Datter på 24 år - gruer meg til hver jul med henne

[Lorieen]

Datteren din er voksen. Du er ikke pliktig til å invitere henne hjem til deg i jula når hun ikke kan oppføre seg som folk. 

[AnonymBruker]

Her må du rett og slett begrense lengden på besøket. Høres ut som om det er mer enn nok å ha henne noen timer på julekvelden. Da kan det hende det blir en litt bedre opplevelse for dere begge. 

Anonymkode: de1d7...00d

[Loboto]

Du enabler og forsterker hennes attitude,  behavior og character.  

Du lar henne herse med deg, og lærer henne ikke når nok er nok. Hun tror at det hun gjør er helt greit. Det viser du gjennom dine handlinger. 

Du kan faktisk få henne til å endre seg, men da må du være konsekvent å stå opp for deg selv. 

Dette er faktisk det verste jeg har lest noen gang. 

Når hun sier du må forlate stuen sier du nei. Så setter du deg ned og ser på telefonen feks. Ikke si noe. Hun roper og oppfører seg som en tre åring. Ok, la hun holde på. Du går å setter på klesvask.  Så setter du deg. Om hun har innvendinger sier du rolig at du bor her, og kan sitte hvor du vil, og at hun kan forlate huset om hun ønsker. Ikke rop, krangle eller noe lignende.  Vær helt rolig. Og viktigste av alt. Ikke ombestem deg fordi hun er vanskelig! 

Gjør dette i en uke Du kommer til å ha en ny datter. 

La ting få konsekvenser. Skal dere på shopping kl 13? Vent til klokken er 13 og sett deg med en bok. Når hun spør om dere skal dra, sier du nei. Du forklarer at hun var frekk mot deg i dag tidlig, og dere får heller se det ann i morgen. IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER må du ombestemme deg. Det blir IKKE shopping. Ikke diskutere det, gjenta det første du sa og gå å vask mer klær! 

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Bare de første setningene indikerer at barndommen hennes var alt annet enn trygg.

[AnonymBruker]

Hun kan ikke ha hatt en trygg barndom. Hvor er faren hennes? 

Anonymkode: bdbd0...012

[AnonymBruker]

Jeg foreslår disse alternativene:

• Julebesøket varer bare noen timer
• Julebesøket varer lengre, men da med en god kriseplan sammen med de ansatte i omsorgsboligen slik at de kan hente henne / tar henne imot dersom det blir vanskelig for deg å ha henne hjemme
• Du gir beskjed at hun ikke kan komme hjem til jul, men dere kan besøke henne i noen timer på julaften i hennes bolig 

Hva er kriseplanen deres? Regner med at hun har det og at det er enten en IOP eller at FACT-teamet er koblet på

Anonymkode: d8f01...dca

[AnonymBruker]

Hun kan komme på dagsperm i julen. Hun kan få tre timer rundt julemiddagen . Selv om hun er psyk og svak, så snakk med henne (om nødvendig gjennom personal, ansvarsgruppe), sett henne til ansvar og forklar situasjonen. Det må bli sånn fremover fordi hun ikke oppfører seg bra mot mor og for øvrig ikke viser særlig glede ved besøket. Det kam fremover komme bror og barn til gode også. Hun må forklares dette, og om hun viser bedring i atferd, kan hun prøve å utvide besøket igjen. 

Anonymkode: 29e16...311

[AnonymBruker]

Uansett psykisk sykdom så må DU SETTE GRENSER for henne. Hennes dårlige hensynsløse stygge oppførsel MÅ FÅ KONSEKVENSER i stedet for å unnskylde alt på ADHD. Har selv ADHD og psykiske lidelser men har aldri vært så hensynsløs som din datter. Var slik som 12 åring da min mor og jeg skrek til hverandre. Men driver ikke med mobbing som voksen.  Kan hun ikke oppføre seg sivilisert så vis henne døren og si at kom ikke tilbake før du oppfører deg med måte og tar ansvar som den voksne kvinnen du er.

Anonymkode: 21a2d...8ee

[Kaisada]

Loboto skrev (9 timer siden):

Du enabler og forsterker hennes attitude,  behavior og character.  

Du lar henne herse med deg, og lærer henne ikke når nok er nok. Hun tror at det hun gjør er helt greit. Det viser du gjennom dine handlinger. 

Du kan faktisk få henne til å endre seg, men da må du være konsekvent å stå opp for deg selv. 

Dette er faktisk det verste jeg har lest noen gang. 

Når hun sier du må forlate stuen sier du nei. Så setter du deg ned og ser på telefonen feks. Ikke si noe. Hun roper og oppfører seg som en tre åring. Ok, la hun holde på. Du går å setter på klesvask.  Så setter du deg. Om hun har innvendinger sier du rolig at du bor her, og kan sitte hvor du vil, og at hun kan forlate huset om hun ønsker. Ikke rop, krangle eller noe lignende.  Vær helt rolig. Og viktigste av alt. Ikke ombestem deg fordi hun er vanskelig! 

Gjør dette i en uke Du kommer til å ha en ny datter. 

La ting få konsekvenser. Skal dere på shopping kl 13? Vent til klokken er 13 og sett deg med en bok. Når hun spør om dere skal dra, sier du nei. Du forklarer at hun var frekk mot deg i dag tidlig, og dere får heller se det ann i morgen. IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER må du ombestemme deg. Det blir IKKE shopping. Ikke diskutere det, gjenta det første du sa og gå å vask mer klær! 

akkurat de banene jeg tenkte i og.

Ts, veldig enkelt forklart: du skriver at du har hatt voldelige relasjoner i familen. Dette har antagelig gjort at du går rundt i eget hjem med halen mellom bena, og lar den første som hever stemmen, bestemme over deg.

Du beskriver selv at du går inn i en frys-tilstand. og dette vil selvsagt påvirke din datter, som skriker av full hals for å få deg til å ta en trygg morsrolle.

Konsekvensene av at din datter ikke har blitt veiledet i barndom: Adhd og bipolar diagnose.

Klassisk eksempel på at generasjonstraumer går i arv.

Endret i går, 10:30 av Kaisada

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg jobber med brukere som er bipolare og div psykriatri, og de som drar, drar hjem bare noen timer. Dette er avklart på forhånd. Vi snakker mye om det i det daglige for å forberede de, og hjelpe familiene med å sette grensene. Dette er i samråd med pårørende. Kanskje det hadde vært noe til senere år? 

Du har lov til å sette grenser for deg selv! Om du syns det er fælt, så kan du jo snu det, ikke sikkert hun egentlig har det noe bra med å være vekk fra boligen? Der har de ofte klare regler og faste rutiner. Er det mulig at hun feks kan reise hjem imorgen? 

Anonymkode: b1079...2c6

Dette synes jeg er et av HIs bedre svar. Jeg får det ikke til å henge sammen at på den ene siden er hun så syk at hun kvalifiserer til plass med døgnbemanning (det skal det vel litt til å få), på den andre siden er beboerne overlatt til seg selv i dagesvis fordi det er jul. Det må vel ha vært noe slags dialog på forhånd. I dette tilfellet høres det ut som en fryktelig dårlig ide å forlate stedet. Verken beboer eller pårørende høres særlig fornøyd ut.

Anonymkode: 10e80...eb0

[AnonymBruker]

Jeg synes det er like innafor å kutte ut sine voksne barn som å kutte ut sine foreldre. Sistnevnte hører man stadig om. Noen mennesker bør man for eget ve og vel unngå i den grad man trenger, kanskje til og med kutte kontakten helt. Du har ikke lenger ansvar for henne, hun er voksen. 

Anonymkode: f4ebf...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred.
 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Vil hun egentlig feire jul sammen med deg?

Anonymkode: c0ac1...8b2

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Bipolare er det verste som finnes å omgås. Totalt ødeleggende å være i nærheten av de.

 

La institusjonen ta 100% over.

Anonymkode: df8db...9d9

[AnonymBruker]

For det første legg fra deg alle martyrtanker du har. Hun kan for det første ikke noe for at hun er syk. At hun reagerer på lyder,må en bare finne seg i å leve med. Og før dere reagerer,akkurat den utfordringen er det her i huset også men ingen psykisk sykdom.

Sett grenser for lengden på besøket i samråd med boligen hun bor i. Du takler ikke å ha henne så lenge som hun er nå.

 

Anonymkode: 759be...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Diagnosene forklarer ikke hele hennes oppførsel. Du må faktisk gro deg såpass baller at du begynner å sette tydelige grenser. Å rope og skrike til deg i ditt hjem og kommandere deg rundt er helt uakseptabelt. Begynn å si rolig og bestemt at slikt godtar du ikke. Ved neste tilfelle blir du kjørt tilbake til institusjonen. -Og gjør skkurat det. Kjør henne tilbake, så kan hun komme tilbake i morgen om hun oppfører seg. Slitsomt, ja. Men til slutt vil hun forhåpentligvis lære at det ikke lønner seg å oppføre seg som et troll. Hun er vant til å styre deg og tråkke på deg. Det får ikke konsekvenser, derfor fortsetter hun. Start å gi konsekvenser. Og begrens besøkene. Det er evig nok å være hjemme fra julaften formiddag til ettermiddag 2.juledag. Hun har et botilbud der hun er til daglig. Start å gi henne konsekvenser, NÅ. 

Anonymkode: 2a62a...649

[AnonymBruker]

Ts, siden hun er på institusjon så er hun kanskje bipolar 1 og ikke 2? Altså den mer alvorlige varianten? 

Anonymkode: aba0f...cb3

[cafflatte]

Ikke invitere henne hjem til deg hvis hun oppfører seg slik. Selv om du er moren hennes skal ikke du finne deg i alt. 

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (41 minutter siden):

Konsekvensene av at din datter ikke har blitt veiledet i barndom: Adhd og bipolar diagnose.

Dette blir jo feil. ADHD er en medfødt nevroutviklingsforstyrrelse, er ikke noe man bare kan få. Bipolar lidelse er ofte genetisk betinget.

Ser flere som ikke evner å tenke nyansert her. Bipolare mennesker er ikke de verste som finnes, og TS har ikke nødvendigvis noe skyld i datterens oppførsel. De aller fleste situasjoner er ikke svart-hvitt.

Til TS: snakk med de som har ansvar for henne på daglig basis. Høres kanskje ut som hun ikke får riktig hjelp og behandling? Selv om hjelpen hun får er «bra», må det treffe riktige problemområder for at det skal ha noe for seg. Også ville jeg nok forsøkt å lent meg mer på andre. Du skal ikke bære på dette alene! Vi har et nært familiemedlem som er i noe lignende situasjon, og her snakker vi mye felles - både for støtte, og for å høre hverandres innspill og forslag.

Anonymkode: e9431...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hun kan bli sint når jeg harker

Anonymkode: 93aac...09d

Å sitte å harke når man er med folk er generelt ganske ufint da, omtrent som å rape ved bordet.

Anonymkode: 6063c...457

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (52 minutter siden):

akkurat de banene jeg tenkte i og.

Ts, veldig enkelt forklart: du skriver at du har hatt voldelige relasjoner i familen. Dette har antagelig gjort at du går rundt i eget hjem med halen mellom bena, og lar den første som hever stemmen, bestemme over deg.

Du beskriver selv at du går inn i en frys-tilstand. og dette vil selvsagt påvirke din datter, som skriker av full hals for å få deg til å ta en trygg morsrolle.

Konsekvensene av at din datter ikke har blitt veiledet i barndom: Adhd og bipolar diagnose.

Klassisk eksempel på at generasjonstraumer går i arv.

For noe forbanna tull. ADHD er en utviklingsforstyrrelse fra fødsel, ikke et resultat av dårlig veiledning. 

Anonymkode: aba0f...cb3