Føles som jeg har mistet identiteten min, som var attraktiv og pen

[AnonymBruker]

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

[AnonymBruker]

Tenker vel først og fremst det er dumt å investere for mye i dette. Det er for overflatisk. Jeg synes du bør se deg litt rundt etter meningsfulle aktiviteter du kan mestre i stedet for å legge mestring og selvfølelse i tilfeldige og overflatiske ting. Jeg har aldri møtt et menneske som ikke er flink til noe eller har talent for noe som helst. Er utrolig mye man kan drive med.

Anonymkode: 04a9c...630

[AnonymBruker]

Det er livets gang, du vil ikke være ung for alltid. Du kan derimot være vakker i den alderen som du har, men du vil aldri få tilbake den følelsen av å være ung og attraktiv for unge menn. Nå er det yngre jenter som kan vise seg frem og få mye oppmerksomhet. Slik er det bare🩷

Anonymkode: 31c54...38e

[AnonymBruker]

Så du har lagt masse identitet i totalt overflatiske ting som ikke handler om din personlighet, men bare flaks. vel, du burde i det minste ha innsett at slikt ikke varer for evig. Kanskje fokusere på litt andre og dypere verdier enn din "makt" over menn som pen?

Anonymkode: cd83e...93e

[AnonymBruker]

Jeg har også alltid vært pen og utnyttet det i mange sammenhenger (fått tjenester og gaver mer eller mindre kastet etter meg, og hatt mange fordeler i arbeidslivet). 

Heldigvis for meg var jeg klar over dette fra jeg var 17-18, og føler jeg har fått brukt "gaven" utseendet mitt har vært for meg istedet for å innse i ettertid at jeg var attraktiv etter årevis med ubegrunnet dårlig selvtillit. (Som så mange av venninnene mine. 😶) 

Nå er jeg også past my prime (fortsatt attraktiv til å være 40, men kan ikke konkurrere med yngre kvinner), men jeg føler det går bra å gå videre til en ny livsfase der jeg ikke får fordeler av utseendet mitt lenger. Jeg har mann og familie og en jobb jeg elsker og et rikt liv. 

Mannen min lever godt med at jeg tar vare på meg selv og at vi begge blir skrukkete og preget av tyngdekraften. Jeg har trygghet i meg selv og tro på egen verdi separat fra min ungdoms skjønnhet. Nå har jeg mange talenter og en god personlighet å spille på. ❤️

Jeg tror det er viktig å jobbe med personlighet og evner underveis slik at utseendet ikke er alt man har, for det forsvinner for oss alle til slutt. ❤️

Anonymkode: 4b23c...310

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Høres ut som du mangler en ordentlig hobby.

Anonymkode: e78e5...777

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som du mangler en ordentlig hobby.

Anonymkode: e78e5...777

Hobbyen er trolleinnlegg. Spiller rett i hendene på agendaen til de fleste menn som skriver her.

Anonymkode: 5d3a0...c31

[AnonymBruker]

Sånn har de fleste av oss menn alltid hatt det. Det går helt fint. Jeg forstår at du kan kjenne på en «sorg» over det som var men ikke lengre er, men det å være trygg i seg selv og finne verdi i gjensidige relasjoner med andre er nok fornuftig.

Anonymkode: 02a2a...79d

[sekhmet369]

Da er du i gang med å lære en av livets viktigste lærdommer veldig sent i livet ditt - men bedre sent enn aldri: å lære å elske deg selv for den du er.

Det jaget etter validering utenifra forsvinner i takt med indre selvfølelse, selvverdi og selvtillit. Altfor mange legger sin selvtillit til utseendet og ytre faktorer, men dette vil aldri kunne vare.

Det vil være tungt å gå gjennom det nå når utseendet har begynt å svinne hen, kontra dem som lærer det mens de fremdeles har utseendet med selv. Da er det en mye enklere overgang. Men som sagt, bedre sent enn aldri.

For å hjelpe deg og alle andre på veien, her er en rekke raske spørsmål som er viktig å svare på for å evaluere egen selvverdi:

Elsker du deg selv ubetinget? Hva elsker du ved deg selv? Hva elsker du ikke? Hva vil du endre? Er du et godt menneske? Lyver du? Manipulerer du? Hvilke ting gjør du for å glede/hjelpe andre? Hvem er du innerst inne? Hva frykter du? Hva er du stolt over? Hva er du usikker rundt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Sett hellere pris på å ha vokst opp i et I-land der dette er din største bekymring, TS. Du virker svært overfladisk. Få deg en hobby, bruk tid med familien din og vennene dine - hva skal du uansett med denne makta om du er gift? 

Hvis det å bli beundret og å lure menn er det eneste innholdet i livet ditt, da har du veldig mye (gode ting) å lære. 

Anonymkode: 977fe...69e

[AnonymBruker]

Behold mannen og elsk familen, da trenger du ikke andre menn.

Anonymkode: 452bc...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Jeg har følt det befriende å bikke 40. Nå får jeg respekt kun pga. rolle som mor og alder. Det jeg sier i arbeidslivet tas seriøst. Jeg er ikke redd for at menn skal tolke det jeg sier sexuelt eller utøve makt ved sexuell trakassering. Jeg sluttet med sminke og gjenopptok interesser. 
 

Av og til savner jeg epoken der jeg kunne tulle med menn, men mest savner jeg det å gå ut med vakre klær, snakke med venninner mer uhemmet og kunne se bra ut i nesten alt av klær

Anonymkode: f3370...5f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Det er meget spesielt, da alle rundt meg er enige at noe av den største gleden ved å runde førti var nettoppat vi slapp litt av den uønskede oppmerksomheten og får gå i fred.

Hvilken makt tenker du at du hadde? Det får noen til å få stå er ikke vanskelig, og de som går rundt med lystne blikk  har vel aldri sett på oss som noe annet enn å tømme seg i.

 

Anonymkode: 38477...df6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

…de som går rundt med lystne blikk  har vel aldri sett på oss som noe annet enn å tømme seg i.

Anonymkode: 38477...df6

Hvordan vet du egentlig det? Kan ikke en person være fascinert eller interessert i deg pga utseendet og samtidig ha andre hensikter enn «ennå tømme seg i»?

For meg høres det ut som om du har et dårlig mannesyn.

Anonymkode: 02a2a...79d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg. Eller, det vil si at jeg i 30-årene skjønte at utseendet ikke vil vare for evig. Så jeg begynte å jobbe med personligheten. Og det er til syvende og sist den som betyr mest. 

Jeg har fortsatt utseendet med meg, men personligheten i tillegg. De beste komplimentene jeg får er når de går på personligheten min. ❤️ 

Så jeg føler meg attraktiv og håper jeg kommer til å føle meg det resten av livet. Selv når jeg blir gammel og grå. ☺️ 

K47

Anonymkode: 0e5e3...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Jobb med en bedre personlighet nå som utseende har falmet.

Anonymkode: 63d63...5ab

[AnonymBruker]

Ja, det er overfladisk å tenke slik, det forstår jeg. (Det er ikke slik at jeg ikke har andre større problemer i livet enn dette). 

Takk for nye perspektiver. Det er selvsagt bedre ting å bruke energi på. 

Får fortsette å jobbe med personligheten. Ta vare på familien og meg selv.

Anonymkode: bcaa0...c27

[AnonymBruker]

Du beskriver egentlig bare det å passere 40. Andelen menn som ser på 40-åringer (ekstremt få) er langt færre enn andelen som ser på 20-åringer (alle)

Anonymkode: e74e5...b9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Siden jeg var tenåring har jeg fått mye oppmerksomhet fra menn. Har alltid vært sjenert og introvert, men var i det minste relativt pen og attraktiv.  Hadde alltid det i det minste. Aldri vært spesielt flink til noe eller morsom. 

Men nå nærmer jeg meg 45, og jeg er tydeligvis past my prime. Folk legger ikke merke til meg på samme måte. Føler meg usynlig. Er dette noe som andre føler på? Jeg har barn og mann, så har jo andre mye viktigere prioriteringer. Men likevel savner jeg det kicket og den makten jeg følte jeg hadde over menn. 

Anonymkode: bcaa0...c27

Du har i alle fall mann og barn. Nyt det. 

Jeg har barn, men ikke mann lenger, og det er absolutt ingen som ser min vei.. like gammel som deg. 

Anonymkode: 7917f...518

[AnonymBruker]

Jeg synes det er befriende! Og den «makten» man automatisk får med livserfaring og kunnskap er SÅ mye mer verdt enn siklende menn!

Fortsett å ta vare på deg selv, du! Menn på samme alder liker oss alltid uansett.

 

Anonymkode: f6bee...ccd