ikke å tråkke på "samtlige med utviklingshemming", det er å ta valg for egne liv. At andre har valgt annerledes enn jeg ville gjort, har ikke jeg noe med, og det bryr jeg meg ikke om til vanlig i hverdagen. 

Anonymkode: 538a0...c64

Ikke jeg som har skrevet det du refererer til, men jo det var faktisk noen her i tråden som foreslo å ikke gi medisiner for kreft og diverse shkdommer/tilstander som har oppstått etter fødsel og ila livet, da det kostet mer enn det gjør å gi assistanse og alt som trengs til de som er født pleietrengende..

Anonymkode: b7406...9d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2024 den 10.38):

 

Jeg har selv et barn med DS, jeg vet om jobben. Og nei slapp av folk, jeg har ikke valgt det selv, i dagens samfunn med folks holdninger må det forsvares. Ikke er h*n verken sengeliggende eller alvorlig syk. Men dyrt for samfunnet over tid ja, som så mye annet, og høyt elsket av alle rundt seg. Et fantastisk lettlikt lite menneske som sprer masse masse glede. Som de fleste andre barn. 
Det som er påfallende og spesielt er at ingen av oss tillates å si at livet med DS kan være fint og verdt å leve. Selv ikke de med DS selv. For da har vi glemt at det kan være tøft og ulevelig for andre. Og ingen tror på oss heller. Hvorfor er det sånn? Fordi noen har opplevd eller valgt noe annet? Særlig må vi som lever livet selv tie stille, for ellers glorifiserer vi. Skal vi si noe, så må vi fortelle om hvor tøft det kan være. Men veit du hva, mine funksjonsfriske yngre barn gir meg for tiden mye større utfordringer i hverdagen. Problemet med DS er først og fremst systemet rundt, som du nevner i siste avsnitt. At h#n har DS tenker vi sjelden over. 

Det du glemmer her når du tar frem at det er «påfallende» at det er mødre med små barn med DS som står frem i media, er at små barn med DS ofte er som alle andre barn, og mødrene er stolte… dette er en kjempestor og viktig(!) trøst og støtte for andre som sitter med en liten baby med DS i fanget og tror at livet ender fordi blodprøver viste trisomi 21. I den nyste boken som tar for seg livet med Downs fra 0-6 år, står det historier fra alle synspunkt. Det er ingen glorifisering. Men jeg opplever hele abort av DS debatten som skadelig og ikke nyttig. Den får frem det verste i folk. 9/10 blir allerede fjernet, og det er nå kun rundt 50 som fødes i året. 0 er umulig siden noen ikke kan oppdages. 

Jeg har ingen problemer med at de fleste velger bort DS (med bakgrunn i nøytral og riktig info fra helsevesenet) men det betyr ikke at de som velger å beholde, eller må leve livet uten å ha valgt det, fortjener all drit og holdninger som kommer frem i disse såkalte diskusjonene. Og at Martine R. velger å si at «hun ikke skjønner at noen kan velge bort noen som datteren», tenker jeg er helt innafor når hun er såpass i mindretall. For det kan man faktisk ikke forstå, når man sitter der med et (for seg) perfekt lite vesen i armene. Hun jobber for at helsepersonell skal slutte å si beklager, og anbefale folk abort. Dette er et kjempeproblem. 

Anonymkode: 599e5...5ea

Jeg er enig med deg i at informasjonen fra helsevesenet skal være god og nøytral, men denne gode og nøytrale informasjonen vil da også naturlig nok involvere hvor sykt og hjelpetrengende barnet faktisk også kan bli. 
Jeg følger mange “Downs-influensere”, de fleste i USA, og det er fint hvis de kan være til trøst. Men makan til glorifisering enkelte kommer med, og det til og med de som har ekstremt syke barn (som MR heldigvis ikke har).  To av barna jeg følger har dødd i løpet av de siste to årene, begge av sykdommer de hadde som en direkte følge av at de har Downs. Et tredje barn er ekstremt sykt og har vært det i lang tid, mens et fjerde nettopp er ute av intensiven etter et lengre opphold i respirator, igjen begge av årsaker som er direkte relatert til at de har Downs. Hvordan dette kan glorifiseres forstår jeg bare ikke. Menneskeverd? Ja, absolutt. Kritisere andres valg om å ta abort? NEI.
 

Og livet med et barn med Downs er et helt livsløp, ikke bare de første årene i livet, der alle barn krever tett oppfølging og er søte. Det er ikke nødvendigvis like søtt med en voksen mann med store helse- og atferdsproblemer som bor på institusjon. 

Anonymkode: 7401d...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ikke jeg som har skrevet det du refererer til, men jo det var faktisk noen her i tråden som foreslo å ikke gi medisiner for kreft og diverse shkdommer/tilstander som har oppstått etter fødsel og ila livet, da det kostet mer enn det gjør å gi assistanse og alt som trengs til de som er født pleietrengende..

Anonymkode: b7406...9d2

Det er enkelte her inne som har kommet med bidrag som absolutt ikke er konstruktive i debatten. Det blir enklere å diskutere ordentlig hvis man ikke henger seg opp i de ekstremene svarene. 

Anonymkode: 7401d...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2024 den 23.01):

Ab-koden er det jeg har uthevet her. Du har eksempelvis den samme koden gjennom hele tråden her, og jeg har min. Det er de tre siste sifrene jeg pleier å se på, da holder jeg styr på hvem jeg svarer 😀 

Anonymkode: 538a0...c64

Bare ett innspill: erfarte fra en helt annen tråd at to ulike brukere kan ha like tre sifre på slutten, men da er ett av de andre sifrene ulike 😊

Ble opphetet i den andre tråden, siden vi var mange som trodde en Ab lot som den var to personer som trollet. 

Anonymkode: 42849...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Bare ett innspill: erfarte fra en helt annen tråd at to ulike brukere kan ha like tre sifre på slutten, men da er ett av de andre sifrene ulike 😊

Ble opphetet i den andre tråden, siden vi var mange som trodde en Ab lot som den var to personer som trollet. 

Anonymkode: 42849...840

Ja, noen ganger må man holde tunga rett i munnen. De tre siste sifrene/bokstavene kan ofte være like hverandre. Jeg har flere ganger måttet scrolle meg tilbake for å dobbeltsjekke at jeg svarer riktig vedkommende, og opplever ofte at folk beskylder hverandre for å ha sagt ditt og datt, og så er den en annen anonym bruker som har sagt det. Det er ulempen med anonymknappen 😅 Da må man sikkert se på hele koden, og ikke kun de tre siste. Men, avsporing 😃 

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

Nå har jeg "bare" et barn med autisme, men jeg ble veldig overrasket over hvor lite hjelp det er å få når barnet har spesielle behov. Det er ikke barnet i seg selv som sliter meg helt ut, men kampen mot systemet. Den alltid pågående kampen for å få tilrettelegging på skolen, kampen for å bli hørt hos Bup, for å få hjelp før angsten og depresjonen gjør at livet ikke føles verdt å leve for ungdommen, kampene jeg vet vi må ta for å søke ufør-diagnose når den tid kommer. Kampen mot min egen sjef for å forsvare alle timene jeg bruker for å følge barnet til helsehjelp, kampen for utvidet hjemmekontor pga skolevegring.

Alle skal passe inn i den vanlige skolen, psykisk helsehjelp for ungdom er er MEGET trangt nåløye å komme inn gjennom.  Samfunnet er ikke laget slik at alle får en fin oppvekst. Det føles ikke som det er plass til funksjonshemmede barn der funksjonshemmingen ikke vises utenpå. Funksjonehemmede skal på død og liv presses inn i A4-normen sammen med velfungerende barn.

Det er nesten slik at jeg ønsker at noen hadde sagt til meg på diagnosetidspunktet: Ditt barn har autisme. Det skal få en annerledes skolegang, en skole som tar hensyn til barnets ferdigheter og muligheter, det er ikke krav om karakterer eller 100 % oppmøte, og når skolegangen er over ordner staten med en tilpasset jobb, og en bolig i et bofellesskap for andre med samme diagnose. We've got your back, mommy!

Men slik er det ikke. Det er en evig KAMP og man blir helt utslitt som forelder, og man står helt alene.

I en annen verden/tidsalder hadde man fint kunne hatt et barn med spesielle behov boende på en gård, som kunne ha et fint liv og hjelpe til med småtteri. I dagens verden, derimot, føles det ikke som det er plass til dem. Og det er veldig trist og provoserende. Og gjør at jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg hadde satt et barn til verden der det var mistanke om alvorlige diagnoser eller funksjonshemninger. For det krever så mye av familie, foreldre og søsken at det kan være helt ødeleggende.

Anonymkode: 6c4ef...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er enig med deg i at informasjonen fra helsevesenet skal være god og nøytral, men denne gode og nøytrale informasjonen vil da også naturlig nok involvere hvor sykt og hjelpetrengende barnet faktisk også kan bli. 
Jeg følger mange “Downs-influensere”, de fleste i USA, og det er fint hvis de kan være til trøst. Men makan til glorifisering enkelte kommer med, og det til og med de som har ekstremt syke barn (som MR heldigvis ikke har).  To av barna jeg følger har dødd i løpet av de siste to årene, begge av sykdommer de hadde som en direkte følge av at de har Downs. Et tredje barn er ekstremt sykt og har vært det i lang tid, mens et fjerde nettopp er ute av intensiven etter et lengre opphold i respirator, igjen begge av årsaker som er direkte relatert til at de har Downs. Hvordan dette kan glorifiseres forstår jeg bare ikke. Menneskeverd? Ja, absolutt. Kritisere andres valg om å ta abort? NEI.
 

Og livet med et barn med Downs er et helt livsløp, ikke bare de første årene i livet, der alle barn krever tett oppfølging og er søte. Det er ikke nødvendigvis like søtt med en voksen mann med store helse- og atferdsproblemer som bor på institusjon. 

Anonymkode: 7401d...5d8

Jeg kan love deg at helsevesenet informerer om alle bakdelene. Også etter fødsel. Satt en hel dag på kurs på habiliteringen og hørte på, hvor en overlege gikk igjennom absolutt alle diagnoser det var en økt sjanse for å få. Med store «powerpoints» printa ut. Alt dette ligger også tilgjengelig med et kjapt googlesøk på nettet. På både Helsenorge og NHI. Allikevel føler folk tydeligvis et stort ansvar for å dele skrekkhistorier, slik at ingen «må havne i fella og tro at livet er som på tv-serien Tangerudbakken». 

Så fordi NOEN barn med DS blir alvorlig syke, så skal man gjemme de som er friske? Jeg forstår det virkelig ikke. Jeg synes det er stygt å si at noen glorifiserer, kun fordi de viser at man har normale dager, og må leve et eget liv selv med sykdom eller diagnoser i familien. Det unormale blir normalt for de det gjelder. Også det å være mye på sykehus.
En gang var vi innlagt en måned i strekk. Skulle vi låse oss inne på rommet å gråte hver dag? Kun fortelle om hvor tøft det var, slik at ingen skulle tro at livet er lett? Vi har hatt mange morsomme stunder i det vonde gjennom tiden.
 

Jeg er ikke sikker på hva du legger i ordet glorifisering, men tenker du at jeg f.eks. ikke kan vise noen at jeg kan smile mens jeg gir barnet mitt medisiner, eller mat i knapp? For da glorifiserer jeg? Man må huske at dette vonde er normalen for barna også, og de fortjener å få det så gøy og så godt de kan til tross. Om det innebærer å lage tullevideoer fra sykehussenga, eller at mamma og pappa ler mens de triller deg rundt i rullestol. Men man glorifiserer ikke sykdom, ved å dele informasjon eller gode stunder og dager i mine øyne.

Det er også ganske normalt at det dukker opp mer av det man på, på sosiale medier. 
 

Det fødes 3000-5000 barn i verden hvert år med DS. Noen kommer til å bli alvorlig syke og noen kommer til å deles på internett. Noen, og det gjelder alle diagnoser/sykdommer, deler ting som er privat, og burde selvfølgelig latt det være. 

Og uttalelser som «Det er ikke nødvendigvis like søtt med en voksen mann med store helse- og atferdsproblemer som bor på institusjon.» Det er overhode ikke unikt for voksne for DS. 

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har jeg "bare" et barn med autisme, men jeg ble veldig overrasket over hvor lite hjelp det er å få når barnet har spesielle behov. Det er ikke barnet i seg selv som sliter meg helt ut, men kampen mot systemet. Den alltid pågående kampen for å få tilrettelegging på skolen, kampen for å bli hørt hos Bup, for å få hjelp før angsten og depresjonen gjør at livet ikke føles verdt å leve for ungdommen, kampene jeg vet vi må ta for å søke ufør-diagnose når den tid kommer. Kampen mot min egen sjef for å forsvare alle timene jeg bruker for å følge barnet til helsehjelp, kampen for utvidet hjemmekontor pga skolevegring.

Alle skal passe inn i den vanlige skolen, psykisk helsehjelp for ungdom er er MEGET trangt nåløye å komme inn gjennom.  Samfunnet er ikke laget slik at alle får en fin oppvekst. Det føles ikke som det er plass til funksjonshemmede barn der funksjonshemmingen ikke vises utenpå. Funksjonehemmede skal på død og liv presses inn i A4-normen sammen med velfungerende barn.

Det er nesten slik at jeg ønsker at noen hadde sagt til meg på diagnosetidspunktet: Ditt barn har autisme. Det skal få en annerledes skolegang, en skole som tar hensyn til barnets ferdigheter og muligheter, det er ikke krav om karakterer eller 100 % oppmøte, og når skolegangen er over ordner staten med en tilpasset jobb, og en bolig i et bofellesskap for andre med samme diagnose. We've got your back, mommy!

Men slik er det ikke. Det er en evig KAMP og man blir helt utslitt som forelder, og man står helt alene.

I en annen verden/tidsalder hadde man fint kunne hatt et barn med spesielle behov boende på en gård, som kunne ha et fint liv og hjelpe til med småtteri. I dagens verden, derimot, føles det ikke som det er plass til dem. Og det er veldig trist og provoserende. Og gjør at jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg hadde satt et barn til verden der det var mistanke om alvorlige diagnoser eller funksjonshemninger. For det krever så mye av familie, foreldre og søsken at det kan være helt ødeleggende.

Anonymkode: 6c4ef...83b

Bare et spørsmål: Du skriver at dere må kjempe for å få tilrettelegging på skolen, men du skriver også at dere kommer til å søke om at barnet blir ufør.

For det første synes jeg det er leit at du nå allerede har bestemt deg for at barnet ditt ikke kan fungere i en jobb. Men når du først har det, hvorfor er det da så viktig at skolegangen er tilrettelagt? Det er jo ikke slik at han får brukt utdanningen uansett om han er ufør.

Anonymkode: a866c...ad9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Bare et spørsmål: Du skriver at dere må kjempe for å få tilrettelegging på skolen, men du skriver også at dere kommer til å søke om at barnet blir ufør.

For det første synes jeg det er leit at du nå allerede har bestemt deg for at barnet ditt ikke kan fungere i en jobb. Men når du først har det, hvorfor er det da så viktig at skolegangen er tilrettelagt? Det er jo ikke slik at han får brukt utdanningen uansett om han er ufør.

Anonymkode: a866c...ad9

Kanskje fordi man ikke ønsker at barnet skal måtte streve mer enn det allerede gjør? Det er jo ikke sånn at selv om man ser at dette barnet ikke kommer til å fungere i jobb, så skal man gi blaffen i skolegangen hans/hennes? Skole er mer enn boklæring, det handler like mye om sosial læring. Med tilrettelegging, kan jo dette bli enklere for barnet.

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er enig med deg i at informasjonen fra helsevesenet skal være god og nøytral, men denne gode og nøytrale informasjonen vil da også naturlig nok involvere hvor sykt og hjelpetrengende barnet faktisk også kan bli. 
Jeg følger mange “Downs-influensere”, de fleste i USA, og det er fint hvis de kan være til trøst. Men makan til glorifisering enkelte kommer med, og det til og med de som har ekstremt syke barn (som MR heldigvis ikke har).  To av barna jeg følger har dødd i løpet av de siste to årene, begge av sykdommer de hadde som en direkte følge av at de har Downs. Et tredje barn er ekstremt sykt og har vært det i lang tid, mens et fjerde nettopp er ute av intensiven etter et lengre opphold i respirator, igjen begge av årsaker som er direkte relatert til at de har Downs. Hvordan dette kan glorifiseres forstår jeg bare ikke. Menneskeverd? Ja, absolutt. Kritisere andres valg om å ta abort? NEI.
 

Og livet med et barn med Downs er et helt livsløp, ikke bare de første årene i livet, der alle barn krever tett oppfølging og er søte. Det er ikke nødvendigvis like søtt med en voksen mann med store helse- og atferdsproblemer som bor på institusjon. 

Anonymkode: 7401d...5d8

Eller er en voksen mann med egen leilighet i et helt vanlig borettslag med en helt vanlig jobb,jo han har Down syndrom også.

Anonymkode: b5358...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kanskje fordi man ikke ønsker at barnet skal måtte streve mer enn det allerede gjør? Det er jo ikke sånn at selv om man ser at dette barnet ikke kommer til å fungere i jobb, så skal man gi blaffen i skolegangen hans/hennes? Skole er mer enn boklæring, det handler like mye om sosial læring. Med tilrettelegging, kan jo dette bli enklere for barnet.

Anonymkode: 538a0...c64

Men foreldre er ansvarlig for at barnet får den opplæringen det har krav på. Når skolen da sier at det tilbudet barnet har nå er det skolen kan gi så er det foreldres ansvar å kompensere for manglene i skolen. 

Anonymkode: 85333...ab5

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad for at mi mor valgte å vel, beholde meg.

Det ble funnet avvik på meg allerede på ultralyd. Jeg er födt med flere fysiske og psykiske vansker. De psykiske vanskene kom senere, da jeg ble eldre. Jeg bodde på sykehus de förste årene. Jeg har klart meg bra selv med mine utfordringer.

Om jeg ville ha 'beholdt meg' om jeg ble gravid og barnet hadde samme utfordringer? Antagelig ikke. Jeg har bestemt meg for å ikke fä barn selv siden noen av mine utfordringer er arvelige.

Anonymkode: 3e283...654

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men foreldre er ansvarlig for at barnet får den opplæringen det har krav på. Når skolen da sier at det tilbudet barnet har nå er det skolen kan gi så er det foreldres ansvar å kompensere for manglene i skolen. 

Anonymkode: 85333...ab5

Skolens ansvar er å tilby opplæringen hver elev har krav på. Jeg forsto det slik at personen ikke får det h*n har krav på, og at foreldrene kjemper for å få dette på plass. Erfaringsmessig vet jeg hvor vriene skolene kan være, og jeg har kranglet selv bare for å få det jeg har krav på. Individuell opplæring er en greie i loven for en grunn. Akkurat det er systemets ansvar, ikke foreldrenes.

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare et spørsmål: Du skriver at dere må kjempe for å få tilrettelegging på skolen, men du skriver også at dere kommer til å søke om at barnet blir ufør.

For det første synes jeg det er leit at du nå allerede har bestemt deg for at barnet ditt ikke kan fungere i en jobb. Men når du først har det, hvorfor er det da så viktig at skolegangen er tilrettelagt? Det er jo ikke slik at han får brukt utdanningen uansett om han er ufør.

Anonymkode: a866c...ad9

Jeg håper jo det kan finnes tilrettelagte jobber etter hvert, der unge voksne som ikke fungerer i en vanlig jobb kan få brukt kompetansen sin. Men etter det jeg har hørt, er det gjerne jobber som kommer i tillegg til en ufør-diagnose. Der man tjener f.eks. 22 kroner per time. Har nylig vært på et foredrag gjennom autismeforeningen, slike tilrettelagte jobber er ikke noe man kan leve av, men man kan få noe å gå til så man ikke blir sittende hjemme dag inn og dag ut, fanget i egen depresjon. En grunn til å stå opp om morgenen! Men det er få slike "jobber", og de finnes ikke i hele landet.

Det som er viktig NÅ, som jeg har et barn i ungdomsskolen, er at skolen ikke blir et sted der barnet mitt opplever fremmedgjøring og mangel på mestring. Det er derfor jeg kjemper for å få tilrettelegging, få gjort skoledagen utholdelig slik at barnet mitt kommer seg dit innimellom.

Jeg skulle ønske det fantes flere spesialskoler, der barn kan være sammen med andre barn med lignende utgangspunkt. I stedet for den massive skolevegringen som vi opplever for tiden.

Anonymkode: 6c4ef...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 9.04):

Holdninger handler ikke kun om hva du mener innerst inne. Jeg jobber selv med barn, og må jobbe med funksjonshemmede barn innimellom i jobben min. Jeg har gode holdninger i jobben min, men spør noen meg om jeg kunne tenkt meg å oppdra et sånt barn selv så hadde jeg sagt nei. Du kan også ha kjempeflinke vernepleiere, sykepleiere osv som jobber med f.ks multihandikappede og som viser dem masse omsorg og respekt. Men det betyr ikke at de at de ville valgt å ha et sånt barn likevel. 

Jeg viser også respekt og har gode holdninger ovenfor rusmisbrukere, fattige, flyktinger osv. Men jeg ønsker jo ikke deres liv, jeg synes jo deres liv høres helt forferdelige ut. Det er min ærlige mening. Men folk går jo ikke rundt og sier sånt høyt, det er da man har en dårlig holdning i så fall. Man kan ikke tvinge folk til å endre sine meninger og personlige tanker. Man klarer helt fint å mene noe og ha egne tanker og følelser om noe uten å ha dårlige holdninger. 

Internett er nok ikke det beste stedet å være om man ønsker å diskutere noe som dette, og føler seg såret av slike svar som jeg gir. Jeg går IKKE til barna jeg jobber med eller foreldrene og sier at jeg kunne aldri tenkt meg å ha et sånt barn. Jeg sier det heller ikke til andre folk som har funksjonshemmede barn eller noen i nær familie e.l. Det er ikke noe jeg snakker om på generell basis.  Men når noen SPØR på et forum e.l, spesielt der jeg kan være anonym, så tillater jeg meg å være helt ærlig. Det gjelder nok for flere her inne. 

Jeg synes det er interessant å diskutere sånt som dette. Ting som omhandler etikk og moral og litt vanskelige temaer er interessant. For det finnes ingen fasit, og folk er uenige. Vi kan ikke alle bli enige.

Anonymkode: 8a368...038

Uttalelser når ut til flere på nett, enn på enkeltpersoners jobb. 
Og det handler ikke om å dele fakta på en ok måte når noen spør, som at «nei, jeg ønsker ikke å bære frem et barn med DS om jeg får mulighet til å velge», det handler om uttalelser man ikke ville sagt ansikt til ansikt til et annet menneske. I kraft av å være et oppegående og respektfullt menneske selv, vel og merke.
Jeg skal ikke si jeg er uenig i alt du skriver, men jeg sliter litt med å forstå logikken i «jeg kan si hva jeg vil som anonym på nett, det påvirker ingen så lenge jeg ikke sier det høyt til noen på jobb». (Inntil sjefen eller familien oppdager det)  Jeg klarer ikke helt å leve etter den standarden. Det handler kanskje om karma. For selvom du ikke sier det på jobb, så treffer det veldig mange andre der ute. 

Jeg forsto ikke helt setningen din om at holdninger ikke kun er hva jeg mener innerst inne. Men jeg mener at når en stor digital gjeng er enig i at det er ok å skrive offentlig at en annen gruppe mennesker er uønsket av dere personlig, mange mener ubrukelige eller egoistiske, og det heies frem kommentarer som «Jeg hadde aldri orket å ha et sånt barn selv..de koster samfunnet vanvittig mye penger og bidrar ikke med noe av verdi. Ta vekk velferdsstaten så skal du se at en god del funksjonshemmede «forsvinner»» så har det påvirkningskraft på flere, og skaper en uheldige normalisering av diskriminering av en liten og sårbar gruppe. Disse uttalelsene betyr ikke noe for deg personlig, for det gjelder ikke deg, men jeg er ganske sikker på at de som er født med funksjonsnedsettelser, enten det var med vilje eller ei , ikke nyttegjør seg av alt det negative i sosiale kanaler.
Og jeg vet at det ikke var dem man opprinnelig ønsket å nå her, for det var de ytterst få som velger å beholde fostre med avvik, og de som angivelig i andres øyne glorifiserer det unormale livet. (For nåde den prøver å vise at det kan være alt annet enn tøft). Men jeg tenker mister «Staten» fint fikser økning av aborttall selv, uten hjelp fra anonyme forum. Da er det viktigere med ekte stemmer i media slik som Anita Skorgan sin. Til trøst, til skremsel og til nytte. 

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Uttalelser når ut til flere på nett, enn på enkeltpersoners jobb. 
Og det handler ikke om å dele fakta på en ok måte når noen spør, som at «nei, jeg ønsker ikke å bære frem et barn med DS om jeg får mulighet til å velge», det handler om uttalelser man ikke ville sagt ansikt til ansikt til et annet menneske. I kraft av å være et oppegående og respektfullt menneske selv, vel og merke.
Jeg skal ikke si jeg er uenig i alt du skriver, men jeg sliter litt med å forstå logikken i «jeg kan si hva jeg vil som anonym på nett, det påvirker ingen så lenge jeg ikke sier det høyt til noen på jobb». (Inntil sjefen eller familien oppdager det)  Jeg klarer ikke helt å leve etter den standarden. Det handler kanskje om karma. For selvom du ikke sier det på jobb, så treffer det veldig mange andre der ute. 

Jeg forsto ikke helt setningen din om at holdninger ikke kun er hva jeg mener innerst inne. Men jeg mener at når en stor digital gjeng er enig i at det er ok å skrive offentlig at en annen gruppe mennesker er uønsket av dere personlig, mange mener ubrukelige eller egoistiske, og det heies frem kommentarer som «Jeg hadde aldri orket å ha et sånt barn selv..de koster samfunnet vanvittig mye penger og bidrar ikke med noe av verdi. Ta vekk velferdsstaten så skal du se at en god del funksjonshemmede «forsvinner»» så har det påvirkningskraft på flere, og skaper en uheldige normalisering av diskriminering av en liten og sårbar gruppe. Disse uttalelsene betyr ikke noe for deg personlig, for det gjelder ikke deg, men jeg er ganske sikker på at de som er født med funksjonsnedsettelser, enten det var med vilje eller ei , ikke nyttegjør seg av alt det negative i sosiale kanaler.
Og jeg vet at det ikke var dem man opprinnelig ønsket å nå her, for det var de ytterst få som velger å beholde fostre med avvik, og de som angivelig i andres øyne glorifiserer det unormale livet. (For nåde den prøver å vise at det kan være alt annet enn tøft). Men jeg tenker mister «Staten» fint fikser økning av aborttall selv, uten hjelp fra anonyme forum. Da er det viktigere med ekte stemmer i media slik som Anita Skorgan sin. Til trøst, til skremsel og til nytte. 

Anonymkode: 599e5...5ea

Men så er dette en diskusjon om nettopp dette, hvor man oppfordres til å komme med sine meninger. Og diskutere funksjonshemmedes liv og hva slags inntrykk man har av det. Jeg deltar i diskusjonen og sier det jeg mener. Man kan ikke tvinge folk til å mene noe annet, og å aldri snakke om det. I etiske diskusjoner MÅ man diskutere de vonde og vanskelige sidene av en sak også, og man må prøve å forstå de som tenker annerledes enn deg selv om man ikke er enig. Vi kan ikke fornekte at folk har ulike meninger.

Holdninger handler ikke kun om tanker, men også om handlinger. Jeg kan mene en ting innerst inne, men jeg viser noe annet utad. Det er som en hvit løgn. Jeg kan synes at genseren din er stygg, men jeg sier det ikke til deg. Og jeg går ikke og kjøper samme genser. Men jeg sier kanskje til deg at du har fin genser fordi du liker den godt selv. Det er å ha gode holdninger og respekt for andre mennesker valg eller liv. Det samme kan gjelde livssituasjoner. Jeg respekterer andres liv og kritiserer det ikke, men jeg ville ikke valgt samme livet selv. 

Jeg har aldri opplevd at om jeg skriver noe ærlig på nettet at det har fått konsekvenser for meg eller andre i det virkelige lkv. Så "enkel" er jeg ikke. Tanker, meninger og ikke minst hvordan man forholder seg til andre mennesker er kompleks. 

Anonymkode: 8a368...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kanskje fordi man ikke ønsker at barnet skal måtte streve mer enn det allerede gjør? Det er jo ikke sånn at selv om man ser at dette barnet ikke kommer til å fungere i jobb, så skal man gi blaffen i skolegangen hans/hennes? Skole er mer enn boklæring, det handler like mye om sosial læring. Med tilrettelegging, kan jo dette bli enklere for barnet.

Anonymkode: 538a0...c64

Altså, hvis jeg skulle gått på skolen hver dag, men visst at når jeg er ferdig på VGS, så hadde jeg uansett ikke fått noe jobb, så hadde jeg ikke sett vitsen med å gå på skolen.

Anonymkode: a866c...ad9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Altså, hvis jeg skulle gått på skolen hver dag, men visst at når jeg er ferdig på VGS, så hadde jeg uansett ikke fått noe jobb, så hadde jeg ikke sett vitsen med å gå på skolen.

Anonymkode: a866c...ad9

Så synd da. Ikke alle tenker seg deg. 

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

for noen hadde det vært mye mer fornuftig å ha livserfaring som tema der en lærte å lage mat, rengjøring/hygiene, og hverdagsnyttig lærdom mer enn å sitte og se på nettbrett mens resten av klassen har KRLE eller matte. 

Anonymkode: d5dac...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

for noen hadde det vært mye mer fornuftig å ha livserfaring som tema der en lærte å lage mat, rengjøring/hygiene, og hverdagsnyttig lærdom mer enn å sitte og se på nettbrett mens resten av klassen har KRLE eller matte. 

Anonymkode: d5dac...bb4

Og det er vel her den individuelle opplæringen kommer til nytte. Da jeg gikk på skole, var det ei med sterk autisme i klassen min. Hun gjorde sånne ting i fag der hun ikke fikk noe utbytte. Hun ble ikke satt i en krok med en bok eller noe. Hun gjorde ting på egne premisser.

Anonymkode: 538a0...c64