Meninger og følelsen av å aldri passe inn

[AnonymBruker]

Hvorfor er spørreundersøkelser som skal lede til en diagnose, alltid formulert med svaralternativer som «veldig enig», «litt enig», «litt uenig» eller «veldig uenig»? Hvor blir det av et nøytralt svaralternativ i midten? Det føles som om man blir tvunget til å enten ha en tydelig diagnose eller å ikke være i nærheten av noen diagnose. Hva med alle oss som ikke passer inn i dette enten–eller bildet, og som ikke bruker all tid på å vite absolutt alt?

For å ta et eksempel: «Jeg verken elsker eller hater Donald Trump.» Det virker som om alle enten er for eller imot han med veldig sterke meninger. Selv klarer jeg ikke å ta et standpunkt før jeg har alle fakta, og ofte finnes det ikke et godt svar før noe faktisk har skjedd. Jeg føler meg nesten som verdens verste menneske fordi jeg sjelden er verken for eller imot noe. Jeg strever utrolig mye med å mene noe på kommando, særlig om ting jeg opprinnelig ikke har noen oppfatning av eller kunnskap om.

Mange jeg snakker med, har meninger som høres logiske ut i øyeblikket, men når jeg undersøker nærmere i etterkant, virker alt som svada. Jeg lurer på om folk bare finner på noe absurd for å høres smarte ut?

Jeg har tatt flere tester for autisme og andre tilstander, men scorer ikke høyt på noe som helst. Det er helt forferdelig å leve et liv der jeg ikke passer inn noe sted, men samtidig føler jeg både at jeg skjønner mer enn andre og at jeg er dummere enn alle. Jeg har tenkt på om jeg kan være psykopat, narsissist, autist, eller Gud vet hva, men ingenting gir noe klart svar. Er det bare meg som er helt sprø, eller finnes det andre som har følt på det samme? Jeg har ingen forhistorie med rus eller misbruk og har aldri vært innlagt noe sted. Det er nettopp dette med å aldri føle meg endten eller "normal" som tynger meg mest å aldri gir noe svar. Er det noe virkelig galt med meg eller er det flere som opplever det slik?

Anonymkode: 65b58...356

[AnonymBruker]

Spørreskjemaene skal avdekke diagnoser og diagnoser får man hvis man er langt utenfor normalen. Normalen er et stort spekter mens det er vanlig å kunne kjenne seg igjen i symptomene, man har det bare ikke i samme grad eller omfang. 
 

Det å føle på en ensomhet og å ikke passe inn ser jeg på som en normal følelse, du behøver ikke kategorienes innen en diagnose for å ha slike følelser. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg strever utrolig mye med å mene noe på kommando, særlig om ting jeg opprinnelig ikke har noen oppfatning av eller kunnskap om.

Dette er et tegn på intelligens. Å være bastant i sine meninger uten å ha kunnskap og forståelse om emnet er selvfølgelig ikke smart. 
 

Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen du snakker om det å skjønne mer enn andre og være dummere enn andre. Hos meg er det knyttet til adhd. Jeg har høy intelligens men kan fremstå dum på grunn av utfordringene knyttet til adhd. 
 

En sånn følelse kan sikkert ha mange andre årsaker også, som for eksempel hvis man er sjenert eller har lav selvfølelse. 

Anonymkode: 54a75...924

[bambyb82]

Det å være både den smarteste og den dummeste i omtrent enhver setting… . - på en å samme tid .. Sånn har jeg det! Er lite sukk fra en Kvinne med adhd  En del personer med adhd. Som meg, er kjempe smarte, men pga utfordringer med impulskontroll, hyper/ivrig/engasjert og at en lett kan miste fokus blir det å passe inn litt krevende. Folk blir ikke klok på meg.  Sier og gjør ofte noe feil på impuls… medisiner hjelper, men jeg er jo fortsatt meg. Altfor smart og samtidig  fanget i min egen boble. 
 

ikke sikkert du er i kategorien adhd. Men jeg vet hvordan det føles å ikke passe helt inn.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fordra slike undersøkelser. Ofte er det mangelfulle svaralternativer, noen ganger til og med ulogiske siden alternativene ikke tar hensyn til helt åpenbare faktorer som man faktisk ikke kan svare uten å vite.

Samme som med det å skulle gradere egen smerte på en skala fra 1-10, hvor 10 er såkalt verst tenkelige smerte. Jeg har spurt flere leger og spesialister om dette. Hva er verst tenkelige smerte? Og svarene man får varierer fra person til person. Noen sier det er en forferdelig smerte, andre sier det er den verste smerten du har opplevd til nå. Jeg, derimot, mener at "verst tenkelige smerte" må være en smerte så grusom at jeg faktisk ikke kan tenke meg den. Jeg har hatt forferdelige smerter som mange kanskje ville sagt var 10 på denne skalaen, men jeg havner mye lenger ned - for jeg kan alltid tenke meg at det er mulig å ha mer vondt. Ergo skårer jeg også lavt i slike vurderinger, og så menes det at jeg har lite smerter, selv om de kan være så store at de gjør det umulig å fungere. (Heldigvis ikke veldig plaget av slike smerter lenger.)

Jeg har ingen diagnoser som andre har nevnt over (kun et par fysiske diagnoser, en pga. skade, en pga. fysisk sykdom). Men min intelligens er blitt testet av nevropsykolog, og jeg ligger visst skyhøyt på intelligens. Jeg var 4-5 år gammel første gang jeg forstod at jeg tenkte annerledes enn mine jevnaldrende. På ett vis føltes det veldig ensomt. På den andre siden så fant jeg ut at jeg likevel kunne ha det kjekt sammen med andre, og så kunne jeg gi meg selv utfordringer på andre områder og omgås personer som var eldre enn meg, som var noenlunde mer på mitt nivå.

Etterhvert som jeg ble voksen så har jeg valgt bevisst å søke etter ulike venner, venner som jeg bare kan tulle og fjase med, venner som jeg kan snakke alvor med, noen jeg kan filosofere sammen med, noen jeg kan snakke fag med, andre jeg deler ulike spesifikke interesser/hobbyer med, noen jeg bare kan undres over ting sammen med. Noen venner kan ha flere slike egenskaper. Men når jeg innså at jeg ikke må være, mene, tenke som alle andre, da frigjorde jeg meg selv. Og så har jeg lært meg at noen personer har det ingen hensikt å diskutere visse ting med, fordi de ikke er der - men da minner jeg meg selv alltid på hvorfor jeg liker den personen så mye, hvorfor jeg setter pris på den personen, hva den er god på. Men det var en del år da jeg var yngre hvor jeg følte meg dum, fordi jeg kunne være den eneste som forstod noe, som så større sammenhenger, og når jeg forsøkte å forklare, så ble det avvist som tull eller ulogisk (men det stemte jo, det var bare de andre som ikke var klare for å forstå eller på det tidspunktet ikke var modne til å forstå... og når de forstod det så var det ingen som husket at jeg hadde tatt opp det samme noen år før).

Og når alt kommer til alt, så er alle bare mennesker med ulike kvaliteter og egenskaper og personligheter. Det de fleste av oss har til felles er et ønske om å ha det noenlunde godt, ha gode relasjoner osv. Alle kan oppleve samme typer følelser, glede, sinne, bitterhet, sorg, lykkeglimt, smerte osv. Og fokuserer man på det så er vi ikke så veldig ulike likevel, til tross for våre ulikheter

 

Anonymkode: 6dcb5...909

[kommodevaran]

Hvorfor er det så viktig for deg å få en diagnose? Om du klarer deg greit i livet og disse testene bare er til bry for deg, så dropp det, da vel?

Jeg kan ikke svare sikkert på hvorfor disse testene er lagt opp sånn som de er, men kan tenke meg at de kanskje ville vært bortkastet tid om det hadde vært et nøytralt svar. Sikkert mange som ville kvidd seg for å svare, og bare valgt det nøytrale gjennom hele testen, og da får man jo ingen pekepinn på hvordan personen faktisk tenker. Annet enn at den er fullstendig uten meninger, eller evt. ikke tør å vise meningene sine.

AnonymBruker skrev (På 27.12.2024 den 23.25):

Hvorfor er spørreundersøkelser som skal lede til en diagnose, alltid formulert med svaralternativer som «veldig enig», «litt enig», «litt uenig» eller «veldig uenig»? Hvor blir det av et nøytralt svaralternativ i midten? Det føles som om man blir tvunget til å enten ha en tydelig diagnose eller å ikke være i nærheten av noen diagnose. Hva med alle oss som ikke passer inn i dette enten–eller bildet, og som ikke bruker all tid på å vite absolutt alt?

For å ta et eksempel: «Jeg verken elsker eller hater Donald Trump.» Det virker som om alle enten er for eller imot han med veldig sterke meninger. Selv klarer jeg ikke å ta et standpunkt før jeg har alle fakta, og ofte finnes det ikke et godt svar før noe faktisk har skjedd. Jeg føler meg nesten som verdens verste menneske fordi jeg sjelden er verken for eller imot noe. Jeg strever utrolig mye med å mene noe på kommando, særlig om ting jeg opprinnelig ikke har noen oppfatning av eller kunnskap om.

Anonymkode: 65b58...356

Her får du jo nettopp det du ønsket deg, da. For å omformulere eksempelspørsmålet ditt: "Jeg er nøytral (har ikke sterke meninger) til Donald Trump." (For det er det påstanden egentlig sier - altså, du verken elsker eller hater ham.) Da er svaret for din del "veldig enig". Om man enten elsker eller hater Trump, ville svaret vært "veldig uenig", for da er man overhodet ikke nøytral. Om man liker Trump litt, eller misliker ham litt, kunne man valgt "litt enig" eller "litt uenig", avhengig av hvor sterke disse følelsene er.

Det høres ut som du overtenker fælt. Det er ytterst få mennesker i verden som har sterke meninger om absolutt alt, og jeg kan si med ganske stor sikkerhet at disse menneskene overhodet ikke har alle fakta, og generelt bare hører på "fakta" som stemmer med deres egne overbevisninger.

Det er ingen som forventer at du skal gi helt "korrekte" svar på det de spør om, eller at du skal sitte med absolutt alle fakta før du gir et svar, eller at svarene du gir skal være helt bastante og aldri noen gang skal kunne forandre seg. Det er spørsmål om hva du tenker akkurat her og nå, med den informasjonen du har. Det er ikke slik at noen kommer løpende etter deg etter at du har tatt testen og skriker "Men du?! Jeg ser du svarte at du ikke hadde så sterke meninger om Trump, men visste du at han hadde gjort denne og denne tingen? Nå forandret du vel mening om ham? Så svaret du ga er FEIL!"

Og så skal det nevnes at det er helt umulig å vite absolutt alt om alt og alle, selv om du skulle klare å få alle fakta på bordet, så kan de forandre seg, eller noe av informasjonen du har fått kan ha vært feil. Det blir et evighetsprosjekt om du skal regne inn alle faktorer før du kan ta en stilling til noe.

Det er dessuten ganske stor sjanse for at du faktisk har meninger om ting, du har en følelse på om du liker ting eller ei, er enige med noen eller ikke, osv. Men du ignorerer følelsen, og drukner den heller i forsøk på logikk. Er du slik med alt annet i livet også? Hvis du får servert mat, og noen spør om det smaker godt, er det da helt umulig for deg å svare? For du har jo ikke spist opp alt sammen enda, tenk om du plutselig får avsmak på det hele, tenk om det er en bit oppi der som faktisk er vond, tenk om du etterpå finner ut at biffen du spiser kommer fra en ku som hadde det skikkelig vondt før slakt, da kan du vel ikke si at du likte maten, du har jo ikke alle faktorer enda? Eller?

Hvis noen f.eks. spør meg om jeg liker blomster, så kan jeg si med en gang uten å tenke meg om at, ja, det gjør jeg. Jeg liker blomster. Jeg setter meg ikke ned og begynner å tenke på at "Jo, blomster er fine og se på og lukter godt og er bra for bier og humler og sånt, men så er det jo noen blomster som er giftige som man kan dø av å spise, og så finnes det folk med pollenallergi som ikke tåler blomster, så på den måten er de ikke særlig bra, og hvor mange fine blomster er det egentlig i forhold til stygge eller giftige, og huff, nei, liker jeg egentlig blomster, mon tro?"

Kanskje det kunne vært en idé for deg å øve deg på å kjenne etter på hva du føler om små, enkle ting i livet? Øve på å kjenne på den umiddelbare følelsen du får når du tenker på forskjellige ting, uten å la hjernen begynne å kverne og nekte deg å ha en mening bare fordi du ikke vet alt? Sannsynligvis har du i det minste en følelse på om du liker sola og månen, senga di og din nærmeste nabo, småfugler og operamusikk. Så kan du evt gå inn på hvorfor du liker eller misliker disse tingene etter at du har kjent på følelsen de gir deg. Og ikke tenk at følelsene alltid må være logiske. Det går f.eks. fint an å ha negative følelser til sola fordi man syns den er for varm om sommeren og får vondt i hodet når den skinner, selv om man vet at man ikke ville eksistert uten den og vi egentlig er veldig heldige som har den.

Endret 4 timer siden av kommodevaran