spontanabort

[Gjest stine 21]

hei!

jeg trenger bare å lufte hodet mitt litt..Var gjennom en spontanabort for 4 mnd siden. Var veldig usikker om jeg skulle beholde barnet eller ikke. Jeg vet godt at jeg ikke har noen anledning til å sørge men følelsene jeg sitter inne med etter en slik opplevelse er komplekse. Jeg tenker mye på alle sykehusbesøkene jeg hadde og ensomheten jeg følte da kjæresten min ikke stilte opp, og samtidig fortalte meg at det var flere som hadde det verre enn meg...La oss beholde perspektivet.. Det er greit og ikke oversørge og ikke klamre seg til de triste følelsene man har, men noen ganger er ting faktisk leit selv om man vet at det ikke rammer resten av verden. Jeg hadde kanskje endt opp med og ta en selvbestemt abort uannsett, men frykten for at jeg ikke selv skal få bestemme om og når jeg neste gang skal være gravid, den er umettelig stor. Jeg føler meg mislykket som jente. og så er jeg så ung. Jeg vet innerst inne at det ikke er noe galt med meg, og at det flere kvinner som har vært i samme situasjon som meg. likevel... Det var kanskje det at jeg ikke fikk lov til å sørge av min daværende kjæreste, fordi han var meget umoden og ikke orket og konfrontere seg selv med problemet vårt. Han klarte rett og slett ikke å ta stilling til "det". Det gjør vondt langt ned i hjerterota. Han så ikke at det gjør noe med en kvinne å skape et nytt liv. For så å miste det.

[Mogens]

Ville bare si at jeg føler med deg. Har vært borte i noe av det samme, og det er ikke noe man bare glemmer. Det er 10 år siden min daværende kjæreste og jeg tok abort. Tenker ofte på det enda...... Du får bare ta tiden til hjelp - og GLEMME :evil: denne idioten du hadde av en kjæreste!

Lykke til

Mogens

[Linemor]

Det er definitivt lov og sørge. De fleste som oppdager at man er gravid har nok mange tanker om det. Og det kan jo hende dette vil blusse opp igjen ved senere svangerskap, da du kanskje vil ha barn. Siden du fremdeles kunne velge og avbryte svangerskapet var du under 12 uker på vei, og da hender det jo at sånt skjer. Kanskje det var en grunn til at naturen ryddet opp selv, men det kan hende du vil ha perioder der du føler at du har et barn for lite. Jeg har akkurat mistet sønnen min, ikke abort, og det er noe med at det vil altid være akkurat det barnet som vil mangle uannsett hvor mange friske og fine unger man for.

Hør på kroppen din og få ut den sorgen som kommer, og neste gang da du er sikker vil det helt sikkert gå bra.

[koldbruna]

Jeg vet også åssen du har det.Jeg valgte å ta abort,mistet ikke.

Men hadde jeg visst at det var tvillinger jeg hadde i magen hadde jeg nok aldri gjort det.Det er to barn som mangler,men har fått beskjed om at livet må gå vidre,og at jeg ikke må tenke på det som kunne ha vært.

Som Linemor skriver at kanskje naturen valgte å rydde opp selv.

*masse klemmer*

*koldbruna*

[Gjest gjesta]

Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for folk reagerer forskjellig. Men jeg har opplevd det samme som du. Den eneste forskjellen var vel at jeg hadde bestemt meg for å beholde barnet og var litt over 4 måndeder på vei. Så jeg hadde begynt å kjent at det var noe der.

Min daværende kjæreste gjorde det slutt noen dager før jeg skulle fortelle han det, så han ble mildt sagt forbannet på meg da jeg fortalte hva som hadde skjedd, tiltross for at jeg gikk på p-pillen. Men han ble enig i at vi måtte prate sammen, og han skulle komme til meg når jeg kom tilbake fra juleferie. Han kom aldri, og siden har jeg ikke hørt fra han.

Etter inntrykk fra mange hold bestemte jeg meg for å beholde babyen, og jeg gledet meg virkelig til å få den. Det var en gutt, som jeg hadde gitt navnet Kim Marius, oppkalt etter min bestekamerat og etter mamma. Venninnene mine hadde begynt å sett på babyklær og tinger som den lille gutten min kunne få.

Så kom dagen jeg håpte aldri skulle komme. Jeg sponanaborterte. Og jeg fikk aldri tid til å komme skikkelig over det. Jeg går første året på videregåande (det gjør meg snart 17 år) og det var enormt prestasjonspress med tanke på at jeg går media. Så det var fullt kjør fra dag en. Grunnen til at jeg ikke presterte så bra turte jeg ikke å si til læreren min siden han kjenner pappaen til eksen min og kan ikke holde kjeft. Så karakterene mine dette semesteret er jo så som så.

Venninnene mine mente at det kanskje var best at jeg mistet det, og jeg skjønner ikke hvordan de kan si noe slikt. For de vet ikke hvordan jeg har det.

Tror å miste et barn er noe man aldri kan komme over jeg. Nå har det gått 3 måneder og fortsatt så sitter jeg å tar på magen min og gråter meg i søvn over tapet. Min tante fikk 2 nydelige gutter i februar (3 måneder for tidlig) og jeg greide ikke å glede meg over dem. Jeg begynner å kjenne glede over dem, men jeg er ikke klar for å besøke dem ennå, jeg trenger bare litt tid.

Dette var vel ikke noe svar, mer for å lette hjertet. Jeg håper iallefall du lykkes med å bli gravid igjen engang. (jeg fikk sprøyte etter aborten for ett eller annet, jeg husker ikke. Var i transe i dagene etter spontanaborten)

[Gjest stine22]

Hei alle dere søte mennesker som har svart og gitt meg råd.

Det har vært utrolig hyggelig å se at folk en ikke vet hvem er engang, engasjerer seg i ens liv uten noen som helst baktanker eller krav... Det viser at folk ofte er utrolig flotte!! Jeg ville bare si kjempe takk til dere.

Jeg har det veldig fint nå, selv om livet bærer med seg det vanlige stresset med skole og alt det der, så har jeg det kjempe bra! Dere vet man kan jo alltids klage over noe..men jeg synes faktisk(tro det eller ikke)at det er deilig å kjenne det gode vanlige hverdagslige maset og jaget..(!?) For da vet man at man har tankene og fokusen på det man skal ha det på..hvis dere skjønner? Uannsett, det jeg skulle si det var at tiden.. er en god støtte. Også har jeg fått meg verdens godeste kjæreste og han er så søt og snill, og kjekk også..så jeg har vært ganske heldig!Tenk at livet bringer med seg så mye rart det skulle jeg ikke trodd før jeg selv opplevde det... Uansett så er det deilig at man har medmennesker man kan lufte hodet sitt til, helt anonym..

Takk skal dere ha!

[Gjest stine22]

også var det ikke meningen å glemme å si til deg at du var kjempe tøff som valgte å beholde barnet..men det er ikke alltid naturen er så enig med hva vi bestemmer oss for. Jeg vet at du har det utrolig vanskelig nå, og mest sannsynlig har hatt det enda vanskeligere, men jeg kan aldri vite helt hvordan du har det fordi du nok var i en mye tøffere situasjon enn det jeg var i. Du er så ung, og hadde bestemt deg. Vær glad for at du er den du er og at du har de erfaringene du har, fordi du har falt og reist deg. Ikke alle får æren av å falle for så og fortsette siden. Det klarer du ihvertfall. Du er på en god vei. Og ingen kan ta fra deg det du har opplevd, Det er bare deg selv som kan gå forbi det. Ikke glemme det men komme over det.Gå forbi. skjønner?! R litt klønete i bruken av ord noen ganger, men håper du forstår. Håper du har det bra, og at du får det bedre straks!! Det lover jeg at du gjør, bare du bestemmer deg. Det er så mye morsomme og bra ting som skjer, så jeg kan love deg at livet går videre..

[Gjest gjesta]

Livet er en vits..

I går, på dagen 4 måneder etter at jeg spontanaborterte, døde faren til barnet i en utforkjøring. Nå har jeg mistet to jeg elsket på 4 måneder, og vet ikke hva jeg har gjort som fortjener så vondt..

Jeg var ikke sammen med han mer, men alikevel, jeg elsket jo han.

[Gjest stine22]

Jeg vet ikke hva jeg kan skrive nå til deg nå, jeg føler maktesløsheten slå til meg rett i fjeset. Jeg er så dypt sjokkert over hva du skriver og jeg føler så inderlig med deg, selv om jeg verken kjenner deg eller vet hvem du er. så skal du vite at du finner meg her.. trenger du noen så er jeg her. Har du noen å prate med?