Jeg ser på samboer med mer og mer kritiske øyne…

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 2.5 år. 
første halvannet året var nydelig på alle måter. Han var bautaen min og den første mannen jeg har kunne være hele meg i, og lene meg inn i den inderlige tryggheten hans. 

siste året krøp det en depresjon på samboer, umerkelig gjennom mange måneder. Han endret seg og ble destruktiv og gjorde og sa ting som gjorde mye skade på meg på grunn av min ptsd etter traumer. (Mangeårig psykisk og fysisk vold med eksmann)
 

Han begynte med antidepressiva og i terapi, og kom tilbake til livet. Men nå kjenner jeg lite tillit, strever med å gi hele meg til han igjen, er så veldig, veldig redd for tilbakefall hos han, og traumene mine blir trigget veldig raskt.
 

Jeg har mistet mer og mer lyst på han. Berøringene hans leger meg ikke lenger sånn som de gjorde før.
Jeg ser han med mye mer kritiske øyne, og mye av det han sier og gjør, syns jeg er rart eller teit. Jeg liker ikke måten han håndterer penger og økonomi på, jeg kjenner det utrygt at han har få venner og alt står og faller på han når det kommer til hans lykke, han er klumsete og uforsiktig og ødelegger og knuser mye på grunn av dette. Jeg kan ramse opp uendelig mye mer. Jeg deler disse bagatellene også så dere skal forstå hvor ille opphengt jeg er i alt dette.

Tingen er at han har et hjerte av gull. Han elsker meg dypt og inderlig, og bærer meg på gullstol. Han er en god mann som vil beskytte og passe på meg om han så må ofre livet sitt for det. 
 

Hvorfor føler jeg mindre og mindre for han? Hva skjer her? Jeg er veldig fortvilet, og det er selvfølgelig samboer også:(

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

Ingen som har noen tanker her?

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Min mann (nå eks) fikk også depresjon som ødela veldig for oss. Kommunikasjon var aldri på topp, men da ble den enda verre. Jeg begynte å legge merke til at som var feil med han, alt det rare han sa, alt han gjorde og ikke gjorde osv. Jeg følte ingen trygghet i han lenger. Det ble til slutt brudd. Men da kjente jeg på at han hadde jammen mange sider jeg likte også. Så jeg savnet han voldsomt, og plutselig føltes ikke de dårlige sidene så viktig lenger. (Vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da) 

Vi driver så smått og ser om vi kan få det til å fungere igjen, men er usikker på om sårene er for store (for oss begge) 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd til deg, for jeg klarte jo ikke å komme ut av den spiralen i alle fall..

Anonymkode: 99996...73a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Min mann (nå eks) fikk også depresjon som ødela veldig for oss. Kommunikasjon var aldri på topp, men da ble den enda verre. Jeg begynte å legge merke til at som var feil med han, alt det rare han sa, alt han gjorde og ikke gjorde osv. Jeg følte ingen trygghet i han lenger. Det ble til slutt brudd. Men da kjente jeg på at han hadde jammen mange sider jeg likte også. Så jeg savnet han voldsomt, og plutselig føltes ikke de dårlige sidene så viktig lenger. (Vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da) 

Vi driver så smått og ser om vi kan få det til å fungere igjen, men er usikker på om sårene er for store (for oss begge) 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd til deg, for jeg klarte jo ikke å komme ut av den spiralen i alle fall..

Anonymkode: 99996...73a

Her var det mye likt ja…og jeg tipper jeg også ender som deg, om jeg får han litt på avstand kan det hende jeg ser på han med andre øyne. Ikke lett!

TS

Anonymkode: ccb21...fca

[Pippi Lotta]

Kansje du skule prøv terapi også? Høres jo ut som traumene dine gjør forholdet vanskelig. 

[AnonymBruker]

Ja jeg tenker også terapi. Det kan virke som om noe har blitt ødelagt for deg da han ble syk, men det betyr ikke at det ikke kan repareres og at du kan endre perspektivene dine! Jeg tror også at jeg hadde forandret synet på min mann dersom han ikke var min bauta i livet, for jeg er skrudd sammen slik at jeg trenger en sterk mann. MEN det er også mitt problem som jeg må jobbe med, for mannen har like mye rett til å være syk og sårbar som det jeg har. 

Så snakk med noen kyndige om dette! Han høres jo ut som et riktig flott menneske. 

Anonymkode: 3b656...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja jeg tenker også terapi. Det kan virke som om noe har blitt ødelagt for deg da han ble syk, men det betyr ikke at det ikke kan repareres og at du kan endre perspektivene dine! Jeg tror også at jeg hadde forandret synet på min mann dersom han ikke var min bauta i livet, for jeg er skrudd sammen slik at jeg trenger en sterk mann. MEN det er også mitt problem som jeg må jobbe med, for mannen har like mye rett til å være syk og sårbar som det jeg har. 

Så snakk med noen kyndige om dette! Han høres jo ut som et riktig flott menneske. 

Anonymkode: 3b656...056

Kloke ord! Skulle ønske jeg hadde innsett det når jeg var gift. For jeg kjente bare på at det ikke var en tøffel jeg trengte, men en sterk mann. Han skulle riktignok få lov å være syk, men med psykisk sykdom han ikke ville snakke om og ikke ta tak i, og når han heller ikke ville snakke med meg om noe som helst, ble han etterhvert mer og mer veik i mine øyne, og ikke lenger enn mann. Skammer meg enda over de tankene jeg hadde om han da😔

Anonymkode: 99996...73a

[AnonymBruker]

Det høres ut som du finner deg fint i alt dette og ikke kommer til å gå uansett hva man sier til deg, skjønner godt at folk ikke gidder å kommentere fordi halvparten av Norges kvinner er som deg. God jul og lykke til videre 👍

Anonymkode: 5d809...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det høres ut som du finner deg fint i alt dette og ikke kommer til å gå uansett hva man sier til deg, skjønner godt at folk ikke gidder å kommentere fordi halvparten av Norges kvinner er som deg. God jul og lykke til videre 👍

Anonymkode: 5d809...28f

Dette opplever jeg som passivt aggressivt. Jeg vet ikke helt hva du vil si med dette? Hvordan er jeg, mener du?

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (6 timer siden):

Kansje du skule prøv terapi også? Høres jo ut som traumene dine gjør forholdet vanskelig. 

Jeg har begynt i terapi, og terapeuten min nølte ikke med å si at alt dette er hos meg, ikke han, men at dette kan ta veldig lang tid å komme forbi og å lege meg nok til at samboer og jeg kan klare å gå videre sammen. 

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har vært sammen i 2.5 år. 
første halvannet året var nydelig på alle måter. Han var bautaen min og den første mannen jeg har kunne være hele meg i, og lene meg inn i den inderlige tryggheten hans. 

siste året krøp det en depresjon på samboer, umerkelig gjennom mange måneder. Han endret seg og ble destruktiv og gjorde og sa ting som gjorde mye skade på meg på grunn av min ptsd etter traumer. (Mangeårig psykisk og fysisk vold med eksmann)
 

Han begynte med antidepressiva og i terapi, og kom tilbake til livet. Men nå kjenner jeg lite tillit, strever med å gi hele meg til han igjen, er så veldig, veldig redd for tilbakefall hos han, og traumene mine blir trigget veldig raskt.
 

Jeg har mistet mer og mer lyst på han. Berøringene hans leger meg ikke lenger sånn som de gjorde før.
Jeg ser han med mye mer kritiske øyne, og mye av det han sier og gjør, syns jeg er rart eller teit. Jeg liker ikke måten han håndterer penger og økonomi på, jeg kjenner det utrygt at han har få venner og alt står og faller på han når det kommer til hans lykke, han er klumsete og uforsiktig og ødelegger og knuser mye på grunn av dette. Jeg kan ramse opp uendelig mye mer. Jeg deler disse bagatellene også så dere skal forstå hvor ille opphengt jeg er i alt dette.

Tingen er at han har et hjerte av gull. Han elsker meg dypt og inderlig, og bærer meg på gullstol. Han er en god mann som vil beskytte og passe på meg om han så må ofre livet sitt for det. 
 

Hvorfor føler jeg mindre og mindre for han? Hva skjer her? Jeg er veldig fortvilet, og det er selvfølgelig samboer også:(

Anonymkode: ccb21...fca

Det høres ut som problemet ligger i deg. Du får velge selv om du vil jobbe med det, eller gå fra mann til mann hver gang de ikke klarer å holde deg trygg eller trigger deg. Det er ditt valg, synd at det går utover mannen din/ andre menn.

Med din PTSD har du nok trengt mye støtte. Burde ikke du være den første til å vise forståelse for at mannen din en periode endret seg midlertidig på grunn av en depresjon. Skal støtte og forståelse bare gå en vei?

Du ser mer og mer kritisk på samboeren din, vell man får ofte øye på det man ser etter. 

Anonymkode: 0be50...2ac

[Irak]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vi har vært sammen i 2.5 år. 
første halvannet året var nydelig på alle måter. Han var bautaen min og den første mannen jeg har kunne være hele meg i, og lene meg inn i den inderlige tryggheten hans. 

siste året krøp det en depresjon på samboer, umerkelig gjennom mange måneder. Han endret seg og ble destruktiv og gjorde og sa ting som gjorde mye skade på meg på grunn av min ptsd etter traumer. (Mangeårig psykisk og fysisk vold med eksmann)
 

Han begynte med antidepressiva og i terapi, og kom tilbake til livet. Men nå kjenner jeg lite tillit, strever med å gi hele meg til han igjen, er så veldig, veldig redd for tilbakefall hos han, og traumene mine blir trigget veldig raskt.
 

Jeg har mistet mer og mer lyst på han. Berøringene hans leger meg ikke lenger sånn som de gjorde før.
Jeg ser han med mye mer kritiske øyne, og mye av det han sier og gjør, syns jeg er rart eller teit. Jeg liker ikke måten han håndterer penger og økonomi på, jeg kjenner det utrygt at han har få venner og alt står og faller på han når det kommer til hans lykke, han er klumsete og uforsiktig og ødelegger og knuser mye på grunn av dette. Jeg kan ramse opp uendelig mye mer. Jeg deler disse bagatellene også så dere skal forstå hvor ille opphengt jeg er i alt dette.

Tingen er at han har et hjerte av gull. Han elsker meg dypt og inderlig, og bærer meg på gullstol. Han er en god mann som vil beskytte og passe på meg om han så må ofre livet sitt for det. 
 

Hvorfor føler jeg mindre og mindre for han? Hva skjer her? Jeg er veldig fortvilet, og det er selvfølgelig samboer også:(

Anonymkode: ccb21...fca

Du stoler ikke på han, eller har tillit til han virker det som.  Ergo er du ikke trygg på han, og da blir det vanskelig. Dette tar lang tid å bygge...

Følelser kommer ofte av følelsen av trygghet, bli ivaretatt emosjonelt og felles forståelse.

Om du ikke klarer å gi han en ny sjanse emosjonelt så spiller det ingen rolle hva han har gjort tidligere...

Mange kan tilgi, men ikke glemme som det heter. Det er ikke det samme. Det sitter fast i kroppen din, så det må jobbes veldig med skal du klare å få det på plass igjen. 

Kan dere gå i terapi sammen?