Sliter med tunge tanker.

[AnonymBruker]

Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal henvende meg, så skriver litt her for å lufte tanker. Selvmordsproblematikk er jo som regel et tema som blir moderert vekk her i henhold til forumets regler, men jeg prøver meg nå allikevel. Vil også presisere at jeg ikke er i noen akutt fare for å gjøre noe dumt akkurat nå.

Med det sagt så kan jeg allikevel ikke legge skjul på at jeg har tanker, og at jeg har begynt å planlegge litt hvordan jeg eventuelt skulle ha utført et eventuelt selvmord. Jeg er rasjonell av natur, så her veies det selvsagt for og i mot også. Det er jo vanlig for folk å argumentere for at man har så mye å leve for og at så mange vil savne en, hva med de man etterlater liksom? Vel, hva om det ikke er tilfellet? Hva om man ikke har så mye å leve for? Hva om man knapt har noen i livet som ville savnet en? Jula er en helt jævlig tid for meg, jeg har ingen familie igjen. Mamma tok livet sitt for 14 år siden og hun var det mennesket som betydde mest for meg, det var alltid bare oss to. Min far har jeg aldri hatt noe godt forhold til, han var psykisk og til tider fysisk mishandlende, dessuten er han også død. Jeg har opplevd mye i livet som har gjort det slik at jeg aldri har fått til å realisere ambisjonene mine. Jeg er nå en 34 år gammel mann og er ikke i nærheten av å være etablert, jobber deltid i en jobb jeg hater, har en bachelor i psykologi jeg ikke får bruk for og tar VGS opp igjen for å forbedre karakterene mine slik at jeg kan komme inn på ønsket studie. Men arbeidslivet er heller ikke noe jeg har taklet godt oppigjennom, og har derfor mange huller i CV'en og er lite ettertraktet på arbeidsmarkedet utenfor det feltet jeg har fagbrev i, og jeg hater som sagt jobben min. Er sykemeldt nå på grunn av et psykisk sammenbrudd. Jeg har kort og godt tapt på alle arenaer det går an å tape på. 

Jeg ble syk (somatisk) i ung alder med en alvorlig bindevevssykdom og mistet mye av barndommen min og skolegangen min på grunn av dette. Jeg har gått hele mitt liv med kraftig adhd som ikke ble diagnostisert før jeg var 33 år gammel, jeg har vært av og på med rus, hovedsakelig kokain og hasj fra jeg var 17, noe jeg har roet ned nå. Men har enda perioder, og merker jeg nå om dagen er ferd med å skli ut med bruk av benzodiazepiner. Jeg føler meg totalt mislykket,  jeg har intet støtteapparat rundt meg, jeg har vært igjennom 14 psykologer både privat og offentlig uten noe hell. Jeg har blitt bitter, jeg skyver folk vekk fordi jeg vet at til syvende og sist er det ingen som orker å deale med dette og jeg klarer bare ikke å bære mer nå. Jeg er livredd for å danne nye relasjoner for jeg vet at alt er kortvarig og at på ett punkt vil jeg miste denne relasjonen, jeg tør ikke å bli glad i noen fordi jeg vet at jeg på ett eller annet punkt vil såre eller bli såret. Jeg er vanskelig å være i en relasjon med, være seg platonisk eller intim, og jeg føler jeg fortjener å være alene. Men samtidig så dreper det meg sakte. 

Vurderer seriøst bare å stikke vekk, har spart litt over 100,000kr og vurderer å selge resten av det lille jeg eier og ta en enveisbillett til where ever. Kanskje jeg finner lykken der, eller kanskje jeg ender opp død i ei grøft. Spiller det egentlig noen rolle? Da har jeg i det minste prøvd. 

Anonymkode: b3fcc...bc9

[DelvisPresley]

Tråden blir sikkert stengt, men kjenner meg igjen. I noen ting.

Tenker hver dag på å slutte i jobben, bare ta pengene jeg har spart og stikke et sted. Jeg jobber mest fordi jeg har en fjern tanke om at et normalt liv kan skje meg også.

Men det er helt utopi å tro på. Uansett hvor mye jeg sparer vil jeg aldri bli god nok for damer. Kanskje hvis jeg vinner i lotto.

Problemet er at jeg ender med å føle at jeg tar feil valg uansett hva jeg velger.

Flere i min familie har dødd i ung alder (40/50-årene) og jeg er snart der. Så spiller det noen rolle om jeg blir 39 eller 49?

Håper imidlertid du finner ut av det.

Endret 20 timer siden av DelvisPresley