Overbekymret barnefar sliter meg ut

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2024 den 14.35):

Han trenger mere hjelp enn du kan gi. Du kan si ifra når du synes det blir mas. "Det trenger du ikke tenke på nå", "det haster ikke", "la nå barnet finne ut av dett selv". Men, ofte vil en angstfull person fort finne andre ting de kan si for å få utrykk for angsten. Mange blir sinte når de blir stoppet. Derfor trenger han hjelp slik at ikke dette blir en kamp du må stå i alene.

Anonymkode: 541fd...c0c

Jeg tenkte på noe. Er det innafor å kontakte eksen hans for å høre hvordan det var i deres forhold?

 

Har snakket en del med han nå, men han går rett i forsvar og nekter for alt. Han mener jeg er problemet. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2024 den 8.08):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Noe av dette du skriver kunne vært normalt for førstegangsforeldre. Jeg synes det ser ut som du overdriver veldig i måten du beskriver han og hans bekymringer fordi det trigger deg at han er opptatt av barnet, og kanskje mer beskyttende og bekymret for barnet enn du selv er. Når du stadig går sånn og framstiller han som sykelig og at du er perfekt (se på din andre unge hvor velfungerende hun er) så forverrer du situasjonen. Kanskje du kan møte han litt på midten og ikke tenke så nedlatende om han. Noen er mer nevrotiske enn andre og det irriterer deg at han er mer nevrotisk enn deg, så mye at du framstiller han som syk og gal. Kanskje du heller kan jobbe med dine egne reaksjoner så kan det hende han roer seg litt også til det bedre. Førstegangsforeldre trenger litt tid for å bli trygg i rollen.

Anonymkode: 7d24b...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Noe av dette du skriver kunne vært normalt for førstegangsforeldre. Jeg synes det ser ut som du overdriver veldig i måten du beskriver han og hans bekymringer fordi det trigger deg at han er opptatt av barnet, og kanskje mer beskyttende og bekymret for barnet enn du selv er. Når du stadig går sånn og framstiller han som sykelig og at du er perfekt (se på din andre unge hvor velfungerende hun er) så forverrer du situasjonen. Kanskje du kan møte han litt på midten og ikke tenke så nedlatende om han. Noen er mer nevrotiske enn andre og det irriterer deg at han er mer nevrotisk enn deg, så mye at du framstiller han som syk og gal. Kanskje du heller kan jobbe med dine egne reaksjoner så kan det hende han roer seg litt også til det bedre. Førstegangsforeldre trenger litt tid for å bli trygg i rollen.

Anonymkode: 7d24b...06e

Jeg fremstiller det som det det er. Om du mener det er at han er syk og gal, da er det vel det. 
 

Jeg ble syk med høy feber, han måtte ta egenmelding fra jobb. Da snakket vi om det i tre dager, hvordan jeg klarte å pådra meg virus, om jeg ikke var flink nok med håndvask, at jobben er det viktigste for han, at jeg ikke kan bli syk igjen og videre. Det var så mye at jeg var helt utslitt av både sykdom og av han. Hva vil du kalle det? 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Noe av dette du skriver kunne vært normalt for førstegangsforeldre. Jeg synes det ser ut som du overdriver veldig i måten du beskriver han og hans bekymringer fordi det trigger deg at han er opptatt av barnet, og kanskje mer beskyttende og bekymret for barnet enn du selv er. Når du stadig går sånn og framstiller han som sykelig og at du er perfekt (se på din andre unge hvor velfungerende hun er) så forverrer du situasjonen. Kanskje du kan møte han litt på midten og ikke tenke så nedlatende om han. Noen er mer nevrotiske enn andre og det irriterer deg at han er mer nevrotisk enn deg, så mye at du framstiller han som syk og gal. Kanskje du heller kan jobbe med dine egne reaksjoner så kan det hende han roer seg litt også til det bedre. Førstegangsforeldre trenger litt tid for å bli trygg i rollen.

Anonymkode: 7d24b...06e

Når barnet gråter, gråter han, istedenfor å være den trygge voksne. 
Når vi har måtte dratt på legevakten da barnet hadde falsk kropp og trengte astmamedisin, sto han ved siden av å gråt helt åpenlyst slik at barnet så det. Da måtte jeg forklare han at om han står der å griner, hjelper det ikke barnet og at barnet trengte en som viser at dette er helt trygt. 
 Jeg var den som måtte holde fast barnet og holde masken over nese å munn. Han forsøkte også å komme med argumenter til hvorfor barnet egentlig skulle trenge medisinen, fordi det var så ubehagelig for han selv å se på.

 

Tro hva du vil. Jeg har hvertfall sett nok, å er enig med resten av svarene her inne. 

 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg tenkte på noe. Er det innafor å kontakte eksen hans for å høre hvordan det var i deres forhold?

 

Har snakket en del med han nå, men han går rett i forsvar og nekter for alt. Han mener jeg er problemet. 

Anonymkode: e2135...951

Hva skal du gjøre videre da? Dere kan ikke fortsette sånn. At han bla gråter åpenlyst og gjør en skremmende situasjon verre for barnet er jo helt vilt! Sa ingen noe på sykehuset? Jeg jobber på sykehus selv og hadde helt klart reagert. 

Anonymkode: be9ad...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva skal du gjøre videre da? Dere kan ikke fortsette sånn. At han bla gråter åpenlyst og gjør en skremmende situasjon verre for barnet er jo helt vilt! Sa ingen noe på sykehuset? Jeg jobber på sykehus selv og hadde helt klart reagert. 

Anonymkode: be9ad...d71

De var gått ut. De ga oss utstyret og sa at når alt var fordampet skulle vi ringe på å si fra. Så han gråt i … tja.. 20minutter, noe sånt? barnet vårt var urolig og gråt selv. Det var selvsagt ikke gøy for meg heller å måtte holde barnet for å gi medisin, men det var jo helt klart nødvendig. Barnet hostet så mye det var blå på leppene i forkant. 

Det er selvsagt også noe som kan nevnes, at alt som ikke er «gøy» må jeg gjøre. Alt barnet ikke ønsker eller protesterer mot, skal jeg håndtere og ikke han. Han er selvfølgelig da «the fun parent». 
Det er også blitt så ille nå at så snart pappa går ut av rommet, hyler barnet. 

 

Jeg må vel forsøke å få han i terapi av et slag. Tenker likevel at det kommer til å bli en utfordring da han mener selv han ikke er bekymret og at all bekymring er berettiget. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

De var gått ut. De ga oss utstyret og sa at når alt var fordampet skulle vi ringe på å si fra. Så han gråt i … tja.. 20minutter, noe sånt? barnet vårt var urolig og gråt selv. Det var selvsagt ikke gøy for meg heller å måtte holde barnet for å gi medisin, men det var jo helt klart nødvendig. Barnet hostet så mye det var blå på leppene i forkant. 

Det er selvsagt også noe som kan nevnes, at alt som ikke er «gøy» må jeg gjøre. Alt barnet ikke ønsker eller protesterer mot, skal jeg håndtere og ikke han. Han er selvfølgelig da «the fun parent». 
Det er også blitt så ille nå at så snart pappa går ut av rommet, hyler barnet. 

 

Jeg må vel forsøke å få han i terapi av et slag. Tenker likevel at det kommer til å bli en utfordring da han mener selv han ikke er bekymret og at all bekymring er berettiget. 

Anonymkode: e2135...951

Du må jo sette hardt mot hardt. Si at enten blir han med i terapi eller så tar du barna og flytter. Ville begynt å ta opp lyd eller filme i skjul, så du kan vise en terapeut. 

Anonymkode: be9ad...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg fremstiller det som det det er. Om du mener det er at han er syk og gal, da er det vel det. 
 

Jeg ble syk med høy feber, han måtte ta egenmelding fra jobb. Da snakket vi om det i tre dager, hvordan jeg klarte å pådra meg virus, om jeg ikke var flink nok med håndvask, at jobben er det viktigste for han, at jeg ikke kan bli syk igjen og videre. Det var så mye at jeg var helt utslitt av både sykdom og av han. Hva vil du kalle det? 

Anonymkode: e2135...951

Jeg skjønte ikke helt denne. Du ble syk, og han måtte ta egenmelding? For å ta seg av deg?

Anonymkode: 9af4e...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skjønte ikke helt denne. Du ble syk, og han måtte ta egenmelding? For å ta seg av deg?

Anonymkode: 9af4e...21c

Nei, han måtte ta seg av barnet siden jeg var for syk (40 i feber), trengte assistanse.  Jeg var i permisjon. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, han måtte ta seg av barnet siden jeg var for syk (40 i feber), trengte assistanse.  Jeg var i permisjon. 

Anonymkode: e2135...951

Da brukte han vel "syk barnepasser" og ikke egenmelding? Du har tidligere skrevet at han ikke tok ut pappaperm, hvorfor gjorde han ikke det? Og vil det si at dere totalt sett fikk kortere permisjon med barnet? Eller var det gode grunner til at du fikk overført permisjon til deg?

Anonymkode: 9af4e...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da brukte han vel "syk barnepasser" og ikke egenmelding? Du har tidligere skrevet at han ikke tok ut pappaperm, hvorfor gjorde han ikke det? Og vil det si at dere totalt sett fikk kortere permisjon med barnet? Eller var det gode grunner til at du fikk overført permisjon til deg?

Anonymkode: 9af4e...21c

Vet ikke. Poenget er at han måtte ta seg fri fra arbeid og det tålte han ikke. Kan godt hende han brukte fleksitid, fordi han skal ha opparbeidet seg mange dager der, som han ikke bruker.

Nå når jeg er i arbeid må jeg bruke alle sykedagene. Orker uansett ikke at han skal gjøre det i og med det blir så mye styr i ettertid 

Han tok ikke permisjon fordi han ikke turte å være alene med baby. Jeg hadde permisjon i et år. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, han måtte ta seg av barnet siden jeg var for syk (40 i feber), trengte assistanse.  Jeg var i permisjon. 

Anonymkode: e2135...951

Høres ut som en tyrann på en måte. Han tapper deg jo for energi og legger mye arbeid på deg i tillegg til masing, sutring og klaging. Han høres veldig skjør ut samtidig.

Grenser: Hadde han ropt fra ganger om at jeg skulle hjelpe med å kle av ungen, så hadde ha fått klar beskjed om at dette må han faktisk greie selv. Det gjelder alle små gjøremål der du må dets under hans kritiske blikk. Ærlig talt. Hva skal du med han hvis du må gjøre alt? Masing på alt fra mat til sykdom: be han klappe igjen og søke hjelp for angsten. Jeg hadde bitt hodet av mannen for lenge siden og sørget for at angsten for min vrede var støtte enn hans generelle angst...

Og deretter når han satt der og ristet av fortiet angst, tatt mannen i nakken til lege, psykolog og parterapeut. I den rekkefølgen.

Anonymkode: 79a54...8a8

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige. Kjente dere hverandre ikke så godt før dere fikk barn sammen? 
 

Mange førstegangsforeldre er veldig opptatt av å gjøre ting «riktig». Man blir jo også bombadert med råd ifra alle kanter, blant annet fra helsestasjonen. De bør ikke spise datt, ikke sitte selv før bla bla, husk blikkontakt og godt samspill, går ikke opp like mye i vekt som den burde etc etc. 

 

En del av tingene du nevner ser jeg ikke noe galt med. Hva så om han velger å gå en tur med barnet? Han får trim, og det har alle godt av. Hvorfor er dere så mye inne? Kanskje dere alle hadde hatt godt av å bevege dere mere utendørs! 
 

Ellers kan det jo hende han hadde hatt godt av litt barnefri innimellom for å fokusere på andre ting. Bytter dere på å passe barn innimellom så den ene kan få litt fri? Har dere barnepass i blant så dere kan pleie kjærestetid med hverandre? 

Anonymkode: b0603...96a

[AnonymBruker]

Gi mannen litt selvtillit. La far og barn være aleine litt 

Anonymkode: 67d0e...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Folk er forskjellige. Kjente dere hverandre ikke så godt før dere fikk barn sammen? 
 

Mange førstegangsforeldre er veldig opptatt av å gjøre ting «riktig». Man blir jo også bombadert med råd ifra alle kanter, blant annet fra helsestasjonen. De bør ikke spise datt, ikke sitte selv før bla bla, husk blikkontakt og godt samspill, går ikke opp like mye i vekt som den burde etc etc. 

 

En del av tingene du nevner ser jeg ikke noe galt med. Hva så om han velger å gå en tur med barnet? Han får trim, og det har alle godt av. Hvorfor er dere så mye inne? Kanskje dere alle hadde hatt godt av å bevege dere mere utendørs! 
 

Ellers kan det jo hende han hadde hatt godt av litt barnefri innimellom for å fokusere på andre ting. Bytter dere på å passe barn innimellom så den ene kan få litt fri? Har dere barnepass i blant så dere kan pleie kjærestetid med hverandre? 

Anonymkode: b0603...96a

Dette handler ikke bare om hvordan han er med barnet. Han er bekymret for alt. 
 

Det er ikke galt å gå på tur med barnet i tre timer i regnvær og storm, dersom han er fornøyd med det selv. Problemet er at når han kommer hjem er han sur fordi på meg fordi han måtte gå på tur. Han måtte absolutt ikke det, er poenget.  

vi er veldig mye ute og er en aktiv familie. Det var i forbindelse med de dagene det er skikkelig drittvær. En lørdag og en søndag hjemme, tar ingen skade av. Han har jo også selv vært med å bestemme at det skal være slik. 
 

Det er litt som de dagene han selv velger å ikke trene, da snakker vi om det hele kvelden. Problemet er ikke at han velger å ikke trene, problemet er at han ikke tåler å velge det og lar det gå ut over andre. Det jeg mener er at når han tar et valg, må han stå i det. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Folk er forskjellige. Kjente dere hverandre ikke så godt før dere fikk barn sammen? 
 

Mange førstegangsforeldre er veldig opptatt av å gjøre ting «riktig». Man blir jo også bombadert med råd ifra alle kanter, blant annet fra helsestasjonen. De bør ikke spise datt, ikke sitte selv før bla bla, husk blikkontakt og godt samspill, går ikke opp like mye i vekt som den burde etc etc. 

 

En del av tingene du nevner ser jeg ikke noe galt med. Hva så om han velger å gå en tur med barnet? Han får trim, og det har alle godt av. Hvorfor er dere så mye inne? Kanskje dere alle hadde hatt godt av å bevege dere mere utendørs! 
 

Ellers kan det jo hende han hadde hatt godt av litt barnefri innimellom for å fokusere på andre ting. Bytter dere på å passe barn innimellom så den ene kan få litt fri? Har dere barnepass i blant så dere kan pleie kjærestetid med hverandre? 

Anonymkode: b0603...96a

Å nei vi har ikke barnepass. Han sier nei når familie tilbyr seg, noe som har irritert meg grenseløst. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Folk er forskjellige. Kjente dere hverandre ikke så godt før dere fikk barn sammen? 
 

Mange førstegangsforeldre er veldig opptatt av å gjøre ting «riktig». Man blir jo også bombadert med råd ifra alle kanter, blant annet fra helsestasjonen. De bør ikke spise datt, ikke sitte selv før bla bla, husk blikkontakt og godt samspill, går ikke opp like mye i vekt som den burde etc etc. 

 

En del av tingene du nevner ser jeg ikke noe galt med. Hva så om han velger å gå en tur med barnet? Han får trim, og det har alle godt av. Hvorfor er dere så mye inne? Kanskje dere alle hadde hatt godt av å bevege dere mere utendørs! 
 

Ellers kan det jo hende han hadde hatt godt av litt barnefri innimellom for å fokusere på andre ting. Bytter dere på å passe barn innimellom så den ene kan få litt fri? Har dere barnepass i blant så dere kan pleie kjærestetid med hverandre? 

Anonymkode: b0603...96a

Har vi lest de samme innleggene? Det er ikke normalt å være så bekymret for absolutt alt, og rasjonelle mennesker klarer å ta til seg informasjon og fordøye den uten å bli helt nevrotiske. Det er ikke normalt at en far for eksempel ikke klarer å ta barnet ut av vognen selv og kle av det.

Og det er ikke normalt at en forelder står og griner i 20 minutter på legevakten mens barnet får behandling med forstøverapparat. Han kommer til å gjøre barna like utrygge og engstelige når han ikke klarer å opptre som en trygg voksen.

Anonymkode: 68094...726

[Eva-Lena]

Jeg har vært en skikkelig hønemor i alle år, nå er jeg likedan for barnebarna. Allikevel var/er jeg nærmest likeglad i hva som kan skje med barn og barnebarn i forhold til hvordan din mann er. 

Ut fra det du skriver om før dere fikk barn sammen, så hadde jeg fått nok bare av det. Skjønner ikke at du holder ut.

Han må få hjelp snarest mulig. Gi han ett ultimatum: Enten skaffer han seg hjelp ellers velger du å være alene med barna. Han ødelegger jo barna med den nevrotisk oppførselen.

Anbefaler kognitive behandling.

At han feks ikke kan kle av barnet selv etter en tur ute, så spør han hva det er han er så redd for. Det kan du jo egentlig spørre han om ang flere ting. 

Mange av oss bekymrer oss altfor mye om hva, hvis og om ting skjer? Stort sett skjer ikke disse bekymringene, det ligger bare i hodet.

Jeg er fremdeles hønemor spesielt for barnebarn, men har begynt å slappe av mer nå. De dør ikke at ett blåmerke eller å være litt alene i stua mens jeg lager middag på kjøkkenet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke. Poenget er at han måtte ta seg fri fra arbeid og det tålte han ikke. Kan godt hende han brukte fleksitid, fordi han skal ha opparbeidet seg mange dager der, som han ikke bruker.

Nå når jeg er i arbeid må jeg bruke alle sykedagene. Orker uansett ikke at han skal gjøre det i og med det blir så mye styr i ettertid 

Han tok ikke permisjon fordi han ikke turte å være alene med baby. Jeg hadde permisjon i et år. 

Anonymkode: e2135...951

Er du trygg på at han ville klart å ta seg barnet slik at du kunne reist bort en dag eller helg eller noe for å "tvinge" han til å ta ansvar?

Slik oppførselen hans er nå er det skadelig for hele familien, og det vil bli mer og mer skadelig for begge barna etter hvert som deres sosiale liv utvikler og utvider seg. Du lever jo allerede et slags alenemorliv med tanke på at du må ta alt ansvar, men jeg oppfatter deg som du ønsker å være i forhold med denne mannen og holde sammen som familie? Da må han bare komme seg i terapi, for dette er IKKE normalt, og det går ut over dere som familie og ikke minst relasjoner til resten av storfamilien og etter hvert også nettverk barna skal være en del av. Han MÅ ta ansvar!

Jeg blir også oppriktig bekymret over reaksjonene hans når dere feks var på legevakt der han ikke klarer å være en trygg voksen for barnet sitt. Synd at ingen ansatte der observerte det, for det hadde garantert kommet en reaksjon. 

Anonymkode: 9af4e...21c

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og tankekjør. Bekymrer meg tidvis mye, og kan nok snakke en del med mannen om det når det «kicker inn». Ser det selv at det kan være i overkant, og har gått i behandling over lengre tid. Det har hjulpet en del. Jeg har også en del ting jeg gjør som jeg ikke plager andre med, for eksempel at jeg er mer nøye på å sjekke at dører er låst, komfyren skrudd av osv. enn det mannen er. 

Likevel vil jeg bare si at det du skriver er helt hårreisende! Det er i en enorm skala, og jeg fatter ikke at du har holdt ut så lenge. Det må jo være utmattende for dere alle sammen! Jeg synes det er rart at han ikke forstår selv at det ikke er normalt å gå rundt og være så redd hele tiden. Jeg synes også det er ekstra ille at han reagerer som han gjør på legevakta. Vi har vært igjennom operasjoner, kutt og skrammer, brukne ben, ørtenhundre virus og mye annet i løpet av barnas oppvekst. Hvordan i alle dager skal han klare å håndtere slike ting? Det er jo en helt naturlig del av det å ha barn. De kommer til å bli syke eller skade seg på et eller annet tidspunkt… Falsk krupp er jo veldig vanlig, og noe som de fleste er igjennom på et eller annet tidspunkt…

Anonymkode: d6335...a1c