Venneløs tenåring

[AnonymBruker]

Har en datter på 14 år, hele bhg og barneskole var hun veldig populær jente, hun var alltid med noen ute, på besøk eller hadde besøk her hjemme. Så starta ungdomskolen. Rett før skolestart slo jeg og min mann opp (ikke biologisk far, men har oppdratt henne siden hun var noen få år gammel), relasjonen til faren hennes er ikke det beste, hun går på idrett og har da treninger mange timer i uka og har nå skadet kneet sitt, så hun klarte ikke å henge ute så lenge etter treninger. Så mye har skjedd på kort tid. Nå siden tidlig vinter har hun nesten ikke vært ute, det har ikke vært noe besøk her på kjempe lenge, jeg har prøvd å grave litt og som hun sier at hun blir fryst ut av "gjengen" sin, hun er med de på friminuttene men føler seg oversett, blir aldri bedt med på ting lenger, og dem sier som regel nei når hun spør om å finne på noe. 

Hun hadde 2 beste venninner i mange år som hang sammen nesten 24/7 før, nå fryser dem henne ut også. Så jeg lurte på, er det lurt av meg å snakke med foreldrene til disse venninner og spørre om de kan snakke med døtrene sine og prøve å få ut en grunn  til hvorfor min blir fryst ut, eller kommer jeg til å gjøre vondt verre? Får så vondt av jenta mi, hun blir bare sint når jeg tar det tema opp

Anonymkode: 85d7a...62e

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon, snakket med foreldrene og det gjorde det iallfall ikke noe bedre. Mitt råd er at hun må prøve å se etter andre venner. Min datter fikk litt hjelp av lærere til å komme inn i en annen gjeng, med kanskje ikke de kuleste jentene, men de var snille jenter og hun fikk det veldig mye bedre sammen med disse jentene. Så mitt råd er å se andre veier. 

Anonymkode: 1323e...dc6

[AnonymBruker]

Enig med innlegget over. Hjelp henne å se etter andre venner. Ta det gjerne opp med skolen slik at lærer kan støtte, f.eks. ved inndeling i grupper eller klasseromsplassering. Din datter er nok en ålreit jente, som har hatt mye venner, hun har bare vært uheldig, men det er bra du støtter henne. (Opplevde noe liknende selv da jeg skadet meg på tampen av barneskolen samtidig som nær venninne og nabo flyttet. Ble fryst ut av tidligere god venninne som da rykket opp til å bli best i idretten vår, og hadde innflytelse over de andre jentene da de bodde i samme retning og slo følge. Holdt ut til jeg begynte på ungdomsskolen, gikk i samme klasse men fikk inn noen nye og fant gode venner blant dem. Da kom mobberen tilbake, men stolte aldri på henne igjen. Det var en styrke å finne seg noen andre.)

Anonymkode: 8f822...489

[AnonymBruker]

Uff, det er vanskelig å vite hva man skal gjøre og hvor mye man skal blande seg i den alderen. Datteren min på 13 kjenner litt på at hun ikke har noen nær venninner. Hun er på en måte alles venn, men ingens bestevenn og føler seg som reserveløsning mange ganger.

Hun prøver å ta initiativ, får nei (orker ikke/passer ikke/ må rydde rom/må gjøre lekser etc.), for så å se at de er sammen med andre, felles, venner rett etterpå (dette er det kjipeste med sosiale medier, snapkart burde slås av).

Hun kan jo ikke bestemme hvem de andre skal være med, det blir bare så synlig når man ser det in real time. Det var jo helt sikkert slik da jeg var ung også, men jeg slapp å se det. 

Jeg støtter og viser forståelse for hvordan det føles heller enn å prøve å late som det ikke er så farlig. Forhåpentligvis finner hun sine folk etter hvert, og hun har jo venner. Hun henger kanskje litt for mye igjen i den gamle klassen heller enn å bli kjent med den nye (de ble blandet på nytt i 8., 1.-10.-skole). Jeg synes jo hun er verdens fineste og kuleste, men hun er både litt barn og veldig (snus)fornuftig på en gang, puberteten er ikke helt i gang enda, så hun er kanskje ikke så spennende for de som er i full ungdomsmodus.

Snakk med kontaktlærer, vi nevnte det på utviklingssamtalen og hun skulle ha det i bakhodet når hun valgte grupper og hvem som sitter sammen (hun har et par jenter hun gjerne vil bli bedre kjent med). 

Anonymkode: 24262...65c

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å motivere henne til å ta kontakt med noen selv, men hun ser ikke vits i det, hvis hun ikke har venner så blir hun ikke såret #pubertetErGøy# 

Skulle ønske hun hadde hvertfall 1 venninne, skal motivere henne til å ta kontakt, og hvis det ikke blir bedre så skal jeg ta det opp med skolen. Tusen takk for svar 

Anonymkode: 85d7a...62e

[AnonymBruker]

Da min datter strevde i 8.klasse tok jeg kontakt med læreren på skolen. Det satt litt langt inne å ringe ham, for jeg vet at det er egentlig ikke skolen sitt "område" og lærerne har mer enn nok å gjøre. Men jeg ringte fordi datteren har har stor tillitt til kontaktlæreren. Meg ble hun bare sint på når jeg spurte eller prøvde å hjelpe.

Lang historie kort: Datteren min og kontaktlærer hadde en veldig fin samtale. De lagde noen planer og avtaler for å "jobbe" henne inn i vennskap og gode vennskap. Det fungerte faktisk og i dag har hun mange gode venner, både på skolen og på fritiden

Tror det hjalp at hun selv fikk ta kontroll over situasjonen, planer, avtaler og at samtalen hun hadde med lærer var uten meg. Tror også hun lærte mye av å måtte stå litt i det, lære seg å håndtere vanskeligheter og den store gleden ved å mestre. 

Anonymkode: cc34d...d69

[AnonymBruker]

Dette gjelder mitt barn på snart 14 også. Han sitter alene etter skolen hver dag, og har ikke møtt noen jevngamle til nå i ferien. Gleder meg til skolen begynner igjen, så får han ihvertfall møte andre ungdommer.

Anonymkode: 0c047...fad

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for spam og tilhørende svar.

Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

Jeg tenker og at hun skal forsøke og se litt bredere, hvis interessene har endret seg så kan det være det var det som holdt dem sammen. Det er garantert mange som vil ønske å være venner med din datter og mange fine jenter som hun kanskje ikke kjenner så godt enda som er gode venneemner..

Anonymkode: 89ed1...ecd