Ungene mine liker ikke å få besøk eller dra på besøk

[AnonymBruker]

Hei, jeg har to barn som ikke liker å bli med på en hel del. 

Eldste har to venninner og et familiemedlem hun liker å være hos, og yngste har kun pappaen sin som han godtar å få besøk av eller dra på besøk til. 

Får vi besøk, eller skal besøke noen, er de sure hele tiden. Skal sitte oppå meg, og svarer ikke de andre. 

Syvåringen kan være normalt gretten, men den tre år gamle gutten min blir direkte sint. Han vil helst ha meg for seg selv. 

Jenta på syv kan snakkes med og forberedes, men yngste er jo litt mer utfordrende sånn sett. 

Idag skulle vi på besøk til ei venninne som har barn i omtrent samme alder. De kjenner ikke hverandre så godt, og ungene mine var sure og grinete hele tiden. De ville ikke dra dit, og de oppførte seg surt når vi kom. Gikk seg til etterhvert. 

Jeg får høre at de bare må dra mer på besøk og øve, men jeg kjenner ikke så mange, og de få gangene vi drar, så blir det sånn. Dette gjelder folk de er nære også som tanter og besteforeldre. Yngste er sur og gretten.

Alt av ting jeg finner på med dem, blir sjeldent tatt godt imot med mindre det innebærer at de skal få noe. Siden jeg er alene med dem, blir jeg litt sliten av det for det er ofte krig før vi skal gå ut. 

Det er noen ganger de faktisk ikke har noe valg så vi kommer oss jo ut, men det blir jo ikke noe hyggelig, og vi må jo gjerne ut å lufte oss en gang i blant også særlig nå i ferien, og da er det jo mer på deres premisser. Hvor vi drar, har ikke så mye å si. 

Dette gjelder forøvrig middager også, det er bare surt. Selvom jeg ikke tvinger de til å spise, men at vi skal prøve å gjøre det til noe koselig slik at de kanskje får lyst, men det er jo bare surt det og...

Men denne negativiteten... Hvordan kan jeg jobbe med det for at den ikke skal være så "mye"? 

Anonymkode: 3b066...829

[AnonymBruker]

Et av mine to barn er slik. Hun er sjenert, og sier selv at det er årsaken. Hun er også ganske hjemmekjær. Jeg er introvert og litt sjenert selv, så jeg kan sette meg inn i det. 

Det jeg syns virker, er for det første forberedelse når det går. Det kan jeg jo også skjønne godt, for jeg hadde ikke likt om noen i fritiden min bare bestemte at nå skal vi ha besøk og du må være blid og hyggelig uten at jeg visste om det på forhånd.

Datteren vil gjerne ikke dra når vi skal, selv om hun er forberedt på det på forhånd heller. Og da syns jeg det virker best å anerkjenne at hun ikke har lyst. Det nytter ikke å si at "dette blir gøy" eller "du liker jo å leke med Trine og hun gleder seg til å se deg", da går hun bare enda mer i lås. Men jeg sier at det er helt greit at hun heller vil bli hjemme, det skjønner jeg og sånn har jeg det noen ganger også, men nå bestemmer jeg at vi skal bort i besøk, og at hun får lov til å gjemme seg bak meg om hun blir sjenert og hun må ikke snakke hvis hun ikke vil. Hun pleier å tine opp etter en stund, og sier ofte (men ikke alltid) etterpå at det var koselig. 

Jeg tenker at å øve er fint, men også at det er helt ok å ikke ha lyst. Det er ikke sikkert det å øve vil bidra til at barna begynner å like godt å gå eller dra i besøk. Kanskje finner de ut at de liker det i noen former og settinger, f.eks. til noen de kommer godt overens med. 

Til negativiteten så har jeg mest tro på at den minker hvis den får lov å være. Altså ikke at man får lov å være sur og frekk mot besøket, men det er lov å ikke ha lyst til å ha besøk når en ikke har invitert selv, og til å trekke seg unna. 

Anonymkode: 82477...06b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Et av mine to barn er slik. Hun er sjenert, og sier selv at det er årsaken. Hun er også ganske hjemmekjær. Jeg er introvert og litt sjenert selv, så jeg kan sette meg inn i det. 

Det jeg syns virker, er for det første forberedelse når det går. Det kan jeg jo også skjønne godt, for jeg hadde ikke likt om noen i fritiden min bare bestemte at nå skal vi ha besøk og du må være blid og hyggelig uten at jeg visste om det på forhånd.

Datteren vil gjerne ikke dra når vi skal, selv om hun er forberedt på det på forhånd heller. Og da syns jeg det virker best å anerkjenne at hun ikke har lyst. Det nytter ikke å si at "dette blir gøy" eller "du liker jo å leke med Trine og hun gleder seg til å se deg", da går hun bare enda mer i lås. Men jeg sier at det er helt greit at hun heller vil bli hjemme, det skjønner jeg og sånn har jeg det noen ganger også, men nå bestemmer jeg at vi skal bort i besøk, og at hun får lov til å gjemme seg bak meg om hun blir sjenert og hun må ikke snakke hvis hun ikke vil. Hun pleier å tine opp etter en stund, og sier ofte (men ikke alltid) etterpå at det var koselig. 

Jeg tenker at å øve er fint, men også at det er helt ok å ikke ha lyst. Det er ikke sikkert det å øve vil bidra til at barna begynner å like godt å gå eller dra i besøk. Kanskje finner de ut at de liker det i noen former og settinger, f.eks. til noen de kommer godt overens med. 

Til negativiteten så har jeg mest tro på at den minker hvis den får lov å være. Altså ikke at man får lov å være sur og frekk mot besøket, men det er lov å ikke ha lyst til å ha besøk når en ikke har invitert selv, og til å trekke seg unna. 

Anonymkode: 82477...06b

Takk for rådet. Jeg er helt for at man skal anerkjenne, men her er ikke tilfellet at de er sjenert, tvert imot. Min eldste er ekstrovert og kan snakke med alt og alle - bortsett fra de jeg inviterer eller de vi skal til. 

Yngste vil som sagt bare ha meg for seg selv. Han misliker egentlig alle når jeg er tilstede. Han har fått to venner i barnehagen og virker egentlig som alle guttene liker han godt, og det er jo hyggelig.

De får selvfølgelig lov å trekke seg unna om vi får besøk, og skal vi et sted, får de også lov å trekke seg bort om de ikke vil være med (men må). Men det er denne uprovoserte aggressiviteten mot andre som egentlig bare vil dem vel... Det gjør meg så utrolig flau. 

En dame vi pleier å besøke noen ganger er utrolig søt og herlig, gir dem småkaker og henter frem leker når de kommer. Men får bare surmuling og kjeft. Jeg har sluttet å ta de med dit fordi jeg blir så flau ..

Har til og med prøvd å snakke med yngste, og eldste selvsagt. Har forberedt hva de skal gjøre. Og jeg vet jo de kan, for er det noen de liker, oppfører de seg eksemplarisk.

 

Anonymkode: 3b066...829

[AnonymBruker]

Jeg foreslår, ts, at du ber om råd fra en psykolog. For med 2 av 2 barn som responderer slik er sannsynligheten for at det er du som fremprovoserer adferden såpass stor at jeg ville ha antatt det er din «feil». Altså at du, trolig ubevisst, har trent frem denne adferden. Få noen til å se deg utenfra. Og få råd om justering. 

For barna kan jo ikke ha det sånn. 

Anonymkode: 5b403...42e

[AnonymBruker]

Er de altfor knyttet til deg? Har du noen (tante, besteforeldre etc) som kunne tatt de med ut litt? Som kan tåle litt surmuling og sutring? Trenger ikke ta de med på store og kostbare aktiviteter, men bare gå en liten tur, lekeplass i nærheten. Så bygge det videre.. 

Ellers vil jeg anbefale COS kurs i regi av helsestasjonen. Du kan og be om råd og samtaler der. 

Anonymkode: dcfae...760

[AnonymBruker]

Mine fikk klar beskjed om å oppføre seg. Nå virker det innimellom som barn ikke skal oppdras. Foreldre må da fremdeles sette grenser og gi tilsnakk. Dette virker svært tafatt. 

 

Anonymkode: a8985...0b5

[AnonymBruker]

De får få noen klare forventninger og så må dere åpenbart øve 

Anonymkode: 3456c...92b

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig. Mine blir ofte bare med på ting hvis det er godteri/kake/is involvert.

Anonymkode: e587b...dc2

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Min eldste som nå snart blir 13 har vært vanskelig å ha med seg rundt omkring. 

Hun fikk adhd diagnosen i fjor, og etter hun startet på medikamenter har et gått mye bedre.

Hun har slitt med språkforståelsen så mye har også vært misforståelser slik at hun nok har dyttet folk unna med å være eller virke sur fordi hun ikke har forstått hva de sier.  

Som mor føler jeg jo at det har reflektert meg og jeg har mang en gang bedt hun om å ta seg sammen og ikke være sur. Vi har snakket om dette i forkant av besøk og etterkant. 

Jeg har to barn til, og de er ikke sånn. Men kjenner jo nå som jjeg har mer erfaring så ville jeg nok håndtert det annerledes om jeg hadde visst tidligere. 

god klem til deg. 

Anonymkode: c0aa9...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg foreslår, ts, at du ber om råd fra en psykolog. For med 2 av 2 barn som responderer slik er sannsynligheten for at det er du som fremprovoserer adferden såpass stor at jeg ville ha antatt det er din «feil». Altså at du, trolig ubevisst, har trent frem denne adferden. Få noen til å se deg utenfra. Og få råd om justering. 

For barna kan jo ikke ha det sånn. 

Anonymkode: 5b403...42e

Ja har jo prøvd å være obs på hvordan jeg gir beskjeder osv, men kanskje jeg overtenker. Prøver å være positiv og tydelig, og gjør aldri noe for å gjøre dem flaue (feks tilsnakk skjer ikke foran noen), men lurer veldig på hva det er liksom... 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er de altfor knyttet til deg? Har du noen (tante, besteforeldre etc) som kunne tatt de med ut litt? Som kan tåle litt surmuling og sutring? Trenger ikke ta de med på store og kostbare aktiviteter, men bare gå en liten tur, lekeplass i nærheten. Så bygge det videre.. 

Ellers vil jeg anbefale COS kurs i regi av helsestasjonen. Du kan og be om råd og samtaler der. 

Anonymkode: dcfae...760

Jeg har en søster eventuelt, men hun har selv akkurat fått barn og har egentlig nok med seg selv. Pappaen deres er veldig flink til å ta med til sin del av familien. Vet ikke helt hvordan det går der, da..

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mine fikk klar beskjed om å oppføre seg. Nå virker det innimellom som barn ikke skal oppdras. Foreldre må da fremdeles sette grenser og gi tilsnakk. Dette virker svært tafatt. 

 

Anonymkode: a8985...0b5

Det er litt morsomt at du tror at det ikke er prøvd ut. For jeg er jo enig med deg, men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Jeg forventer jo at de kan oppføre seg uten å feks få belønning i form av kaker og gaver. Men så hjelper ikke denne tydelige beskjeden. (Og ja, de vet hvordan å oppføre seg, så det er ikke som at det er et svevende uttrykk for dem) Derfor ber jeg om råd.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Min eldste som nå snart blir 13 har vært vanskelig å ha med seg rundt omkring. 

Hun fikk adhd diagnosen i fjor, og etter hun startet på medikamenter har et gått mye bedre.

Hun har slitt med språkforståelsen så mye har også vært misforståelser slik at hun nok har dyttet folk unna med å være eller virke sur fordi hun ikke har forstått hva de sier.  

Som mor føler jeg jo at det har reflektert meg og jeg har mang en gang bedt hun om å ta seg sammen og ikke være sur. Vi har snakket om dette i forkant av besøk og etterkant. 

Jeg har to barn til, og de er ikke sånn. Men kjenner jo nå som jjeg har mer erfaring så ville jeg nok håndtert det annerledes om jeg hadde visst tidligere. 

god klem til deg. 

Anonymkode: c0aa9...f7b

Da er det jo ganske forståelig ❤️

Man gjør jo så godt man kan bestandig, og jeg prøver å tenke rundt det hvordan barna mine oppfatter det hele og hva kan jeg gjøre for at de skal være trygge og ha det greit. 

Jeg forventer feks ikke at de skal være blide og pratsomme hvis de ikke vil være med, greit å være passive, men direkte frekk det er jo ikke greit liksom ..

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

De får få noen klare forventninger og så må dere åpenbart øve 

Anonymkode: 3456c...92b

Må jo det. 

Anonymkode: 3b066...829