Debatten om å bære frem barn med sykdom/funksjonshemninger

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg tror ytterst få mangler forståelse for at mødre velger abort når de får vite om avvik, selvom det ikke skilles på type avvik her. Men nei ikke normalt å ønske lidelse uten håp for barnet sitt. Problemet her på kvinneguiden er måten det blir lagt frem på, som at det er et stort samfunnsøkonomisk problem og en tragedie at 1/10 velger å beholde når de får vite at barnet har et avvik, uavhengig av alvorlighetsgrad. Et av avvik som kun i enkelte tilfeller er alvorlig.

Det er veldig mange andre enn personer født med alvorlig psykisk utviklingshemming som er avhengig av, og rammes av de tingene du nevner. Ser det gjerne hos slagpasienter, hjerneskadede osv. Tenker kanskje at livskvaliteten er lavere hos de som har levd et normalt liv før dette skjedde, men det er kun antagelser. Selvfølgelig ikke noe noen i utgangspunktet ønsker for barna sine eller seg selv. 

 

Anonymkode: 599e5...5ea

Det er som du sier mange som har pleietrengende liv, men som var født friske. Det er ikke de jeg omtaler, det blir en helt annen diskusjon😄

Anonymkode: b8c89...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det synes nok trådstarter og veldig mange andre er godt og trygt å vite. Det mest samfunnsøkonomiske riktig også. Ikke så veldig nyttig info for de som søker råd når de står i en slik fortvilet situasjon, men et personlig valg du har all rett til å ta uten at noen kan dømme deg for det. 

*
*
*

Her på kvinneguiden er det kun de veldig få som mot alle odds ønsker å beholde et barn med avvik som fortjener å bli kalt diverse stygge ting. For våge den som prøver å si noe fint om livet med DS f.eks., for det betyr at de presser på andre en unge med kromosomavvik og det er uhørt. 

Medmennesker her inne mener at man er egoistisk og økonomisk uansvarlig om man oppdager avvik hos barnet i magen, men ikke fjerner det. Selvom det kun er max 10 prosent av alle de som oppdager et avvik som velger å beholde. En bitte liten andel. Disse må bare holde munn. 
Psykisk utviklingshemmede barn og voksne koster for mye ressursmessig og ikke minst vil barnet og hele familien lide forferdelig med null livskvalitet. Dette gjelder jo selvfølgelig alle, uten unntak. I så fall vil ingen høre om de. Og dette er det helt umulig å få gjentatt nok her på kvinneguiden. 

(To siste avsnitt av teksten min her er et dårlig debattinnlegg, satt på spissen og ironisk, i tilfelle noen hadde planer om å misforstå det. Hele denne posten er unødvendig og sårende overfor veldig mange. Aner ikke hva trådstarter var ute etter, annet enn å minne folk på at abort er lurt siden livet kan bli tøft med PU i familien. Mulig hun håpet å nå den siste 1/10 som ikke allerede tar abort ved avvik )

Anonymkode: 599e5...5ea

Trådstarter har to stk i nær familie som jeg har vokst opp sammen med. Ikke med et ord har jeg nevnt økonomi! Det JEG skriver om er at jeg opplever glorifiseringen som kvalmende. At det er lett for andre å mene noe om en situasjon de selv aldri har vært i. At det å vokse opp i en familie som har spesielle behov er mer kompleks, utfordrende og vanskelig enn mange tør å si høyt. Og jeg startet denne tråden med: å si at jeg ikke forstår hvorfor noen villig velger å få syke barn når de har muligheten til å slippe. 

Med det sagt har folk som har svart en del rett i de tingene de sier, om det er aldri så kynisk at folk som ikke bidrar koster samfunnet penger. Det er en hard, kald realitet, men det var ikke derfor jeg som trådstarter startet diskusjonen. Les mine innlegg igjen du.

Anonymkode: d5dac...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Naturen. 

Skal ikke mange årene tilbake i tid, da naturen ville tatt det valget for oss. Og det på tross av hva foreldrene måtte mene om den saken. 

Vi er utrolig heldige i dag som faktisk har valget. Tenk at man kan velge å bære fram et multihandikappet barn, fordi vi har medisinsk utstyr som kan holde barnet i livet for foreldrene? Ganske utrolig hvor langt vi har kommet innen medisin. 

Å være lam, blind, døv, ha Adhd, være deprimert, ha angst, være forkjølet, er ikke det jeg vil anse som et pleietrengende, 24/7 multi-psykisk og fysisk handikappet, sengeliggende menneske. Ser at enkelte i tråden sammenligner disse??

Ingen mennesker er perfekte. Innimellom trenger vi alle hjelp i ulik grad, men de fleste greier seg selv i det daglige. Noen mer tilrettelagt enn andre.

I dag er det helt lov å gi liv til et menneske man vet vil bli sengeliggende og pleietrengende fra første stund. Klart man blir glad i barnet sitt og det har verdi for foreldrene, men å romantisere det livet blir for dumt. Et helt "vanlig" liv er til tider beintøft nok.

Anonymkode: f8831...59b

«24/7 multi-psykisk og fysisk handikappet, sengeliggende menneske»

Hvor mange av disse ble oppdaget før uke 18 og kunne vært abortert tenker du? Er det en stor andel?
Jeg personlig tror egentlig ikke de fleste som lever livet som et «24/7 multi-psykisk og fysisk handikappet, sengeliggende menneske» er valgt av egoistiske foreldre før uke 18. Jeg tror de først og fremst havnet der av andre ikke planlagte hendelser. Som ulykker, fødselsskader, uoppdagede avvik, sykdom i hjerne og skader etter å ha blitt født ekstrempremature.

Og hvem er det som romantiserer livet med et barn man vet vil bli sengeliggende og pleietrengende fra første stund? Det har jeg ikke fått med meg.
Det er generelt egoistisk å få barn, så folk gjør det som passe seg og sitt liv. Regjeringen sørger for at 9/10 med oppdaget avvik allerede fjernes, kanskje snart 10/10, så jeg ser denne diskusjonen som ganske unyttig.

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

Så kan du velge å avstå fra å diskutere videre?

Jeg har nevnt flere eksempler på glorifisering, og bagatellisering, på å bevisst velge å trosse skjebnen, og hva jeg selv og til dels de opplevde gjennom oppveksten både fra samfunnet og fra deres mor. 

Anonymkode: d5dac...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette har jeg allerede svart noen andre på. Men ja, slike undersøkelser om trivsel og for såvidt mange andre ting, har masse svakheter og lav svarprosent. Dette er ikke en svakere undersøkelse enn andre, så hvorfor ikke lytte til de som sier livet er bra? 
For det er ganske finurlig at så fort noen sier at livet med Downs kan være bra, så vil ingen tro eller høre på det. «De vet ingenting» «For det kan tross alt være skikkelig vanskelig». 
Og «det er tross alt ressurskrevende». Akkurat som om folk ikke vet det fra før. Og nei, livet er ikke som i Tangerudbakken. Det vet vi også. Men allikevel har folk et behov for å nevne det,   igjen og igjen. 

Mennesker går helt i fistel og føler seg tråkket på og sier «ikke f at noen skal «presse» meg til å beholde et barn med Downs»… bare fordi noen ytterst få snakker varmt om det. 9/10 blir jo allerede fjernet. Om noen blir presset her, så er det de som faktisk ønsker å beholde. Samfunnet har gått inn for abort av disse barna for lenge siden. Mødre blir anbefalt abort på sykehuset. Foreldre som har barn med DS skammer seg og er redd noen skal tro de valgte det frivillig. 

På kvinneguiden kastes det ut respektløse uttalelser om at livet med store funksjonsnedsettelser ikke er verdt å leve, folk elsker å fortelle om egne grusomme opplevelser, som om det har noen nytteverdi annet enn å tråkke på andre. De bestemmer hva som er god livskvalitet for andre og det står overalt at «de personlig ALDRI hadde nølt med å fjerne fostret om de fikk vite at barnet hadde DS eller andre avvik» osv. 

De som mener livet til mennesker med store funksjonsnedsettelser ikke er verdt å leve er i flertall så holder. Og de elsker å fortelle det her inne. Høyt og brutalt. Hvorfor er det så innmari viktig å fortelle det samme igjen og igjen? Hva er dere redd for? 

Ta abort så mye dere vil, men slutt å tråkk på andre. La de som er i tvil få lese noe annet enn disse kvalmene postene på kvinneguiden. For Google blir din venn i en slik situasjon, og der er infoene alt annet enn god og nøytral. Om en kommende mor står med positivt svaret på nipt i hånda, så er det helt likegyldig hva fordomsfulle Kari og Lise på kvinneguiden ville gjort i samme situasjon. De som står i valget må få snakke med de som har levd livet de nå blir presentert og har vært gjennom det samme. Ordningen som skulle sikre dette har regjeringen nå skrotet. For 9/10 holder visst ikke. 

Anonymkode: 599e5...5ea

Poenget er at man ikke kan bruke en slik undersøkelse til å si at “livet med Downs er fint”, men må uttale seg betydelig mer forsiktig enn som så, siden studien har så store svakheter. Ja, jeg er forsker selv. Det betyr ikke at studien er “verdiløs”, men at den er svak metodisk og at man må tolke resultatene med forsiktighet. Noe som absolutt ikke ble gjort i innlegget ditt. 
Jeg er forøvrig enig i at det kommer fram mange betenkelige holdninger i denne tråden. 
Den gamle abortordningen sikret ikke at kvinner som er gravide med et foster med downs fikk snakke med noen familier som var i samme situasjon, som du mener. Den sikret bare at kvinner måtte møte i en nemnd og forsvare valget sitt. En helt unødvendig og stressende strafferunde, når uansett omtrent alle fikk gjennom abort for uke 18, og uansett alle med Downs. Å la være å gi kvinner viktig informasjon om svangerskapet og barnet sitt er ikke etisk riktig. Da må man slutte med OUL også da, i tilfelle. For det er ikke sånn at Downs står i en særstilling blant fosteravvikene, selv om abortdebatten som regel blir kraftig preget av Downs! Det er påfallende hvordan Downs-fremsnakkerne som regel alltid er enten kvinner med helt små barn med Downs, eller det er et meget lite antall unge voksne med Downs som er svært høytfungerende. Sistnevnte er en interessant stemme, og de viser hvordan livet KAN bli, men for mange blir livet i den andre delen av skalaen, og uansett er det en omsorgsoppgave som varer livet ut. Og den er det mange som ikke ønsker, uten at det har noe med mangel på menneskeverd å gjøre. 
Jeg har også et barn med diagnose som vil innebære en omsorgsoppgave livet ut, om enn sannsynligvis i mindre omfang enn hvis hen hadde hatt Downs. Det er aldri en oppgave jeg hadde påtatt meg hvis jeg hadde hatt et valg (finnes ingen test). Søsteren min tok nylig senabort pga Downs og hjertefeil. Hjerteskjærende der og da, men jeg klarer ikke la være å tenke at de årsakene hun oppga for valget sitt (hun fortalte dem frivillig, jeg maste ikke - påkjenning for søsken, sykehus, belastning), det er nettopp det jeg står i selv. Og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt et valg, for jeg hadde ikke valgt denne belastning og dette livet. Selv om vårt barn har en god livskvalitet, står det også ovenfor mange, mange vanskeligheter i livet som jeg ikke kan skjerme hen mot. Så jeg anser faktisk søsteren min som heldig, for hun hadde et valg. At ikke alle familier tar samme valg som henne er selvsagt helt greit, og jeg synes ikke det er ok å si at folk bør ta abort “fordi barnet vil koste samfunnet så mye”.

Vil man ha ned aborttallene på foster med spesielle behov bør man starte med å gi ordentlig hjelp til de familiene som har barn med slike diagnoser. Nå er realiteten at man må kjempe for alt mulig og blir helt utslitt. Kommunen har ikke penger og avslår på tynt grunnlag, så må man bruke masse krefter på å klage til statsforvalteren, månedene går og man blir mer og mer utslitt. Hvem ønsker vel noe slikt??

Anonymkode: 7401d...5d8

[Melus]

Jeg har ingen problemer med å forstå at foreldre som har et barn med funksjonsvansker ikke klarer å se for seg et liv uten det barnet, men jeg er helt enig i dette med glorifiseringen av det hele. 
 

Vi har valgt å ta nipt i våre svangerskap, og har hele tiden vært enige om å avslutte svangerskapet dersom det er avvik som påvirker barnets livskvalitet negativt. For når alt kommer til alt er det barnet som lever med det, og hvem vil vel leve med dårlig livskvalitet? Ikke jeg! 
 

Når det gjelder downs synes jeg det er skikkelig bedritent å bruke de «friskeste» til å fronte en slags samvittighettssak mot de som er for abort ved påvist downs syndrom, da disse barna blir født med ekstremt forskjellige utfordringer. Langt i fra alle er «blide og gode og klarer seg godt» i hverdagen, og det vet man ikke før barnet er født å begynner å vokse til! 
La alle ta sitt eget valg uten å bli dømt for det! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg får så vondt i magen av å lese slike innlegg.

Jeg har et barn som virkelig lever et verdig liv. Fikk en skade etter fødsel. Barnet mitt er avhengig av bistand til å komme seg rundt pga fysisk funksjonsnedsettelse, men er fullt ut integrert og lever et helt «vanlig» liv. Har gode venner og er populær lekekamerat, er veldig flink på skolen og er verdens fineste unge.

Anbefaler å lese boka «Jeg lever et liv som ligner deres» av Jan Grue. Den forteller mye om diskriminering av funksjonsnedsatte og gir god innsikt i hvor mye vi henger etter i Norge på dette området. Jeg er så heldig at jeg gikk på folkehøgskole med mennesker med funksjonsnedsettelser og så hvilket verdig liv de hadde selv om de trengte hjelp. Tror veldig mange som ser på det slik som deg bare aldri har kjent noen med funksjonsnedsettelse. 

Anonymkode: cd3a0...f6b

Jeg kan ikke snakke for alle, men snakker for meg selv. Har som skrevet vokst opp med to i nær familie, jeg har arbeidet 1-1 som assistent på skolen og jeg har flere rundt meg som pga ulike sykdom/situasjoner har funksjonsnedsettelse. Fra det enkle: jeg sitter i rullestol pga ulykke og jeg har mistet synet pga sykdom, til det mer kompliserte og sjeldne. Jeg står på mitt at det å velge å bære frem et barn som er syk stiller seg anderledes enn om du plutselig fikk et i fanget. At noen velger dette, det forstår jeg ikke. Jeg forstår heller ikke glorifiseringen av hverdagen og hvorfor de fremsnakker å ha barn med sykdommer som en positiv ting. "Barn med down er så glade" sier de: eh, ja frem til de ikke er det. Som alle barn har de også sine meltdowns og vanskeligheter, men disse glatte bare over fordi "barna er så blide". Eller at alle autister har høy IQ og kan ramse opp fakta og informasjon om en ting: det stemmer for noen, men ingen snakker om hva som skjer når noen faktisk prøver å kreve noe av disse barna. Å bli slått, eller bitt fordi de må ta friminutt på skolen. Å bli skadet fordi de ikke eier kontroll over raseriet og sin egen styrke. At den blinde eller tunghørte tyr til voldelig utbrudd i barnehagen med de andre barna og voksne: dette er OGSÅ en virkelig del av livet med et sykt barn. Men det er ikke lov å snakke om for da er en nazist, en er et sorteringssamfunn og kun opptatt av penger 🤪

Anonymkode: d5dac...bb4

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg syntes at de som velger å beholde også må ta alle mer-kostnadene. Da ser jeg ikke problemet, de får leve som de ønsker

Anonymkode: bd853...ae6

Da straffes jo barnet da 

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Poenget er at man ikke kan bruke en slik undersøkelse til å si at “livet med Downs er fint”, men må uttale seg betydelig mer forsiktig enn som så, siden studien har så store svakheter. Ja, jeg er forsker selv. Det betyr ikke at studien er “verdiløs”, men at den er svak metodisk og at man må tolke resultatene med forsiktighet. Noe som absolutt ikke ble gjort i innlegget ditt. 
Jeg er forøvrig enig i at det kommer fram mange betenkelige holdninger i denne tråden. 
Den gamle abortordningen sikret ikke at kvinner som er gravide med et foster med downs fikk snakke med noen familier som var i samme situasjon, som du mener. Den sikret bare at kvinner måtte møte i en nemnd og forsvare valget sitt. En helt unødvendig og stressende strafferunde, når uansett omtrent alle fikk gjennom abort for uke 18, og uansett alle med Downs. Å la være å gi kvinner viktig informasjon om svangerskapet og barnet sitt er ikke etisk riktig. Da må man slutte med OUL også da, i tilfelle. For det er ikke sånn at Downs står i en særstilling blant fosteravvikene, selv om abortdebatten som regel blir kraftig preget av Downs! Det er påfallende hvordan Downs-fremsnakkerne som regel alltid er enten kvinner med helt små barn med Downs, eller det er et meget lite antall unge voksne med Downs som er svært høytfungerende. Sistnevnte er en interessant stemme, og de viser hvordan livet KAN bli, men for mange blir livet i den andre delen av skalaen, og uansett er det en omsorgsoppgave som varer livet ut. Og den er det mange som ikke ønsker, uten at det har noe med mangel på menneskeverd å gjøre. 
Jeg har også et barn med diagnose som vil innebære en omsorgsoppgave livet ut, om enn sannsynligvis i mindre omfang enn hvis hen hadde hatt Downs. Det er aldri en oppgave jeg hadde påtatt meg hvis jeg hadde hatt et valg (finnes ingen test). Søsteren min tok nylig senabort pga Downs og hjertefeil. Hjerteskjærende der og da, men jeg klarer ikke la være å tenke at de årsakene hun oppga for valget sitt (hun fortalte dem frivillig, jeg maste ikke - påkjenning for søsken, sykehus, belastning), det er nettopp det jeg står i selv. Og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt et valg, for jeg hadde ikke valgt denne belastning og dette livet. Selv om vårt barn har en god livskvalitet, står det også ovenfor mange, mange vanskeligheter i livet som jeg ikke kan skjerme hen mot. Så jeg anser faktisk søsteren min som heldig, for hun hadde et valg. At ikke alle familier tar samme valg som henne er selvsagt helt greit, og jeg synes ikke det er ok å si at folk bør ta abort “fordi barnet vil koste samfunnet så mye”.

Vil man ha ned aborttallene på foster med spesielle behov bør man starte med å gi ordentlig hjelp til de familiene som har barn med slike diagnoser. Nå er realiteten at man må kjempe for alt mulig og blir helt utslitt. Kommunen har ikke penger og avslår på tynt grunnlag, så må man bruke masse krefter på å klage til statsforvalteren, månedene går og man blir mer og mer utslitt. Hvem ønsker vel noe slikt??

Anonymkode: 7401d...5d8

Jeg har selv et barn med DS, jeg vet om jobben. Og nei slapp av folk, jeg har ikke valgt det selv, i dagens samfunn med folks holdninger må det forsvares. Ikke er h*n verken sengeliggende eller alvorlig syk. Men dyrt for samfunnet over tid ja, som så mye annet, og høyt elsket av alle rundt seg. Et fantastisk lettlikt lite menneske som sprer masse masse glede. Som de fleste andre barn. 
Det som er påfallende og spesielt er at ingen av oss tillates å si at livet med DS kan være fint og verdt å leve. Selv ikke de med DS selv. For da har vi glemt at det kan være tøft og ulevelig for andre. Og ingen tror på oss heller. Hvorfor er det sånn? Fordi noen har opplevd eller valgt noe annet? Særlig må vi som lever livet selv tie stille, for ellers glorifiserer vi. Skal vi si noe, så må vi fortelle om hvor tøft det kan være. Men veit du hva, mine funksjonsfriske yngre barn gir meg for tiden mye større utfordringer i hverdagen. Problemet med DS er først og fremst systemet rundt, som du nevner i siste avsnitt. At h#n har DS tenker vi sjelden over. 

Det du glemmer her når du tar frem at det er «påfallende» at det er mødre med små barn med DS som står frem i media, er at små barn med DS ofte er som alle andre barn, og mødrene er stolte… dette er en kjempestor og viktig(!) trøst og støtte for andre som sitter med en liten baby med DS i fanget og tror at livet ender fordi blodprøver viste trisomi 21. I den nyste boken som tar for seg livet med Downs fra 0-6 år, står det historier fra alle synspunkt. Det er ingen glorifisering. Men jeg opplever hele abort av DS debatten som skadelig og ikke nyttig. Den får frem det verste i folk. 9/10 blir allerede fjernet, og det er nå kun rundt 50 som fødes i året. 0 er umulig siden noen ikke kan oppdages. 

Jeg har ingen problemer med at de fleste velger bort DS (med bakgrunn i nøytral og riktig info fra helsevesenet) men det betyr ikke at de som velger å beholde, eller må leve livet uten å ha valgt det, fortjener all drit og holdninger som kommer frem i disse såkalte diskusjonene. Og at Martine R. velger å si at «hun ikke skjønner at noen kan velge bort noen som datteren», tenker jeg er helt innafor når hun er såpass i mindretall. For det kan man faktisk ikke forstå, når man sitter der med et (for seg) perfekt lite vesen i armene. Hun jobber for at helsepersonell skal slutte å si beklager, og anbefale folk abort. Dette er et kjempeproblem. 

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

 

Jeg har selv et barn med DS, jeg vet om jobben. Og nei slapp av folk, jeg har ikke valgt det selv, i dagens samfunn med folks holdninger må det forsvares. Ikke er h*n verken sengeliggende eller alvorlig syk. Men dyrt for samfunnet over tid ja, som så mye annet, og høyt elsket av alle rundt seg. Et fantastisk lettlikt lite menneske som sprer masse masse glede. Som de fleste andre barn. 
Det som er påfallende og spesielt er at ingen av oss tillates å si at livet med DS kan være fint og verdt å leve. Selv ikke de med DS selv. For da har vi glemt at det kan være tøft og ulevelig for andre. Og ingen tror på oss heller. Hvorfor er det sånn? Fordi noen har opplevd eller valgt noe annet? Særlig må vi som lever livet selv tie stille, for ellers glorifiserer vi. Skal vi si noe, så må vi fortelle om hvor tøft det kan være. Men veit du hva, mine funksjonsfriske yngre barn gir meg for tiden mye større utfordringer i hverdagen. Problemet med DS er først og fremst systemet rundt, som du nevner i siste avsnitt. At h#n har DS tenker vi sjelden over. 

Det du glemmer her når du tar frem at det er «påfallende» at det er mødre med små barn med DS som står frem i media, er at små barn med DS ofte er som alle andre barn, og mødrene er stolte… dette er en kjempestor og viktig(!) trøst og støtte for andre som sitter med en liten baby med DS i fanget og tror at livet ender fordi blodprøver viste trisomi 21. I den nyste boken som tar for seg livet med Downs fra 0-6 år, står det historier fra alle synspunkt. Det er ingen glorifisering. Men jeg opplever hele abort av DS debatten som skadelig og ikke nyttig. Den får frem det verste i folk. 9/10 blir allerede fjernet, og det er nå kun rundt 50 som fødes i året. 0 er umulig siden noen ikke kan oppdages. 

Jeg har ingen problemer med at de fleste velger bort DS (med bakgrunn i nøytral og riktig info fra helsevesenet) men det betyr ikke at de som velger å beholde, eller må leve livet uten å ha valgt det, fortjener all drit og holdninger som kommer frem i disse såkalte diskusjonene. Og at Martine R. velger å si at «hun ikke skjønner at noen kan velge bort noen som datteren», tenker jeg er helt innafor når hun er såpass i mindretall. For det kan man faktisk ikke forstå, når man sitter der med et (for seg) perfekt lite vesen i armene. Hun jobber for at helsepersonell skal slutte å si beklager, og anbefale folk abort. Dette er et kjempeproblem. 

Anonymkode: 599e5...5ea

Til syvende og sist, velger man selv hva man føler seg i stand til å påta seg. Selvsagt mener man jo at ens egne barn er perfekte, noe annet hadde vært rart. Og ja, man tilpasser seg og finner en ny normal. Man blir kjent med sitt eget barns behov og man kan selvsagt ikke se for seg et annerledes liv. Men at å ha et barn med spesielle behov ikke kun er en dans på roser, kan vi vel alle enes om. Og med Downs f.eks, kan jo barnet bli født med utallige tilleggsdiagnoser. At folk ikke ønsker dette for barnet sitt og livet sitt, er i orden. Jeg synes ikke man skal slutte å anbefale abort i slike tilfeller. Mødre må vite at de har det alternativet også. 

Anonymkode: 538a0...c64

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

 

Jeg har selv et barn med DS, jeg vet om jobben. Og nei slapp av folk, jeg har ikke valgt det selv, i dagens samfunn med folks holdninger må det forsvares. Ikke er h*n verken sengeliggende eller alvorlig syk. Men dyrt for samfunnet over tid ja, som så mye annet, og høyt elsket av alle rundt seg. Et fantastisk lettlikt lite menneske som sprer masse masse glede. Som de fleste andre barn. 
Det som er påfallende og spesielt er at ingen av oss tillates å si at livet med DS kan være fint og verdt å leve. Selv ikke de med DS selv. For da har vi glemt at det kan være tøft og ulevelig for andre. Og ingen tror på oss heller. Hvorfor er det sånn? Fordi noen har opplevd eller valgt noe annet? Særlig må vi som lever livet selv tie stille, for ellers glorifiserer vi. Skal vi si noe, så må vi fortelle om hvor tøft det kan være. Men veit du hva, mine funksjonsfriske yngre barn gir meg for tiden mye større utfordringer i hverdagen. Problemet med DS er først og fremst systemet rundt, som du nevner i siste avsnitt. At h#n har DS tenker vi sjelden over. 

Det du glemmer her når du tar frem at det er «påfallende» at det er mødre med små barn med DS som står frem i media, er at små barn med DS ofte er som alle andre barn, og mødrene er stolte… dette er en kjempestor og viktig(!) trøst og støtte for andre som sitter med en liten baby med DS i fanget og tror at livet ender fordi blodprøver viste trisomi 21. I den nyste boken som tar for seg livet med Downs fra 0-6 år, står det historier fra alle synspunkt. Det er ingen glorifisering. Men jeg opplever hele abort av DS debatten som skadelig og ikke nyttig. Den får frem det verste i folk. 9/10 blir allerede fjernet, og det er nå kun rundt 50 som fødes i året. 0 er umulig siden noen ikke kan oppdages. 

Jeg har ingen problemer med at de fleste velger bort DS (med bakgrunn i nøytral og riktig info fra helsevesenet) men det betyr ikke at de som velger å beholde, eller må leve livet uten å ha valgt det, fortjener all drit og holdninger som kommer frem i disse såkalte diskusjonene. Og at Martine R. velger å si at «hun ikke skjønner at noen kan velge bort noen som datteren», tenker jeg er helt innafor når hun er såpass i mindretall. For det kan man faktisk ikke forstå, når man sitter der med et (for seg) perfekt lite vesen i armene. Hun jobber for at helsepersonell skal slutte å si beklager, og anbefale folk abort. Dette er et kjempeproblem. 

Anonymkode: 599e5...5ea

Det fins andre ting enn downs da som kan være vel så krevende, om ikke mer. Syns downs overkjører alle andre diagnoser i slike diskusjoner

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Til syvende og sist, velger man selv hva man føler seg i stand til å påta seg. Selvsagt mener man jo at ens egne barn er perfekte, noe annet hadde vært rart. Og ja, man tilpasser seg og finner en ny normal. Man blir kjent med sitt eget barns behov og man kan selvsagt ikke se for seg et annerledes liv. Men at å ha et barn med spesielle behov ikke kun er en dans på roser, kan vi vel alle enes om. Og med Downs f.eks, kan jo barnet bli født med utallige tilleggsdiagnoser. At folk ikke ønsker dette for barnet sitt og livet sitt, er i orden. Jeg synes ikke man skal slutte å anbefale abort i slike tilfeller. Mødre må vite at de har det alternativet også. 

Anonymkode: 538a0...c64

Dette var bare gjentagelse, men ja jeg skjønner du mener at 9/10 ikke holder.
Tror mødre vet at abort er et alternativ uavhengig av om de får nøytral og respektfull informasjon om valget fra helsevesenet.

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette har jeg allerede svart noen andre på. Men ja, slike undersøkelser om trivsel og for såvidt mange andre ting, har masse svakheter og lav svarprosent. Dette er ikke en svakere undersøkelse enn andre, så hvorfor ikke lytte til de som sier livet er bra? 
For det er ganske finurlig at så fort noen sier at livet med Downs kan være bra, så vil ingen tro eller høre på det. «De vet ingenting» «For det kan tross alt være skikkelig vanskelig». 
Og «det er tross alt ressurskrevende». Akkurat som om folk ikke vet det fra før. Og nei, livet er ikke som i Tangerudbakken. Det vet vi også. Men allikevel har folk et behov for å nevne det,   igjen og igjen. 

Mennesker går helt i fistel og føler seg tråkket på og sier «ikke f at noen skal «presse» meg til å beholde et barn med Downs»… bare fordi noen ytterst få snakker varmt om det. 9/10 blir jo allerede fjernet. Om noen blir presset her, så er det de som faktisk ønsker å beholde. Samfunnet har gått inn for abort av disse barna for lenge siden. Mødre blir anbefalt abort på sykehuset. Foreldre som har barn med DS skammer seg og er redd noen skal tro de valgte det frivillig. 

På kvinneguiden kastes det ut respektløse uttalelser om at livet med store funksjonsnedsettelser ikke er verdt å leve, folk elsker å fortelle om egne grusomme opplevelser, som om det har noen nytteverdi annet enn å tråkke på andre. De bestemmer hva som er god livskvalitet for andre og det står overalt at «de personlig ALDRI hadde nølt med å fjerne fostret om de fikk vite at barnet hadde DS eller andre avvik» osv. 

De som mener livet til mennesker med store funksjonsnedsettelser ikke er verdt å leve er i flertall så holder. Og de elsker å fortelle det her inne. Høyt og brutalt. Hvorfor er det så innmari viktig å fortelle det samme igjen og igjen? Hva er dere redd for? 

Ta abort så mye dere vil, men slutt å tråkk på andre. La de som er i tvil få lese noe annet enn disse kvalmene postene på kvinneguiden. For Google blir din venn i en slik situasjon, og der er infoene alt annet enn god og nøytral. Om en kommende mor står med positivt svaret på nipt i hånda, så er det helt likegyldig hva fordomsfulle Kari og Lise på kvinneguiden ville gjort i samme situasjon. De som står i valget må få snakke med de som har levd livet de nå blir presentert og har vært gjennom det samme. Ordningen som skulle sikre dette har regjeringen nå skrotet. For 9/10 holder visst ikke. 

Anonymkode: 599e5...5ea

👏

Anonymkode: 81e41...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette var bare gjentagelse, men ja jeg skjønner du mener at 9/10 ikke holder.
Tror mødre vet at abort er et alternativ uavhengig av om de får nøytral og respektfull informasjon om valget fra helsevesenet.

Anonymkode: 599e5...5ea

Du kan la vær å tilegne meg meninger jeg ikke har. Det drar ned debattnivået. 

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trådstarter har to stk i nær familie som jeg har vokst opp sammen med. Ikke med et ord har jeg nevnt økonomi! Det JEG skriver om er at jeg opplever glorifiseringen som kvalmende. At det er lett for andre å mene noe om en situasjon de selv aldri har vært i. At det å vokse opp i en familie som har spesielle behov er mer kompleks, utfordrende og vanskelig enn mange tør å si høyt. Og jeg startet denne tråden med: å si at jeg ikke forstår hvorfor noen villig velger å få syke barn når de har muligheten til å slippe. 

Med det sagt har folk som har svart en del rett i de tingene de sier, om det er aldri så kynisk at folk som ikke bidrar koster samfunnet penger. Det er en hard, kald realitet, men det var ikke derfor jeg som trådstarter startet diskusjonen. Les mine innlegg igjen du.

Anonymkode: d5dac...bb4

Ja for tenk så grusomt at andre har en annerledes opplevelse en. Deg , det skal de visst ikke skrive om fordi du mener de glorifiserer 🙄

Anonymkode: 81e41...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kan ikke snakke for alle, men snakker for meg selv. Har som skrevet vokst opp med to i nær familie, jeg har arbeidet 1-1 som assistent på skolen og jeg har flere rundt meg som pga ulike sykdom/situasjoner har funksjonsnedsettelse. Fra det enkle: jeg sitter i rullestol pga ulykke og jeg har mistet synet pga sykdom, til det mer kompliserte og sjeldne. Jeg står på mitt at det å velge å bære frem et barn som er syk stiller seg anderledes enn om du plutselig fikk et i fanget. At noen velger dette, det forstår jeg ikke. Jeg forstår heller ikke glorifiseringen av hverdagen og hvorfor de fremsnakker å ha barn med sykdommer som en positiv ting. "Barn med down er så glade" sier de: eh, ja frem til de ikke er det. Som alle barn har de også sine meltdowns og vanskeligheter, men disse glatte bare over fordi "barna er så blide". Eller at alle autister har høy IQ og kan ramse opp fakta og informasjon om en ting: det stemmer for noen, men ingen snakker om hva som skjer når noen faktisk prøver å kreve noe av disse barna. Å bli slått, eller bitt fordi de må ta friminutt på skolen. Å bli skadet fordi de ikke eier kontroll over raseriet og sin egen styrke. At den blinde eller tunghørte tyr til voldelig utbrudd i barnehagen med de andre barna og voksne: dette er OGSÅ en virkelig del av livet med et sykt barn. Men det er ikke lov å snakke om for da er en nazist, en er et sorteringssamfunn og kun opptatt av penger 🤪

Anonymkode: d5dac...bb4

Å du mener de som har bedre erfaringer ikke skal få snakke , for da bare glorifiserer de dette🙃

Anonymkode: 81e41...22d

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

Det fins andre ting enn downs da som kan være vel så krevende, om ikke mer. Syns downs overkjører alle andre diagnoser i slike diskusjoner

Det snakkes om alt innen PU i samme post som det snakkes om alvorlig sykdom og barn som lider og er pleietrengende 24/7 fra fødsel til død. 
Men trisomier er det eneste nipt tester for så det er litt vanskelig å utelate at DS blir en stor del av diskusjonen om abort. Det er den vanligste formen for utviklingshemming og noe mange har meninger om.

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan la vær å tilegne meg meninger jeg ikke har. Det drar ned debattnivået. 

Anonymkode: 538a0...c64

Beklager, men når du skriver «Jeg synes ikke man skal slutte å anbefale abort i slike tilfeller» (altså tilfeller der helsevesenet presser gravide til abort av fostre med DS) så var det litt vanskelig å ikke tolke det dit . 

Anonymkode: 599e5...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Beklager, men når du skriver «Jeg synes ikke man skal slutte å anbefale abort i slike tilfeller» (altså tilfeller der helsevesenet presser gravide til abort av fostre med DS) så var det litt vanskelig å ikke tolke det dit . 

Anonymkode: 599e5...5ea

Jeg skrev det som et direkte tilsvar på at du skrev at Martine R jobber for at helsepersonell skal slutte å anbefale det. Og det synes jeg jo selvsagt ikke at man skal. Man har krav på å få opplysninger om alle alternativer, også abort.

Anonymkode: 538a0...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dere som liker å bruke kostnader som unnskyldning for abort. Om vi først skal gå inn på kostnadsoversikten (finner ikke nyere enn 2019 i farta) så ser vi jo at det koster penger med PU. Utfordringen med å få ned disse kostnadene er dessverre at hovedandelen av disse menneskene stammer fra andre uforutsette «hendelser» enn at moren fikk vite at barnet i magen var sykt, men lot være å ta abort. 

Men demens og psykiske lidelser (angst og depresjon) er faktisk i følge denne oversikten dyrere for staten. Bare sånn til opplysning, i tilfelle dere ønsker å bidra med litt «pengesparing» vedrørende denne problematikken også.  

Og selvom det jobbes hardt her på kvinneguiden, så får dere ikke utryddet mennesker med PU som eksisterer av andre grunner enn mangel på abort, så hvor skal vi starte da? 
Med dere selv kanskje? 

Anonymkode: 599e5...5ea

Psykisk utviklingshemmede har andre kostnader enn helseutgifter og antallet er langt færre enn f.eks. slag og fall, så dette motbeviser ingenting utenom at demens er også veldig dyrt.

Anonymkode: 06be9...592