Jeg vil ikke ha hans stebarn

[Calla]

Dette virker veldig surrete ja...

Syns helt klart at gutten bør få vite hvem som er hans biologiske far.

Jeg er selv oppvokst med bare mamma. Men mamma la aldri skjul på hvem min far er. Han, og hans nye familie, har aldri villet ha noe med meg å gjøre. Likevel, er jeg GLAD for at mamma fortalte meg om han. Jeg vet hvem han er, hva han jobber med, hvilke måter jeg ligner han på osv, og det er mye bedre enn å ikke vite noe!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner jeg blir opprørt. Gutten trenger å vite om sin biologiske far.

Husmusa (hunnkjønn og mamma til 3)

[Pusekatt]

Man må tenke utrolig nøye igjennom tingene og tenke på guttens beste. Det blir utrolig leit for gutten hvis den bioligiske faren ikke vil ha noe med gutten å gjøre. Det er en lidelse han skal slippes å utsettes for.

←

For all del, helt enig med deg. Men den biologiske faren har jo ingen mulighet til å ta stilling til dette sålenge han ikke vet om sønnen sin. Da er det jo noen andre (les: moren) som har tatt dette valget for ham. Og det er kanskje ikke særlig rettferdig ovenfor den biologiske faren heller?

Er det noe mindre leit for gutten at hans biologiske mor har bestemt seg for at gutten ikke skal vite om sin biologiske far? Synes det er ganske så tragisk, jeg.....

[Pusekatt]

Hun prøvde fælt å få en ny type til å adoptere gutten, han kalte denne nye typen også for pappa. Når det ble slutt mellom hun og han nye så kom de tilbake til min mann igjen. Nå skulle han være far.

←

Alt dette frem og tilbake må jo være veldig forvirrende for guttungen

Bor han fast hos moren, eller hos dere, eller 50/50 eller hva?

Jeg tror ikke du er slem, og det er mange mellommenneskelige følelser som av samfunnet er definert som litt "forbudte". Det er ikke bare-bare å ta imot andre menneskers barn med åpne armer - og kanskje særlig ikke når det ikke er din kjæres biologiske barn engang? Dessverre er det ikke særlig akseptert å si noe negativt om barn, verken egne eller andres...

Men som flere har påpekt her; det går an å være glad i barn uavhengig av biologi. Har tre stebarn selv, som jeg elsker over alt på jord. Ville ikke vært de foruten!

Som voksne omsorgspersoner har vi et ansvar for barnas ve og vel. Jeg tror det vil være veldig uheldig for gutten hvis mannen din forsvinner ut av livet hans på en-to-tre. Det er jo den mannen han kjenner som pappa. Det innebærer at dere voksne må forsøke å være litt rause.

Kanskje mannen din kan prate med moren til gutten og si at det nok er på tide at han snart får vite om sin egentlige far - samtidig som han lover å ikke forsvinne ut av livet til gutten? Det kan jo (helt legitimt) begrunnes med at gutten har begynt å stille en del spørsmål om faren. Dessuten har jo den biologiske faren rett til å få vite om sitt eget barn. Men jeg tror nok det er viktig at moren forsikres om at mannen din ikke vil forsvinne ut av guttens liv av den grunn. Dessuten er jo han helt sikkert glad i gutten han og?

Hvordan ønsker du at situasjonen skal løses, Mae? Har du gjort deg noen tanker om det?

Endret 3. mars 2006 av Pusekatt

[Far til 2]

enig med de som har svart deg over her. Er selv mor til et barn som har min eksmann som "pappa" selv om de ikke er i slekt biologisk. Mitt barn vet at "pappa" ikke er den egentlige "pappen" men ønsker selv å ha han som pappa og heldigvis er det gjensidig. Den biologiske faren er flink med de barna han har fått i ettertid men det som er viktig her er at mitt barn har et sterkt behov for å ha et stabilt og trygt forhold til den som har stilt opp som pappa helt fra babystadiet. Den biologiske faren må derfor nøye seg med å spille annenfiolin dersom han skulle ønske kontakt. Og det uavhengig av hva alle andre voksne måtte mene om det.

Dersom din mann som du nå venter barn med fortsetter og stille som pappa for dette stebarnet synes jeg du skal være stolt over ham. Han er da tydeligvis en mann som vet å ta ansvar.

←

Nå sier du veldig lite mht hva du har gjort for at biologisk far og sønn skal få et godt forhold. Jeg håper du har gjort alt som står i din makt slik at gutten i voksen alder ikke bærer nag til deg for at du ikke gjorde nok.

Du sier jo selv at den biologiske faren synes å være flink med barn han har fått i ettertid. Jeg antar derfor at han vil være flink ovenfor deres felles barn også.

[Gjest Gjest]

Nå sier du veldig lite mht hva du har gjort for at biologisk far og sønn skal få et godt forhold. Jeg håper du har gjort alt som står i din makt slik at gutten i voksen alder ikke bærer nag til deg for at du ikke gjorde nok.

Du sier jo selv at den biologiske faren synes å være flink med barn han har fått i ettertid. Jeg antar derfor at han vil være flink ovenfor deres felles barn også.

←

Hallo. Når skal fedrene begynne å ta ansvar for sitt eget forhold til ungene sine da? Er det også mor sitt ansvar nå? Å bygge broer når far føler seg skuffet over noe og velger å straffe ungene ved å holde seg unna? Så lenge moren ikke motarbeider sin eks så må faktisk selv ta ansvar for forholdet han får til barna sine.

Gjest E

[Gjest Mae]

Alt dette frem og tilbake må jo være veldig forvirrende for guttungen 

Bor han fast hos moren, eller hos dere, eller 50/50 eller hva?

Jeg tror ikke du er slem, og det er mange mellommenneskelige følelser som av samfunnet er definert som litt "forbudte". Det er ikke bare-bare å ta imot andre menneskers barn med åpne armer - og kanskje særlig ikke når det ikke er din kjæres biologiske barn engang? Dessverre er det ikke særlig akseptert å si noe negativt om barn, verken egne eller andres...

Men som flere har påpekt her; det går an å være glad i barn uavhengig av biologi. Har tre stebarn selv, som jeg elsker over alt på jord. Ville ikke vært de foruten!

Som voksne omsorgspersoner har vi et ansvar for barnas ve og vel. Jeg tror det vil være veldig uheldig for gutten hvis mannen din forsvinner ut av livet hans på en-to-tre. Det er jo den mannen han kjenner som pappa. Det innebærer at dere voksne må forsøke å være litt rause.

Kanskje mannen din kan prate med moren til gutten og si at det nok er på tide at han snart får vite om sin egentlige far - samtidig som han lover å ikke forsvinne ut av livet til gutten? Det kan jo (helt legitimt) begrunnes med at gutten har begynt å stille en del spørsmål om faren. Dessuten har jo den biologiske faren rett til å få vite om sitt eget barn. Men jeg tror nok det er viktig at moren forsikres om at mannen din ikke vil forsvinne ut av guttens liv av den grunn. Dessuten er jo han helt sikkert glad i gutten han og?

Hvordan ønsker du at situasjonen skal løses, Mae? Har du gjort deg noen tanker om det?

←

¨

Han bor fast hos moren. Moren tok jo denne gutten fra min mann, og prøvde å få an annen mann til å adoptere han. Når det ikke gikk så kom de tilbake. Hun mora fortalte ikke min mann at hun allerede hadde fortalt gutten at han ikke var guttens far. Da min mann til slutt sa til henne at nå forteller jeg det til han. Så ropte å skrek hun på telefonen, sa at hun skulle drepe han og at han ikke fikk si det. Min mann gjorde det alikevel, gjett om han fikk sjokk da gutten allerede visste det. Dette hadde ligget min mann tungt på hjertet i mange år, han hadde angret sånn at de ikke hadde sagt det fra starten av. Vi hadde mange og lange samtaler om dette, dette var tungt for han. Så hadde hun allerede sagt det, men fortalte ikke det til min mann. Blir så sint når jeg tenker på det!!!!!

En annen ting med denne gutten er at han er veldig krevende og ganske forstyrret, han er også voldelig. Han har allerede røkt og snakker om drikking. Jeg er ikke trygg på han og mine barn. Det ser ut som han hater de og det kan jeg forstå psykologisk, men jeg liker det ikke. Jeg tar meg godt av han når han er her, jeg er snill med han.

Hun har problemer med barnevernet, jeg har selv snakket med de. Jeg syntes jeg skyldte gutten å fortelle hva vi vet om hvordan han har det. Fikk høre via noen andre at hun allerede har hatt problemer med barnevernet i flere år.

Jeg vil at han skal få vite hvem som er hans far, jeg håper og tror at den familien også har ressurser og hjerte rom for han. Jeg vil at vi skal fortsette å ha kontakt med han, noen han kan komme på besøk til o.l. Men jeg vil vel egentli at vi skal få litt mindre ansvar. Jeg trodde faktisk at jeg var et godt menneske, men ikke nå lenger, jeg føler meg faktisk virkelig slem og fæl. Jeg vet hvordan jeg burde tenke, men inni meg skriker det noe helt annet.

Han er ikke her mye, nå er det mange uker siden han var her. Det kommer vel av at moren har funnet seg en ny type. Plutselig er det bare igang igjen, med masse ringing og besøk.

Endret 3. mars 2006 av Mae

[Gjest Gjest]

Vi mennesker er nå en gang skrudd sammen slik at vi skal bry oss om vårt eget avkom, og ikke om alle andres unger. Så jeg driter i de andre her som mener at du er slem. At du ikke har lyst til å ha en problemunge i familien, skjønner jeg godt.

Når det gjelder biologisk far/stefar, synes jeg du er naiv. Det går godt an å få et forhold til familiemedlemmer som ikke er biologisk tilknyttet deg, spesielt når de er i nær familie. Vil rose mannen din for at han ikke er like avvisende som deg til å ha kontakt med denne gutten.

En ting er nemlig hva en føler, en annen ting er hva en gjør. Til syvende og sist må du selv finne ut av hvordan du velger å håndtere denne pariaen. Jeg ville tatt kontakt med den biologiske faren, og så ville jeg latt gutten ha kontakt med den stefaren han faktisk hadde litt kontakt med under oppveksten.

[Gjest Chrizzy]

Trist historie dette her. Jeg føler faktisk med deg fordi jeg har vært i nesten samme situasjon som deg. Det er veldi enkelt å vite hva som er riktig å gjøre teoretisk. Men det er ofte så mange forskjellige ting som gjør at situasjoner blir vanskelig. Uansett om hans biologiske far vil ha kontakt eller ikke så tror jeg det vil være riktig ovenfor barnet å vite hvem hans far er. SÆRLIG fordi andre vet det!

[Varja]

Jeg forstår godt at mannen din ønsker å fortsatt stille opp som far for gutten. Hvis jeg selv hadde hatt ansvaret for et stebarn de 5 første årene av hans/hennes liv ville jeg funnet det utenkelig å ikke fortsette å være "mamma" for barnet selv etter et samlivsbrudd.

[Pusekatt]

Jeg forstår godt at mannen din ønsker å fortsatt stille opp som far for gutten. Hvis jeg selv hadde hatt ansvaret for et stebarn de 5 første årene av hans/hennes liv ville jeg funnet det utenkelig å ikke fortsette å være "mamma" for barnet selv etter et samlivsbrudd.

←

Samtidig forstår jeg godt at Mae ønsker å (kanskje ubevisst?) beskytte sine egne (og deres kommende felles) barn mot et barn som er voldelig og problematisk på andre områder også. Tror det er et nokså naturlig beskytterinstinkt.

Jeg tror et samarbeid med barnevernet kan være en brukbar fremgangsmåte i denne situasjonen, for å trygge rammene for gutten. Det han sannsynligvis trenger når han er hos dere er klare og definerte grenser/regler - men også mye omsorg og kjærlighet.

Lykke til!

[Gjest Piper]

Er det bare meg som sitter med en følelse av at det blir sagt ting her, for å sanke litt forståelse? Beklager, men jeg klarer liksom ikke helt å tro på alt det trådstarter skriver. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe som bare skurrer.

Gutten røyker i en alder av 8, snakker om å drikke i en alder av 8. Er så voldelig at Mae blir bekymret for sine egne barn, og det i en alder av 8. Unnskyld meg, men er det noen av dere andre som har barn i alderen 8, og som tviler sterkt på det som blir sagt her inne?

Sorry Mae, men jeg klarer ikke å tro på det du skriver, for jeg tror du bare skriver ting for å få sympati.

Endret 3. mars 2006 av Piper

[Gjest Gjest]

Er nok enig med Piper at det er noe som skurrer her.

Mest av alt fordi historien har endret seg underveis, det er en helt annen historie vi får høre nå i forhold til første innlegg.....

Jeg har også store problemer med å godta at en 8 åring er så "forstyrret" og så farlig for andre barn at en voksen ikke har kontroll over ham i løpet av de timene han er på besøk.

Og finner det like utrolig at en mor vil godta å ha besøk av en så forstyrret og voldelig 8 åring... særlig når hun tidligere har sagt at hun ikke vil ha kontakt med ham...

Litt selvmotsigende her!

Beklager trådstarter, men jeg har en viss følelse av at vi ikke får hele historien!

[Gjest Gjest]

Er det bare meg som sitter med en følelse av at det blir sagt ting her, for å sanke litt forståelse? Beklager, men jeg klarer liksom ikke helt å tro på alt det trådstarter skriver. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe som bare skurrer.

Gutten røyker i en alder av 8, snakker om å drikke i en alder av 8. Er så voldelig at Mae blir bekymret for sine egne barn, og det i en alder av 8. Unnskyld meg, men er det noen av dere andre som har barn i alderen 8, og som tviler sterkt på det som blir sagt her inne?

Sorry Mae, men jeg klarer ikke å tro på det du skriver, for jeg tror du bare skriver ting for å få sympati.

←

Så du ser at situasjonen hun er i fortjener sympati? Eller gikk innvendingen bare på Mae som person?

Jeg synes hele greia virker troverdig, og typisk at ungen føler behov for å røyke, være voldelig, være voksen, heve seg over en fucka oppvekst. Har nok en liten boomerangeffekt innprogrammert her, ja.

[Gjest Mae]

Nei altså alt jeg skriver er sant. Grunnen til at det kommer mer og mer opplysninger underveis er at jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive så mye. Jeg har ikke sagt at han er så voldelig at jeg ikke vil la han være her på grunn av det. Jeg prøver bare å forklare hvorfor jeg har det slik jeg har det, eller å få frem flere detaljer. Det er enda mange ting jeg kunne skrevet, men jeg vil ikke at noen som kjenner oss eller situasjonen skal kjenne det igjen. Dette er mine forbudte tanker, som jeg gjør lite annet med, enn å plages innvendig. Kanskje jeg skriver at jeg har en eller to barn fra før, en gutt og en jente. Mens jeg kanskje egentlig har to tvillinger, dette er noe jeg gjør for å beskytte meg, oss, for jeg vil ikke bli gjennkjent.

Om det skulle være slik at jeg skriver for at jeg vil ha forståelse, hva er galt i det egentlig? Vil ikke alle mennesker det? Det er ingenting jeg har fortalt her som ikke stemmer med virkeligheten. Jeg forstår heller ikke hva det er som har forandret seg underveis?

[Gjest Mae]

Er det bare meg som sitter med en følelse av at det blir sagt ting her, for å sanke litt forståelse? Beklager, men jeg klarer liksom ikke helt å tro på alt det trådstarter skriver. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe som bare skurrer.

Gutten røyker i en alder av 8, snakker om å drikke i en alder av 8. Er så voldelig at Mae blir bekymret for sine egne barn, og det i en alder av 8. Unnskyld meg, men er det noen av dere andre som har barn i alderen 8, og som tviler sterkt på det som blir sagt her inne?

Sorry Mae, men jeg klarer ikke å tro på det du skriver, for jeg tror du bare skriver ting for å få sympati.

←

Men hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?

Han har prøvd å røyke, han har interesse for drikking. Jeg har hørt det mange ganger fra han. Som jeg sa i sted så er det noen "detaljer" som jeg forandrer litt på, det er bare for ikke å bli kjent igjen. Den gutten jeg snakker om er kanskje i virkeligheten litt eldre, men han snakket faktisk om det da han var 8. Tro det eller ikke.

Endret 3. mars 2006 av Mae

[Gjest Piper]

Men hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?

Han har prøvd å røyke, han har interesse for drikking. Jeg har hørt det mange ganger fra han. Som jeg sa i sted så er det noen "detaljer" som jeg forandrer litt på, det er bare for ikke å bli kjent igjen. Den gutten jeg snakker om er kanskje i virkeligheten litt eldre, men han snakket faktisk om det da han var 8. Tro det eller ikke.

←

Nå fikk jeg det bekreftet, for du skrev i første innlegg at gutten var 8 år og da var du IKKE innlogget som Mae. Derfor tviler jeg på at han nå liksom skal være eldre, sorry, men din troverdighet er lik 0 hos meg nå.

[Gjest Mae]

Nå fikk jeg det bekreftet, for du skrev i første innlegg at gutten var 8 år og da var du IKKE innlogget som Mae. Derfor tviler jeg på at han nå liksom skal være eldre, sorry, men din troverdighet er lik 0 hos meg nå.

←

Hm, trodde det var det jeg prøvde å forklare deg, at jeg forandret på noen detaljer. Men at det var for at jeg ikke ville bli gjennkjent. Men, men du får tro hva du vil.

[Jane How]

Gutten røyker i en alder av 8, snakker om å drikke i en alder av 8.

Jeg har vært borti en gutt som snakket om drikking omtrent på den alderen. Han var i et ustabilt hjem og ble fysisk og psykisk mishandlet hjemme og hadde (og fikk senere) ganske store problemer. Han hadde nok sett drikking før. Så jeg tror det går an.

Uansett syns jeg dette trådstarter beskriver er en trist situasjon, syns det er viktig at alle innblandet her gjør sitt beste for at ungen skal få det best mulig. Oppfordre mannen til å prøve å overtale moren til å fortelle barnet og faren, men først fortelle faren om barnet, slik at alt er avklart når barnet får vite. Vil ikke biologisk far ha noe med barnet å gjøre må dette forklares på en gjennomtenkt måte, gjerne med noen hvite løgner, uansett så barnet ikke føler mer negativt enn nødvendig. Han bør vite at reservepappa (og evnt andre reservepappaer) er glad i han uansett slektsforhold og at voksne er litt dumme iblant. Men ikke ta fra han en av de trygge personene i livet. Skjønner det er vanskelig og føles "feil" (det er lett å mene ting man ikke har vært borti selv) men barn kan ta skade av lite og enhver voksen må være så voksen at den tar ansvar for andre, særlig barn, selv om det ikke er ens formelle ansvar.

Ikke stå på alle krav om hvordan ting burde ha vært, få ting er som de burde ha vært og mennesker (spesielt barn!) som er i en sårbar situasjon trenger ikke at folk er negative til deres person og avviser dem.

Om din manns fortid ikke passer deg, får du enten holde kjeft eller pakke sakene dine, ikke la det gå utover uskyldige! Håper denne gutten aldri får vite hvordan du føler, slik jeg ser det har alle et ansvar om å ikke skade andre. Er denne gutten voldelig er avvisning det han trenger minst, kanksje det er en grunn til at han har det slik? Kanksje han ikke er en "ond person", men inni seg en liten gutt som savner mye?

Klarer du ikke bli glad i han fordi han er barnet til din manns eks? Får du ikke lyst til å gråte når du tenker deg inn i hans situasjon, hvor trist han må føle det i mangelen av en pappa? Blir du ikke knust av å tenke på et barn som tenker på å røyke/drikke i en alder av åtte?

Endret 3. mars 2006 av Jane How

[Gjest Gjest_Mae_*]

Klart jeg syns det er trist. Det er mye jeg syns er trist. Jeg har snakket med mannen min, han syns faktisk også at gutten skal få vite hvem som er faren hans. Det som er litt rart er at han forstår meg bedre enn noen annen her inne? Jeg tror at han mange ganger tenker det samme som meg. Ikke at han ikke vil ha han, men at det er en stor belastning. For hvor stygt det enn høres ut så er det det. En gang da vi sa nei til å ha han, ringte de og diktet opp en historie som var ganske så ille. Både gutten og mora løyg, det viste seg senere at hun skulle ut på byen. Det er så kjedelig at et menneske som vi ikke kan påvirke ødelegger barndommen til denne gutten, når vi er involvert så må vi ta støyten. Jeg føler med gutten, men vi har vært i så mange ekkle situasjoner på grunn av dette. Løgner, drapstrussler, telefoner til alle døgnets tider. Gutten prøver bevisst å sette oss opp mot hverandre når han er her. Som sagt, psykologisk så kan jeg forstå det, men det er vedlig ubehaglig.For ikke og glemme at han nesten ikke hadde kontakt med oss på flere år, da kalte han en annen mann for pappa og min mann var ikke inne i bildet. Men plutselig er de bare der igjen.

Jeg vil ikke at det skal være sånn at vi ikke har noe mer med gutten å gjøre, men inni meg ønsker jeg dette bort noen ganger. Jeg vet at det ikke blir borte, jeg vil prøve å gjøre det rette. Men jeg sliter med dette. Jeg skal legge litt press på at gutten skal få vite hvem som er faren. Det var en god idee at faren fikk vite det først. Min mann mener at han ikke har noen plikt ovenfor mora, han kan faktisk gjøre ting selv. Slik hun har gjort hele tiden. Han mener at det er riktig at gutten får vite hvem som er faren. Jeg tror det er både viktig og bra. Jeg håper at han kan få kontakt med sine søsken, jeg er sikker på at det ville vært kjempe bra for han. Da har han, i beste fall, både oss og en annen familie. Det kan jo være det aller beste. Kanskje jeg gjør noe godt for han også. Selv om jeg føler meg fæl å slem, så kanskje det får ting til å forandre seg, kanskje til det beste for gutten. Det hadde vært fint.