Ugreit å ikke hjelpe voksne «barn» økonomisk?

[Fighter83]

Jeg sparte mye før jeg turte å kjøpe meg en bolig. Var over 30 år da jeg kom meg inn på boligmarkedet. Man kan ikke forvente å kjøpe seg hus eller en stor leilighet som førstegangsleilighet om man vil bo i byen. Man må jobbe for å få det man vil. Den lærdommen å spare, kjøpe seg noe man har råd til, vedlikeholde det mm er viktig og må ikke undervurderes. Dette tar veldig mange altfor lett på i dag. 

Jeg kommer nok ikke til å gå over evne for å evt hjelpe mine barn inn på boligmarkedet, de MÅ bygge seg opp først for å innse hva de kan få til med det de har først. 

[AnonymBruker]

Som alenemor til 3 uten utdannelse har jeg ikke hatt mulighet til å spare noe særlig. At jeg har klart å spare, har på ettellerannet tidspunkt måtte bli brukt på regninger eller mat. Jeg kom meg kun inn på boligmarkedet pga forskudd på arv av mine foreldre. Men, de måtte ikke selge noenting og sitter enda godt i det. Aldri om jeg hadde latt mine foreldre selge bolig, bil eller noe annet for at jeg skulle få kjøpt bolig selv.

Jeg kommer aldri til å selge egen bolig for å hjelpe mine barn inn på boligmarkedet. Men fra de var 10 år sparte jeg til konfirmasjon, etter konfirmasjon sparer jeg til bil lappen. Og når bil lappen er i boks sparer jeg til bolig for dem. Jeg setter av 200,- pr barn i mnd. Det er ikke mye, men over tid blir det litt. Det er bedre enn ingenting, og alt jeg for øyeblikket har mulighet til. Jeg håper å kunne være i en bedre økonomisk situasjon den dagen de skal inn på boligmarkedet.  Men det er fort noen år til, da eldste akuratt ble 17

Anonymkode: 6b363...289

[AnonymBruker]

Bistand til huskjøp passet jeg på å ha i boks før jeg fikk barn

Anonymkode: eaf5f...2c4

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (5 minutter siden):

Jeg sparte mye før jeg turte å kjøpe meg en bolig. Var over 30 år da jeg kom meg inn på boligmarkedet. Man kan ikke forvente å kjøpe seg hus eller en stor leilighet som førstegangsleilighet om man vil bo i byen. Man må jobbe for å få det man vil. Den lærdommen å spare, kjøpe seg noe man har råd til, vedlikeholde det mm er viktig og må ikke undervurderes. Dette tar veldig mange altfor lett på i dag. 

Jeg kommer nok ikke til å gå over evne for å evt hjelpe mine barn inn på boligmarkedet, de MÅ bygge seg opp først for å innse hva de kan få til med det de har først. 

Klart sparing og innsats må forventes. Problemet er bare at når prisveksten er raskere enn det er mulig å spare, er det faktisk ikke rasjonelt (eller mulig) å komme inn på markedet på den måten. Da er det ikke størrelse man må ned på, men beliggenhet, og for mange blir det klin umulig å bruke en time på å pendle til jobb, spesielt om det skal være mulig å ha barn samtidig.

I Oslo var det en periode hvor en typisk førstegangskjøperleilighet (30-40 kvm, gjerne på Lambertseter eller Økern) kunne øke med over 100 000 i året. Det ikke rimelig å forvente at folk med normal til lav inntekt skal klare å sette av 150-200k i året for å redusere avstanden til boligkjøpet.

Anonymkode: 57da2...6d2

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å hjelpe barna, det blir nok vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for dem. Vi har begge fått hjelp fra våre familier, jeg fikk kjøpt første bolig med mamma som kausjonist og mannen fikk 200 000 fra besteforeldre som gjorde at vi hadde mulighet til å kjøpe hver vår lille leilighet i Oslo for flere år siden. 

Vi sparer 1000 i måneden for hvert barn i fond, i mitt navn. Barna er fortsatt små, men planen er at disse pengene skal brukes på konfirmasjon, førerkort og EK til bolig når den tid kommer. Men mannen og jeg er enige om at hvis det skulle oppstå en situasjon hvor vi har dårlig råd eller får en større uforutsett utgift enn vi kan dekke med egen sparepenger, så brukes "barnas" fond på det. Jeg er også opptatt av at de skal spare opp deler av egenkapitalen selv for å lære å være økonomisk fornuftige. F eks ved at vi matcher summen de selv har spart opp.

Anonymkode: 4d3a0...69b

[AnonymBruker]

Dette må folk bestemme 100% selv. 
Vi har et verdifullt hus og selger nok det når det nærmer seg at de skal ut av redet for å kunne dele ut litt penger til dem. 
Uaktuelt likevel å bo i noe jeg ikke vil trives i! 

Anonymkode: e826f...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bistand til huskjøp passet jeg på å ha i boks før jeg fikk barn

Anonymkode: eaf5f...2c4

Lol

Anonymkode: 99649...828

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Og sånn er det for meg også. Jeg fikk ikke en dritt av mine foreldre (hverken som barn eller voksen), og strekker meg nok helt sikkert altfor langt i andre enden for at de skal ha det bra.J

Jeg skal oppmuntre barna mine til å bo hjemme så lenge som mulig og spare så mye som mulig (jobbe for pengene, bo gratis). Vi har plass til at alle kan bo hjemme samtidig og allikevel ha godt med privatliv. 

Hvis de må ut av byen for å studere, skal jeg prøve å hjelpe til med kostnadene der også, så lenge de kan vise til god progresjon.

Som noen over sier, så er det betraktelig billigere uten å fø på barn, så jeg vil forsøke å spare opp en sum til dem når de er flyttet ut. Men vil nok passe på at jeg er tilnærmet gjeldfri før de får så fryktelig mye kontanter av meg. 

Anonymkode: 14cee...aae

Veldig fint

Bare en tanke, basert på egen erfaring. Årene som student vokste jeg enormt på. Det å ikke ha komforten med å bo hjemme, det å måtte ta beslutninger knyttet til mat, versus ny topp. Det å måtte ha det kaldt når strømprisene var skyhøye. Det å se hvor mye det kostet å bo, sett mot hva det krevde å ta et kveldsskift på butikken for litt penger.

Grunnlaget for å jobbe hardt, stå på, være flink til spare, ble jo lagt da jeg bodde hjemme. Men "praksisperioden" som student var det som la hele fundamentet for hvordan jeg har klart meg i livet. 

Mine foreldre kunne fint hjulpet. Men visste nok hvor viktig mestringsfølelsen i å klare dette selv var. Så jeg kommer til å gjøre det likt selv. Så går heller pengene til å supplere egenkapital når den tid kommer. 

Anonymkode: 5f79f...f78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er litt både og. Litt av problemet er at generasjonen som er 60+ har trukket stigen opp etter seg i boligmarkedet, og at stadig færre unge får mulighet til å kjøpe seg egen bolig, spesielt i det større byene. 

Anonymkode: 57da2...6d2

Dette!!!

Det er helt andre tider nå enn det var før og det er dagens pensjonister som har stemt frem politikken som nå ødelegger sjansene for de unge til å få samme muligheter i livet som de selv har hatt.

Anonymkode: ae2a4...f0b

[AnonymBruker]

Kom meg inn på boligmarkedet selv, uten hjelp fra foreldre. Men det har kostet mye tid, arbeid og jeg bor ikke på drømmeplassen heller. Mine foreldre har ikke kunnet hjelpe meg så mye, men jeg fikk 30 k av pappa slik at jeg fikk kjøpt meg varmepumpe. Da slapp jeg å spare 1 helt år selv, og det er jeg supertakknemlig for! Det hjalp meg så mye og gjorde at jeg ligger 1 år foran med mindre andre prosjekter i forhånd til planen jeg har for huset. Man får spille med de kortene man får utdelt tenker jeg 😊 

Anonymkode: 2cdb4...e63

[AnonymBruker]

Ungene våre møter jo et helt annet boligmarked enn det vi og besteforeldre gjorde, så noe har vi tenkt å hjelpe dem.

Vi har spart i fond til til dem helt siden de var født, og det har blitt en god sum etterhvert.

Ellers så har vi også utleiebolig i huset, som vi tenker de kan få bo i mens de evt sparer til egen bolig, det blir jo også en form for hjelp.

Anonymkode: 3592c...d4c

[AnonymBruker]

Kan ikke fordra bortskjemte barn og voksne. Man bør lære seg å jobbe hardt for det man ønsker seg. Lære å ofre noe. En ung voksen som bruker penger på sydenturer, fester, klær, frisør, neglesalonger, bil, motorsykkel, dyr mat fordi de ikke gidder å lage selv, en kaffe ute hver dag osv, hadde ikke fått noe bidrag av meg. Mange ungdommer og unge voksne gidder ikke en gang lørdagsjobber og å jobbe et par mnd hver sommer.

Anonymkode: 6383f...100

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Klart sparing og innsats må forventes. Problemet er bare at når prisveksten er raskere enn det er mulig å spare, er det faktisk ikke rasjonelt (eller mulig) å komme inn på markedet på den måten. Da er det ikke størrelse man må ned på, men beliggenhet, og for mange blir det klin umulig å bruke en time på å pendle til jobb, spesielt om det skal være mulig å ha barn samtidig.

I Oslo var det en periode hvor en typisk førstegangskjøperleilighet (30-40 kvm, gjerne på Lambertseter eller Økern) kunne øke med over 100 000 i året. Det ikke rimelig å forvente at folk med normal til lav inntekt skal klare å sette av 150-200k i året for å redusere avstanden til boligkjøpet.

Anonymkode: 57da2...6d2

Mange forstår ikke dette.

Sykepleierindeksen er en god forklaring på hva som har skjedd og hvor ekstremt urimelig det er for de eldre å mase om at de unge bare må spare mer.

Før kunne en sykepleier kjøpe 20% av boligene i Oslo. Nå er det nesten 1%. Før kunne hen altså kjøpe 1 av 5 boliger og nå 1 av 100!!! Og den ene prosenten er i svært belastede områder, laaaangt unna jobb, en helt elendig standard (renoveringsobjekt som krever mye innsats på fritiden og kunnskap), veldig liten (mye mindre enn generasjonen over som nedsettende babler om at man ikke kan forvente et slott), osv.

Det er rett og slett ikke mulig å sammenligne før og nå og når gamlisene maser om at de selv spinket og sparte osv så var det likevel helt andre tider! En sykepleier som spinker og sparer nå vil ikke ha samme muligheter i det hele tatt og boligprisveksten spiser opp egenkapitalen hen klarer å spare. Det var aldri et problem for dessertgenerasjonen som veldig enkelt kunne spare til de de ville kjøpe.

Det spiller ingen rolle om man sparer 100k i året hvis kravet til EK stiger med 150k i året. Man har ikke sjans.

Anonymkode: ae2a4...f0b

[AnonymBruker]

Det må være opp til hver enkelt, men om man komfortabelt kan hjelpe barna med bolig, men velger å la være synes jeg kanskje det er litt kjipt gjort. Spesielt kanskje om man bor i Oslo og ønsker at de kan bli boende i nærheten. Som det nevnes rekker man jo nesten ikke å spare opp EK raskt nok med den prisveksten som er.

Jeg har selv fått hjelp, og kommer til å hjelpe mine to det jeg kan. Det kommer sannsynligvis arv innen 15 år, den vil jeg dele med ungene, og jeg kan selge meg litt ned om nødvendig. Jeg tror ikke faren tenker det samme (skilt), så der blir det ev. arv som blir hjelpen.

Anonymkode: 5b20f...254

[AnonymBruker]

Alle snakker om at det er så vanskelig nå å komme inn på boligmarkedet, men har en datter på 23 som kjøpte 4- roms sammen med samboer i presset område. Helt uten hjelp. (Han er like gammel).

De har tatt en helt vanlig bachelor, men begge har jobbet ved siden av. Og på sommer fra de var 15 år. De har også spart bsu fra de var unge.  Hun har fått bo hjemme gjennom studiene, og det har nok vært til hjelp. Han har bodd på hybel. Ellers er de som de fleste ungdommer og har brukt penger på fest og friluftsutstyr.

Kjenner jeg er litt stolt over at de har klart det helt selv.

Anonymkode: decfd...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle snakker om at det er så vanskelig nå å komme inn på boligmarkedet, men har en datter på 23 som kjøpte 4- roms sammen med samboer i presset område. Helt uten hjelp. (Han er like gammel).

De har tatt en helt vanlig bachelor, men begge har jobbet ved siden av. Og på sommer fra de var 15 år. De har også spart bsu fra de var unge.  Hun har fått bo hjemme gjennom studiene, og det har nok vært til hjelp. Han har bodd på hybel. Ellers er de som de fleste ungdommer og har brukt penger på fest og friluftsutstyr.

Kjenner jeg er litt stolt over at de har klart det helt selv.

Anonymkode: decfd...5a1

Det er godt gjort! Men er det i Oslo? Har aldri hørt om noen som kan starte med en 4-roms her..

Anonymkode: aadab...107

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan ikke fordra bortskjemte barn og voksne. Man bør lære seg å jobbe hardt for det man ønsker seg. Lære å ofre noe. En ung voksen som bruker penger på sydenturer, fester, klær, frisør, neglesalonger, bil, motorsykkel, dyr mat fordi de ikke gidder å lage selv, en kaffe ute hver dag osv, hadde ikke fått noe bidrag av meg. Mange ungdommer og unge voksne gidder ikke en gang lørdagsjobber og å jobbe et par mnd hver sommer.

Anonymkode: 6383f...100

Er ikke uenig i denne, selv om jeg ønsker å hjelpe. De må først vise at de kan spare selv også, så hjelper jeg når de når et realistisk mål. Noen år med litt dårlig råd i kollektiv først er sunt. 

Anonymkode: 5b20f...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kom hjem fra familieselskap nå. Det var hyggelig å treffe familie og slekt, praten gikk lett og latteren satt løst. Vi er alle godt voksne og har barn som er voksne i etableringsfasen. Flere snakket om at barna hadde fått forskudd på arv eller pengegaver på flere hundretusen for at de skulle komme seg inn på boligmarkedet. Min kusine hadde til og med solgt huset og kjøpt seg en 2-roms, i ett litt belastet område,  for å få det til. Min uføre fetter og hans kone hadde spinket og spart i mange måneder, såpass at de omtrent ikke unnet seg smør på brødskiva, for å kunne kjøpe en dyr barnevogn til dattera som skulle ha baby. 
 

Jeg derimot har ikke gitt mine unger en krone frem til nå. Begge mine er studenter og det er enda en stund til de skal inn på boligmarked. Jeg bor nå i en enebolig og stortrives her. Jeg og mannen har ikke lyst til å selge huset vårt, selvom barna har flyttet ut. Selger vi ikke boligen har vi ikke råd til å hjelpe barna utover 1-2 hundretusen når de skal kjøpe seg bolig. 
 

Jeg snakket med mannen min om dette og vi var begge enige i at vi skal hjelpe ungene våre med det vi kan. Men vi skal ikke hjelpe dem over evne. Jeg er glad i barna mine og elsker dem over alt på jord, men det føles ikke riktig for meg å selge huset og bo i en 2-roms uten heis på mine eldre dager for å kunne gi barna mine en halv million hver til boligkjøp. Vi må kunne leve greit på våre eldre dager, for vi går også ned i lønn og har mindre å rutte med som pensjonister. For å ikke snakke om hva det koster å være gammel og ha dårlig helse. 
 

Hva tenker dere? Jeg er ikke imot å hjelpe voksne barn økonomisk, men jeg synes det blir feil når det går på bekostning av en selv…

Anonymkode: 78df1...e0c

Jeg tenker at akkurat dette er fullstendig opp til hver enkelt familie. Og husk at alle kommer fra ulike steder og erfaringer. Som påvirker hvordan vi ønsker å prioritere. Selv fikk jeg null hjelp til bolig, men så via studievenner hvordan den økonomiske effekten var for de som eide fremfor å leie… jeg var misunnelig. De var heldige. Så vi har spart barnetrygden + litt i aksjefond fra dag 1, i vårt navn. Jeg vil ha penger stående barna ikke vet om den dagen det feks er aktuelt å kjøpe bolig. Ja, kanskje kunne jeg unnet meg mer luksus selv. Jeg er ikke på like mange venninneturer som andre jeg kjenner som har mye dårligere råd, jeg er sjelden på spa (typ en gang i året), jeg har ikke verdens dyreste interiør… osv. jeg vil faktisk heller hjelpe barna mine inn på boligmarkedet så tidlig som overhode mulig. Hvis ting blir slik. 

Og når begge barna har flyttet ut skal vi garantert kjøpe leilighet! Husk at mange synes det er mange fordeler med en mindre leilighet. Ikke sikkert det var en belastning for henne å gå ned i str og plass. Det kan frigi tid til mye annet gøy! Hus krever endel vedlikehold og styr man kan slippe i leilighet. Så for mange er det ikke en nedtur å gå fra hus til leilighet, tvert imot.

Synes du virker litt dømmende. Du må huske at alle må få gjøre det de selv mener er rett for seg selv og sine. Selv om det er ulikt fra hva du synes er rett for deg. Akkurat slikt er umulig å diskutere. Respekt for andres valg, støtte til det de evt synes er vansklelig, det et en fin medmennesklig ting…

Anonymkode: 0ef4c...2d2

[AnonymBruker]

Jeg har fått 1 mill i EK av mine foreldre, så jeg har vært heldig. Hadde aldri vært her jeg er i dag hvis ikke. Og jeg bor mye verre enn mine foreldre gjorde på min alder selv om jeg bruker det meste av pengene mine på bolig og sparing, altså jeg sløser svært lite.

Mine foreldre kjøpte seg villa på byens beste vestkant da de var 40 og to små barn. De hadde en normal og en  lavinntektsjobb. Prøv det i dag. Bare prøv. Man kan spare 100% av lønna si og fortsatt være milevis unna noe av det samme. Det går rett og slett ikke.

Boligen deres har steget 2000% på tiden de har bodd der og de har ekstremt god pensjon. Det kommer aldri til å skje for dagens unge. Som betaler både for sine foreldres pensjon samtidig som de må spare til egen pensjon fordi det er tomt når de selv liksom skal få det.

Anonymkode: ae2a4...f0b

[AnonymBruker]

Har hatt fokus på å «lære dem å fiske framfor å gi dem fisken»

Altså sette dem i stand til å klare seg selv.

Med skilte foreldre og flere søsken så er det ikke mange hundre tusen som deles ut her - men de er gode til å jobbe og spare.

Det jeg fokuserer på er det jeg vil kalle livsmestring, sette seg mål, skaffe seg jobb, ta vare på ting og økonomien sin, legge en plan, tørre å sende søknader eller ringe offentlig kontor. skaffe seg venner, bli enige med andre på konstruktive måter, kunne ta ansvar for seg selv, finne løsninger osv

Anonymkode: 337d1...dea