Noen som har erfaring med "vansklige" stebarn?

[AnonymBruker]

Hjelp! Nå er jeg utrolig sliten og kjenner det her går veldig utover hverdagen og min psykiske helse. 

For 3 år siden møtte jeg min samboer, og nå bor vi sammen. Jeg har flyttet der han bor siden han hadde to barn fra før slik at barna skulle få minst endringer i hverdagen. Vi bor i huset der begge ungene er vokst opp. 

Den gang var datter 12 og sønnen 9 år (jeg hadde en på 20 år som ikke bodde hjemme).  I starten var jeg der på besøk for å bli kjent med barna, etterhvert sov jeg over og så ble det litt mer og mer for hver gang. Datteren var nysgjerrig og ble med å fant på ting sammen med meg og far eller alene med meg. Og jeg følte dette gikk bra. Med BM så var det litt rar start, men det kom seg. Plutselig så endret alt seg over natten, da kom datter fra mor og var helt fortvilet og jeg kunne ikke bli med å hente henne for jeg kunne ikke møte på mor. Og etter den dagene så snakket hun ikke til meg på over et halvt år. Vi trodde det ville gå seg til, og vi la opp til at far skulle finne på ting sammen med bare henne og ikke jeg. Jeg trakk meg mer tilbake og lot de være i fred. 

De to første julene feiret også far med mor og barna, men ikke nå denne julen. Da skal de ha annen hver jul fra nå av. 

Hennes første bursdag ville hun ikke at jeg skulle komme i, så da ba hun og mor meg om å dra ut av huset slik at de kunne feire her i nå mitt hjem også. For det var større plass. Da sa jeg at det kan jeg ikke, men dere kan flytte feiring til mor. 

Etter de 6 mnd, så har hun gått fra å være iskald til kald. Jeg har og gir av meg selv. Ser jeg det er noe hun liker så kan jeg kjøpe eller lage dette til henne for å vise at jeg bryr meg. Jeg har invitert meg med henne på alt mulig, men får bare  nei, eller hun går bare uten å svare. 

Hun har hele tiden tatt klær av meg, og bruker av sminken min, men nekter bare. Selv om far finner klær som er mine på hennes rom. Enden på visa er at jeg de ukene hun er her må ha mine ting i bag på rommet. 

Hun henvender seg kun til far, selv om hun vet at jeg også kan svare på dette. 

Jeg ser jo at hun helt fint kan være kjempe hyggelig med andre, og prater å ler med andre. Men til meg så er det helt stilt, hun tar sjeldent å sier hei. 

Dette var en kort oppsummering, men jeg har forsøkt alt føler jeg, gi henne tid, spørre henne om vi skal gjøre ting sammen. alenetid med far, osv oov. Nå er jeg bare lsiten og vil helst bare gi opp og flytte ut. 

Jeg kan ikke holde på slik der jeg skal være kun hun som betaler for at de skal ha en plass å bo (deler 50 % på alle utgifter ++), ha ting i en bag for at hun ikke skal bruke de opp. For ja det gjør hun. Ikke snakker til meg, overser meg uansett hvor vi er osv. Jeg forventer ikke at hun skal like meg , men kun være høflig. 

Jeg vil bare flytte for meg selv snart kjenner jeg. 



 

Anonymkode: 3ac98...593

[AnonymBruker]

Hvordan snakker far med sin datter om dette? 

Anonymkode: 20371...056

[AnonymBruker]

Han prøver å snakke med henne når hun er her, men ofte så får han ikke til å ta en prat, men da sitter hun bare å hører uten å svare. Han sender også henne meldinger om hvordan hun kan trives her, hva man kan gjøre, om hun trenger noen å prate med osv. 

Anonymkode: 3ac98...593

[Irak]

Slik dette ser ut for meg så tror jeg datteren er lojal mot moren etter oppfordring fra henne. Det kan virke slik siden datteren endrer adferden sin såpass etter å ha vært hos mor. Så det kan godt tenkes at hun er sjalu på deg, og tar dette ut gjennom datteren. Det er det inntrykket jeg får. Det at datteren tar ting fra deg er respektløst. Likevel så er det en indikasjon på at hun liker deg og er trygg på deg. Hadde hun ikke likt deg så hadde hun ikke enset tingene dine i det hele tatt. Barn gjør mye rart. 

 

Min datter gjorde det samme mot sin storesøster. Tok ting fra henne hele tiden. Sa ofte at hun synes storesøster var heldig (og jeg tror innerst inne at hun ville være som henne). 

Jeg kan forstå at dette er slitsomt. 

Jeg lurer veldig på hvordan samarbeidet mellom mor og far er merker jeg. 

Endret 9 timer siden av Irak

[AnonymBruker]

Hvor er far oppi alt det her da?

Er helt klart han som må ta tak i dette her.

Hadde sagt klart ifra om at det må han gjøre eller så flytter du ut.

Anonymkode: 31e6c...42c

[AnonymBruker]

Irak skrev (3 minutter siden):

Slik dette ser ut for meg så tror jeg datteren er lojal mot moren etter oppfordring fra henne. Det kan virke slik siden datteren endrer adferden sin såpass etter å ha vært hos mor. Så det kan godt tenkes at hun er sjalu på deg, og tar dette ut gjennom datteren. Det er det inntrykket jeg får. Det at datteren tar ting fra deg er respektløst. Likevel så er det en indikasjon på at hun liker deg og er trygg på deg. Hadde hun ikke likt deg så hadde hun ikke enset tingene dine i det hele tatt. Barn gjør mye rart. 

 

Min datter gjorde det samme mot sin storesøster. Tok ting fra henne hele tiden. Sa ofte at hun synes storesøster var heldig (og jeg tror innerst inne at hun ville være som henne). 

Jeg kan forstå at dette er slitsomt. 

Jeg lurer veldig på hvordan samarbeidet mellom mor og far er merker jeg. 

Det er slik jeg ser det også. Men tiden går og vi blir bare to ukjente under samme tak. Hun spiser ikke middag med oss, men venter til vi er ferdig, er mye rare ting hun gjør. Det med ting hadde vært ok, men det er ofte en del dyrere ting og det er ikke så moro å komme til en helt tom hårkur som kostet over 1000 kr. Så om det er trygghet vet jeg ikke. 

Det gikk fra å snakke ofte til mindre, og nå ikke så mye. De er ikke uvenner, men ringes ikke for å bare prate. 

Anonymkode: 3ac98...593

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor er far oppi alt det her da?

Er helt klart han som må ta tak i dette her.

Hadde sagt klart ifra om at det må han gjøre eller så flytter du ut.

Anonymkode: 31e6c...42c

Han har samtaler med sin datter, han forsøker å finne på ting alene med henne osv. Med han så er hun bare sint og sur, og hører ikke etter om han gir noen beskjeder. Han vil også at hun/vi skal gi i samtaler sammen. Men det vil hun ikke. 

Anonymkode: 3ac98...593

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er slik jeg ser det også. Men tiden går og vi blir bare to ukjente under samme tak. Hun spiser ikke middag med oss, men venter til vi er ferdig, er mye rare ting hun gjør. Det med ting hadde vært ok, men det er ofte en del dyrere ting og det er ikke så moro å komme til en helt tom hårkur som kostet over 1000 kr. Så om det er trygghet vet jeg ikke. 

Det gikk fra å snakke ofte til mindre, og nå ikke så mye. De er ikke uvenner, men ringes ikke for å bare prate. 

Anonymkode: 3ac98...593

Det er fordi hun trenger avstand fra dere. Manipulerte mennesker oppfører seg gjerne slik. Trekker seg unna. Hun er jo trygg på deg, ellers så hadde hun aldri turt dette. Det er et veldig stort rødt flagg at hun er så stille. Jeg blir veldig bekymret på hennes vegne av å lese dette...Denne jenta trenger hjelp. 

[AnonymBruker]

Irak skrev (2 minutter siden):

Det er fordi hun trenger avstand fra dere. Manipulerte mennesker oppfører seg gjerne slik. Trekker seg unna. Hun er jo trygg på deg, ellers så hadde hun aldri turt dette. Det er et veldig stort rødt flagg at hun er så stille. Jeg blir veldig bekymret på hennes vegne av å lese dette...Denne jenta trenger hjelp. 

Det er kun til oss hun er slik. Ikke andre, og hun er veldig sosial ellers og har godt nettverk. Men nå sist da far prøvde å si at vi kunne dra på familievernkontoret eller lignende. så sa hun bare at da kom hun ikke hit mer men ble bare til mor. 

Anonymkode: 3ac98...593

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hjelp! Nå er jeg utrolig sliten og kjenner det her går veldig utover hverdagen og min psykiske helse. 

For 3 år siden møtte jeg min samboer, og nå bor vi sammen. Jeg har flyttet der han bor siden han hadde to barn fra før slik at barna skulle få minst endringer i hverdagen. Vi bor i huset der begge ungene er vokst opp. 

Den gang var datter 12 og sønnen 9 år (jeg hadde en på 20 år som ikke bodde hjemme).  I starten var jeg der på besøk for å bli kjent med barna, etterhvert sov jeg over og så ble det litt mer og mer for hver gang. Datteren var nysgjerrig og ble med å fant på ting sammen med meg og far eller alene med meg. Og jeg følte dette gikk bra. Med BM så var det litt rar start, men det kom seg. Plutselig så endret alt seg over natten, da kom datter fra mor og var helt fortvilet og jeg kunne ikke bli med å hente henne for jeg kunne ikke møte på mor. Og etter den dagene så snakket hun ikke til meg på over et halvt år. Vi trodde det ville gå seg til, og vi la opp til at far skulle finne på ting sammen med bare henne og ikke jeg. Jeg trakk meg mer tilbake og lot de være i fred. 

De to første julene feiret også far med mor og barna, men ikke nå denne julen. Da skal de ha annen hver jul fra nå av. 

Hennes første bursdag ville hun ikke at jeg skulle komme i, så da ba hun og mor meg om å dra ut av huset slik at de kunne feire her i nå mitt hjem også. For det var større plass. Da sa jeg at det kan jeg ikke, men dere kan flytte feiring til mor. 

Etter de 6 mnd, så har hun gått fra å være iskald til kald. Jeg har og gir av meg selv. Ser jeg det er noe hun liker så kan jeg kjøpe eller lage dette til henne for å vise at jeg bryr meg. Jeg har invitert meg med henne på alt mulig, men får bare  nei, eller hun går bare uten å svare. 

Hun har hele tiden tatt klær av meg, og bruker av sminken min, men nekter bare. Selv om far finner klær som er mine på hennes rom. Enden på visa er at jeg de ukene hun er her må ha mine ting i bag på rommet. 

Hun henvender seg kun til far, selv om hun vet at jeg også kan svare på dette. 

Jeg ser jo at hun helt fint kan være kjempe hyggelig med andre, og prater å ler med andre. Men til meg så er det helt stilt, hun tar sjeldent å sier hei. 

Dette var en kort oppsummering, men jeg har forsøkt alt føler jeg, gi henne tid, spørre henne om vi skal gjøre ting sammen. alenetid med far, osv oov. Nå er jeg bare lsiten og vil helst bare gi opp og flytte ut. 

Jeg kan ikke holde på slik der jeg skal være kun hun som betaler for at de skal ha en plass å bo (deler 50 % på alle utgifter ++), ha ting i en bag for at hun ikke skal bruke de opp. For ja det gjør hun. Ikke snakker til meg, overser meg uansett hvor vi er osv. Jeg forventer ikke at hun skal like meg , men kun være høflig. 

Jeg vil bare flytte for meg selv snart kjenner jeg. 



 

Anonymkode: 3ac98...593

Den vanskelige her er vel stemoren? 

Anonymkode: 7d718...fa0

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er kun til oss hun er slik. Ikke andre, og hun er veldig sosial ellers og har godt nettverk. Men nå sist da far prøvde å si at vi kunne dra på familievernkontoret eller lignende. så sa hun bare at da kom hun ikke hit mer men ble bare til mor. 

Anonymkode: 3ac98...593

Det har ingenting å si. Når barn er stille slik hun er, og gjør ting dem vet egentlig ikke er lov så er det et slags rop om hjelp. Hun bare er ikke klar over det selv, og det er det som gjør det så vanskelig....

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Den vanskelige her er vel stemoren? 

Anonymkode: 7d718...fa0

Fordi? at jeg ønsker at hun skal ha det bra her? at alle skal ha det bra? 

Anonymkode: 3ac98...593

[AnonymBruker]

Drittungeoppførsel. Hvor gammel er denne jenta? Dette får far ordne opp i ellers kan datter bo hos mor. Makan til hva man skal finne seg i fra barn under samme tak. Jeg er ikke stemor, men har barn og slik oppførsel hadde aldri blitt tolerert her i hus. Å oppføre seg er en selvfølge. 

Anonymkode: 8ca9e...452

[AnonymBruker]

Vedder på at hun er styrt av moren. Så husk på at dette kanskje ikke er jenta sin feil. Tror far bør prate med mor, og at det er hun som er problemet her.

Anonymkode: 3cd4a...5f8

[AnonymBruker]

Kanskje hun "endelig" har forstått at du nå har "tatt over" huset til moren. Moren måtte flytte ut, du er erstatteren. Dette kan jo ikke du noe for, men det kan føles rart for barna.

Jeg tror egentlig det beste er å bo hver for seg med besøk/overnatting inntil barna er store nok til å flytte (feks flytter man ikke når det er et år igjen av ungdomsskolen og for lang avstand med buss). Det er noe med å få "vårt" hjem, og ikke flytte inn i noe som har inneholdt et helt liv for barna. 

Det kan virke som moren har sagt noe siden endringen skjedde brått. Er det mulig å få til en felles samtale på familievernkontoret? Evt kun far og mor hvor problemet tas opp. Det at hun ikke vil være med deg kan føre til at hun på sikt vil være mest hos moren. 

Er forresten enig i beslutningen angående bursdag. Far har valgt at du kan flytte inn, og da er det deres hjem. Og da er det veldig snålt å be deg dra bort fordi du ikke er inviter i eget hjem....Da får feiringen flyttes til mor. Jeg syns egentlig far skulle krevd at du er med. Spesielt hvis mor lar evt ny partner delta i datterens liv. 

Anonymkode: d2e42...22a

[AnonymBruker]

Så dere aksepterer ufyselig oppførsel og bare fortsetter å prøve å tekkes henne…. Ja, det er i hvert fall oppskriften på fiasko.

Dere belønner jo dårlig oppførsel, ser dere virkelig ikke det? Hun har jo åpenbart null respekt for faren sin (og det forstår jeg egentlig godt, han høres ut som en dott).

Anonymkode: 56ec9...852

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Kanskje hun "endelig" har forstått at du nå har "tatt over" huset til moren. Moren måtte flytte ut, du er erstatteren. Dette kan jo ikke du noe for, men det kan føles rart for barna.

Jeg tror egentlig det beste er å bo hver for seg med besøk/overnatting inntil barna er store nok til å flytte (feks flytter man ikke når det er et år igjen av ungdomsskolen og for lang avstand med buss). Det er noe med å få "vårt" hjem, og ikke flytte inn i noe som har inneholdt et helt liv for barna. 

Det kan virke som moren har sagt noe siden endringen skjedde brått. Er det mulig å få til en felles samtale på familievernkontoret? Evt kun far og mor hvor problemet tas opp. Det at hun ikke vil være med deg kan føre til at hun på sikt vil være mest hos moren. 

Er forresten enig i beslutningen angående bursdag. Far har valgt at du kan flytte inn, og da er det deres hjem. Og da er det veldig snålt å be deg dra bort fordi du ikke er inviter i eget hjem....Da får feiringen flyttes til mor. Jeg syns egentlig far skulle krevd at du er med. Spesielt hvis mor lar evt ny partner delta i datterens liv. 

Anonymkode: d2e42...22a

Nå var det mor som gikk i fra far. Og de bodde hver for seg da jeg kom inn i bildet. Jeg har ett veldig godt forhold til sønnen, så dette er kun datter. Det er tatt opp på familievernkontoret mellom far og mor, men mor sier hun ikke vet noe.  Det er jo ikke tvang å komme hit, så hun kommer av egefri vilje, og også når det ikke er pappauker. Men da føles det som vi er bra nok for da skal hun som regel ha noe , bli kjørt osv. 

Anonymkode: 3ac98...593

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Så dere aksepterer ufyselig oppførsel og bare fortsetter å prøve å tekkes henne…. Ja, det er i hvert fall oppskriften på fiasko.

Dere belønner jo dårlig oppførsel, ser dere virkelig ikke det? Hun har jo åpenbart null respekt for faren sin (og det forstår jeg egentlig godt, han høres ut som en dott).

Anonymkode: 56ec9...852

Hva er ditt forslag til hva de kan gjøre da?

Anonymkode: bc190...eda

[AnonymBruker]

Faren må jo ha grenser for- og oppdra ungen. Å begynne i femtenårsalderen er en elendig ide, så dette vil antagelig være lite fiksbart med det første.

Anonymkode: 39419...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Faren må jo ha grenser for- og oppdra ungen. Å begynne i femtenårsalderen er en elendig ide, så dette vil antagelig være lite fiksbart med det første.

Anonymkode: 39419...de7

Jeg tror nok ofte at foreldre kompenserer med å gi etter mer, gi mer ting osv når de har dårlig samvittighet. Det er vel en normal "felle" å gå i. Men han har snakket med henne siden det startet. Selv om det ikke har vært noen respons.  Jeg tror det hadde vært fint å snakke sammen med en 3-person, men da dette er frivillig så vil datteren ikke dra. 

Anonymkode: 3ac98...593