Utestengt av familien

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2024 den 10.54):

Ts her. Når jeg mener livskriser mener jeg bla, samlivsbrudd hvor jeg opplevde mye psyisk vold, dødsfall i nærmeste familie, et barn som har krevd mye ift. oppfølging/legesjekk /utredning. Jeg har vært utslitt og utbrent. 

Hadde det bare vært så at min mor (forsåvidt også mine søsken) stilte opp som barnevakt når jeg trengte det og gitt de is til kvelds hadde jeg ikke reagert på det. Dessverre er det ikke et tema for henne engang. 

Hun har ingen venner og begrenset kontakt med sine egne søsken pga hennes oppførsel. Alle reagerer på måten hun behandler både meg og andre. 

Hun gjør dessverre aldri noe uten å få noe ut av situasjonen eller av andre. Som sagt er det så mange flere ting jeg kunne nevnt, som både jeg og andre har opplevd med henne. 

siden jeg var 16år har jeg flere ganger vært til oppfølging vedrørende min psykiske helse pga henne og sår som har vært. 

Det begynner å bli flere år siden jeg satte ned foten for henne, men uansett mener jeg at det må være lov å si ifra når en ikke er enig i ting, eller om en har andre syn på ting. Hun tolerer ikke at andre sier henne i mot. Hun har ekstremt mye hat i seg og har ingenting godt og si om noen andre en mine søsken, der skryter hun hemningsløst om hvor perfekt alt er. 

Jeg er overbevist om at hun er narssist og har forstått at hun aldri kommer til å forandre seg. i hverdagen går det greit, men i julen blir det spesielt merkbart når jeg nå er enslig med barn. Hadde det vært mitt barn hadde jeg uansett prøvd å inkludere i noe, som en middag, eller en spillekveld etc… jeg er ikke den som krever mest. 

Jeg ser selv jeg har store står som har vanskelig for å gro, det er vondt å ikke kunne dele ting fra livet mitt, og jeg får aldri spørsmål om noe. Det fikk jeg forsåvidt heller ikke når hun eller mine søsken visste ting var på det verste for min del. 

Selv om jeg har distansert meg mest mulig så føler jeg meg liten, ubetydelig og lite verdsatt. I tillegg har jeg vanskelig for å dele ting fra livet mitt også til andre for det oppleves som skam. Det er slik jeg levde barne og ungdomsårene mine med henne; ingen skulle vite noe av det negative, bare det positive. 

De få gangene vi møtes, har jeg blitt en stille skygge av meg selv som jeg ikke kjenner igjen. Det gjør vondt og ikke bli godtatt for den jeg er, for selv om jeg tidligere har satt foten ned noen ganger, så har jeg stilt opp og vært til hjelp og gitt av meg selv.

Jeg får høre av andre at jeg er en godhjertet person som setter andre fremfor meg selv, så en så grusom og vanskelig person kan jeg vel ikke si at jeg er. 

 

Jeg vet at jeg ikke burde tolerere dette, og at jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

 

 

 

Anonymkode: b471b...07f

Bare kutt de ut. Ferdig med det. Som voksen kan man heldigvis bestemme selv hvem man skal ha i livet sitt. Det er bedre å ha ingen enn å ha noen som ikke gjør det godt. 
 

De kommentatorene ovenfor som nevner at det er noe ved deg siden du har hatt mange kriser, skal du også se bort fra. Noen ganger oppstår det ting i livet, hvor man gjør sitt beste ut av situasjonen, det betyr ikke at det er din feil. 

Anonymkode: fbba8...09d

[AnonymBruker]

Det var mange antagelser om TS i denne tråden.

Har sett noen lignende tråder i det siste, og vi er mange som er i samme båt. Vi står mellom å kutte familien, eller håpe på at det blir bedre.

Jeg kjenner meg i mange av problemene TS og andre har skrevet om i denne tråden: manglende støtte ved livskriser, forskjellsbehandling mellom søsken og fortvilelsen over at et brudd med ett familiemedlem kan føre til relasjonsbrudd med andre familiemedlemmer.

Skal ikke gå nærmere inn på min egen historie her, og det synes jeg ikke at TS burde føle seg forpliktet til heller. De som forstår, forstår ❤️

Vi burde nesten ha hatt vår egen tråd, vi som sliter med dette. Det er mange som deler egne erfaringer her, men det er ofte spredd over flere tråder. Da hadde vi kanskje sluppet alle «det er sikkert deg selv det er noe galt med»-innleggene.

Og til de som mener det siste: Mange av oss som vurderer å kutte ut familiemedlemmer har brukt store deler av livet til å tro at det er oss selv det er noe galt med. For min del var det terapi som åpnet øynene mine, selv om jeg lenge var i fornektelse. 

Jeg har ikke så mange konkrete råd til TS, men sender omtanke din vei ❤️

Anonymkode: 38779...956