Overbekymret barnefar sliter meg ut

[AnonymBruker]

Dette blir gøy når tenårene kommer...

Minner meg om onkelen min som løp etter min åtteårige kusine for å passe på at hun bare tok halv fart i akebakken mens vi andre ungene i gata gjorde det vi kunne for å få til maks fart.

 

Anonymkode: a97cd...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Tror ikke han har sjekket seg for noe som helst. Han mener jo alle bekymringene er berettiget. 
Jeg må nok klare å håndtere det selv på et vis, så burde hatt noen triks i ermet for å svare på alle disse tingene. 

Anonymkode: e2135...951

Nei, dette kan ikke du fikse.  Ved å prøve kommer du bare til å slite deg ut, og bli alenemor til to barn. Han trenger profesjonell hjelp, her er det åpenbart en brist i hans utvikling som ikke er bearbeidet. Få han inn i et opplegg med kognitiv terapi, det er veldig effektivt på katastrofetanker. Sjekk om dere har Rask psykisk helse der dere bor, dette er lavterskel og vil føles mindre dramatisk for hans del. Hvis ikke må du bruke familievernkontoret og fastlegen for å presse, helst for halvannet år siden. Han skader utviklingen til ditt barn, og kan skape problemer hun må bære resten av livet. 

Anonymkode: ff521...e7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må få han til å oppsøke (psykisk) helsehjelp, enten via fastlege eller gjennom lavterskeltilbud på helsestasjonen.

Og så må du gjøre en grundig vurdering selv om du ønsker å leve slik resten av livet. Du har sikkert nytte av å snakke med fagpersoner selv.

Har du kontakt med foreldrene hans? Er disse tvangspregede handlingene /tankene noe som har oppstått i voksen alder eller har han vært slik siden han var barn?

Anonymkode: 7751c...ba5

Han sier at han har vært slik hele livet. Jeg har forsøkt å snakke litt med han om det. Han sa en gang at han tenker, tenker, tenker og tenker. At han tenker så mye det er plagsomt. Men det virker som han samtidig mener det er normalt. Han er sikkert så vandt med det at han tror det er vanlig. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

Han trenger heller ikke være autist, selv om han har en del trekk. Min ene forelder er slik, kommer fra en familie med mye udiagnosert autisme, og har sterke trekk på bekymring/katastrofetanker, uten å kvalifisereforen diagnose. Jeg har arvet et snev av dette, men fordi den andre foreldren er den rake motsetning og fikk lov til å legge sterkest føringer ovenfor barna har det gått bra med oss. Jeg hadde en vanskelig periode, men fikk noen timer med kognitiv terapi og kom meg ut av det, før det ballet på seg. Du må ta grep, siden han har for store problemer til at du greier å holde han igjen. 

Anonymkode: ff521...e7c

[Luckiness]

Dette her er ikke normalt. Det er normalt å være litt ekstra påpasselig med førstemann og det finnes variasjoner blant foreldre. Noen bekymrer seg mer enn andre. Men dette her er faktisk det jeg vil kalle for sykt. Kunne forgått dette mer hvis barnet enda bare var 3mnd. Men barnet er 2,5år og går i barnehage. Klarer han å finne roen mens barnet er i barnehagen forresten? Det er det jo ikke akkurat konstant tilsyn med 1:1…
Det virker også som dette gir deg mye mer-arbeid. At du ikke får slappet av heller. Hvis han skal bytte en bleie eller ut på tur med barnet så må han klare å ordne dette selv. Ikke få deg til å gjøre det eller ha deg stående over og være med på alt hele tiden.

Vet du noe om hvordan han vokste opp da han var barn? Hvordan oppdragelsen var? Skulle nesten tro at han er påvirket av ett eller annet i sin egen oppvekst når han er så ekstremt «på» nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han sier at han har vært slik hele livet. Jeg har forsøkt å snakke litt med han om det. Han sa en gang at han tenker, tenker, tenker og tenker. At han tenker så mye det er plagsomt. Men det virker som han samtidig mener det er normalt. Han er sikkert så vandt med det at han tror det er vanlig. 

Anonymkode: e2135...951

Det er jo absolutt ikke normalt! 

Har han hatt en vanlig oppvekst eller er det ting i oppveksten hans som ga han grunn til å være bekymret? 

Jeg har et søsken med ektefelle som er typisk overbeskyttende førstegangsforeldre, og som resten av familien ser på som ganske rigide, men de er jo ikke i nærheten en gang av hvordan din mann oppfører seg.

Anonymkode: 7751c...ba5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Normalt nei! Jeg har tre barn og omgås mange barnefamilier. Dette virker sykelig. 

Anonymkode: 91d3c...983

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt, han trenger hjelp og det finnes hjelp. Hva sier han selv om det, ser han at han strever?

Jeg har vokst opp med en far med angst og tvangstanker. Det artet seg ikke helt likt, men noe av det du beskriver er og rimelig gjenkjennelig. Da jeg var barn, var nok psykiske problemer mer skamfullt, særlig for menn, enn det er i dag. Og faren min gjorde alt han kunne for å skjule angsten. Resultatet var at det kom ut som sinne, og urimelig kontroll. Og etter hvert som jeg vokste til, ble jeg veldig sint på denne kontrollen, og jeg vil si det ødela en del av relasjonen oss imellom. Jeg kjenner fortsatt at jeg begynner å skrive litt hardere og mer irritert på tastaturet her, når jeg tenker på at noen skal bestemme hva jeg skal spise og hvor mye og hele tiden følge med på hvor jeg er og hva jeg gjør. Fremfor et ønske om å spise sunt og være forsiktig, fikk jeg en sterk trang til å spise usunt og sykle uten hjelm. 

Ei venninne av meg sliter med noe av det samme, en sterk angst for at det skal skje noe med barna hennes. Det har resultert i at hun har vært mye kritisk og ufin mot mannen sin, og tatt kontroll over alt som har hatt med barna å gjøre. Men hun har også klart å innse at det ikke er bra, og søkt hjelp. Hun beskriver det som at hun på et vis forstår at hun ikke trenger å kontrollere alt, men at hun har strevd med en veldig sterk og vond følelse av at det vil gå helt galt med barna om hun ikke passer på. Hun har hatt en tøff oppvekst selv, og konkludert med at mye stammer derfra. Og det går mye bedre for både henne og familien nå, en stund etter at hun har startet i terapi selv og i parterapi sammen med mannen. 

Anonymkode: 8dee1...579

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (1 time siden):

Da er det vel snakk om nyfødte eller? Eller i det minste babyer? Fordi de første ukene til månedene er spesielt krevende når det kommer til sånt. Jeg lar nødig nyfødte ligge alene å gråte med mindre det er helt nødvendig, fordi de ikke forstår og blir oppriktig redde.

Men her er barnet 2,5år... Det er noe helt annet. Barnet kan enkelt få beskjed om at nå lager mamma mat, du må vente. Og om det blir litt sutring så blir det det da. Sånn er det jo med 1åringen min også. Hun må vente og tåler det fint selv om det kan bli sure miner.

Å holde på som om barnet på 2,5år er nyfødt er litt som å behandle tenåringen som om hun er 6år. Det hemmer utviklingen barnet trenger for å bli selvstendig, og kan gjøre henne like nevrotisk som forelderen eller føre til større opprør mot foreldrene enn nødvendig. Det er viktig å la barnet vokse.

Dusjing er kanskje det som er mest problematisk lengst. Fordi småbarn finner på så utrolig mye rart i det øyeblikket du ikke raskt når bort til dem.

Nei ikke snakk om bare nyfødte. Ikke lenge siden det var en som spurte om vi lekte på gulvet hele eftan med en på 9år, for det gjorde de, fast kunne ikke la de leke alene

Kunne ikke la 3 åring leke i annet rom en det de er

4 åringer kan ikke være ute i hagen alene

6 åring kan ikke være hjemme i 1 time etter skolen 

12 åring kan ikke være hjemme alene en kveld

15 åring kan ikke være hjemme alene en natt

Mange mange flere eksempler på nevrotiske mødre hvis en begynner å lese flere tråder her inne. Menn er det en mann ja da er det diagnoser

Anonymkode: 3f970...99c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Ja. 
 

Jeg skal fortelle noe mer slik at dere har bedre overblikk over situasjonen: 

Han mener han og vi må være bedre enn alle andre. Det gjelder å trene hver dag, å om han ikke gjør det snakker han om det i flere dager. Jeg prøver å forklare han at dersom han velger å ikke trene, må han være fornøyd med valget sitt å ikke banke seg selv opp over det. Det er utrolig slitsomt å høre dette på repeat fordi han selv valgte å unngå trening den ene kvelden.

Jeg ser at han ofte går rundt, snakker til seg selv og er urolig, tror dette kommer av bekymringer. 
 

 

 

Anonymkode: e2135...951

Dette stikker nok langt dypere enn vanlig angst. 

Anonymkode: 91d3c...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Jeg er førstegangsforelder, og jeg synes dette høres helt sykt ut. Han trenger hjelp, enten av profesjonelle eller av folk rundt ham sammen med bøker og jobbing med seg selv. 

Anonymkode: 0596b...e21

[AnonymBruker]

Eksmannen min hadde lignende atferd. Dette viste seg etter mange år å være autisme. Han kommer til å bli utbrent hvis han fortsetter med dette. Du må hjelpe han å forstå at han må oppsøke hjelp!

Anonymkode: 0025f...6b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Tror ikke det er det altså.. han er bekymret for det meste, men det å ha et barn har selvfølgelig forverret det. 
 

Før vi fikk barn var det andre ting som var et problem. Kosthold til meg og han, trening, søvn, hus, økonomi og diverse. 
Slik er det enda, men med bekymring for barnet i tillegg. 
 

Om vi spiser middag med fløtesaus en dag, snakker vi om det i flere dager etterpå. «Vi må bli bedre, slikt kosthold kan vi ikke ha, vi ødelegger kroppene våre» osv. Det skal nevnes at vi har et sunt kosthold. Spiser litt godteri lørdager og ellers lager vi mat fra scratch. Jeg bare forstår ikke hvorfor han spiser sausen om det gjør at han får et tankekjør angående det i lang tid etterpå. 

Anonymkode: e2135...951

Da sliter han jo med angst generelt. Uansett hva du tror. Han må kontakte fastlegen sin. 

Anonymkode: 8496e...30f

[AnonymBruker]

Ville funnet noe forskning og vist ham om hvordan en bekymret og forsiktig foreldrestil kan påvirke barnas oppvekst og videre i livet. For det er ikke sunt eller fornuftig å la sin egen bekymring gå utover barnet. Barnet kommer til å bli veldig usikker.

Anonymkode: cddbe...c30

[AnonymBruker]

Løsningen må være å få han til å innse at han har et problem som trenger profesjonell hjelp

Anonymkode: 05b26...41f

[AnonymBruker]

For barnets skyld (og deg selv og den du har fra før) må far få hjelp. Du kan ikke la barna vokse opp i et såpass nevrotisk hjem. Vær så snill. 

Anonymkode: a7b09...046

[AnonymBruker]

Han må jo være utslitt.

Hadde spurt helsestasjonen om det finnes en type veiledning han kan gå på, og da ville jeg tvunget ham dit. Det du beskriver hadde jeg ikke orket, da hadde jeg heller hatt ungene alene. Har han venner med barn som kan ta en prat med ham etter å ha observert ham?

Anonymkode: b84ac...c49

[AnonymBruker]

Jeg har dett lignende tendenser hos min eksmann som har adhd og Tourettes. Tourettes innebære en del tvangspreget adferd ect. Jeg setter absolutt ingen diagnoser, men jeg må bare spør. Ser du andre lignende ting hos hos din mann som har fått deg til å undre? Tics, tåle endringer/overganger dårlig? 

Anonymkode: f05fa...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Jeg hadde bestilt time hos psykolog til ham.

"Om du ikke får sove hvis jeg ikke deltar i din tvangsprega tankegang, forblir du søvnløs. Se til mitt andre barn og fortell deg sjøl at alt dette er DINE angster uten rot i virkeligheten..

Du tar fra meg all gleden av å være småbarnsforelder og forventer etterpå at jeg skal etterkomme dine latterlige krav. Nå er det nok, og du må ta tak."

Anonymkode: 3dbd3...44a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Nei, det er ikke normalt å snakke om bleieskift rett etter at bleien er skifta, eller å mase gjennom en hel dag pga negler som må klippes.

Har vi alle kjent på en irrasjonell frykt for at ungen skal klore seg? Javisst, som så mye annet.

Men de fleste klarer å regulere dette og innse at om vi agerer på dette, vil ungen i det lange løp bli skadet av det.

Noen trenger hjelp til å komme ut av hysterien..

Anonymkode: 3dbd3...44a