Ugreit å ikke hjelpe voksne «barn» økonomisk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alle snakker om at det er så vanskelig nå å komme inn på boligmarkedet, men har en datter på 23 som kjøpte 4- roms sammen med samboer i presset område. Helt uten hjelp. (Han er like gammel).

De har tatt en helt vanlig bachelor, men begge har jobbet ved siden av. Og på sommer fra de var 15 år. De har også spart bsu fra de var unge.  Hun har fått bo hjemme gjennom studiene, og det har nok vært til hjelp. Han har bodd på hybel. Ellers er de som de fleste ungdommer og har brukt penger på fest og friluftsutstyr.

Kjenner jeg er litt stolt over at de har klart det helt selv.

Anonymkode: decfd...5a1

Har man fått bo gratis hjemme i mange år vil jeg jo si de har fått hjelp. Det tilsvarer jo 5-10 000 ekstra i mnd. de kan spare som noen andre kanskje ikke har mulighet til. Jeg flyttet da jeg var 16, kjøpte første gang (med kausjonist) da jeg var 23, en liten hybel på 20 kvm.

Anonymkode: 5b20f...254

[AnonymBruker]

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at de hadde prioritert å hjelpe med forsikring i stedet for mobilabonnement og noen mindre pengegaver innimellom. I det minste å forklare viktigheten av nettopp uføreforsikring, som var nærmest den ene forsikringen jeg ikke hadde. 
Min mor har minstesats men min stefar har lønn godt over gjennomsnittet. Dersom man prioriterer å spare all barnetrygd i stedet for dette burde man vurdere dette opp mot hverandre. 

 

Anonymkode: 55471...6ee

[AnonymBruker]

Utrolig slitsomt at det er blitt sånn - samfunnet er gjennomsyret av økonomisk tekning og mas på sparing, investeringer og penger - penger - godt hjulpet av mediene som trekker frem såkalte forbrukerøkonomer. Folk er neste blitt hjerevasket. Og boligmarkedet er dysfunksjonelt.

Selvsagt skal man bare hjelpe barna sine om til boligkjøp om man har en god slump penger til overs. Å begynne å nedjustere egen standard fordi barna skal få kjøpe seg en flott bolig synes jeg framstår som fullstendig feil. Og om det er å gi barna en god start vet jeg ikke - om jeg hadde sett at foreldrene mine hadde ofret sitt liv for at jeg skulle få det bedre, hadde jeg hatt dårlig samvittighet resten av livet.

For de som ikke har penger er kausjonering en mulighet som vel kan vurderes om det er verdier nok i boligen.

Anonymkode: afaa7...0e0

[AnonymBruker]

De fleste som gjør dette (bevisst eller ubevisst) investerer i familebånd for fremtidige generasjoner (de ønsker sitt dna det beste for fremtiden,  selv om det ikke er de ord som brukes, ligger i naturen). 
Arv fungerer på samme vis. 
Kunsten er å ikke gjøre avkommet sitt en bjørnetjeneste ved å gi for mye ressurser, før de har klart å bygge livet sitt opp for å klare seg selv og sine barn.
Derfor er jeg for å hjelpe barn ut av en midlertidlig vanskelig situasjon, men på sikt vil jeg selv bestemme hvem som skal få arve hva og fordele før min bortgang.

Anonymkode: 0eb8b...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Veldig fint

Bare en tanke, basert på egen erfaring. Årene som student vokste jeg enormt på. Det å ikke ha komforten med å bo hjemme, det å måtte ta beslutninger knyttet til mat, versus ny topp. Det å måtte ha det kaldt når strømprisene var skyhøye. Det å se hvor mye det kostet å bo, sett mot hva det krevde å ta et kveldsskift på butikken for litt penger.

Grunnlaget for å jobbe hardt, stå på, være flink til spare, ble jo lagt da jeg bodde hjemme. Men "praksisperioden" som student var det som la hele fundamentet for hvordan jeg har klart meg i livet. 

Mine foreldre kunne fint hjulpet. Men visste nok hvor viktig mestringsfølelsen i å klare dette selv var. Så jeg kommer til å gjøre det likt selv. Så går heller pengene til å supplere egenkapital når den tid kommer. 

Anonymkode: 5f79f...f78

Jeg skjønner tankegangen din, men hvis alternativet er evig leie, så får det heller være.

Selv flyttet jeg hjemmefra før jeg fylte 17, og klarte meg på studielån og stipend (vet ikke helt hvor barnebidraget og barnetrygda blei av, men ikke i min lomme iallfall). Det er umulig i dag, og jeg ser helst at mine barn har mulighet til å spise næringsmessig godt, og fokusere på studier fremfor å sulte på en kald hybel og spise nudler. Det var ikke oppbyggende for min del, og jeg ser ikke hvordan det kan være det for dem. 

Anonymkode: 14cee...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Selvsagt skal man bare hjelpe barna sine om til boligkjøp om man har en god slump penger til overs. Å begynne å nedjustere egen standard fordi barna skal få kjøpe seg en flott bolig synes jeg framstår som fullstendig feil. 

Anonymkode: afaa7...0e0

Hvis det er situasjonen, så ja, jeg er enig. Men for vår del sitter vi på en enebolig vi ikke egentlig trenger når barna flytter ut. Og de kjøper seg ikke en "flott leilighet", de kommer seg inn på Oslos boligmarked med en helt ordinær bolig. Den flotte leiligheten et det vi som har råd til å kjøpe, selv etter at vi har delt ut litt EK.

Sånn er det jo for veldig mange som selger og flytter til noe mindre. Når ungdommene flytter ut trenger man ikke like mye plass. Handler ikke om å nedjustere egen standard, men at livet og behovene endrer seg  

Anonymkode: 252fe...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Veldig fint

Bare en tanke, basert på egen erfaring. Årene som student vokste jeg enormt på. Det å ikke ha komforten med å bo hjemme, det å måtte ta beslutninger knyttet til mat, versus ny topp. Det å måtte ha det kaldt når strømprisene var skyhøye. Det å se hvor mye det kostet å bo, sett mot hva det krevde å ta et kveldsskift på butikken for litt penger.

Grunnlaget for å jobbe hardt, stå på, være flink til spare, ble jo lagt da jeg bodde hjemme. Men "praksisperioden" som student var det som la hele fundamentet for hvordan jeg har klart meg i livet. 

Mine foreldre kunne fint hjulpet. Men visste nok hvor viktig mestringsfølelsen i å klare dette selv var. Så jeg kommer til å gjøre det likt selv. Så går heller pengene til å supplere egenkapital når den tid kommer. 

Anonymkode: 5f79f...f78

Minde foreldre hjalp, men ved å gi meg 1500 kr i måneden mens  jeg studerte (på 90-tallet, så utgjør mer enn 1500 i dag)

 

Da måtte jeg likevel prioritere selv, ta ansvar etc, lage min egen mat og ingen vasket klær for meg, men fikk likevel boe støtte. (Flyttet da jeg var 16, for vgs).

Anonymkode: c3b58...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Mange forstår ikke dette.

Sykepleierindeksen er en god forklaring på hva som har skjedd og hvor ekstremt urimelig det er for de eldre å mase om at de unge bare må spare mer.

Før kunne en sykepleier kjøpe 20% av boligene i Oslo. Nå er det nesten 1%. Før kunne hen altså kjøpe 1 av 5 boliger og nå 1 av 100!!! Og den ene prosenten er i svært belastede områder, laaaangt unna jobb, en helt elendig standard (renoveringsobjekt som krever mye innsats på fritiden og kunnskap), veldig liten (mye mindre enn generasjonen over som nedsettende babler om at man ikke kan forvente et slott), osv.

Det er rett og slett ikke mulig å sammenligne før og nå og når gamlisene maser om at de selv spinket og sparte osv så var det likevel helt andre tider! En sykepleier som spinker og sparer nå vil ikke ha samme muligheter i det hele tatt og boligprisveksten spiser opp egenkapitalen hen klarer å spare. Det var aldri et problem for dessertgenerasjonen som veldig enkelt kunne spare til de de ville kjøpe.

Det spiller ingen rolle om man sparer 100k i året hvis kravet til EK stiger med 150k i året. Man har ikke sjans.

Anonymkode: ae2a4...f0b

Mamma er sykepleier, så sånn sett ganske representativ. Da hun var alenemor med to barn i 1988, fikk hun lån i en ordinær bank, uten egenkapital, så hun kunne kjøpe et rekkehus til 500 000. Klart, renta var høy, men når lånet er en tredel av størrelsen, sett i forhold til inntekt, blir jo de totale kostnadene relativt like det de ville vært i dag. Forskjellen er at en sykepleier med to barn og studiegjeld aldri ville fått muligheten i dag.

Anonymkode: 57da2...6d2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om man har sjansen bør man spare til barna fra de er små. Ikke la dem vite om det, men ha litt i bakhånd den dagen de er ferdige med studiene for å hjelpe dem. 

Eller at man lar hele eller deler av arv man får, gå videre til neste generasjon.

Men å flytte fra eget hjem for å gi barna egenkapital er helt høl i huet. 

Anonymkode: 2081e...e56

[AnonymBruker]

Det er reneste galskap å selge huset dere trives i for å støtte ungene. Det er jo nå dere skal leve og kose dere i det huset. Og etterhvert også der barnebarn  skal kunne komme på overnattingsbesøk. 

Hjelp de med slike ting; ikke penger. 

Anonymkode: f623d...9be

[AnonymBruker]

Min mor har fire barn - alle over 25. Vi bor spredt rundt i hele Europa og setter enormt pris på at hun fortsatt bor i barndomshjemmet vårt som vi kan komme hjem til alle sammen til ferier og høytider. Hun har plass til oss og vi har et sted å møtes. 

Om hun hadde solgt det for å hjelpe oss med EK en gang i tiden, for å så bodd i en leilighet, er jeg overbevist om at familien ikke hadde møttes på samme måte som vi gjør nå. 

 

 

Anonymkode: 036ac...482

[AnonymBruker]

Dette er jo ekstremene. Jeg kjenner ingen som har flyttet til en dårlig bolig for å gi barna «alt». Derimot tenker jeg det er helt vanlig og fair, at man hjelper det man «kan» altså ut i fra sin situasjon. 
 

Jeg har et vennepar som sitter godt i det, men som ikke gir voksne barn en krone, det syntes jeg også er spesielt. De skryter av å ikke betale flybilletten til sine studentbarn hjem til jul🤪

Anonymkode: 82cbb...ee2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Klart sparing og innsats må forventes. Problemet er bare at når prisveksten er raskere enn det er mulig å spare, er det faktisk ikke rasjonelt (eller mulig) å komme inn på markedet på den måten. Da er det ikke størrelse man må ned på, men beliggenhet, og for mange blir det klin umulig å bruke en time på å pendle til jobb, spesielt om det skal være mulig å ha barn samtidig.

I Oslo var det en periode hvor en typisk førstegangskjøperleilighet (30-40 kvm, gjerne på Lambertseter eller Økern) kunne øke med over 100 000 i året. Det ikke rimelig å forvente at folk med normal til lav inntekt skal klare å sette av 150-200k i året for å redusere avstanden til boligkjøpet.

Anonymkode: 57da2...6d2

Ek-kravet var 15%, så sparebehovet er 10-15000 i året for å dekke prisøkningen, som definitivt bør være innenfor. 
 

De fleste som synes det er vanskelig å hjelpe barna virker bare å ikke forstå låneregler og avkastning. 

Anonymkode: 3fa65...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mamma er sykepleier, så sånn sett ganske representativ. Da hun var alenemor med to barn i 1988, fikk hun lån i en ordinær bank, uten egenkapital, så hun kunne kjøpe et rekkehus til 500 000. Klart, renta var høy, men når lånet er en tredel av størrelsen, sett i forhold til inntekt, blir jo de totale kostnadene relativt like det de ville vært i dag. Forskjellen er at en sykepleier med to barn og studiegjeld aldri ville fått muligheten i dag.

Anonymkode: 57da2...6d2

Mhm, nettopp.  Det hadde ikke vært mulig i dag overhodet.

Det som var mulig før er en fjern drøm i dag. Det handler ikke lenger om å spare, da det å spare ikke gir deg muligheten uansett. Det er lurt å være økonomisk, er ikke det jeg sier, men når dagens pensjonister messer om at de selv måtte spare så viser de bare at de overhodet ikke forstår dagens unges situasjon og de fremstår uvitende.

At renta var høy er også et argument med modifikasjoner, de kunne skrive av rentene på skatten! Så det reelle økonomiske trykket var mye lavere enn de liker å fremstille det.

Dagens pensjonister liker å fremstille seg som helter.

Anonymkode: ae2a4...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tenker at om man har sjansen bør man spare til barna fra de er små. Ikke la dem vite om det, men ha litt i bakhånd den dagen de er ferdige med studiene for å hjelpe dem. 

Eller at man lar hele eller deler av arv man får, gå videre til neste generasjon.

Men å flytte fra eget hjem for å gi barna egenkapital er helt høl i huet. 

Anonymkode: 2081e...e56

Mens de er små, er det mange som er nyetablerte, ny i arbeidslivet, sparer til konfirmasjoner, bunader, bidrag til førerkort osv. Og tenåringer er dyre. Så skal man spare til egenkapital til boliger til et par barn også, så vil jeg tro at de fleste må ofre mye.

Anonymkode: 6383f...100

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er reneste galskap å selge huset dere trives i for å støtte ungene. Det er jo nå dere skal leve og kose dere i det huset. Og etterhvert også der barnebarn  skal kunne komme på overnattingsbesøk. 

Hjelp de med slike ting; ikke penger. 

Anonymkode: f623d...9be

Hvorfor er det galskap?

Hvorfor skal en eller to pensjonister bo i et svært hus mens deres barn og barnebarn bor i en trang 3/4-roms? Det er jo dét som er toppen av egoisme. Jeg hadde aldri klart det! Gosset meg i et svært hus med kjeller og loft mens barnebarna mine måtte dele soverom og ikke ha boltreplass.

Som sagt, tidene har forandret seg enormt og det at jeg har hatt råd til svær enebolig etterhvert er en fjern drøm for dagens unge. Det er jeg som har satt barn til verden og det viktigste for meg blir etterhvert å gi dem et godt liv. Hva skal jeg med to etasjer, kjeller og loft som pensjonist? Sitte og gnu på en haug med ting jeg ikke trenger? Hva skal jeg med det?

Anonymkode: ae2a4...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mens de er små, er det mange som er nyetablerte, ny i arbeidslivet, sparer til konfirmasjoner, bunader, bidrag til førerkort osv. Og tenåringer er dyre. Så skal man spare til egenkapital til boliger til et par barn også, så vil jeg tro at de fleste må ofre mye.

Anonymkode: 6383f...100

De fleste har vel ganske greit nedbetalte boliger innen barna er voksne? Vi kausjonerte bare noen hundre tusen til barna våre, det var veldig greit og varte bare noen år. Vi sparte altså ikke noe spesifikt til barna for å få det til. 
 

Ja det er risiko i å kausjonere, men så lenge man holder summen innenfor noe som er ok/levelig så er det en god løsning. 

Anonymkode: 82cbb...ee2

[AnonymBruker]

Vi som er i 50-60 årene nå fikk jo lån helt uten krav til EK. For meg er det en selvfølge å hjelpe barna mine så langt jeg kan.

Det man eventuelt kan velge å gjøre hvis man ikke har mulighet til noe annet er å tilby egen bolig som ekstra sikkerhet.

Anonymkode: 31c9b...d56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Mens de er små, er det mange som er nyetablerte, ny i arbeidslivet, sparer til konfirmasjoner, bunader, bidrag til førerkort osv. Og tenåringer er dyre. Så skal man spare til egenkapital til boliger til et par barn også, så vil jeg tro at de fleste må ofre mye.

Anonymkode: 6383f...100

I følge Sbankens sparekalkulator vil 500 kr i mnd i 18 år gi 200.000 ved 18-årsdagen. 

Anonymkode: 2081e...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker å hjelpe barna, det blir nok vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for dem. Vi har begge fått hjelp fra våre familier, jeg fikk kjøpt første bolig med mamma som kausjonist og mannen fikk 200 000 fra besteforeldre som gjorde at vi hadde mulighet til å kjøpe hver vår lille leilighet i Oslo for flere år siden. 

Vi sparer 1000 i måneden for hvert barn i fond, i mitt navn. Barna er fortsatt små, men planen er at disse pengene skal brukes på konfirmasjon, førerkort og EK til bolig når den tid kommer. Men mannen og jeg er enige om at hvis det skulle oppstå en situasjon hvor vi har dårlig råd eller får en større uforutsett utgift enn vi kan dekke med egen sparepenger, så brukes "barnas" fond på det. Jeg er også opptatt av at de skal spare opp deler av egenkapitalen selv for å lære å være økonomisk fornuftige. F eks ved at vi matcher summen de selv har spart opp.

Anonymkode: 4d3a0...69b

Slik tenker vi også. Dette er grunnen til at vi sparer "til familien". Beløp til egenkapital blir først låst når det blir aktuelt. 

Vi vil jo være helt annerledes stilt enn egne foreldre når vi etterhvert blir pensjonister, så vi sparer jo også mye til det. 

1) de kunne gå av på AFP ved 62. Per nå er pensjonsalder 70, og ventet å stige videre. Vi ønsker å gå før.

2) AFP og gammel pensjonsalder gjorde at de fikk tilnærmet det samme som vanlig lønn. Slik min pensjonsordning i det private nå er vil det være 1/2 av lønn i 10 år, deretter kun folketrygden, som jo stadig justeres ned.

3) Helsevesenet vil knele under eldrebølgen. Penger til privat helsehjelp vil være en nødvendighet om 20-30 år. 

Anonymkode: 5f79f...f78