Han har ikke fortalt meg han har barn?

[AnonymBruker]

Er ikke det noe man spør om på date? Spurte du og han sa nei?

Anonymkode: cc023...ced

[AnonymBruker]

Jeg mener det er greit å la potensial partner få bli kjent med menneskert meg først,ikke mammaen meg. 

Anonymkode: b9d2d...de2

[AnonymBruker]

Synes det er veldig merkelig å ikke fortelle det, det er ikke som om det er noe forbigående. Og hvis han ikke har kontakt med ungen så hadde det fått meg til å tvile på hele fyren.

Anonymkode: 2c29d...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg datet en som fortalte at han hadde et barn, men "på grunn av mor fikk han ikke ha kontakt" BArnet var 12+

Han ble ingen kjæreste for å si det slik.

Anonymkode: 2eb81...f5e

Fornuftig valg av deg. Det hadde blitt en grusom barnemor å forholde seg til.

Anonymkode: 950b7...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja!!! Jeg ønsker ikke en liksom familie. Jeg vil ha en ekte.

Anonymkode: 990aa...530

Fy så stygg du er! Over 50 prosent ender opp med å ikke være en «ekte familie». Nesten så jeg håper du er i den statistikken om noen år så du kan svelge ditt eget motbydelige utsagn. 

Anonymkode: 52b66...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Fornuftig valg av deg. Det hadde blitt en grusom barnemor å forholde seg til.

Anonymkode: 950b7...07a

Og hvor mange menn lyver ikke om det. Fordi de gidder ikke å ha noe med barnet å gjøre. Kjenner til ganske mange av de. 

Anonymkode: 1305d...22d

[AnonymBruker]

Hvis dere traff hverandre gjennom bekjente kan det være han antar/antok at du allerede visste.

Anonymkode: 42452...5e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis dere traff hverandre gjennom bekjente kan det være han antar/antok at du allerede visste.

Anonymkode: 42452...5e7

Men da reagerer man jo på at barna ikke er nevnt en eneste gang, på fire treff. Man refererer til "vi" skal dit i jula, eller "vi" så Maskorama Lørdag. Eller barnefri uke, så god fleksiblilitet. 

Det er veldig rart om egne barn er et ikke-tema i en normal samtale. 

Anonymkode: 3b21a...98e

[AnonymBruker]

Jeg er litt skyldig i dette selv, faktisk. Jeg unnlot å fortelle min nåværende samboer om at jeg hadde barn (litt for) lenge. 

Grunnen var at jeg ikke var på utkikk etter et forhold. Vi møttes på en dating-app, og jeg hadde gjort det klart at jeg var veldig usikker på hva jeg så etter og helst ønsket å bare ha ting veldig avslappet og casual. Jeg hadde brent meg før, og ville bruke god tid på å bli kjent med meg selv og date rundt. Dette var jeg også tydelig på med han, at jeg ikke var på utkikk etter et forhold eller noe veldig seriøst. 

Jeg forsøkte å være på datingapper hvor jeg gjorde det klart at jeg hadde barn, men opplevde at "alle" jeg matchet med enten;
1. Ikke ville ha noe seriøst, og tenkte at barn = blodseriøst med en gang, eller
2. Bare ville ha noe seriøst og gjerne ønsket en familie og barn med en gang, eller hadde barn selv de ville involvere. 

Opplevde hele greia bare som sykt frustrerende, da jeg ikke ønsket å involvere barnet i datingen uansett. Jeg var på ingen måte på utkikk etter en bonusfar eller fremtidig ektemann, så jeg tenkte at så lenge jeg var tydelig på at jeg ikke var på utkikk etter noe seriøst så skader det heller ikke. 

Men så falt jeg fryktelig for han som nå er kjæresten min da. Var helt sikker på at jeg kom til å miste han når jeg skulle fortelle det, for jeg tenkte jo selv at dette var jo bare sykt og et skikkelig tillitsbrudd så tidlig i relasjonen. Gikk nærmere 2 måneder inn før jeg sa noe (har barnet 60% og var med han så og si hele tiden de resterende 40%). Han tok det veldig fint, og hadde nok skjønt det litt. Jeg forklarte situasjonen, og sa at jeg nå hadde fått ordentlige følelser for han og ikke ville holde dette skjult - og at jeg hadde den største respekten for det dersom han ville avslutte. Han så derimot ikke på det som noe negativt, og vi er fortsatt sammen 6 år senere. 

Men her tror jeg det var unntaket. Ville ikke gjort det igjen, men kan forklare litt hvorfor man ikke sier noe. Å si at man har barn oppleves ofte som en forventning om en veldig seriøs fremtid og man må ganske tidlig ta et valg om det er noe fremtid. Samtidig er det jo en avgjørende faktor for å kunne ha en fremtid også. 

Anonymkode: 92f96...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fornuftig valg av deg. Det hadde blitt en grusom barnemor å forholde seg til.

Anonymkode: 950b7...07a

Jeg oppfattet det slik at han at han ikke hadde noen interesse av barnet, som ikke stod på for barnets skyld, uansett hvordan mor var, og en slik mann vill jeg ikke ha.

Anonymkode: 2eb81...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er litt skyldig i dette selv, faktisk. Jeg unnlot å fortelle min nåværende samboer om at jeg hadde barn (litt for) lenge. 

Grunnen var at jeg ikke var på utkikk etter et forhold. Vi møttes på en dating-app, og jeg hadde gjort det klart at jeg var veldig usikker på hva jeg så etter og helst ønsket å bare ha ting veldig avslappet og casual. Jeg hadde brent meg før, og ville bruke god tid på å bli kjent med meg selv og date rundt. Dette var jeg også tydelig på med han, at jeg ikke var på utkikk etter et forhold eller noe veldig seriøst. 

Jeg forsøkte å være på datingapper hvor jeg gjorde det klart at jeg hadde barn, men opplevde at "alle" jeg matchet med enten;
1. Ikke ville ha noe seriøst, og tenkte at barn = blodseriøst med en gang, eller
2. Bare ville ha noe seriøst og gjerne ønsket en familie og barn med en gang, eller hadde barn selv de ville involvere. 

Opplevde hele greia bare som sykt frustrerende, da jeg ikke ønsket å involvere barnet i datingen uansett. Jeg var på ingen måte på utkikk etter en bonusfar eller fremtidig ektemann, så jeg tenkte at så lenge jeg var tydelig på at jeg ikke var på utkikk etter noe seriøst så skader det heller ikke. 

Men så falt jeg fryktelig for han som nå er kjæresten min da. Var helt sikker på at jeg kom til å miste han når jeg skulle fortelle det, for jeg tenkte jo selv at dette var jo bare sykt og et skikkelig tillitsbrudd så tidlig i relasjonen. Gikk nærmere 2 måneder inn før jeg sa noe (har barnet 60% og var med han så og si hele tiden de resterende 40%). Han tok det veldig fint, og hadde nok skjønt det litt. Jeg forklarte situasjonen, og sa at jeg nå hadde fått ordentlige følelser for han og ikke ville holde dette skjult - og at jeg hadde den største respekten for det dersom han ville avslutte. Han så derimot ikke på det som noe negativt, og vi er fortsatt sammen 6 år senere. 

Men her tror jeg det var unntaket. Ville ikke gjort det igjen, men kan forklare litt hvorfor man ikke sier noe. Å si at man har barn oppleves ofte som en forventning om en veldig seriøs fremtid og man må ganske tidlig ta et valg om det er noe fremtid. Samtidig er det jo en avgjørende faktor for å kunne ha en fremtid også. 

Anonymkode: 92f96...bc2

Men så tror jeg denne mannen kanskje er redd jeg snur ryggen til han også, for han viser interesse men det virker som jeg MÅ bestemme når vi sees…

Anonymkode: 4a012...7e2