Overbekymret barnefar sliter meg ut

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja jeg undrer meg jo over om det kan være noe sånt. Han har mye annet han er bekymret for også. Trekker ut alt av kontakter før vi legger oss, til og med mikroovn, vaskemaskin osv. 

Anonymkode: e2135...951

Tvangstanker! Min bror var ikke helt lik din med barna (men på noen områder er det gjenkjennelig), men han gjorde det du nevner her + mye annet. Han tok det opp med legen da samboeren fikk nok, og fikk terapi av noe slag. Vi har ikke så nær kontakt, så jeg vet ikke helt hvordan det foregikk, men det var intensiv behandling, vet jeg. Eksponering. Men første steget er at jo at han må innse selv at dette er tvangstanker og tanker utover normalen.

Anonymkode: d1d88...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Han trenger psykisk helsehjelp. 
Hvordan har det seg at du ikke har opplevd det minste snev av denne psykiske uhelsen tidligere? 
Så store psykiske avvik kommer ikke dalende ned på 2. juledag, om de er ente da?

Anonymkode: 22e13...3b3

[AnonymBruker]

Dette er såpass ille ts at din mann bør få en skikkelig utredning så han får riktig behandling og ikke en behandling som bare maskerer symptomene.

Anonymkode: 541fd...c0c

[AnonymBruker]

Uff gud denne mannen din høres ut som meg.. Gruer meg til barnet blir stort og virkelig kan komme ut for farer.. Og jeg skjønner at det er slitsomt for deg, på samme måte som det er slitsomt for min mann. Jeg vil likevel påstå at det er verst for din mann og meg som går rundt med disse evige bekymringene og angstene. 

Han må i terapi, og kanskje du også (til en annen terapeut) slik at du kan få støtte i å være pårørende? 

Anonymkode: 1bc3b...153

[issoras]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror ikke han har sjekket seg for noe som helst. Han mener jo alle bekymringene er berettiget. 
Jeg må nok klare å håndtere det selv på et vis, så burde hatt noen triks i ermet for å svare på alle disse tingene. 

Anonymkode: e2135...951

Du må jo hjelpe mannen til å skaffe seg hjelp og ikke bare la det skure og gå og tilpasse egen atferd?! Det er jo ganske alvorlig det han sliter med og han kommer til å møte veggen på en eller annen måte etterhvert, og det kan bli ganske alvorlig! 

Skaff hjelp til mannen og ikke innbill deg at dette er noe du kan få han til å endre på på egenhånd. Han må ha profesjonell hjelp. 

[AnonymBruker]

Her tenker jeg far behøver hjelp. For sin egen skyld, for din skyld, og for barnets skyld.

Han har det jo ikke godt med seg selv når han er så overbekymret og uselvstendig. Dere har det ikke godt som par, når han maser så på deg, er uselvstendig, og mistror deg så. Og det er ikke bra for barnet å ha en far som alltid er 10 cm unna og roper «vær forsiktig!». Barnet må få prøve seg litt selv, lære å mestre. Barnet kan bli påvirket og selv bli overbekymret for den minste ting, som hemmer naturlig utvikling.

Anonymkode: 5408c...280

[AnonymBruker]

oy, dette har du overlevd 2,5 år med. 

Anonymkode: 08edd...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

oy, dette har du overlevd 2,5 år med. 

Anonymkode: 08edd...5d8

Jeg har vært sammen med han mye lenger enn det 😂 .. hehe 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Nei det der er virkelig ikke normalt 😅 ikke i et slikt omfang. Ts jeg hadde blitt gal, her tenker jeg dere bør få inn en tredjepart med f.eks helsestasjonen, parterapi e.l. 

Anonymkode: 1bb6f...676

[AnonymBruker]

Hvordan fungerte dette når mannen hadde foreldrepermissjon, eller om du ikke er hjemme og han må ta alt alene? 

Anonymkode: 5a714...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei det der er virkelig ikke normalt 😅 ikke i et slikt omfang. Ts jeg hadde blitt gal, her tenker jeg dere bør få inn en tredjepart med f.eks helsestasjonen, parterapi e.l. 

Anonymkode: 1bb6f...676

så lenge den personen ikke er en slik overbekymret turd selv  jeg har i alle fall møtt "profesjonelle" som hadde rost denne pappaen opp i skyene. 

Anonymkode: 08edd...5d8

[AnonymBruker]

Hva gjør han når han er alene med barnet da?

Og han trenger seriøst terapi. Og klare grenser fra deg. 

Anonymkode: be9ad...d71

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg blir sint på vegne av deg, men mest av alt 6 åringen. Han stjeler tid og oppmerksomhet som ungen skal ha. Det er faktisk ikke greit at han lar nervrosen sin gå ut over dere slik, og all fuckings bekymring går til deres felles barn.

Nei TS. Her har du latt han styre på alt for mye. Og du har faktisk barn å ta vare på. Dette er ikke greit. 

Anonymkode: 79a54...8a8

[avent]

Jeg lurer på hva denne faren kommer til å gjøre den dagen dette barnet kommer til å skade seg.. hun kommer jo garantert til å falle, blø på knærne, ramle fra et tre, ramle av sykkelen, uhell i barnehagen osv.. høres jo ut som om han kommer til å havne på psykiatrisk avdeling den dagen det skjer.

Å hva med sykdommer ?? Barn får jo både omgangssyke, diare, feber , halsbetennelse, influensa, vannkopper ol. Hvordan skal han komme seg gjennom dette egentlig??

 

Fyren trenger hjelp, ta det opp med helsesøster, hun kan sikkert hjelpe.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Har han vært utsatt for omsorgssvikt eller noe? Uansett hva det er så må han faktisk i terapi , det der går ikke bare utover deg, men aller mest barnet. 

Anonymkode: d4751...27e

[AnonymBruker]

TS, du skjønner sikkert selv at man ikke gir diagnoser over et innlegg på forum, så ikke nødvendigvis riktig diagnose men jeg forteller allikevel. Mannen til venninna mi var like hysterisk, helt sinnsykt hvilke krav han stilte og alt han var så bekymret for. Var sånn: ikke bære babyen i bæresjal f.eks, for den kan jo falle ut. Mye sånn. Vel, den mannen har til slutt fått autisme diagnose i voksen alder.

Anonymkode: fecbe...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Jeg skulle ønske min ex var slik. Han satt med nesen i mobilen så han ikke merket at barnet snublet i en ledning og gikk rett inn i tv-bordet der blodet rant fra ansiktet, vi måtte rett på legevakten og etterlot seg et stygt arr.

Anonymkode: 10efd...117

[AnonymBruker]

I tillegg til at dette må være utrolig slitsomt for deg, så er jo dette skadelig for barnet deres også å ha en far som er så overbeskyttende og hysterisk. Og jeg blir ganske så bekymret for barnet på 6 som må være en del av dette sirkuset, og som noen påpekte får mindre oppmerksomhet fordi alt skal kretse rundt den minste. Hvordan er mannen mot det eldste barnet? Har oppførsel og holdning endret seg etter at dere fikk felles barn? Får for eksempel den eldste leke med sitt yngre søsken eller er far et helikopter som kretser over?

Har du snakket med foreldrene hans om dette? Har han alltid vært slik, eller er det noe i oppvekst eller oppdragelse som har gjort han slik? Hvordan var han som barn?

Anonymkode: 9af4e...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vært sammen med han mye lenger enn det 😂 .. hehe 

Anonymkode: e2135...951

Det er til å gråte av, ikke le!!

Det er sykdom, ikke bekymring. Og det er alvorlig, og dee må stoppes, før det ødelegger både deg og barnet. 

Anonymkode: 051b2...536

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Dersom dette var en 2 uker gammel baby hadde jeg vært enig, men dette er en 2åring.

Far må lære seg selvstendighet, og forstå at barnet også må lære dette.
 

Eks. på kvelden ville jeg bedt han selv sjekke at bekledningen er riktig, ar barnet ligger riktig osv. Ikke gi han fasiten. Spør han deg om neglene er for lange, så kan du dytte dette tilbake på ham ved å be om hans mening. Da kan han ikke lene seg på deg for alt. 

Anonymkode: ec8e4...de1