Når vet man at det er på tide å gå?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvor mye tid brukte du på å tenke på dette før du dro? Jeg er i samme situasjon som TS og har tenkt på dette i 1,5 år

Anonymkode: 8f59c...192

Alt for kort.. Vi hadde slitt i mange år, men selv om jeg følte der og da at vi hadde jobbet og prøvd, innser jeg i ettertid at vi i grunn ikke hadde jobbet for ekteskapet noen av oss. Jeg hadde tenkt tanken på skilsmisse i mange år, men ikke tatt inn over meg hva faktisk skilsmisse ville utgjøre for meg. Så selve prosessen fra jeg begynte å tenke alvorlig på det, til det ble skilsmisse, var bare snakk om en måneds tid kanskje, og føles i etterkant som ganske impulsivt/panikkhandling. 

Og det er slett ikke så mange fisk i havet som folk vil ha det til. Har ikke funnet noen som "når opp" enda.. 

Så om du ikke er villig til å leve resten av livet som singel, ville jeg vurdert det enda en gang eller to, og tatt en skikkelig runde på parterapi..

Anonymkode: 8e71d...8e3

[AnonymBruker]

Jeg har det mye på samme måten og vi har bestemt oss for å prøve parterapi. Funker ikke det så tror jeg det blir slutt, selv om jeg ikke er veldig glad i han. På de fleste områder har vi det veldig bra som familie, men mye som mangler også. Jeg kjeder meg rett og slitt, ingen kjæresteforhold igjen og er tidvis deprimert og har gjentatte depressive perioder. 

Anonymkode: 134ca...90b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Dette er en veldig god innstilling! I starten var jeg veldig innstilt på at jeg måtte finne en ny mann igjen, men nå som det er gått litt tid, innser jeg at det absolutt ikke er det vitkige! Nå jobber jeg med meg selv, blir bedre kjent med meg selv og hva jeg faktisk vil her i livet, jeg har mye mer tid til egne interesser som gir meg masse, venner har stilt opp som bare det og jeg har fått mange flere. Blant annet fått noen fantastiske nye venninner som jeg kjente litt fra før, men som nå er i samme situasjon og vi hjelper og backer hverandre så fint. Jeg har rett og slett et rikere liv enn noensinne og selv om jeg gjerne skulle hatt en kjæreste, er jeg usikker på om den rette finnes der ute akkurat nå, for nå vet jeg virkelig hva jeg vil ha. Før levde jeg så mye gjennom mennene mine og var masse med på deres ting og interesser.
Jeg syns det høres ut som at du er ganske moden for å gå, og du har tankene på riktig sted.
Men det blir selvfølgelig veldig tungt og vondt også, men om du er ulykkelig så er det verd det!

Anonymkode: a9663...d89

Takk for fint svar  ja, jeg trives godt i eget selskap og når jeg tenker på brudd så er motivasjonen å få det godt på egenhånd og med barna som motiverer og gir meg en god følelse. 
 

Sånn sett tror jeg at jeg vil få et veldig fint liv alene og med barna og er egentlig ikke redd for det. Har mange gode venner og familie i nærheten og føler meg trygt «ivaretatt» på den måten. Så er mer frykten for å ødelegge barnas liv, være borte fra dem halve tiden.

Anonymkode: b4c91...efd

[Gjest22]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg har det mye på samme måten og vi har bestemt oss for å prøve parterapi. Funker ikke det så tror jeg det blir slutt, selv om jeg ikke er veldig glad i han. På de fleste områder har vi det veldig bra som familie, men mye som mangler også. Jeg kjeder meg rett og slitt, ingen kjæresteforhold igjen og er tidvis deprimert og har gjentatte depressive perioder. 

Anonymkode: 134ca...90b

Men går du inn i parterapi og tenker det kan hjelpe?

Vi snakket om det da vi hadde denne samtalen før jul. Og føler at når vi setter oss ned og prater så er vi veldig gode på det. Lar hverandre prate og dele det man tenker og føler. Og er redd jeg kanskje har bestemt meg allerede og da vil ikke parterapi ha noe å si. På en annen side vil jeg gjerne kunne føle at jeg har gjort «alt» for barnas del også. 
 

TS

Endret 26. desember 2024 av Gjest22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vært sammen i 12 år, 2 barn i barnehagen sammen. For min del har kjærestefølelsene vært borte i lang tid. Glad i han men føler ikke at vi gjør hverandre lykkelige. Føler vi begge er mer sinte/sure/kort lunte fordi vi ikke har det bra. Ønsker så gjerne å holde familien samlet, men greier ikke å se hvordan vi skal ha det ordentlig bra sammen igjen. Føler til tider jeg er en dårligere mor med kortere lunte fordi jeg i bunn egentlig er sur eller irritert på mannen som igjen går utover dem. Vil ikke ha det sånn. 
 

Føler at samtalene vi har om dette bare går igjen og igjen, men de samme problemene er jo der uansett og endres ikke. Så kjenner at for hver prat vi har rundt dette jo mindre er motivasjonen/troen på at det skal endres der.

Men så er det alt det praktiske da, salg av hus, hva har vi råd til alene? Dele barna i hverdagen (som gir meg klump i magen) han er en god far og barna er jo selvfølgelig veldig glad i begge og oss som familie.

Skjønner at veldig mange har gjort dette før meg, men hvordan vet man om det er riktig å gå?

Anonymkode: b4c91...efd

Når dere har så dårlig tone dere imellom at det går utover barna, eller man poster om det på nett.

Det er begge to klare indikatorer på at du er på overtid i relasjonen..

Anonymkode: bc5dc...1d0

[Slitenmamma]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for oppmuntrende svar. Jeg tenker også at det kan gå fint. I bunn har vi jo et godt vennskap og de samme verdiene mtp ønskene våre for barna osv + at han er som sagt en god far.

Hvordan bestemte dere dere for å gå fra hverandre? Og hvor gamle var barna og hvordan tok de det?

 

Anonymkode: b4c91...efd

Vi hadde en prat, var han som tok initiativet. Barna tok det tilsynelatende bra, kan ennå si av og til at de skulle ønske at vi var en familie. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vært sammen i 12 år, 2 barn i barnehagen sammen. For min del har kjærestefølelsene vært borte i lang tid. Glad i han men føler ikke at vi gjør hverandre lykkelige. Føler vi begge er mer sinte/sure/kort lunte fordi vi ikke har det bra. Ønsker så gjerne å holde familien samlet, men greier ikke å se hvordan vi skal ha det ordentlig bra sammen igjen. Føler til tider jeg er en dårligere mor med kortere lunte fordi jeg i bunn egentlig er sur eller irritert på mannen som igjen går utover dem. Vil ikke ha det sånn. 
 

Føler at samtalene vi har om dette bare går igjen og igjen, men de samme problemene er jo der uansett og endres ikke. Så kjenner at for hver prat vi har rundt dette jo mindre er motivasjonen/troen på at det skal endres der.

Men så er det alt det praktiske da, salg av hus, hva har vi råd til alene? Dele barna i hverdagen (som gir meg klump i magen) han er en god far og barna er jo selvfølgelig veldig glad i begge og oss som familie.

Skjønner at veldig mange har gjort dette før meg, men hvordan vet man om det er riktig å gå?

Anonymkode: b4c91...efd

Når man ikke har det bra er det ihvertfall på tide og gå, gjerne før det også. Alle fortjener å ha det bra ❤️ 

[AnonymBruker]

Om du ikke er sikker enda, så ikke gjør det. Når du er vet så vet du.

Anonymkode: 2bd17...5a1

[AnonymBruker]

Min mening er at folk går fra hverandre for lett. Mange som ikke orker å jobbe for et forhold lenger, og forventer at forelskelsen og kjærligheten skal vare for alltid uten en innsats.

Særlig i småbarnsfasen. Da har en ikke alltid tid og overskudd til å pleie forholdet på samme måte, så visner følelsene litt av og så går en fra hverandre. Framfor å finne tilbake til hverandre før barn, date og finne gnisten igjen.

Mener selvsagt ikke at en alltid skal holde sammen uansett hva. Men har en et godt samarbeid, like verdier og et godt vennskap i bunn enda så mener jeg en bør gi det mer tid og jobbe for å finne tilbake til hverandre fremfor å gå. Det må jo ha vært en grunn til at dere valgte å etablere dere sammen, og det er helt vanlig at gnisten dabber litt av når en får barn.

Anonymkode: 18d6d...640

[AnonymBruker]

Gikk selv etter 15 år. Vi utviklet oss forskjellig og vokste fra hverandre. Vi var så ung da vi møttes og for min del gjorde erfaringene mine som mor og andre utfordringer at jeg modnet og vokste, mens han aldri utviklet seg og sviktet som far og partner.

Både jeg og ungen blomstret uten han og møtte så drømmemannen ♥️

Anonymkode: 0d1fe...3e7

[AnonymBruker]

Det er en tendens til å rosemale et brudd og undervurdere konsekvensene. Om man hadde lagt ned den samme energien i å finne tilbake til hverandre som det vil kreves å lykkes på ny, hadde antall skilsmisser gått kraftig ned.

 

Er selv skilt, har tre barn og ny partner som er en bedre match for meg enn barnemor. Vi har et veldig godt forhold alle sammen og spiser enkelte middager sammen - også utenom høytider og bursdager. Samtidig de tilsynelatende har det helt fint er det vondt å innse alt man har endt med å dra barna gjennom for egen selvrealisering. Ta noe så enkelt som at de er aldri bare «er hjemme», men «hos pappa» / «hos mamma».

Anonymkode: 694b1...966

[Ja-menneske]

Jeg gikk lenge og tenkte på akkurat det samme. Og jeg trodde at jeg ikke kom til å bli helt sikker på at jeg/vi har prøvd alt og at det er greit å avslutte. Men en dag så bare merket jeg at nå er det nok, jeg har prøvd alt jeg kan - han er ikke interessert i at jeg skal ha det bra og jeg fortjener å ha det bra! Så jeg tok praten og sa at nå er jeg ferdig. Med en gang jeg sa det merket jeg en ro i kroppen og alt tilsier at jeg har tatt riktig avgjørelse. 
Det skal også sies at jeg trives i eget selskap, gleder meg til å være alene og legge energien min i barna og jobb uten et irritasjon element i hverdagen. Tanken på andre menn er ikke tilstede i det hele tatt, og det er deilig og viktig for meg at premissene for at jeg avslutter er for min del og at avslutningen skjer på en god måte.