Når vet man at det er på tide å gå?

[AnonymBruker]

Vært sammen i 12 år, 2 barn i barnehagen sammen. For min del har kjærestefølelsene vært borte i lang tid. Glad i han men føler ikke at vi gjør hverandre lykkelige. Føler vi begge er mer sinte/sure/kort lunte fordi vi ikke har det bra. Ønsker så gjerne å holde familien samlet, men greier ikke å se hvordan vi skal ha det ordentlig bra sammen igjen. Føler til tider jeg er en dårligere mor med kortere lunte fordi jeg i bunn egentlig er sur eller irritert på mannen som igjen går utover dem. Vil ikke ha det sånn. 
 

Føler at samtalene vi har om dette bare går igjen og igjen, men de samme problemene er jo der uansett og endres ikke. Så kjenner at for hver prat vi har rundt dette jo mindre er motivasjonen/troen på at det skal endres der.

Men så er det alt det praktiske da, salg av hus, hva har vi råd til alene? Dele barna i hverdagen (som gir meg klump i magen) han er en god far og barna er jo selvfølgelig veldig glad i begge og oss som familie.

Skjønner at veldig mange har gjort dette før meg, men hvordan vet man om det er riktig å gå?

Anonymkode: b4c91...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vært sammen i 12 år, 2 barn i barnehagen sammen. For min del har kjærestefølelsene vært borte i lang tid. Glad i han men føler ikke at vi gjør hverandre lykkelige. Føler vi begge er mer sinte/sure/kort lunte fordi vi ikke har det bra. Ønsker så gjerne å holde familien samlet, men greier ikke å se hvordan vi skal ha det ordentlig bra sammen igjen. Føler til tider jeg er en dårligere mor med kortere lunte fordi jeg i bunn egentlig er sur eller irritert på mannen som igjen går utover dem. Vil ikke ha det sånn. 
 

Føler at samtalene vi har om dette bare går igjen og igjen, men de samme problemene er jo der uansett og endres ikke. Så kjenner at for hver prat vi har rundt dette jo mindre er motivasjonen/troen på at det skal endres der.

Men så er det alt det praktiske da, salg av hus, hva har vi råd til alene? Dele barna i hverdagen (som gir meg klump i magen) han er en god far og barna er jo selvfølgelig veldig glad i begge og oss som familie.

Skjønner at veldig mange har gjort dette før meg, men hvordan vet man om det er riktig å gå?

Anonymkode: b4c91...efd

Høres ut som du kjeder deg. Kan hjelpe å finne på noe nytt sammen som par? Dersom dere bare er sammen som familie får dere ikke tid til å være kjærester, og da vedlikeholder man ikke de følelsene…

Kan også prøve parterapi. Det må dere uansett ha dersom dere separeres med barn inne i bildet.

Anonymkode: 93f49...02f

[AnonymBruker]

Når du poster dette innlegget ❤️

Anonymkode: a3819...1dc

[AnonymBruker]

Når man gjør hverandre stygge og det går utover barna. Jeg er selv der at jeg burde gå, da jeg får stadig kortere lunte og føler meg brukt, tatt for gitt, og fullstendig alene selv om vi har 3 barn sammen. Han er morsom sirkuspappa, mens jeg er drittkjerringa som forlanger bordmanerer og at det ikke skal flyte med skitne boxere på stuegulvet. Men hvis jeg skal gå, så vil det trolig ta et drøyt år å selge boligen (med milliontap) da den ligger i et upopulært område. Hovedgrunnen til at jeg likevel blir er at eldstemann må slutte med toppidrett om jeg går, for da har vi ikke sjans logistikkmessig til å følge ham opp.

Anonymkode: 98d9a...e47

[Slitenmamma]

Vet du, dette kan gå så bra. Vi gikk fra hverandre etter 16 år. Ble slutt i Januar 2024, men han flyttet ut i Juni.  Vi er gode venner, samarbeider fint, spiser som regel middag sammen dagen vi har overlevering av barn. Nå har vi feiret Julaften, 1 juledag og skal idag også være samlet.  

Jeg har det så mye bedre, føler meg så fri og harmonisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som du kjeder deg. Kan hjelpe å finne på noe nytt sammen som par? Dersom dere bare er sammen som familie får dere ikke tid til å være kjærester, og da vedlikeholder man ikke de følelsene…

Kan også prøve parterapi. Det må dere uansett ha dersom dere separeres med barn inne i bildet.

Anonymkode: 93f49...02f

Ja, skjønner at det ikke er så mye tid sammen som kjærester sånn livet er nå. Og at det bør prioriteres. Men det er også noe av problemet, jeg føler ikke at han ønsker å prioritere det. Det er alltid telefonen, noe på pcen og andre ting han heller ønsker enn at vi bruker tid sammen etter barna er lagt. For min del er en del av grunnen at jeg føler meg alene i forholdet på et vis.

Før var vi alltid gode til å prioritere hverandre på kvelden og «lande» sammen på slutten av dagen. Det siste året ++ så har vi så vidt sett en serie sammen på kvelden, og er mest hver for oss/driver på med egne ting.

Også kjenner jeg at det har blitt sånn at jeg stort sett syns det er greit også. Syns det er deilig å være alene og gjøre mine ting og slippe å forholde meg til han. Syns han ofte er sliten/mye å gjøre på jobb/generelt negativ som jeg føler går utover meg og min glede i hverdagen.

 

TS

Anonymkode: b4c91...efd

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (4 minutter siden):

Vet du, dette kan gå så bra. Vi gikk fra hverandre etter 16 år. Ble slutt i Januar 2024, men han flyttet ut i Juni.  Vi er gode venner, samarbeider fint, spiser som regel middag sammen dagen vi har overlevering av barn. Nå har vi feiret Julaften, 1 juledag og skal idag også være samlet.  

Jeg har det så mye bedre, føler meg så fri og harmonisk. 

Takk for oppmuntrende svar. Jeg tenker også at det kan gå fint. I bunn har vi jo et godt vennskap og de samme verdiene mtp ønskene våre for barna osv + at han er som sagt en god far.

Hvordan bestemte dere dere for å gå fra hverandre? Og hvor gamle var barna og hvordan tok de det?

 

Anonymkode: b4c91...efd

[Dojakitty]

For meg,så er livet for kort til å bli levd sånn som du lever. 
Jeg vil ha det bra,en hverdag som gir meg glede og en følelse av lykke. Ikke hver dag men ofte. 
At jeg får ro! 
Dette fant jeg ikke før jeg flyttet for meg selv! 
Og let me tell you. Den overgikk alt jeg kunne tenke meg. Har aldri hatt det bedre 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, skjønner at det ikke er så mye tid sammen som kjærester sånn livet er nå. Og at det bør prioriteres. Men det er også noe av problemet, jeg føler ikke at han ønsker å prioritere det. Det er alltid telefonen, noe på pcen og andre ting han heller ønsker enn at vi bruker tid sammen etter barna er lagt. For min del er en del av grunnen at jeg føler meg alene i forholdet på et vis.

Før var vi alltid gode til å prioritere hverandre på kvelden og «lande» sammen på slutten av dagen. Det siste året ++ så har vi så vidt sett en serie sammen på kvelden, og er mest hver for oss/driver på med egne ting.

Også kjenner jeg at det har blitt sånn at jeg stort sett syns det er greit også. Syns det er deilig å være alene og gjøre mine ting og slippe å forholde meg til han. Syns han ofte er sliten/mye å gjøre på jobb/generelt negativ som jeg føler går utover meg og min glede i hverdagen.

 

TS

Anonymkode: b4c91...efd

Tror mobiltelefon kan stjele mye av kjærestetida dessverre. Kunne dere prøvd en helg uten? Gjerne med barnevakt. Sånn at dere fikk pratet ut og blitt enige om hva som er lurt å gjøre framover?

En veldig liten investering. Skilsmisse er dyrt, flytting er dyrt og tøft, det tar tid å komme seg etter brudd og noen angrer.

Anonymkode: 93f49...02f

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som deg og valgte å gå. Har i ettertid angret voldsomt, da jeg kjenner jeg elsker han høyt fortsatt. Men vi slet med kommunikasjon, og jeg har innsett etterpå at jeg kjedet meg, vi fant aldri på noe, alt var bare samme gamle tralt.  Så jeg tror faktisk jeg i et panisk innfall gikk fra han ut av kjedsomhet, og en idé om at alt ville bli sto mye bedre alene. (Det ble jo ikke det selvsagt) 

Jeg innser i etterkant at mye kunne vært løst ved samtaler, parterapi og arbeid. Men slik ble det dessverre ikke. 

Anonymkode: 8e71d...8e3

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (6 minutter siden):

For meg,så er livet for kort til å bli levd sånn som du lever. 
Jeg vil ha det bra,en hverdag som gir meg glede og en følelse av lykke. Ikke hver dag men ofte. 
At jeg får ro! 
Dette fant jeg ikke før jeg flyttet for meg selv! 
Og let me tell you. Den overgikk alt jeg kunne tenke meg. Har aldri hatt det bedre 

Ja, er jo litt det jeg tenker også. Både for han og meg egentlig. 
 

TS

Anonymkode: b4c91...efd

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, er jo litt det jeg tenker også. Både for han og meg egentlig. 
 

TS

Anonymkode: b4c91...efd

Ingenting å tenke på engang. Gjør det. 
Barna får det så MYE bedre med to lykkelige foreldre hver for seg enn ulykkelige foreldre sammen. 
Dette har jeg erfart personlig både som barn og med mine egne barn… 

[AnonymBruker]

Har hørt om mange som angrer seg i ettertid..

Jeg synes du ikke har god nok grunn til å gå ennå. Ta noen skikkelige runder med parterapi/ samtaler først. Jeg tror at hvis du velger å gå vil det uansett legge et bedre grunnlag for samarbeid hvis dere har snakket ordentlig ut om alt først. Samtaler som er hjulpet på vei av profesjonelle, ikke bare samme gamle runddans.

Anonymkode: ef138...3fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tror mobiltelefon kan stjele mye av kjærestetida dessverre. Kunne dere prøvd en helg uten? Gjerne med barnevakt. Sånn at dere fikk pratet ut og blitt enige om hva som er lurt å gjøre framover?

En veldig liten investering. Skilsmisse er dyrt, flytting er dyrt og tøft, det tar tid å komme seg etter brudd og noen angrer.

Anonymkode: 93f49...02f

Ja! Sikkert lurt. Vi hadde en god og lang prat en kveld før jul hvor vi ble enige om en prat etter jul om hvor vi skulle tenke på «tiltak» vi selv kunne gjøre selv og forslag til tiltak sammen som par. Men så er det en ny dag og samme ting som vi har pratet om 100 ganger oppstår.

Jeg må jo også være ærlig å si at jeg har mistet kjæresteføleser for han. Og syns det er vanskelig å se for meg at de kommer tilbake uansett. Sexlivet har vært dårlig i flere år, og jeg savner det ikke (eller ikke med han hvertfall. Selv om jeg er en person som er glad i sex egentlig)

Så da er jo spørsmålet om det er noe «vits» å jobbe for!

Anonymkode: b4c91...efd

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja! Sikkert lurt. Vi hadde en god og lang prat en kveld før jul hvor vi ble enige om en prat etter jul om hvor vi skulle tenke på «tiltak» vi selv kunne gjøre selv og forslag til tiltak sammen som par. Men så er det en ny dag og samme ting som vi har pratet om 100 ganger oppstår.

Jeg må jo også være ærlig å si at jeg har mistet kjæresteføleser for han. Og syns det er vanskelig å se for meg at de kommer tilbake uansett. Sexlivet har vært dårlig i flere år, og jeg savner det ikke (eller ikke med han hvertfall. Selv om jeg er en person som er glad i sex egentlig)

Så da er jo spørsmålet om det er noe «vits» å jobbe for!

Anonymkode: b4c91...efd

Hadde overhodet ikke vært vits for meg iallefall! 
Det fins MANGE fisk i havet som kan gi deg kjæreste følelser tilbake. Og det syns jeg man skal ha i et forhold. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg hadde det slik som deg og valgte å gå. Har i ettertid angret voldsomt, da jeg kjenner jeg elsker han høyt fortsatt. Men vi slet med kommunikasjon, og jeg har innsett etterpå at jeg kjedet meg, vi fant aldri på noe, alt var bare samme gamle tralt.  Så jeg tror faktisk jeg i et panisk innfall gikk fra han ut av kjedsomhet, og en idé om at alt ville bli sto mye bedre alene. (Det ble jo ikke det selvsagt) 

Jeg innser i etterkant at mye kunne vært løst ved samtaler, parterapi og arbeid. Men slik ble det dessverre ikke. 

Anonymkode: 8e71d...8e3

Hvor mye tid brukte du på å tenke på dette før du dro? Jeg er i samme situasjon som TS og har tenkt på dette i 1,5 år

Anonymkode: 8f59c...192

[AnonymBruker]

Ble slutt etter 20 år her, men uten barn, så litt enklere. Likevel, det er aldri lett å velg å gå. Jeg brukte kanskje bare 4 måneder på å aktivt tenke over det og bestemme meg, men jeg innså mer og mer etterpå hvor lenge forholdet faktisk hadde vært dårlig, hvor lenge jeg hadde funnet meg i å ikke bli prioritert og bli tatt for gitt. I starten var det et sjokk å være alene, men nå har jeg det SÅ mye bedre. Ja, jeg savner en kjæreste, men jeg savner jo ikke han. Og jeg ser for meg at jeg kan ha et helt strålende liv uten også.
Det å ikke bli tatt hensyn til, bli tatt for gitt, bli behandlet dårlig, bli brukt som allround hus- og liv-manager som fikser alt, jeg ser tilbake på det nå og innser hvor utrolig brukt jeg ble, hvor lite jeg sto opp for meg selv. Jeg ville bare gjøre ham glad og ha et friksjonsfritt forhold. Nå er jeg så mye mer i kontakt med meg selv, mer ærlig, mer balansert.
Jeg tenkte også på parterapi, men droppet det da jeg merket at samtalene vi hadde ikke gikk noen vei, og jeg var så avtent ham og lei. Jeg ville ikke forsøke mer, ville ikke ha mer sex - med ham. Nå har jeg hatt noen fantastiske sexopplevelser etterpå og føler jeg lever et mye mer givende og godt liv.
Lykke til!

Anonymkode: a9663...d89

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (4 minutter siden):

Hadde overhodet ikke vært vits for meg iallefall! 
Det fins MANGE fisk i havet som kan gi deg kjæreste følelser tilbake. Og det syns jeg man skal ha i et forhold. 

Ikke så mange «fisk» som noen later til å tro… og jeg kjenner folk som får en brå oppvåkning når de ser hva neste fyr bringer til torgs.

Dersom dere ikke har gitt ting et skikkelig forsøk og bare glemt hvorfor dere falt for hverandre, så kan dette fikses. Er det ner alvorlige problemer så krever det kanskje terapi og i verste fall brudd.

Anonymkode: 93f49...02f

[AnonymBruker]

For min del så er det ikke tanken på en annen mann som er fristende eller avgjørende for hva jeg velger å gjøre. Tanken på et forhold med en ny mann nå virker ikke fristende overhodet. Så er ikke tanken min om at gresset er grønnere på den andre siden som er avgjørende for min del.

Men er jo samtidig noe skremmende med tanken om å ikke være en familie på samme måte lenger.  

Anonymkode: b4c91...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For min del så er det ikke tanken på en annen mann som er fristende eller avgjørende for hva jeg velger å gjøre. Tanken på et forhold med en ny mann nå virker ikke fristende overhodet. Så er ikke tanken min om at gresset er grønnere på den andre siden som er avgjørende for min del.

Men er jo samtidig noe skremmende med tanken om å ikke være en familie på samme måte lenger.  

Anonymkode: b4c91...efd

Dette er en veldig god innstilling! I starten var jeg veldig innstilt på at jeg måtte finne en ny mann igjen, men nå som det er gått litt tid, innser jeg at det absolutt ikke er det vitkige! Nå jobber jeg med meg selv, blir bedre kjent med meg selv og hva jeg faktisk vil her i livet, jeg har mye mer tid til egne interesser som gir meg masse, venner har stilt opp som bare det og jeg har fått mange flere. Blant annet fått noen fantastiske nye venninner som jeg kjente litt fra før, men som nå er i samme situasjon og vi hjelper og backer hverandre så fint. Jeg har rett og slett et rikere liv enn noensinne og selv om jeg gjerne skulle hatt en kjæreste, er jeg usikker på om den rette finnes der ute akkurat nå, for nå vet jeg virkelig hva jeg vil ha. Før levde jeg så mye gjennom mennene mine og var masse med på deres ting og interesser.
Jeg syns det høres ut som at du er ganske moden for å gå, og du har tankene på riktig sted.
Men det blir selvfølgelig veldig tungt og vondt også, men om du er ulykkelig så er det verd det!

Anonymkode: a9663...d89