Mistet tro på kjærlighet den siste tiden

[AnonymBruker]

Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg er litt ambivalent når det kommer til det å slå seg til ro med noen. Det er mange faktorer som spiller inn, og da i hovedsak alle historiene jeg hører rundt omkring venner, på jobb, i familien osv (og selvfølgelig alt jeg har sett selv). Jeg føler meg nesten for tilfreds ved å være alene, og det i en alder av snart 32 år. I mine tidligere forhold har jeg alltid tenkt at det er lojalitet fra begge sider, men er jaggu ikke helt sikker lenger.

Når det kommer til utroskap er jo begge kjønn utro i massevis, og da av helt totale ulike grunner. Menn fordi de rett og slett er kåte og går lei av damen de er med eller fordi de har dårlig selvtillit. Og damer fordi de enten har for snill/kjedelig partner eller fordi de søker en form for bekreftelse de kanskje ikke har fått på en stund. Og ja, jeg vet det finnes mer "legitime" grunner som at man har mistet kjærligheten for hverandre, men da bør man ta seg en bolle og være tøff nok til å gjøre ting slutt på en ordentlig måte.

Og det jeg synes er det verste er at dersom noen er utro, så kommer det jo sjeldent til det punktet at noen innrømmer det ovenfor partneren sin. Og jeg kjenner jeg blir kvalm av at det er folk som blir utsatt for dette (jeg har ikke levd under en stein hele livet altså, er bare at jeg har funnet ut at dette er mer vanlig enn jeg hadde inntrykk av før).

Føler ting bare har eskalert seg noe voldsomt siste årene. Jeg har venninner og kompiser som er åpen om at de har vært utro/vært utsatt for utroskap, kollegaer på jobb som virker som verdens greieste på ukedager - men som har affærer under julebord og jobbfester. De aller verste historiene er fra eksterne mennesker (venner av venner osv.).

Og ikke minst, skjønner ikke hvorfor det oppstår så mange brudd etter at folk har fått to barn, kjøpt seg hus og fått seg bikkje. Det var jo ikke i nærheten av slik med forfedrene våres.

Er det noen andre her som føler på det samme som meg? 🥲

Anonymkode: cb1db...5c3

[AnonymBruker]

Ja, kjenner absolutt på det samme som deg. Man kunne blitt deprimert av mindre. Men tror fortsatt det finnes folk der ute som er lojale og fine partnere. Det er bare litt vanskelig å finne fram til dem. Så har ikke gitt opp håpet helt enda, selv om det der ganske mørkt ut.

Anonymkode: 30cb6...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg føler meg nesten for tilfreds ved å være alene

Så hva er problemet? 

Anonymkode: 055b1...0ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, kjenner absolutt på det samme som deg. Man kunne blitt deprimert av mindre. Men tror fortsatt det finnes folk der ute som er lojale og fine partnere. Det er bare litt vanskelig å finne fram til dem. Så har ikke gitt opp håpet helt enda, selv om det der ganske mørkt ut.

Glad jeg ikke er den eneste som føler på dette. Vi får smøre oss med tålmodighet og trives i eget selskap inntil videre.
 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så hva er problemet? 

Jeg vil jo ikke alltid ha den følelsen. Ønsker jo å tro at det finnes gode partnere der ute, men føler at enhver er en form for sjansespill. Spesielt da mange utroe folk er tilsynelatende veldig snille på utsiden.

Anonymkode: cb1db...5c3

[AnonymBruker]

Jepp, har det helt likt.

To av mine ekser var utro mot meg, i tillegg til både fysisk og psykisk vold. Var singel i flere år etter å endelig ha kvittet meg med han siste. Følte meg endelig klar for å få meg kjæreste igjen, og møtte en som virket perfekt. Snill, god, hjelpsom, og lojal, trodde jeg. For første gang i mitt liv var jeg i et forhold som jeg faktisk følte meg bra i, med en som jeg stolte 100% på. Vi hadde til og med en ordentlig prat i starten av forholdet, der vi ble enige om hva som ville regnes som utroskap, og at om dette skjedde ville det bli slutten på forholdet. Jeg følte meg så trygg på at vi var på samme side og at vi begge virkelig ønsket dette. Så viste det seg at han også har vært jevnlig utro helt siden vi møttes, i to år. Føles ekstra vondt når jeg tillot meg å virkelig stole på ham og han virket så god.

Så ja, jeg gir opp. Selvfølgelig finnes det gode menn der ute, men det er et altfor stort sjansespill. Skulle man mot alle odds finne en som ikke interesserer seg for andre kvinner, så er han sikkert voldelig, rusmisbruker, eller morder for den saks skyld. Det blir å enten akseptere at man aldri vil være "den eneste" for mannen man er sammen med, at lojalitet og det å kun ha øyne for sin kjære tydeligvis er ekstremt uvanlig, og prøve å ta til takke med de gode sidene av forholdet og ignorere der vonde. Eller å bare gi f i dette med forhold. Jeg heller nok mot sistnevnte, er drittlei av å gi hjertet mitt juling. Og for all del, jeg har det da fint alene også.

Anonymkode: efaa9...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jepp, har det helt likt.

To av mine ekser var utro mot meg, i tillegg til både fysisk og psykisk vold. Var singel i flere år etter å endelig ha kvittet meg med han siste. Følte meg endelig klar for å få meg kjæreste igjen, og møtte en som virket perfekt. Snill, god, hjelpsom, og lojal, trodde jeg. For første gang i mitt liv var jeg i et forhold som jeg faktisk følte meg bra i, med en som jeg stolte 100% på. Vi hadde til og med en ordentlig prat i starten av forholdet, der vi ble enige om hva som ville regnes som utroskap, og at om dette skjedde ville det bli slutten på forholdet. Jeg følte meg så trygg på at vi var på samme side og at vi begge virkelig ønsket dette. Så viste det seg at han også har vært jevnlig utro helt siden vi møttes, i to år. Føles ekstra vondt når jeg tillot meg å virkelig stole på ham og han virket så god.

Så ja, jeg gir opp. Selvfølgelig finnes det gode menn der ute, men det er et altfor stort sjansespill. Skulle man mot alle odds finne en som ikke interesserer seg for andre kvinner, så er han sikkert voldelig, rusmisbruker, eller morder for den saks skyld. Det blir å enten akseptere at man aldri vil være "den eneste" for mannen man er sammen med, at lojalitet og det å kun ha øyne for sin kjære tydeligvis er ekstremt uvanlig, og prøve å ta til takke med de gode sidene av forholdet og ignorere der vonde. Eller å bare gi f i dette med forhold. Jeg heller nok mot sistnevnte, er drittlei av å gi hjertet mitt juling. Og for all del, jeg har det da fint alene også.

😪 Jeg kan se for meg det er verre når han virker god og genuin, enn hvis det er partnere der utroskapen er mer "forutsigbar" ut ifra personligheten. Synes det er helt merkelig at enkelte bare kan fake og skjuler alt bak fasaden.

Synes det er fin tankegang å gi f i forhold isåfall for en periode, jeg venter heller i 10-20 år til for en god partner enn noen uker/måneder for en ræva en.

Anonymkode: cb1db...5c3

[AnonymBruker]

Skjønner godt at ingen vil oppleve utroskap og hater når noen går rundt å holder sin kjære for narr og alt annet enn behandlingen man byrde gitt noen man elsker. 

Men samtidig er det noe trist med å ikke oppleve livet også. Så på et vis tenker jeg at det er ingen garanti forbi å ta forhåndsregler å håpe på det beste og hive seg på rodeoen som er hverdagslivet. 

Men om du ikke syns et forhold gir nok opp mot sorgen å oppleve utroskap, så er det helt opp til deg. Er glad vi er fri til å velge idag.

Anonymkode: 2098e...43e