Overbekymret barnefar sliter meg ut

[AnonymBruker]

Han har angst. Og muligens tvangstanker. Stakkars fyr. Håper han kan få hjelp med det. 

Anonymkode: f8c70...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

I tillegg til at dette må være utrolig slitsomt for deg, så er jo dette skadelig for barnet deres også å ha en far som er så overbeskyttende og hysterisk. Og jeg blir ganske så bekymret for barnet på 6 som må være en del av dette sirkuset, og som noen påpekte får mindre oppmerksomhet fordi alt skal kretse rundt den minste. Hvordan er mannen mot det eldste barnet? Har oppførsel og holdning endret seg etter at dere fikk felles barn? Får for eksempel den eldste leke med sitt yngre søsken eller er far et helikopter som kretser over?

Har du snakket med foreldrene hans om dette? Har han alltid vært slik, eller er det noe i oppvekst eller oppdragelse som har gjort han slik? Hvordan var han som barn?

Anonymkode: 9af4e...21c

Han er en som kretser over hele tiden, også i forhold til annen familie (mormor,farmor etc). De har fått seg noen runder med «voksenkjeft» for å si det slik. 
Barnehagen er konstant under lupen.  

Når det gjelder eldste datter er hun veldig forsiktig å han har nok lært seg at det går fint når det gjelder henne, han er derfor ikke så på vakt. Hun får leke med henne i fred, «passe» henne når han går i et annet rom osv. Jeg vil si at ut av alle i vår familie er det meg og min datter han stoler mest på når det gjelder lillesøster.  
 

 

Foreldrene hans har kommentert at han er veldig overbeskyttende, jeg tror de vet. 
 

Jeg tror han var rolig av seg. Fornuftig. Sleit litt på skolen. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvordan fungerte dette når mannen hadde foreldrepermissjon, eller om du ikke er hjemme og han må ta alt alene? 

Anonymkode: 5a714...115

Han har ikke hatt permisjon. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

avent skrev (11 timer siden):

Jeg lurer på hva denne faren kommer til å gjøre den dagen dette barnet kommer til å skade seg.. hun kommer jo garantert til å falle, blø på knærne, ramle fra et tre, ramle av sykkelen, uhell i barnehagen osv.. høres jo ut som om han kommer til å havne på psykiatrisk avdeling den dagen det skjer.

Å hva med sykdommer ?? Barn får jo både omgangssyke, diare, feber , halsbetennelse, influensa, vannkopper ol. Hvordan skal han komme seg gjennom dette egentlig??

 

Fyren trenger hjelp, ta det opp med helsesøster, hun kan sikkert hjelpe.

 

 

Ja det kan du si. Vi har heldigvis vært heldige hittil. Men de gangene JEG har vært syk har det vært helt grusomt. 
Da er han sint fordi jeg har klart å pådra meg virus, hvordan kunne jeg gjøre det, har jeg ikke vasket meg godt nok osv. Sist gang snakket han om det i tre dager, jeg var helt utslitt av diskusjoner og fant ut at jeg skal aldri mer la han være hjemme med lillesøster samtidig som jeg er syk, selv ikke med 40 i feber. 
 

Han er blitt mer vandt med knall og fall nå, men han er rask på å skulle ringe legevakt når lillesøster ramler litt hjemme på stuegulvet. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

Dette må du sette en stopper for. Si at det ikke er lov å stille unødvendige spørsmål. Og si også at du ikke orker å høre mer om den sausen. Bare stopp han? 
«begynner du med den sausen nå igjen????» 

Greit nok om han sier en gang: vi må klippe neglene på ungen i kveld. Da svarer du: ja det kan du ta ansvar for. Sier han det en gang til svarer du at dette har dere allerede snakket om. Neste gang får han bare en blikk. 
 

dette går jo ikke. Hadde aldri orket det maset der. 

Anonymkode: 93fbf...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

TS, du skjønner sikkert selv at man ikke gir diagnoser over et innlegg på forum, så ikke nødvendigvis riktig diagnose men jeg forteller allikevel. Mannen til venninna mi var like hysterisk, helt sinnsykt hvilke krav han stilte og alt han var så bekymret for. Var sånn: ikke bære babyen i bæresjal f.eks, for den kan jo falle ut. Mye sånn. Vel, den mannen har til slutt fått autisme diagnose i voksen alder.

Anonymkode: fecbe...8f3

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har han vært utsatt for omsorgssvikt eller noe? Uansett hva det er så må han faktisk i terapi , det der går ikke bare utover deg, men aller mest barnet. 

Anonymkode: d4751...27e

Det tror jeg ikke. Han har en oppegående familie. De er ordentlig gode folk alle sammen, både foreldrene og søsknene hans. 

Hvis han skal ha vært utsatt for noe tipper jeg det er en øvrig familievenn, som han måtte være mye hos i barndommen. Han bodde der i perioder slik jeg har forstått. Årsaken er jeg usikker på, men tror det var i forbindelse med at mor og far skulle utdanne seg. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

Med andre ord har du ikke tenkt å skaffe hjelp til deg og familien. Jeg blir litt skremt av holdningen din, du reagerer med latteremoji og tar ikke forslagene om legehjelp alvorlig. Dette skal du liksom klare selv med råd fra kg…

99% av svarene her skriker jo helsehjelp, hva er det du tenker du skal klare selv? Dere har vært sammen i mange år og dette har ifølge deg kun blitt verre. Du må tenke på barna oppi dette, ikke at du skal være flink pike og klare alt selv. 

Det er helt ok at du vil leve med dette, men du har to barn som garantert lider, eller kommer til å lide, med denne mannens nevrotiske levestil. Vær så grei ts…

Anonymkode: a7b09...046

[AnonymBruker]

Han har angst og trenger hjelp. Dette er ikke normale bekymringer eller fungering. Sjekk ut hva som finnes av lavterskel psykisk helsehjelp for voksne i din kommune.

Anonymkode: 21f2f...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2024 den 8.43):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Nei, dette er ikke normalt. Alle tankene i seg selv er normale, men omfanget, repetisjonene, gnålingen, søvnløsheten og frykten for å gjøre ting uten at andre kan bekrefte at han gjør det riktig er ikke normalt etter 2.5 år. Jeg tenker blant annet OCD, men det er mulig det er et symptom og ikke selve problemet.

Du må få an til å snakke med en profesjonell. Han kommer til å slite ut seg selv og deg. Og han risikerer å gjøre barnet nevrotisk hvis hun hører alle bekymringene og gnålet hans når hun er eldre. På et tidspunkt må han slippe opp noe av kontrollen, la henne leke alene på rommet osv. Hvordan skal hun bli selvstendig hvis han bokstavlig talt fotfølger henne hvert sekund hun er våken. 

Det må være fryktelig slitsomt for ham å ha det slik. Som sagt, alle tankene og bekymringene isolert er normale, men mengden og intensiteten virker voldsom.

Anonymkode: 41311...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Med andre ord har du ikke tenkt å skaffe hjelp til deg og familien. Jeg blir litt skremt av holdningen din, du reagerer med latteremoji og tar ikke forslagene om legehjelp alvorlig. Dette skal du liksom klare selv med råd fra kg…

99% av svarene her skriker jo helsehjelp, hva er det du tenker du skal klare selv? Dere har vært sammen i mange år og dette har ifølge deg kun blitt verre. Du må tenke på barna oppi dette, ikke at du skal være flink pike og klare alt selv. 

Det er helt ok at du vil leve med dette, men du har to barn som garantert lider, eller kommer til å lide, med denne mannens nevrotiske levestil. Vær så grei ts…

Anonymkode: a7b09...046

At eldste barnet ser og hører alle bekymringene og maset fra ham om yngstebarnet er ikke bra. 

Anonymkode: 41311...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

Hvorfor ler du? Dette er overhodet ikke morsomt.

Anonymkode: 41311...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

Nei, det er han som må håndtere dette, du veileder og støtter, men det er han som må ta jobben. 

 

Anonymkode: 78ae5...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvorfor ler du? Dette er overhodet ikke morsomt.

Anonymkode: 41311...84a

Jeg ler ikke. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Med andre ord har du ikke tenkt å skaffe hjelp til deg og familien. Jeg blir litt skremt av holdningen din, du reagerer med latteremoji og tar ikke forslagene om legehjelp alvorlig. Dette skal du liksom klare selv med råd fra kg…

99% av svarene her skriker jo helsehjelp, hva er det du tenker du skal klare selv? Dere har vært sammen i mange år og dette har ifølge deg kun blitt verre. Du må tenke på barna oppi dette, ikke at du skal være flink pike og klare alt selv. 

Det er helt ok at du vil leve med dette, men du har to barn som garantert lider, eller kommer til å lide, med denne mannens nevrotiske levestil. Vær så grei ts…

Anonymkode: a7b09...046

Det er ikke det jeg sier. Det å tvinge en voksen mann inn i behandling dersom han ikke ønsker det selv, er ikke akkurat en lett oppgave.
Jeg kan be han om det og forklare hvorfor han bør det. Det er ingen som kan tvinge han til det, meg selv inkludert.  Det er derfor jeg spør om hvordan jeg kan håndtere det, i tilfelle han nekter. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

Har du satt deg ned med ham, rolig og fredelig, uten anklager og uten barn til stede - og sagt "jeg skjønner at det kanskje er vanskelig for deg selv å se, og jeg forstår at du på ingen måte mener det vondt, men denne oppførselen din i forhold til yngste er skadelig, både for deg selv, for henne og for resten av oss. Du tar det ikke til deg når jeg forteller deg det, så jeg forventer at du oppsøker hjelp for å kunne ta imot det fra andre. Start hos fastlegen, jeg kan bli med deg hvis du vil. Du kommer aldri til å få slappet av dersom du ikke gjør det NÅ, og da kommer jeg heller aldri til å få gjort det. Jeg elsker deg, du er super med eldste og også med meg, men jeg kommer til å bli utslitt av dette forholdet dersom du ikke får hjelp til å se hva som ikke er normalt i forhold til din bekymring for barnet".

Også må du holde fast ved at du ber ham søke hjelp for hans egen del, men OGSÅ for din del - og aller mest for barnas. De komme til å bli ekstremt utrygge i egen verden og ikke tørre å ta egne avgjørelser dersom han får lov til å fortsette.

Anonymkode: b84ac...c49

[issoras]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ikke det jeg sier. Det å tvinge en voksen mann inn i behandling dersom han ikke ønsker det selv, er ikke akkurat en lett oppgave.
Jeg kan be han om det og forklare hvorfor han bør det. Det er ingen som kan tvinge han til det, meg selv inkludert.  Det er derfor jeg spør om hvordan jeg kan håndtere det, i tilfelle han nekter. 

Anonymkode: e2135...951

Hvorfor er du så tafatt? Hvis du ikke skal ta dette på alvor syns jeg faktisk du heller bør bryte ut av forholdet. 

Jo, terapi kan hjelpe for en med autisme. Hvis han har en diagnose, så kan han lære seg mestringsstrategier hjelpe mye i hverdagen. Bare det å VITE at det er diagnosen som snakker, kan hjelpe. Det vil hjelpe han å skille på hva som er normale reaksjoner og hva som er greier han selv må jobbe med. 

Han står i stor fare for å bli skikkelig skikkelig utbrent. Du også, for den saks skyld. Dere må ta tak før dere møter veggen. Hva hvis dere begge møter veggen samtidig? Hvem skal da ta vare på barna?

Du er den som ser dette best utenfra, og du har et ansvar. Vi har jo alle et ansvar for å hjelpe partneren vår når vi ser de sliter?? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2024 den 9.06):

Er jo bare mor som har lov til å være nervøs, bekymret, overbeskyttende, opptatt av kosthold, rett sikkerhetsutstyr og skjermtid 😉 

Anonymkode: 3f35a...7be

Ja, er desverre en bryter som slår seg på når babyen er født. 

Anonymkode: e5ec8...418

[AnonymBruker]

Dette bærer preg av tvang og er ikke «normalt». Han trenger hjelp. 

Anonymkode: ea554...9a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja det kan hende han er en høytfungerende autist. Men da er det vel noe jeg må håndtere, det er ikke noe som går «over» med terapi. Spørsmålet er da hvordan man håndterer en voksen autist i foreldrerollen 😅 

Anonymkode: e2135...951

Du har på en måte rett i det, men han kan likevel begynne i terapi for å få noen strategier til å takle dette bedre enn hva han gjør per nå. Noe bedring og fremgang må jo være bedre enn ikkenoe? 

Når det er sagt så er ikke terapi og autisme en lett kombinasjon. Jeg sliter med å relatere til behandlerne mine, jeg sliter å sette ord på hva som er problemene/hva jeg føler og jeg sliter å se forstå hva terapeuten mener iblant. 

Hvis du får han til å begynne på terapi må du derfor være forberedt at ting kan bli verre før det blir bedre hvis det gir noe mening. 

Viktig at han finner en terapeut som han føler seg trygg på, hvertfall så trygg som mulig. 

 

 

Anonymkode: b3f9d...d9d