Vanskelig forhold

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en mann i halvannet år, men kjent han i mange år før vi ble romantiske. Jeg har slitt mye i dette forholdet, med dårlig kommunikasjon og usikkerhet. Har nevnt det til han også, at dette er noe vi må jobbe med, men uten at det skjer noen endring. Han har ikke verktøyene for hvordan kommunisere på en god måte, hvordan vise empati, hvordan møte meg med forståelse når jeg forteller hva jeg tenker og føler om et eller annet, ikke skal han gifte seg flere ganger (han har vært gift og skilt én gang), og han er nølende når jeg tar opp temaet flytte sammen, selv om jeg er tydelig på at det evt ligger flere år frem i tid. Ikke tar han initiativ til å hjelpe til med oppvask og opprydning når han er hos meg i noen dager om gangen, med mindre jeg spør direkte, og da gjør han minst mulig/jobben halvveis. Når jeg spør om han kan være med på noe jeg har lyst å ha han med på (kino/konsert/julemarked o.l), sier han nei fordi han ikke liker den musikken/filmsjangeren osv, eller er nølende i svaret, og dermed tar jeg det ikke opp igjen, og det blir ingenting av. Han vil altså bare gjøre det han har lyst til. 

Nå høres han helt forferdelig ut, sånn jeg beskriver han her. Men vi kan også ha det kjekt sammen, le sammen, ha det koselig sammen, slappe av sammen, dra på turer sammen, hvor vi begge koser oss i hverandres selskap. Han sier han er glad i meg og glad for at det er oss to, og jeg tror ikke han lyver om dette. Vi var gode venner fra før, og snakket mye om det i starten, at vi var redd for å ødelegge vennskapet ved å prøve på noe mer, men at vi fant ut at det var verdt det, fordi kjærligheten kjennes stor mellom oss. Derfor tror jeg jo han virkelig vil, men hvordan kan han da være så tafatt på alle arenaer? Jeg føler meg ikke elsket og tatt vare på, og dette skremmer meg. 

Så til enda en ting jeg tenker på midt oppi dette: Han har en voksen stedatter fra det forrige forholdet han var i. De har god kontakt. Jeg har møtt henne et par ganger i selskap blant mange flere, bl.a i et bryllup i slekten, men kjenner henne ikke enda. Nå er hun gravid og venter barn i mars. Kjæresten min gleder seg stort og er så rørt, og det skjønner jeg selvsagt veldig godt. Men hva blir min rolle her? Jeg kjenner jo ikke denne jenta en gang. Nå skal kjæresten min bli farfar til denne jentas baby som er på vei, og jeg står jo helt på utsiden. Jeg har nevnt det til han, om jeg kan få bli bedre kjent med stedatteren hans, «det kommer det», sier han bare. 

Hva tenker dere? Er det rart av meg å reagere på disse tingene? Det er noe som skurrer i situasjonen og i forholdet. Og det er så mye stort og smått å ta tak i, vet ikke hvor jeg skal begynne den samtalen, er redd jeg vil virke masete og klagete. Har dere noen gode råd?

Anonymkode: e0e52...f0c

[AnonymBruker]

Han kommer nok ikke til å endre seg, så du må finne ut av om du kan leve med det eller ikke.

Anonymkode: 5be2f...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han kommer nok ikke til å endre seg, så du må finne ut av om du kan leve med det eller ikke.

Anonymkode: 5be2f...eb2

Er redd du har rett, selv om han sier han vil jobbe med det (har tatt opp noe av dette ved et par anledninger), men ingenting skjer jo. Om jeg skulle valgt å gå ut av forholdet, så vet jeg at han hadde blitt veldig såret og lei seg. Og jeg hadde blitt veldig lei meg. Derfor er det jo så synd at det ikke skal gå an å fikse dette.

Anonymkode: e0e52...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har vært sammen med en mann i halvannet år, men kjent han i mange år før vi ble romantiske. Jeg har slitt mye i dette forholdet, med dårlig kommunikasjon og usikkerhet. Har nevnt det til han også, at dette er noe vi må jobbe med, men uten at det skjer noen endring. Han har ikke verktøyene for hvordan kommunisere på en god måte, hvordan vise empati, hvordan møte meg med forståelse når jeg forteller hva jeg tenker og føler om et eller annet, ikke skal han gifte seg flere ganger (han har vært gift og skilt én gang), og han er nølende når jeg tar opp temaet flytte sammen, selv om jeg er tydelig på at det evt ligger flere år frem i tid. Ikke tar han initiativ til å hjelpe til med oppvask og opprydning når han er hos meg i noen dager om gangen, med mindre jeg spør direkte, og da gjør han minst mulig/jobben halvveis. Når jeg spør om han kan være med på noe jeg har lyst å ha han med på (kino/konsert/julemarked o.l), sier han nei fordi han ikke liker den musikken/filmsjangeren osv, eller er nølende i svaret, og dermed tar jeg det ikke opp igjen, og det blir ingenting av. Han vil altså bare gjøre det han har lyst til. 

Nå høres han helt forferdelig ut, sånn jeg beskriver han her. Men vi kan også ha det kjekt sammen, le sammen, ha det koselig sammen, slappe av sammen, dra på turer sammen, hvor vi begge koser oss i hverandres selskap. Han sier han er glad i meg og glad for at det er oss to, og jeg tror ikke han lyver om dette. Vi var gode venner fra før, og snakket mye om det i starten, at vi var redd for å ødelegge vennskapet ved å prøve på noe mer, men at vi fant ut at det var verdt det, fordi kjærligheten kjennes stor mellom oss. Derfor tror jeg jo han virkelig vil, men hvordan kan han da være så tafatt på alle arenaer? Jeg føler meg ikke elsket og tatt vare på, og dette skremmer meg. 

Så til enda en ting jeg tenker på midt oppi dette: Han har en voksen stedatter fra det forrige forholdet han var i. De har god kontakt. Jeg har møtt henne et par ganger i selskap blant mange flere, bl.a i et bryllup i slekten, men kjenner henne ikke enda. Nå er hun gravid og venter barn i mars. Kjæresten min gleder seg stort og er så rørt, og det skjønner jeg selvsagt veldig godt. Men hva blir min rolle her? Jeg kjenner jo ikke denne jenta en gang. Nå skal kjæresten min bli farfar til denne jentas baby som er på vei, og jeg står jo helt på utsiden. Jeg har nevnt det til han, om jeg kan få bli bedre kjent med stedatteren hans, «det kommer det», sier han bare. 

Hva tenker dere? Er det rart av meg å reagere på disse tingene? Det er noe som skurrer i situasjonen og i forholdet. Og det er så mye stort og smått å ta tak i, vet ikke hvor jeg skal begynne den samtalen, er redd jeg vil virke masete og klagete. Har dere noen gode råd?

Anonymkode: e0e52...f0c

Han er sikkert glad i deg. Han er sikkert også en type som tenker mest på.seg selv og ikke strekker seg særlig langt for å stille opp for andre. Så hvis det er mannen du vil ha, har du funnet ham. Når forholdet er såpass nytt, burde det ikke være så mye å ta tak i.

Anonymkode: ca8ab...060

[AnonymBruker]

Har hatt 2 kjærester. Den ene kunne jeg snakke med om alt! Han så meg på innsiden. Han kjente meg bedre enn noen andre. Vi viste sårbarhet. Vi snakket løst og fast om alt. Vi hadde særdeles få hemmeligheter for hverandre. Jeg visste alt om familien hans. Jeg visste alt fra barndommen og husker beskrivelsen den dag i dag fra natten moren reiste fra faren med barna i bilen. Jeg elsket denne mannen. Jeg tror ikke det er mulig å elske noen høyt og genuint uten at man er sårbar, åpen om alt og lar den andre bli kjent med alle kroker og kriker. Maten han lagde var ikke akkurat prima, men den smakte nydelig fordi det var han som lagde den.
 

Den andre mannen var som din. Umulig å snakke med. Klarte ikke åpne seg om noe. Var sur hele tiden, men kunne aldri si hvorfor inntil det sprakk. All fortid var hemmelig. Dro vi på noe gøy, var det for å please meg, for enten var han ikke fan av maten, likte ikke servicen, likte ikke humoren, likte ikke klientellet, likte ikke musikksjangeren. Maten skulle være perfekt osv. Det er utrolig vanskelig å være sammen med en sånn person i lengden. Også surmules det over lite intimitet, men de forstår ikke at intimitet også er å snakke sammen, mer enn noe annet.

Anonymkode: a2968...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er sikkert glad i deg. Han er sikkert også en type som tenker mest på.seg selv og ikke strekker seg særlig langt for å stille opp for andre. Så hvis det er mannen du vil ha, har du funnet ham. Når forholdet er såpass nytt, burde det ikke være så mye å ta tak i.

Anonymkode: ca8ab...060

Jeg er enig i at det absolutt ikke burde være så mye å ta tak i i begynnelsen av et forhold.

Men jeg er litt mer usikker på at han er en type som tenker mest på seg selv og ikke strekker seg for å stille opp for andre. Det at han fremdeles har god kontakt med den voksne stedatteren og gleder seg til hun får barn, synes jeg lover godt om hans personlighet. Når de har et så godt forhold så tenker jeg at han sannsynligvis har stilt opp for henne og verdsetter relasjonen. 

Basert på det lille vi har av informasjon her, så tenker jeg det er mulig at han faktisk har evnen til å tenke på andre. Han setter bare ikke stor nok pris på TS.

Anonymkode: 9732c...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er redd du har rett, selv om han sier han vil jobbe med det (har tatt opp noe av dette ved et par anledninger), men ingenting skjer jo. Om jeg skulle valgt å gå ut av forholdet, så vet jeg at han hadde blitt veldig såret og lei seg. Og jeg hadde blitt veldig lei meg. Derfor er det jo så synd at det ikke skal gå an å fikse dette.

Anonymkode: e0e52...f0c

Ikke bli i et forhold du ikke er fornøyd med. Det vil ikke bli bedre. Alle forhold dabber av etter ei stund og hva sitter du da med? 

Anonymkode: be4ef...0af