Ugreit å ikke hjelpe voksne «barn» økonomisk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke like dyrt nei, du får mye mer for pengene i randsonen rundt Oslo. Må du bo i oslo så tenker jeg at du og må godta å bo mindre og kanskje finne løsninger som at to familier deler et hus, eller to venner kjøper sammen.

Mannen her i huset pendler fra Drammen hver dag og der han jobber (blindern) bor folk i både Fredrikstad og Askim og Oppegård osv, de færreste bor i Oslo. i hvert fall de som har hus.

Anonymkode: 10731...3b0

Her er en tomannsbolig i Røyken, tre soverom og under 4 millioner.

Lys & pen halvpart i et attraktivt boligområde - Innholdsrik - Utsikt og solrikt- Garasje - Barnevennlig | FINN eiendom

Anonymkode: 10731...3b0

[Lønnesirup01]

Nei, jeg synes ingen har rett på hjelp fra foreldre uansett, og i hvert fall ikke over evne.

Nå synes jeg scenariene du skisserer her virker litt ekstreme, såpass at jeg mistenker at det kanskje er mer til historien? Er din kusine singel? I så fall er det en annen situasjon, og hun har kanskje ikke samme behov for det store huset.

Folk har ulike relasjoner til sine barn også. Kanskje er hun mye på besøk hos dem, og «nyter» litt av at de får etablert seg. Noen tenker på sin utvidede familie, og ser at dersom deres barn skal få egne barn igjen, er det lettere om de får litt bidrag. Er barna det hun har, så er det mer naturlig å legge sine ressurser der.

Ingen forventer at du gjør som din familie, men jeg synes ikke de skal dømmes for det heller.

[Vhiks]

voksne barn er voksne barn. ingen er tjent med at man skal konstant sy puter under armene på dem. hvem skal hjelpe dem når dere går bort, hvis dere konstant kaster deres penger deres retning? la dem ta ansvar selv, og ikke gjør dem en bjørnetjeneste. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvis det er situasjonen, så ja, jeg er enig. Men for vår del sitter vi på en enebolig vi ikke egentlig trenger når barna flytter ut. Og de kjøper seg ikke en "flott leilighet", de kommer seg inn på Oslos boligmarked med en helt ordinær bolig. Den flotte leiligheten et det vi som har råd til å kjøpe, selv etter at vi har delt ut litt EK.

Sånn er det jo for veldig mange som selger og flytter til noe mindre. Når ungdommene flytter ut trenger man ikke like mye plass. Handler ikke om å nedjustere egen standard, men at livet og behovene endrer seg  

Anonymkode: 252fe...9a4

Her jeg bor koster en 2/3-roms ofte mer enn en enebolig, da det har vært stpr etterspørsel etter leiligheter de siste årene, og de er nye og dyre.  Så de pensjonistene som flytter til en leilighet har til innskuddene, og må forholde seg til fellesgjeld, eller ta opp lån for å bo mindre. Da blir det ikke mye til neste generasjon. 

Anonymkode: b7d0e...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi er veldig privilegerte som har råd til et boliglån på 9 millioner. Jeg har ikke sagt noe annet. Det jeg sa er at vi ikke har nubbesjanse til å være gjeldfrie før vi pensjonerer oss, og at for å hjelpe barna så må vi faktisk selge og kjøpe oss ned.  Noe vi innser at vi antagelig må gjøre om de skal klare å etablere seg i Oslo. 

Anonymkode: d5cfd...e69

Og dere er veldig privilegerte som har mulighet til å eie en bolig til 15 millioner, som gjør at dere kan downsize (fra en enebolig i Oslo!) og hjelpe ungene inn i boligmarkedet i Oslo. Vi som bor utenfor Oslo har ikke den muligheten. Boligene våre har ikke økt nok i verdi. Vi er ca like gamle som dere, vi har tre barn. Vi sparer barnetrygden til ungene, men det er ikke engang i av 1 million når de blir 25 og kanskje skal kjøpe seg bolig. Ja, pengene står i fond, vi lar dem ikke svinne hen på sparekonto. Hvis ungene skal etablere seg i Oslo, sliter de skikkelig. Og ja, vi er også privilegerte. Men hvis vi skal downsize fra enebolig til leilighet, koster leiligheten mer enn eneboligen……….

Anonymkode: f5ffa...841

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Her jeg bor koster en 2/3-roms ofte mer enn en enebolig, da det har vært stpr etterspørsel etter leiligheter de siste årene, og de er nye og dyre.  Så de pensjonistene som flytter til en leilighet har til innskuddene, og må forholde seg til fellesgjeld, eller ta opp lån for å bo mindre. Da blir det ikke mye til neste generasjon. 

Anonymkode: b7d0e...b3a

Jepp, dette er veldig vanlig utenfor de største byene. Det fører til at mange eldre blir “fanget” i en enebolig de ikke lenger makter å holde ved like, og som ikke nødvendigvis er egnet når helsa begynner å svikte. 

Anonymkode: f5ffa...841

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er en tomannsbolig i Røyken, tre soverom og under 4 millioner.

Lys & pen halvpart i et attraktivt boligområde - Innholdsrik - Utsikt og solrikt- Garasje - Barnevennlig | FINN eiendom

Anonymkode: 10731...3b0

Det der er det mye renovering. Og ja det kan man leve med. Men 1,25-1,5 timer til Oslo S, det funker ikke til folk som må på jobb og har barn hjemme. Samme tiden hjem. Som jeg kommenterte: kommer du mer enn en time ut går prisene ned, det er for at det ikke funker logistikkmessig for barnefamiliene, som er de som er på leiting etter slike boliger.

Anonymkode: ed451...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det der er det mye renovering. Og ja det kan man leve med. Men 1,25-1,5 timer til Oslo S, det funker ikke til folk som må på jobb og har barn hjemme. Samme tiden hjem. Som jeg kommenterte: kommer du mer enn en time ut går prisene ned, det er for at det ikke funker logistikkmessig for barnefamiliene, som er de som er på leiting etter slike boliger.

Anonymkode: ed451...718

Det er 30 minutter med bil til Oslo og en time med offentlig transport. Og klart det er mer i rushen, men du kan jo jobbe på rette siden av Oslo og de som jobber på andre siden av Oslo kan bosette seg på utsiden den veien.

Anonymkode: 10731...3b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er 30 minutter med bil til Oslo og en time med offentlig transport. Og klart det er mer i rushen, men du kan jo jobbe på rette siden av Oslo og de som jobber på andre siden av Oslo kan bosette seg på utsiden den veien.

Anonymkode: 10731...3b0

Sjekk ruter.no. Det er mer enn 1 time med offentlig, og det er garantert heller ikke 30 min til og fra Oslo sentrum i rushen. Det er de færreste som bare jobber på søndag morgen.

Googlet kjøre ruta. 55 min til 1 time og 40 min om du skal være på Oslo s mandag morgen kl 8. 55 min til 1 time og 25 min om du skal hjem torsdag og drar fra Oslo 1530. Kjenner folk som pendler den veien. Det er ikke moro for å si det forsiktig. Har hatt kolleger som har dratt hjemmefra kl 5 for å komme frem før rushen, men det kan ikke det med barn i barnehage. Så skal man litt rundt i Oslo også da og parkering er et helvete. Og hvor dyrt tror du det er med bompenger og bilkostnader? 

Anonymkode: ed451...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 9.54):

det finnes da virkelig en mellomting mellom å «ikke barna en krone» som du sier og å ofre seg selv sånn din kusine gjorde…

 

Jeg synes kusinen din virker stokk dum, og du veldig kjip og gjerrig.

Anonymkode: c3b58...854

Min kusine solgte eneboligen sin, rett utenfor Oslo, til 7,5 millioner. Hun hadde nesten 2 millioner i lån på boligen og hun kjøpte seg en « billig» leilighet til 4,5 millioner, det er snakk om en 3-roms uten heis og garasjeplass. 

Jeg er kjip og gjerrig fordi jeg ikke kan gi ungene mer enn 1-2 hundretusen i starthjelp? Jeg har spart barnetrygden siden de ble født og har i tillegg til dette satt inn litt småsummer. Men likevel utgjør dette ikke mer enn 150 000kr på hver av kontoene til ungene. Jeg har måtte ta av barnas sparekonto når de har tatt lappen, konfirmasjon og tannregulering. Jeg og mannen har helt vanlige jobber og vi kjøpte eneboligen vår i 2008, forresten. Så den er ikke nedbetalt enda. 

 

Anonymkode: 78df1...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 10.05):

Klart sparing og innsats må forventes. Problemet er bare at når prisveksten er raskere enn det er mulig å spare, er det faktisk ikke rasjonelt (eller mulig) å komme inn på markedet på den måten. Da er det ikke størrelse man må ned på, men beliggenhet, og for mange blir det klin umulig å bruke en time på å pendle til jobb, spesielt om det skal være mulig å ha barn samtidig.

I Oslo var det en periode hvor en typisk førstegangskjøperleilighet (30-40 kvm, gjerne på Lambertseter eller Økern) kunne øke med over 100 000 i året. Det ikke rimelig å forvente at folk med normal til lav inntekt skal klare å sette av 150-200k i året for å redusere avstanden til boligkjøpet.

Anonymkode: 57da2...6d2

Men må man bosette seg i Oslo, gjerne i de litt dyrere strøkene, som nyetablert 27 åring? Er det en menneskerett å bo i tigerstaden? Vi har bodd rett utenfor Oslo og pendlet til Oslo de siste 30 årene. Det krever litt planlegging, men det må til. Vi fikk det også til som småbarnsforeldre med ungene i barnehage. Alternativt kunne vi bli boende i Oslo, men da måtte vi bo i en 3-roms og det var uaktuelt med 2 småbarn. 

Anonymkode: 78df1...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 10.12):

Kom meg inn på boligmarkedet selv, uten hjelp fra foreldre. Men det har kostet mye tid, arbeid og jeg bor ikke på drømmeplassen heller. Mine foreldre har ikke kunnet hjelpe meg så mye, men jeg fikk 30 k av pappa slik at jeg fikk kjøpt meg varmepumpe. Da slapp jeg å spare 1 helt år selv, og det er jeg supertakknemlig for! Det hjalp meg så mye og gjorde at jeg ligger 1 år foran med mindre andre prosjekter i forhånd til planen jeg har for huset. Man får spille med de kortene man får utdelt tenker jeg 😊 

Anonymkode: 2cdb4...e63

Det er akkurat dette vi gjorde også. Vi fikk ikke noe hjelp av foreldrene våre, ikke forventet vi det heller. Vi leide i Oslo noen år, så kjøpte vi en. 3-roms i Oslo og etter at vi fikk barn solgte vi i Oslo og flyttet til enebolig rett utenfor Oslo. Man må spille meg de korta du har  

Anonymkode: 78df1...e0c

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Og dere er veldig privilegerte som har mulighet til å eie en bolig til 15 millioner, som gjør at dere kan downsize (fra en enebolig i Oslo!) og hjelpe ungene inn i boligmarkedet i Oslo. Vi som bor utenfor Oslo har ikke den muligheten. Boligene våre har ikke økt nok i verdi. Vi er ca like gamle som dere, vi har tre barn. Vi sparer barnetrygden til ungene, men det er ikke engang i av 1 million når de blir 25 og kanskje skal kjøpe seg bolig. Ja, pengene står i fond, vi lar dem ikke svinne hen på sparekonto. Hvis ungene skal etablere seg i Oslo, sliter de skikkelig. Og ja, vi er også privilegerte. Men hvis vi skal downsize fra enebolig til leilighet, koster leiligheten mer enn eneboligen……….

Anonymkode: f5ffa...841

Nettopp - mange steder koster leiligheter mer enn eneboliger.

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri noe hjelp av foreldrene mine. Jeg tenker at å eie bolig er ikke en menneskerett. Dersom "barna" ikke har råd til å kjøpe bolig der de ønsker å bo, så kan de vel leie.

 

Anonymkode: b122c...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er akkurat dette vi gjorde også. Vi fikk ikke noe hjelp av foreldrene våre, ikke forventet vi det heller. Vi leide i Oslo noen år, så kjøpte vi en. 3-roms i Oslo og etter at vi fikk barn solgte vi i Oslo og flyttet til enebolig rett utenfor Oslo. Man må spille meg de korta du har  

Anonymkode: 78df1...e0c

Dette må da ha vært for en god del år siden? Problemet nå er at leieprisene er så høye at det er vanskelig å spare opp til egenkapital nok til å kjøpe noe som helst i Oslo. Ikke bare det, men selv om man klarer egenkapitalkravet er det slett ikke sikkert at man får nok lån. 

Jeg er i slutten av 40-åra, så ikke så fryktelig gammel (mener jeg, da), men min generasjon kunne kjøpe i et helt annet marked en det som er nå. I tillegg har rentene vært lave i årevis. Jeg vet at ikke alle i min generasjon har nedbetalt bolig, men jeg har, og det har ikke vært spesielt vanskelig å få til, selv på en inntekt. Rentene sank etter at jeg tok opp lån, så jeg fikk lavere utgifter enn jeg hadde forutsett. Dermed kunne jeg betalte ned fortere enn forutsett også. 

Anonymkode: dff91...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men må man bosette seg i Oslo, gjerne i de litt dyrere strøkene, som nyetablert 27 åring? Er det en menneskerett å bo i tigerstaden? Vi har bodd rett utenfor Oslo og pendlet til Oslo de siste 30 årene. Det krever litt planlegging, men det må til. Vi fikk det også til som småbarnsforeldre med ungene i barnehage. Alternativt kunne vi bli boende i Oslo, men da måtte vi bo i en 3-roms og det var uaktuelt med 2 småbarn. 

Anonymkode: 78df1...e0c

Jeg syntes litt at det er en form for menneskerett å bo i nærheten av jobb, venner, familie, nettverk etc. når ALT det er i Oslo så er det ikke bare å ta med seg alt å starte på nytt et annet sted. Klart man kan flytte ut, men man må så langt ut at fu ikke kan pendle med barn i barnehage for at det skal monne. At folk med vanlige jobber ikke skal kunne bo i pendleravstand til Osloer ikke bra for byen.

Anonymkode: 82cbb...ee2

[AnonymBruker]

Vi var gjeldfrie, kjøpte i sommer en leilighet som sønnen bor i. Han betaler husleie til oss. Tanken er å beholde denne leiligheten i ca 5 år. Når vi selger, så deler vi overskuddet 50/50. Forhåpentligvis blir det litt egenkapital til han ut av dette. Tanken er at vi skal hjelpe vår datter på samme måte, når tiden er inne for henne. 

De får hjelp, men ingen ting kommer gratis. Sønnen har fått beskjed om at han må spare en viss sum i måneden i tillegg til å betale husleie. Gjør han ikke det, øker jeg husleien. Da vi i dag dekker ca 50% av bokostnadene. 

Anonymkode: aaf7d...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 10.04):

Bistand til huskjøp passet jeg på å ha i boks før jeg fikk barn

Anonymkode: eaf5f...2c4

Det må være herlig å ha kontroll på alt så du kan hovere over andre 🥰

Anonymkode: 610d5...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 14.55):

Det er ikke sånn at dagens pensjonister har fått alt opp i hendene. ja boligprisene var lavere og rentefradraget høyere det er riktig. Men mange tapte stort i boligkrakket rundt 1990, kjenner flere som faktisk måtte selge boligen sin og fortsatt hadde gjeld.

Det er og sånn at dagens eldre har vokst opp i en helt annen virkelighet enn de som er unge i dag. De har ikke hatt den velstanden og overfloden som de under 40 har levd med. jeg er selv rundt 50 år og må si at jeg har hatt et liv uten økonomiske problemer. Likevel, i klassen min hadde flere utedo, mange delte rom og ingen dro til syden. Ingen mødre dro på venninneturer eller i neglesalongen.

Ja mange sitter med store boligverdier i og rundt de store byene, men det er også mange som har eneboliger i Norge som ikke er verdt all verden, da de ligger steder hvor prisnivået er et helt annet.

De som synes så fryktelig synd på yngre generasjoner , jeg tenker at de faktisk kan klare å bo andre steder enn i de mest pressede områdene, og da klarer de fleste med jobb å kjøpe seg noe senest rundt 30 års alderen. Jeg kjenner selv folk med lav lønn som har bosatt seg i Svartskog, Sylling og (usentralt) på Hurum rett og slett for å få seg enebolig da de trengte plassen på grunn av barn og type yrker. Det går det og, alle kan ikke bo i Bærum eller Oslo.

Anonymkode: 10731...3b0

Hvor i alle dager bodde du? 
jeg er 49. Når jeg vokste opp var utedo noe man hadde på hytta. Noen delte rom med et søsken til de ble rundt 10. de aller fleste dro til syden. Mødre dro på venninnetur til Paris, London og høyfjellshotell. Mødre gikk i neglsalongen. 
ja, det var boligkrakk på 90- tallet, men de fleste solgte ikke da. Så generasjonen har det stort sett fett, selvom det finnes unntak. 
 

kunne  bare drømme om og gi barna den oppveksten jeg selv hadde. I samme yrker som foreldrene mine er det klin umulig. De , arbeiderklasse, levde som millionærer gjør i dag. Vi satt ikke hjemme en ferie. Og mor hadde alltid velstelte negler og frisyre. 

Anonymkode: 458f3...826

[Jajakvinne12]

AnonymBruker skrev (På 27.12.2024 den 23.26):

Jeg kom hjem fra familieselskap nå. Det var hyggelig å treffe familie og slekt, praten gikk lett og latteren satt løst. Vi er alle godt voksne og har barn som er voksne i etableringsfasen. Flere snakket om at barna hadde fått forskudd på arv eller pengegaver på flere hundretusen for at de skulle komme seg inn på boligmarkedet. Min kusine hadde til og med solgt huset og kjøpt seg en 2-roms, i ett litt belastet område,  for å få det til. Min uføre fetter og hans kone hadde spinket og spart i mange måneder, såpass at de omtrent ikke unnet seg smør på brødskiva, for å kunne kjøpe en dyr barnevogn til dattera som skulle ha baby. 
 

Jeg derimot har ikke gitt mine unger en krone frem til nå. Begge mine er studenter og det er enda en stund til de skal inn på boligmarked. Jeg bor nå i en enebolig og stortrives her. Jeg og mannen har ikke lyst til å selge huset vårt, selvom barna har flyttet ut. Selger vi ikke boligen har vi ikke råd til å hjelpe barna utover 1-2 hundretusen når de skal kjøpe seg bolig. 
 

Jeg snakket med mannen min om dette og vi var begge enige i at vi skal hjelpe ungene våre med det vi kan. Men vi skal ikke hjelpe dem over evne. Jeg er glad i barna mine og elsker dem over alt på jord, men det føles ikke riktig for meg å selge huset og bo i en 2-roms uten heis på mine eldre dager for å kunne gi barna mine en halv million hver til boligkjøp. Vi må kunne leve greit på våre eldre dager, for vi går også ned i lønn og har mindre å rutte med som pensjonister. For å ikke snakke om hva det koster å være gammel og ha dårlig helse. 
 

Hva tenker dere? Jeg er ikke imot å hjelpe voksne barn økonomisk, men jeg synes det blir feil når det går på bekostning av en selv…

Anonymkode: 78df1...e0c

Ugreit eller ikke må hver enkelt bestemme selv. Jeg har knapt fått en flaske brus etter jeg ble 18år. Så jeg skal love deg selger gård og grunn for ungene mine når de blir voksne.