Utredning for Asperger - er det noe vits?

[AnonymBruker]

Lurer på om noen har vært i liknende situasjon og/eller kan dele noen kloke ord.

Kort fortalt, har jeg mistanke om at jeg har Asperger (eller høyt fungerende autisme).

Har lest at utredningen er ganske krevende - både i form av tid og engasjement fra foreldre. Jeg er ikke så opptatt av selve diagnosen, mer å forstå hvem jeg er og hvorfor. 

Jeg er midten av 30-årene, og lever et ganske fint liv i dag. Har dog historikk med tung depresjon i 20-årene. Har også tidligere brukt alkohol til selvmedisinering. Og ellers hatt det ganske tøft gjennom hele oppveksten, vært ekstremt sjenert, følt meg ofte utenfor og alene, noe jeg til tider kjenner på i dag, dog i mindre grad. Jeg er på et mye bedre sted i dag, men er forstått veldig dårlig på å både gjenkjenne og uttrykke følelser. Jeg vil gjerne få svar på om noe av dette kan skyldes barndommen (som var preget av omsorgssvikt - ikke vold, mer at foreldrene har vært mye borte, og har selv en del diagnoser) eller medfødt utviklingsforstyrrelse. 

Jeg ønsker å bli kjent med meg selv. Lære mer å uttrykke følelser. Mest av hensyn til mine barn. Sliter også med relasjoner.

Kan jeg bare gå til fastlegen og si at jeg ønsker utredning? Kan jeg bli avvist fordi jeg ikke har noen «store» utfordringer i dag? Alternativt, er det heller bedre å fokusere på noe form for terapi, uten å sette merkelapp/diagnose på meg selv?

Har også mulighet til å gå privat (trenger fortsatt henvisning) via forsikring, hvis det har noe å si. 

Anonymkode: caf9d...608

[AnonymBruker]

Tror og håper ikke du får plass på dps kun fordi du vil h en diagnose "for å bli bedre kjent med deg selv". De med autisme har både store problemer som barn og voksen. Du trenger jo ingen diagnose for å øve deg på å uttrykke deg mer. Du vet jo alt hva du har av problemer. 

Anonymkode: efab0...47a

[AnonymBruker]

Ja nettopp derfor jeg lurer. Kan også som sagt gå privat. 
Vet at det er mye press på DPS, med andre mennesker som sliter med mer alvorlige problemer. 

Anonymkode: caf9d...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Lurer på om noen har vært i liknende situasjon og/eller kan dele noen kloke ord.

Kort fortalt, har jeg mistanke om at jeg har Asperger (eller høyt fungerende autisme).

Har lest at utredningen er ganske krevende - både i form av tid og engasjement fra foreldre. Jeg er ikke så opptatt av selve diagnosen, mer å forstå hvem jeg er og hvorfor. 

Jeg er midten av 30-årene, og lever et ganske fint liv i dag. Har dog historikk med tung depresjon i 20-årene. Har også tidligere brukt alkohol til selvmedisinering. Og ellers hatt det ganske tøft gjennom hele oppveksten, vært ekstremt sjenert, følt meg ofte utenfor og alene, noe jeg til tider kjenner på i dag, dog i mindre grad. Jeg er på et mye bedre sted i dag, men er forstått veldig dårlig på å både gjenkjenne og uttrykke følelser. Jeg vil gjerne få svar på om noe av dette kan skyldes barndommen (som var preget av omsorgssvikt - ikke vold, mer at foreldrene har vært mye borte, og har selv en del diagnoser) eller medfødt utviklingsforstyrrelse. 

Jeg ønsker å bli kjent med meg selv. Lære mer å uttrykke følelser. Mest av hensyn til mine barn. Sliter også med relasjoner.

Kan jeg bare gå til fastlegen og si at jeg ønsker utredning? Kan jeg bli avvist fordi jeg ikke har noen «store» utfordringer i dag? Alternativt, er det heller bedre å fokusere på noe form for terapi, uten å sette merkelapp/diagnose på meg selv?

Har også mulighet til å gå privat (trenger fortsatt henvisning) via forsikring, hvis det har noe å si. 

Anonymkode: caf9d...608

En ting er uhyre vanskelig å forstå, ikke bare i ditt innlegg men i flere innlegg, folk lever et ok liv, men synes å skulle ha flest mulig diagnoser. 
Det er nesten så en kan få inntrykk av at det er viktig å «hanke inn» diagnoser fremfor å konsentrere seg om å leve her og nå på en ok måte, uten diagnoser. 
Hva skal du bruke en slik diagnose til? Ser ingen at tunge diagnoser kan være livsbegrensende? 
Trenger du å forstå deg selv bedre, så finn en privat psykolog og bruk energien din der. 

Anonymkode: 3c195...4ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror og håper ikke du får plass på dps kun fordi du vil h en diagnose "for å bli bedre kjent med deg selv". De med autisme har både store problemer som barn og voksen. Du trenger jo ingen diagnose for å øve deg på å uttrykke deg mer. Du vet jo alt hva du har av problemer. 

Anonymkode: efab0...47a

Her synes jeg du var slem. 
 

TS: Hør med fastlegen hva mulighetene er. Å få satt en diagnose vil være som å få en verktøykasse som passer til deg. Asperger har også en arvelig komponent, så det er interessant i forhold til dine barn. 

Anonymkode: 6a6d4...d2a

[AnonymBruker]

Du vil nok bli avvist fordi du fungerer så greit som du gjør, køene er lange, og utfordringene er tunge hos de som får hjelp, så du havner langt bak. 

Vits i? Jeg ville nok brukt tid og energien min i din situasjon, til å heie på deg selv for alt du har utrettet på tross av dine utfordringer, og att du maktet å snu skuta, dette er godt jobba og du skal vere stolt av deg selv. 

Utilgjengelige foreldre gir logisk nok utilgjengelige barn, du er nok opplært til å holde følsomme tendenser inni deg, men det er faktisk ikke alle av oss som er utpreget følelsesmennesker,og det er greit det og, men dette er faktisk bak deg, ting er som de er, og nå er det bare du som kan jobbe med deg selv, fremtiden er foran deg, ikke bak deg.

Med alderen kommer også modenhet og erfaringer som gjør en bedre rustet til å stå i det, og ikke minst øving og lærdom, du er på god vei til noe bedre, og du har selv sett hva problematikken er. 

Finn deg gjerne en terapeut om du føler for det, men du blir neppe klokere, men du får lufta deg, en samtalepartner som ikke sykeligjør er kanskje nok. 

 

Anonymkode: 8df21...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En ting er uhyre vanskelig å forstå, ikke bare i ditt innlegg men i flere innlegg, folk lever et ok liv, men synes å skulle ha flest mulig diagnoser. 
Det er nesten så en kan få inntrykk av at det er viktig å «hanke inn» diagnoser fremfor å konsentrere seg om å leve her og nå på en ok måte, uten diagnoser. 
Hva skal du bruke en slik diagnose til? Ser ingen at tunge diagnoser kan være livsbegrensende? 
Trenger du å forstå deg selv bedre, så finn en privat psykolog og bruk energien din der. 

Anonymkode: 3c195...4ca

Ja, men en diagnose kan nettopp hjelpe å forstå seg selv og sine utfordringer/begrensninger, og jobbe målrettet for å fikse de. 

Selvfølgelig kan man også jobbe med problemene uten å sette merkelapp på de, sånn sett er jeg enig med deg.

jeg trenger ikke på død og liv denne diagnosen. Men ønsker et bedre liv, for meg selv og barna jag har satt i denne verden. 

ta

Anonymkode: caf9d...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du vil nok bli avvist fordi du fungerer så greit som du gjør, køene er lange, og utfordringene er tunge hos de som får hjelp, så du havner langt bak. 

Vits i? Jeg ville nok brukt tid og energien min i din situasjon, til å heie på deg selv for alt du har utrettet på tross av dine utfordringer, og att du maktet å snu skuta, dette er godt jobba og du skal vere stolt av deg selv. 

Utilgjengelige foreldre gir logisk nok utilgjengelige barn, du er nok opplært til å holde følsomme tendenser inni deg, men det er faktisk ikke alle av oss som er utpreget følelsesmennesker,og det er greit det og, men dette er faktisk bak deg, ting er som de er, og nå er det bare du som kan jobbe med deg selv, fremtiden er foran deg, ikke bak deg.

Med alderen kommer også modenhet og erfaringer som gjør en bedre rustet til å stå i det, og ikke minst øving og lærdom, du er på god vei til noe bedre, og du har selv sett hva problematikken er. 

Finn deg gjerne en terapeut om du føler for det, men du blir neppe klokere, men du får lufta deg, en samtalepartner som ikke sykeligjør er kanskje nok. 

 

Anonymkode: 8df21...f86

Tusen takk for utdypende svar.

Det er det jeg vurderer nå - privat terapi. Jeg ønsker å jobbe med meg selv, men vet ikke helt hvordan. Derfor tanker lufter jeg tanker her, om diagnoseutredning eller terapi.

De  aller største frykten min er at jeg havner i samme situasjon som i 20-årene. Da var jeg veldig syk, egentlig, slikt jeg ser det nå. Vil sørge at det aldri skjer igjen.

ts

Anonymkode: caf9d...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tusen takk for utdypende svar.

Det er det jeg vurderer nå - privat terapi. Jeg ønsker å jobbe med meg selv, men vet ikke helt hvordan. Derfor tanker lufter jeg tanker her, om diagnoseutredning eller terapi.

De  aller største frykten min er at jeg havner i samme situasjon som i 20-årene. Da var jeg veldig syk, egentlig, slikt jeg ser det nå. Vil sørge at det aldri skjer igjen.

ts

Anonymkode: caf9d...608

Du har ikke nødvendigvis asperger ut ifra det du skriver her, høres mer ut som traumer som trenger å bearbeides. Siden du fungerer fint så får du neppe hjelp av det offentlige, de er allerede overbelastet og må prioritere de som har betydelig funksjonssvikt. 
 

Anonymkode: 5ca8f...24f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har ikke nødvendigvis asperger ut ifra det du skriver her, høres mer ut som traumer som trenger å bearbeides. Siden du fungerer fint så får du neppe hjelp av det offentlige, de er allerede overbelastet og må prioritere de som har betydelig funksjonssvikt. 
 

Anonymkode: 5ca8f...24f

Jeg skårer på Asperger-tester, og kjenner meg igjen i mye av beskrivelsen.  Samtidig er jeg klar over at det er visse fellestrekk mellom traumer og Asperger. 
så ja, privat er vel veien å gå.

ts

Anonymkode: caf9d...608

[AnonymBruker]

Med din historikk vil symptomatikk likesågodt stamme fra at du ikke har fått det du skulle ha omsorgsmessig. 
 

Ville spurt andre rundt deg om de merker at du er påfallende, ved Asberger vil sosial kontakt være påfallende ( og nei, ikke bare i den betydning at man er sjenert).. en med aspberger vil ha påfallende øyekontakt , bevegelser, mimikk, og vil kunne f.eks gå eller bevege seg rart. 
 

 

Anonymkode: 15fb7...2c8

[AnonymBruker]

Til dere som svarer TS « at nei, du får nok ikke hjelp til utredning siden du fungerer bra, og hva skal du med en diagnose? « 

Jobber dere innenfor Helse og gjerne innen psykiatrien? 
Hvis ikke så bør dere ikke uttale dere i det hele tatt . 
Jeg er mor til to med Asperger/ ADHD . De er voksne nå og har jobb og utdannelse. 
Det var jeg som mor som gikk til fastlegen og ba om hjelp til å kontakte BUP for å finne ut hvorfor de hadde utfordringer i forhold til det sosiale og skolen. Selvfølgelig hadde jeg jo god kontakt med lærer og skolen. 
Jeg tenker du kan gjøre det samme. 
Det er mange i voksen alder som får problemer hvis de har slitt med noe som de alltid har kompensert for under oppveksten . 
 

Anonymkode: 6e1eb...39d

[AnonymBruker]

Å gå i privat psykoterapi er uansett noe jeg kan anbefale deg varmt, hvis du får muligheten.

Det vil hjelpe på det du har av traumer og være til hjelp for å forebygge ny depresjon i fremtiden. Og det vil hjelpe deg å komme i kontakt med følelsene dine, særlig dersom dine problemer med det emosjonelle skyldes oppveksten snarere enn autisme. Og hvis ikke, vil det uansett være bra for deg å snakke om hvordan du har det/hvordan du fungerer. Kanskje psykologen kan gi deg noen anbefalinger om veien videre på den fronten.

Jeg har fått et mye bedre liv etter å ha gått i terapi.

Og ikke bry deg om de som svarer ufint, det er alltid noen sånne her inne, i alle tråder. Det har ikke noe med deg å gjøre. Problemene dine høres høyst reelle ut, selv om det kanskje ikke er nok til at dps vil ta deg inn. 

Ønsker deg alt det beste.

Anonymkode: 4f2ce...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg skårer på Asperger-tester, og kjenner meg igjen i mye av beskrivelsen.  Samtidig er jeg klar over at det er visse fellestrekk mellom traumer og Asperger. 
så ja, privat er vel veien å gå.

ts

Anonymkode: caf9d...608

Man kan score på AQ og Raads uten å ha asperger. Traumer kan gi mange lignende symptomer, og du har jo vært utsatt for omsorgssvikt. Vil du ha utredning, så for all del gjør det hvis du føler det vil gi deg svar. Men det vil ikke endre noe, for du vil fortsatt ha traumene. 

Anonymkode: 5ca8f...24f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Til dere som svarer TS « at nei, du får nok ikke hjelp til utredning siden du fungerer bra, og hva skal du med en diagnose? « 

Jobber dere innenfor Helse og gjerne innen psykiatrien? 
Hvis ikke så bør dere ikke uttale dere i det hele tatt . 
Jeg er mor til to med Asperger/ ADHD . De er voksne nå og har jobb og utdannelse. 
Det var jeg som mor som gikk til fastlegen og ba om hjelp til å kontakte BUP for å finne ut hvorfor de hadde utfordringer i forhold til det sosiale og skolen. Selvfølgelig hadde jeg jo god kontakt med lærer og skolen. 
Jeg tenker du kan gjøre det samme. 
Det er mange i voksen alder som får problemer hvis de har slitt med noe som de alltid har kompensert for under oppveksten . 
 

Anonymkode: 6e1eb...39d

Jeg svarer slik fordi jeg vet av egen erfaring at de uten betydelig funksjonssvikt ikke får hjelp av DPS til utredning verken for ADHD eller Asperger. Man får ikke hjelp til å "forstå seg selv" eller blir prioritert til terapi når man "har det greit". De har ikke kapasitet til annet enn å prioritere de mest akutte tilfellene. Trenger ikke jobbe i psykiatrien for å vite dette.

Måtte selv gå privat, scoret forøvrig skyhøyt på både RAADS og AQ, med betydelig funksjonssvikt. Men ingen barn og allerede ufør, så nedprioritert. Hadde forøvrig ikke ASP. 

Hadde TS skrevet at hun har store utfordringer/ikke klarer å ta seg barn, så ville svaret mitt vært annerledes. 

Anonymkode: 5ca8f...24f

[DelvisPresley]

Livet er for kort til å bruke tid på det. Man blir jo ikke kvitt det uansett.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (11 minutter siden):

Livet er for kort til å bruke tid på det. Man blir jo ikke kvitt det uansett.

Tja, det kommer jo helt an på. Har man betydelig funksjonssvikt og ikke fungerer i hverdagen, så er det veldig greit å vite hvorfor. Hvis det viser seg å være ASP, så kan man få hjelp fra bl.a autismeforeningen i forhold til tilrettelegging.

Det mange ikke skjønner er at en som er nevrodivergent blir trigget av mange ting som h*n selv ikke forstår er triggere. F.eks sanseprosessering kan være ekstremt utmattende. Men det er ikke gitt at en som er på spekteret forstår at grunnen til at h*n får sammenbrudd eller sterk utmattelse etter en tur på butikken, er pga sterkt lys og mye lyder. Da kan man gjøre grep som f.eks øreproppper, solbriller, og gå i butikken på tidspunkt hvor det er minst mulig folk. 

Samme gjelder i arbeidslivet, bosituasjon, m.m Men man må forstå hva slags tilrettelegging/endring man trenger/hva som trigger, og det er som sagt ingen automatikk i dette. For en med ASP kan det være avgjørende for om man unngår "autistic burnout" eller ikke. 

Anonymkode: 5ca8f...24f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror og håper ikke du får plass på dps kun fordi du vil h en diagnose "for å bli bedre kjent med deg selv". De med autisme har både store problemer som barn og voksen. Du trenger jo ingen diagnose for å øve deg på å uttrykke deg mer. Du vet jo alt hva du har av problemer. 

Anonymkode: efab0...47a

Her var det mye feil! De med asperger har større behov for å forstå seg selv og i tillegg større fare for å havne i depresjon og utvikle angst. Så jo visst er det bra om de får plass på DPS. Ser du skriver «tror ikke», men i min kommune er det vanlig at man får hjelp for asperger nettopp grunnet farene for selvmord og andre psykiske problemer. 

Anonymkode: cdfd4...17f

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (24 minutter siden):

Livet er for kort til å bruke tid på det. Man blir jo ikke kvitt det uansett.

Med asbergerdiagnose utløser det en god del hjelp og til og med økonomiske stønader i visse tilfeller. Blir ikke kvitt det, nei. Men du kan få hjelp til å håndtere det, hjelp til å ikke havne dypt i risikosonen for depresjon og hjelp i student- og arbeidslivet ved behov. Det behovet har MANGE hjelp for.

Anonymkode: cdfd4...17f

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En ting er uhyre vanskelig å forstå, ikke bare i ditt innlegg men i flere innlegg, folk lever et ok liv, men synes å skulle ha flest mulig diagnoser. 
Det er nesten så en kan få inntrykk av at det er viktig å «hanke inn» diagnoser fremfor å konsentrere seg om å leve her og nå på en ok måte, uten diagnoser. 
Hva skal du bruke en slik diagnose til? Ser ingen at tunge diagnoser kan være livsbegrensende? 
Trenger du å forstå deg selv bedre, så finn en privat psykolog og bruk energien din der. 

Anonymkode: 3c195...4ca

Hva som regnes som et OK live er jo relativt. Jeg har en diagnose som sikkert regnes som "livsbegrensene", men jeg har jo aldri opplevd live uten denne diagnosen og har heldigvis lov til å mene live mit er OK med den og..... 

For meg var det veldig nyttig å få diagnosen forklart slik at jeg fikk mer selvinsikt og forståelse! Jeg fikk jo ikke "diagnosen" av helsepersonel (den er jeg født med), men helsepersonel hjalp meg og forstå meg bedre.